Se også: Pave Benedikt XVIs pontifikat
Tidlig liv
Joseph Ratzinger ble født lørdag den 16. april 1927 i Marktl am Inn i bispedømmet Passau i Tyskland.
Han var en eksemplarisk student på gutteseminaret og presteseminaret og studerte ved Høyskolen i filosofi i Freising og ved Universitetet i München (doktorgrad i teologi). I 1953 utga han en høyt anerkjent avhandling om «Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om Kirken».
Som prest
Han ble presteviet den 29. juni 1951 og gjennomførte videre studier i Roma (1951–1952). Han underviste ved Høyskolen for filosofi og teologi i Freising (1952–1959), ved Universitetet i Bonn (1959–1963), ved Universitetet i Münster (1963–1969) og ved Universitetet i Tübingen (1966–1969). Bare 35 år gammel ble han i 1962 utnevnt til rådgiver for erkebiskopen av Köln, kardinal Joseph Frings, på Det annet Vatikankonsil (1962–1965). Han underviste ved Universitetet i Regensburg (1969–1977) som professor i dogmatisk teologi og visepresident for universitetet. Han var medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon (1969–1977).
Som biskop
Han ble utnevnt til erkebiskop av München und Freising den 24. mars 1977 av pave Paul VI (1963–1978). Han ble konsekrert den 28. mai 1977 i München av Josef Stange, biskop av Würzburg.
Som kardinal
Han ble 50 år gammel kreert til kardinalprest av Santa Maria Consolatrice al Tiburtino den 27. juni 1977 av pave Paul VI i hans siste konsistorium. Han deltok på den fjerde ordinære bispesynoden høsten 1977 og i konklavene 25.–26. august og 14.–16. oktober 1978. Han var spesiell pavelig utsending til den tredje nasjonale Marianske kongress i Guayaquil i Ecuador i september 1978.
Pave Johannes Paul II kalte ham til Roma den 25. november 1981 som prefekt for Kongregasjonen for Troslæren, president for Den pontifikale bibelkommisjonen og president for Den internasjonale teologiske kommisjonen. Han gikk av som erkebiskop av München den 15. februar 1982.
Han deltok på det første ekstraordinære kardinalkonsistoriet høsten 1979 og den femte ordinære bispesynoden høsten 1980 som generalrelator, medlem av generalsekretariatet (1980–1983). Han deltok på den sjette ordinære bispesynoden høsten 1983 som presidentdelegat og medlem av generalsekretariatet (1983–1986); på den andre ekstraordinære bispesynoden høsten 1985, medlem av generalsekretariatet til 1987; på den syvende ordinære bispesynoden høsten 1987, medlem av generalsekretariatet (1987–1990), på den åttende ordinære bispesynoden høsten 1990, medlem av generalsekretariatet (1990–1994); på den første bispesynoden for Europa høsten 1991, bispesynoden for Afrika våren 1994, den niende ordinære bispesynoden høsten 1994, bispesynoden for Amerika høsten 1997, bispesynoden for Asia våren 1998, bispesynoden for Oseania høsten 1998, den andre bispesynoden for Europa høsten 1999 og den tiende ordinære bispesynoden høsten 2001. Han var spesiell pavelig utsending til feiringen av 1200-årsjubileet for opprettelsen av bispedømmet Paderborn i Tyskland i januar 1999.
Han ble utnevnt til kardinalbiskop av det suburbikariske setet Velletri-Segni den 5. april 1993. Han ble den 9. november 1998 valgt til visedekanus for kardinalkollegiet. Han var medlem av følgende kongregasjoner og pavelige råd: Statssekretariatets annen seksjon (Relasjoner med statene), kongregasjonene for Biskoper, for Gudstjenesten og Sakramentsordningen, for Østkirkene, for Folkenes Evangelisering og for Katolsk utdannelse, dessuten de pavelige råd for fremme av kristen enhet og for kulturen og den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika.
Han fylte 75 år den 16. april 2002, og i henhold til kirkeretten leverte han da paven sin avskjedssøknad. Han hadde lenge antydet at han ventet «utålmodig» på den dagen da han kunne trekke seg tilbake fra sin stilling, og han lengtet etter å kunne skrive flere bøker, noe han ikke hadde tid til. Han arbeidet med flere emner, men følte at skrivingen gikk alt for langsomt. Implisitt innrømmet han at hans egen lengsel etter pensjonering kanskje ikke ville bli oppfylt. Han sa at han ville fortsette å gjøre tjeneste så lenge paven ønsket det, og mye tydet på at paven ikke ville gi slipp på ham med det første.
Den 30. november 2002 ble han valgt til ny dekanus for kardinalkollegiet etter kardinal Bernardin Gantin, som fylte 80 år tidligere på året og ønsket å flytte tilbake til hjemlandet Benin. Ifølge kirkeretten må kardinalkollegiets dekanus bo i Roma. Samtidig overtok han det suburbikariske setet Ostia etter Gantin, ettersom det tradisjonelt innehas av dekanus i tillegg til hans eget sete, i Ratzingers tilfelle Velletri-Segni.
Han deltok på den tiende ordinære bispesynoden høsten 2001. Han var pavelig spesialutsending til jubileumsfeiringen i bispedømmet Regensburg i oktober 2002. Han var pavelig legat til feiringen av 750-årsjubileet for helligkåringen av den hellige biskopen og martyren Stanislas i Kraków i Polen i mai 2003.
Som pave
Han ble valgt til pave 19. april 2005, og tok navnet Benedikt XVI. Den 19. april er også den årlige minnedag for den hellige pave Leo IX, middelalderens mest betydelige tyske pave.
Den 10. februar 2013 bekreftet Den hellige far at han ville abdisere som pave den 28. februar samme år og at det skulle innkalles til konsistorium og konklave for valg av ny pave. Den 13. mars ble erkebiskopen av Buenos Aires (Argentina), kardinal Jorge Mario Bergoglio SJ, valgt som Benedikts etterfølger. Den nye paven tok navnet Frans, etter Frans av Assisi.
Pave Benedikt XVI døde i sin leilighet i Vatikanet nyttårsaften, 31. desember 2022, 95 år gammel.
Biskop Bernts preken under rekviemmessen
Se også: Pave Benedikt XVIs pontifikat
Kilder: Miranda, Boberski, insidethevatican.com, catholic-pages.com, dailycatholic.org. Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden