Født i Parma i Italia 13. desember 1901. Presteviet i Napoli 25. mars 1928, medlem av jesuittordenen. Etter å ha fullført sine teologiske studier, underviste han i metafysikk på det pavelige universitet Gregoriana fra 1929 til 1932. I 1936 var han med på å opprette et nytt senter for skolastisk filosofi, kalt "Aloisianum" i Gallarate, og ble rektor og professor i metafysikk ved dette senteret den 24. september 1939. Han ble så utnevnt til rektor for "Gregoriana" i Roma, den 5. august 1941. Også nå underviste han i metafysikk. I denne perioden var han også skriftefar til pave Pius XII. Han minnes som en meget klar og dyp lærer, og blant hans elever var Karol Wojtyla (den senere pave Johannes Paul II) og en rekke andre som senere ble biskoper og kardinaler.
Senere var han også skriftefar for pavene Paul VI og Johannes Paul I.
Han ble valgt til assisterende generalsuperior for jesuittene under deres 31. generalkongregasjon i 1965, og flyttet til ordenens Curia Generalizia i Borgo Santo Spirito, der han bodde resten av sitt liv. Under fader Pedro Arrupes sykdom ble han den 5. oktober 1981 utnevnt av Pave Johannes Paul II til pavelig personlig delegat for Jesu Selskap (jesuittene), og hadde det embedet inntil ordenen valgte en ny ordensgeneral etter Arrupe i 1983.
Han ble kreert til kardinal den 28. juni 1991, som en av de meget få kardinaler i vår tid som ikke var bispeviet.
Han døde den 17. desember 1999, i jesuittenes generalkurie i Roma.