Kardinalprest, erkebiskop av Mechelen-Brussel/Malines-Bruxelles i Belgia (2015- ), belgisk primas
Født: Jozef De Kesel (fr: Joseph) ble født den 17. juni 1947 i Gent/Gand i provinsen Øst-Flandern i den flamskspråklige regionen Flandern i det nordlige Belgia. Han var den sjette av elleve barn (den femte overlevende av ni) av nå avdøde Albert De Kesel og Gabrielle Boels. Både hans far Albert og hans bestefar August hadde vært ordfører i Adegem, nå en bydel i Maldegem i Øst-Flandern. Hans onkel var biskop Leo-Karel Jozef De Kesel (1903-2001), som var hjelpebiskop av Gent (1961-1990). Hans fars fetter, Daniel Omer De Kesel, bedre kjent som Nonkel Fons (1912-96), ble norbertiner i Averbode.
De Kesel gikk på barneskolen i Adegem, deretter studerte han humaniora (videregående skole) på kollegiet Sint-Vincentius i Eeklo. Deretter begynte Jozef i september 1965 på seminaret Sint-Paulus i Gent-Mariakerke, atten år gammel. Han studerte filosofi i et år der, og deretter studerte han filosofi og historie ved det katolske universitetet i Leuven/Louvain (Löwen). Derfra ble han sendt til Det pavelige universitetet Gregoriana i Roma, hvor han studerte fra 1968 til 1972 og tok bachelor- og mastergrad i teologi.
Prest: Han ble presteviet den 26. august 1972 for bispedømmet Gent i sognekirken i hans hjemby Adegem, 25 år gammel. Ordinasjonen ble foretatt av hans onkel, biskop Leo-Karel Jozef De Kesel, omgitt av seks prester, alle onkler og fettere av ordinanden. Fra 1974 til 1980 var han religionslærer ved sin tidligere skole Sint-Vincentius i Eeklo og instituttet Sint-Leo i Eeklo, hvor han også var ansvarlig for skolepresttjenesten. I 1977 forsvarte han sin doktoravhandling ved Gregoriana om den historiske Jesus i Rudolf Bultmanns teologi, Le refus décidé de l’objectivation. Une interprétation du Jésus historique dans la théologie chez Rudolf Bultmann».
Fra 1977 til 1980 var han foreleser ved Den sosiale høyskolen (Sociale Hogeschool) i Gent. Han underviste i religion, filosofisk antropologi og aktuelle strømninger. Fra 1980 til 1996 var han prefekt og professor ved presteseminaret (Groot Seminarie) i Gent. Der underviste han i dogmatikk og fundamentalteologi. Samtidig var han også professor i teologi ved bispedømmets høyere teologiske institutt for religionsvitenskap (Hoger Instituut voor Godsdienstwetenschappen) i Gent, hvor han ble president i 1992. På 1980-tallet var han gjesteprofessor ved presteseminaret i Brugge. Fra 1989 til 1992 underviste han i kristologi ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Leuven. Fra 1983 var han ansvarlig for opplæringen av pastoralarbeidere i bispedømmet Gent.
Den 1. mars 1992 utnevnte biskop Arthur Luysterman av Gent ham til biskoppelig vikar med ansvar for hele den teologiske og pastorale opplæringen av prester, diakoner, ordensfolk og legfolk i bispedømmet. Han var også ansvarlig for kirkelige kall, utdannelse og økumenikk. Den 26. mars 1992 ble han titulær kannik av kapittelet ved Sint-Baaf/Saint-Bavo i Gent. De Kesel skrev også en rekke artikler og en bok om Kirken og om ulike aspekter ved det kristne liv.
Den 20. mars 2002 ble han utnevnt av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) til titularbiskop av Bulna (Tunisia) og hjelpebiskop i hovedstadbispedømmet Mechelen-Brussel. Han ble bispeviet den 26. mai 2002 i katedralen i Brussel av daværende kardinalerkebiskop Godfried Danneels (f. 1933) av Mechelen-Brussel (1979-2010), assistert av biskopene Arthur Luysterman (f. 1932) av Gent (1991-2003), og Rémy Victor Vancottem (f. 1943), hjelpebiskop i Mechelen-Brussel (1982-2010), fra 2010 biskop av Namur. De Kesel tok som bispemotto Vobiscum christianus, som er hentet fra den hellige Augustin av Hippo: Vobis Episcopus Vobiscum Christianus («for dere er jeg biskop, sammen med dere er jeg en kristen»).
Som hjelpebiskop var De Kesel generalvikar for vikariatet Brussel. Han ble kjent som en aktiv pådriver for dialog med andre religioner og som en tilhenger av og deltaker i det økumeniske fellesskapet Taizé. I den belgiske bispekonferansen var han ansvarlig for den inter-bispedømmelige kommisjonen for pastoral liturgi (flamsk og fransk) og var delegat til kommisjonen av bispekonferanser i EU (COMECE). De Kesel er aktiv på det sosiale nettverket Facebook.
I slutten av 2007 ble De Kesel i noen medier tippet som en av kardinal Danneels’ mulige etterfølgere. Den 18. januar 2010 innvilget pave Benedikt XVI (2005-13) kardinal Danneels’ avskjedssøknad som erkebiskop av Mechelen-Brussel etter oppnådd aldersgrense, 76 ½ år gammel. Han ble erstattet av biskop André-Joseph Léonard av Namur, som var erkebiskop fra 2010 til 2015. Den 17. mars 2010 utnevnte erkebiskop Léonard hjelpebiskop De Kesel til generalvikar for vikariatet Flamsk Brabant og Mechelen. Den 30. mai 2010 ble han installert i dette vervet.
Den 25. juni 2010 ble De Kesel utnevnt av pave Benedikt XVI til ny biskop av Brugge/Bruges etter biskop Roger Vangheluwe (f. 1936), som hadde ledet bispedømmet fra 1985 til 2010. Han gikk av i skam og vanære etter å ha innrømmet seksuelt misbruk av sin egen nevø på 1970- og 1980-tallet. Den 10. juli 2010 tok De Kesel bispedømmet kanonisk i besittelse ved en seremoni i en fullpakket katedral i Brugge. Han feiret messen sammen med erkebiskop Léonard, kardinal Danneels, nuntius Berloco og ni biskoper og hjelpebiskoper, inkludert biskopen av Breda, Hans van den Hende. Utnevnelsesbrevet ble lest av bispedømmets administrator, Koen Vanhoutte. De Kesels takkeord etter kardinal Danneels’ tale ble fulgt av langvarig applaus.
Den 14. juli 2010 stadfestet den nye biskopen de fire biskoppelige vikarene i deres funksjoner og fullmakter, og han utnevnte biskoppelig vikar Koen Vanhoutte til generalvikar med bibehold av sine tidligere ansvarsområder, som en oppfølging av Herman Vandecasteele (f. 1937), som hadde hatt denne funksjonen siden 1985 med gode resultater.
I den belgiske bispekonferansen var biskop De Kesel ansvarlig for liturgien. I den egenskap ble han medlem av den biskoppelige kommisjonen for oversettelse av liturgiske tekster på det nederlandske språket som ble grunnlagt den 4. juni 2009 for å revidere og forbedre eksisterende oversettelser av missalet til folkespråket. Inntil 2011 representerte han de belgiske biskopene i Kommisjonen for bispekonferanser i Den europeiske union.
Billedtekst: F.v.: Erkebiskop Rauber, kardinal Danneels, biskop Roger Joseph Vangheluwe (1936- ) av Brugge/Bruges (1985-2010) og hans etterfølger, biskop Jozef De Kesel
Det skjedde mye i kulissene i forbindelse med erkebispeskiftet i 2010. Den 22. februar 2003 hadde pave Johannes Paul II utnevnt erkebiskop (nå kardinal) Karl-Josef Rauber (1934- ) til apostolisk nuntius i Belgia og Luxembourg (2003-09). Da Rauber fylte 75 år den 11. april 2009, leverte han i henhold til kirkeretten inn sin avskjedssøknad til pave Benedikt XVI (2005-13). Søknaden ble straks innvilget. Han gikk av som nuntius den 18. juni 2009 (Belgia) og den 24. juli 2009 (Luxembourg).
Den 18. januar 2010 utnevnte altså pave Benedikt XVI den konservative biskop Léonard til ny erkebiskop av Mechelen-Brussel. På dette reagerte den nettopp avgåtte nuntius Rauber med heftig og åpen kritikk av paven. I et intervju med dehonianernes tidsskrift Il Regno nr 4/2010 angrep han pave Benedikt XVI, som han hadde lovt lydighet. Etter hans mening hadde Joseph Ratzinger allerede som professor i Regensburg slått inn på feil retning og blitt «for konservativ». Rauber selv måtte den gangen tjene som forbindelsesledd til Roma. Alt ble enda verre da Rauber var nuntius i Sveits, og i intervjuet beklaget han seg over at den daværende prefekten for Troslærekongregasjonen «fire ganger» hadde «rapportert» ham til Statssekretariatet fordi han offentlig kritiserte det klerikale sølibatet og snakket negativt om noen biskoper.
Men hoveddelen av Raubers kritikk gjaldt den nettopp offentliggjorte utnevnelsen av den konservative André Léonard til erkebiskop av Brussel etter den progressive kardinal Godfried Danneels. Rauber fortalte nå åpent kirkeledelsen i Roma hadde overprøvd hans liste med tre navn (en terna) som forslag til ny erkebiskop for Mechelen-Brussel. Det er en nuntius’ oppgave å sende til Vatikanet en liste med forlag til nye biskoper hver gang noen skal utnevnes. Men Roma avviste hans forslag, ikke bare en gang, men også etter at han ble bedt om en ny terna. Rauber mente at Léonard var fullstendig uegnet for embetet, så ingen av nuntius’ forslag inneholdt hans navn. Rauber fortalte i intervjuet at han hadde foreslått en av Danneels’ hjelpebiskoper (trolig De Kesel).
Pave Benedikt gikk imidlertid mot nuntius’ uttrykkelige råd og utnevnte i januar 2010 den 69-årige Léonard til erkebiskop av Brussel (2010- ) og dermed belgisk primas med ansvar for landets største bispedømme. Dette har selvsagt en pave full rett til, men Rauber ble altså rasende over å bli overprøvd og ga det nevnte intervjuet.
Mens erkebiskop Rauber først var i gang, fortalte han at han heller ikke hadde hatt et enkelt liv da kardinal Angelo Sodano ledet Statssekretariatet. På grunn av Raubers kritikk av utnevnelsen av en «ultrakonservativ sveitser» til bispedømmebiskop, hadde kardinal Sodano som straff sendt ham til Ungarn. Men i Basel klarte han etter egen vurdering å unngå skaden da han foreslo en ny biskop, som daværende kardinal Ratzinger ikke ønsket, men til slutt aksepterte. Det handlet om biskop Kurt Koch, som ifølge Rauber viste seg som et «eksellent valg». Koch ble biskop av Basel (1995-2010), og etter Raubers intervju utnevnte pave Benedikt XVI den 1. juli 2010 Koch til president for Det pavelige råd for fremme av Kristen enhet etter kardinal Walter Kasper, og den 20. november 2010 kreerte han ham til kardinal. Pave Benedikt kreerte aldri erkebiskop Léonard til kardinal, og det gjorde heller ikke pave Frans.
Den 6. november 2015 innvilget pave Frans erkebiskop Léonards avskjedssøknad av aldersgrunner (han fylte 75 år den 6. mai 2015), og samtidig utnevnte han De Kesel til den 21. metropolitterkebiskop av Mechelen-Brussel og militærbiskop for Belgia. Den 6. desember 2015 tok bispedømmet Brugge avskjed med biskop De Kesel i en forbønnsgudstjeneste i en fullsatt Sint-Jacobskerk i Brugge, hvor biskopen takket for sine år i Brugge. Den 12. desember 2015 tok De Kesel erkebispedømmet kanonisk i besittelse i en messe i katedralen Sint-Rombout i Mechelen med det belgiske kongeparet, kong Philippe og dronning Mathilde, til stede. Siden januar 2016 har De Kesel vært president for den belgiske bispekonferansen.
De Kesel oppfylte et av de ufravikelige kravene til sitt nye embete, nemlig å beherske begge de offisielle språkene flytende. Ved siden av morsmålet flamsk (nederlandsk) snakker han og skriver også perfekt fransk, og dessuten engelsk og italiensk. I det eneste tospråklige bispedømmet i Belgia er dette avgjørende. Tradisjonelt ledes erkebispedømmet Mechelen-Brussel vekselvis av en franskspråklig og en nederlandskspråklig erkebiskop. Etter flamlenderen Danneels kom valloneren Léonard, og etter ham flamlenderen De Kesel.
De Kesel regnes som en liberal biskop og har uttrykt sin motstand mot obligatorisk sølibat for prester. Han går også inn for at gifte menn skal kunne prestevies. Han er også en tilhenger av kardinal Walter Kaspers forslag om kommunion til skilte og gjengifte katolske ektepar.
Kardinal: Den 9. oktober 2016 kunngjorde pave Frans at han ville kreere sytten nye kardinaler, og erkebiskop De Kesel sto som nummer åtte på denne listen. Den 19. november 2016 ble han kreert til kardinalprest i Peterskirken og fikk som titularkirke Santi Giovanni e Paolo.
Neste konklave: Han fyller åtti år den 17. juni 2027.
Kilder: Annuario Pontificio, en.wikipedia.org, nl.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, kerknet.be, catholic-hierarchy.org, Bollettino di Sala Stampa 9.10.2016 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. oktober 2016 - Oppdatert: 19. november 2016