Kardinalprest, erkebiskop emeritus av Manizales i Colombia (1975-96)
Født: José de Jesús Pimiento Rodríguez ble født den 18. februar 1919 i Zapatoca i bispedømmet Socorro y San Gil og departementet Santander i det nordøstre Colombia. Han var sønn av Agustín Pimiento og Salomé Rodríguez de Pimiento og fikk en god kristen oppdragelse. Den kultiverte en alvorlig og flittig karakter, gode menneskelige egenskaper og en sterk personlighet. Hans prestekall dukket opp tidlig, midt blant økonomisk motgang og en lidenskapelig kjærlighet til studier og forskning. Han fikk sin grunnutdannelse lokalt og fullførte sine kirkelige studier i gutteseminaret San Gil og i presteseminaret i Bogotá.
Prest: Han ble presteviet den 14. desember 1941 for sitt hjembispedømme Socorro y San Gil, bare 22 år gammel, av erkebiskop Ismael Perdomo Borrero (1872-1950) av Bogotá (1928-50). Han ga sjenerøst sine første år med prestetjeneste i sine hjemtrakter, hvor han fungerte som kapellan i sognet Mogotes, i katedralen San Gil y Vélez og i Zapatoca, som administrator og professor ved seminaret, som sykehusprest ved hospitalet i San Gil og koordinator for Acción Social for Acción Católica i bispedømmets kurie.
Biskop: Han ble den 14. juni 1955 utnevnt av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) til titularbiskop av Apollonis og hjelpebiskop i bispedømmet Pasto, bare 36 år gammel og etter fjorten år som prest. Han ble bispeviet den 28. august 1955 i katedralen i Bogotá av kardinal Crisanto Luque y Sánchez (1889-59), erkebiskop av Bogotá (1950-59) og kardinal fra 1953, assistert av biskopene Emilio Botero González (1884-1961) av Pasto (1947-61) og Pedro José Rivera Mejía (1906-87) av Socorro y San Gil (1953-75).
Han ble den 31. desember 1959 utnevnt av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) til biskop av bispedømmet Montería, og han tok bispedømmet i besittelse den 1. mai 1960. Han deltok i alle fire sesjonene av Andre Vatikankonsil (1962-65). Han ble den 29. februar 1964 utnevnt av den salige pave Paul VI (1963-78) til biskop av bispedømmet Garzón-Neiva i departementet Huila, som var opprettet i 1900. Han deltok i generalkonferansene for det latinamerikanske episkopatet (CELAM) i Medellín i Colombia (1968), Puebla de los Ángeles i Mexico (1979) og Santo Domingo (1992).
I to påfølgende treårsperioder var han president for den colombianske bispekonferansen (1972-78). Tidligere hadde han vært president i bispekommisjonen for tro og moral, og senere president i den bispekomiteen for bispedømmegrenser. Han var delegat fra den colombianske bispekonferansen fra bispekonferansen i Colombia på flere bispesynoder i Roma og rådgiver for den apostoliske nuntius i dialogen med representanter for den nasjonale regjeringen om å reformere konkordatet i 1972 og 1973.
Han ble den 22. mai 1975 utnevnt av pave Paul VI til erkebiskop av Manizales i den såkalte «Kaffesonen» i Colombia etter Arturo Duque Villegas. Det var en vanskelig tid, for fra 1983 raste den årtier lange borgerkrigen i det søramerikanske landet med ny hardhet, som narkokrig og med grunnleggelsen av paramilitære enheter for å eliminere opposisjonelle grupper. Denne fasen er også kjent som «den skitne krigen».
I sitt nye erkebispedømme viet han sin første innsats til gjennomføringen av Vatikan II, til prestetjenesten, som var så kjær for ham, og til sjelesorg for familiene, ungdom, sosial, utdanning og universitet. Han fremmet også ivrig en fornyelse av sognene, livet i og organiseringen av erkebispedømmets seminar og til prestenes velferdsfond.
Hans pastorhjerte førte ham til å påta seg flere kirkelige arbeider av lokal og nasjonal interesse, for eksempel Senteret for Evangelisering og Katekese i erkebispedømmet Manizales, CECAM, Ungdommens hus, Huset for veiledning av unge, strukturell forsterkning av tårnene i katedralen, som var blitt skadet under jordskjelvet i 1979, ombygging av gutteseminaret i 1979, og påfølgende justering av det til et erkebiskoppelig seminar, solidaritet og støtte til dem som var berørt av utbruddet av vulkanen Nevado del Ruiz i 1985, ved å oppmuntre løsninger for rundt hundre boliger i kommunen Chinchina, ved å bygge veier i Papayal, Los Cuervos og La Guayana de Villamaría, og landbrukslandsbyene La Paz og El Encanto, blant andre arbeider.
Da han fylte 75 år den den 18. februar 1994, sendte han i samsvar med kirkeretten sin avskjedssøknad til paven. Etter 21 som en god hyrde i erkebispedømmet Manizales innvilget den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 15. oktober 1996 hans avskjedssøknad av aldersgrunner, 77 år gammel, og han ble etterfulgt av Fabio Betancur Tirado. Deretter flyttet han til regionen Uraba for å tjene som misjonær i sognet Turbo i nabobispedømmet Apartadó. Han var apostolisk administrator for bispedømmet Socorro y San Gil fra november 2001 til juni 2003. I 2005 feiret han høytidelig sitt femtiårsjubileum som biskop. Han bor nå i el Foyer de Charité San Pablo i Bucaramanga.
Kardinal: Den 4. januar 2015 kunngjorde pave Frans at José de Jesús Pimiento Rodríguez ville bli kreert til kardinal i et høytidelig konsistorium i Vatikanet den 14. februar 2015. Han sto som nummer en på listen over de fem nye kardinalene over åtti år. Hans titularkirke er San Giovanni Crisostomo a Monte Sacro Alto. Han går med sine 96 år (fire dager etter konsistoriet) rett inn på tredje plass på listen over Kirkens eldste kardinaler.
Den 96-årige Pimiento fra Colombia ba om å få slippe å ta den lange reisen over havet på grunn av sin ærverdige alder, så han var ikke til stede i Peterskirken, men vil motta sin røde biretta i hjemlandet den 28. februar.
Død: Kardinal Pimiento døde den 4. september 2019, hundre år gammel. Han var da Kirkens eldste kardinal.
Kilder: en.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, arquidiocesisdemanizales.com, Miranda, Kathpress 5.1.2015 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. januar 2015 - Oppdatert: 6. september 2019