Motu Proprio "Summorum Pontificum"

Det følgende er en norsk oversettelse av den pavelige motu proprio Summorum Pontificum, gitt av Den hellige far Benedikt XVI den 7. juli 2007. Oversettelsen er gjort fra en uoffisiell engelsk oversettelse, gitt av Vatican Information Service. Originalteksten er på latin.

Helt frem til vår egen tid har det vært pavene maktpåliggende å sikre at Kristi Kirke frembærer et verdig rituale for den Guddommelige Majestet, «til lov og ære av for Hans navn» og «til beste for hele Hans hellige Kirke».

Fra eldgammel tid av, har det vært nødvendig - som det også vil være i fremtiden - å holde prinsippet ved like, om at «hver partikularkirke må være samstemt med den universelle Kirke, ikke bare med hensyn på troens læresetninger og de sakramentale tegn, men også med hensyn på de skikker som er universelt aksepterte gjennom uavbrutt apostolisk Tradisjon. Disse må overholdes, ikke bare for å unngå feil, men også for å videreformidle troens integritet, fordi Kirkens bønnelov svarer til dens tros lov».1

Blant paver som utviste denne viktige omsorg er St. Gregor den stores navn særlig fremtredende. Han gjorde alt som sto i hans makt for å sikre at Europas nye folkeslag mottok både den katolske tro og tilbedelsens og kulturens rikdommer, slik de var blitt samlet av romerne gjennom de foregående århundrer. Han befalte at den hellige liturgis form, slik den ble feiret i Roma (både med hensyn til messeofferet og tidebønnene), skulle bevares. Han engasjerte seg sterkt i utsendelsen av munker og nonner som ved etterfølgelse av St. Benedikts regel, sammen med forkynnelsen av Evangeliet, gjennom sine liv illustrerte visdommen i regelen «intet må få forrang fremfor Guds gjerning» (kap. 43). På denne måten beriket den hellige liturgi, feiret etter romersk praksis, ikke bare folks tro og fromhet, men også de mange folks kulturer. Faktisk vet vi at Kirkens latinske liturgi, ved dens forskjellige former, i hvert århundre av den kristne æra, har vært en drivkraft i mange helgeners åndelige liv. Den har styrket mange folkeslag i religionens dyd og har vært til næring for deres fromhet.

Mange andre paver har gjennom århundrenes løp vist en spesiell omhu for å sikre at den hellige liturgi mer effektivt fullfører denne oppgaven. Fremstående blant dem er St. Pius V som, drevet av en sterk pastoral iver og i samsvar med konsilet i Trent, fornyet hele Kirkens liturgi, hadde overoppsynet med offentliggjøringen av liturgiske bøker som ble forbedret og «fornyet i overensstemmelse med fedrenes normer» og utgav dem til bruk for den latinske Kirke.

En av de liturgiske bøkene for den romerske rite er det romerske missale, som utviklet seg i byen Roma og som gjennom århundrene, litt etter litt, antok former svært like de den har hatt i nyere tider.

«Det var mot dette samme målet som etterfølgende paver rettet sitt engasjement i løpet av de påfølgende århundrer, for å sikre at ritene og de liturgiske bøker ble oppdatert og når det var nødvendig, tydeliggjort. Fra begynnelsen av dette århundret foretok de en mer generell reform».2 Følgelig spilte alle våre forgjengere: Clemens VIII, Urban VIII, St. Pius X3, Benedikt XV, Pius XII og den salige [nå hellige] Johannes XXIII en rolle.

I nyere tid uttrykte Det annet vatikankonsil et ønske om at den respekt og ærefrykt som er nødvendig i guddommelig tilbedelse, skulle fornyes og tilpasses vår tids behov. Drevet av dette ønske, godkjente vår forgjenger, den øverste pontiff Paul VI, i 1970, reformerte og delvis fornyede liturgiske bøker for den latinske Kirken. Disse, som ble oversatt til de forskjellige språk i verden, ble villig mottatt av biskoper, prester og troende. Johannes Paul II forbedret den tredje standardutgaven av det romerske missale. Slik har paver arbeidet for å sikre at «denne type liturgiske byggverk... på nytt skulle fremstå som strålende i sin verdighet og harmoni».4

Men i noen områder holdt ikke ubetydelige antall troende fast ved, og fortsatte å holde fast ved, de tidligere liturgiske former, i stor kjærlighet og hengivenhet. Disse formene hadde så dypt preget sin kultur og dens ånd, at den øverste pontiff, Johannes Paul II, beveget av en omtanke for disse troendes pastorale vel, med den spesielle indult «Quattuor Abhinc Anno», utgitt av Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen, bevilget tillatelse til å bruke det romerske missalet som ble publisert av den salige [nå hellige] Johannes XXIII i året 1962. Senere, i året 1988, oppfordret Johannes Paul II med det apostoliske brevet «Ecclesia Dei», gitt som «motu proprio», biskopene til sjenerøst å bruke dette til fordel for de troende som ønsket det.

Som en følge av vedvarende bønner fra disse troende, bønner som i lang tid ble overveid av vår forgjenger Johannes Paul II, etter å ha lyttet til kardinalfedrenes synspunkter ved konsistoriet den 22. mars 2006, reflektert dypt over alle aspekter ved spørsmålet, påkalt Den hellige ånd og med tillit til Guds hjelp, fastslår vi gjennom disse apostoliske brev følgende:

1

Det romerske missalet, promulgert ved Paul VI, er det ordinære uttrykk for «Lex orandi» (Bønnens lov) i den latinske ritus av Den katolske kirke. Ikke desto mindre skal det romerske missalet som ble promulgert av St. Pius V og igjen utgitt ved den salige [nå hellige] Johannes XXIII, bli betraktet som et ekstraordinært uttrykk for den samme «Lex orandi», og må vises tilbørlig aktelse grunnet dens gamle og ærverdige bruk. Disse to uttrykkene for kirkens «Lex orandi» vil ikke på noen måte lede til en splittelse i Kirkens "Lex credendi" (Troens lov). De er faktisk to utrykksformer for den ene romerske ritus.

Det er derfor tillatelig å feire messeofferet i følge standardutgaven av det romerske missale, promulgert ved den salige [nå hellige] Johannes XXIII og aldri avskaffet, som en ekstraordinær form av Kirkens liturgi. Betingelsene for bruken av dette missalet, som fastslått ved de tidligere dokumentene «Quattuor Abhinc Annos» og «Ecclesia Dei», er erstattet som følger:

2

I messer som blir feiret uten folket, kan enhver katolsk prest av den latinske ritus, enten han er sekularprest eller ordensprest, bruke det romerske missale som ble publisert av den salige [nå hellige] pave Johannes XXIII i 1962, eller det romerske missalet promulgert av pave Paul VI i 1970, og kan gjøre det på en hvilken som helst dag med unntak av påskens Triduum. For slike feiringer, med enten det ene eller det andre missale, trenger presten ingen tillatelse fra Den hellige stol eller fra sin biskop.

3

Ordenskommuniteter og apostoliske samfunn, enten de er pontifikale eller tilhører et bispedømme, som ønsker å feire messen i sine oratorier, som orden eller "kommunitet", i samsvar med utgaven av missalet som ble promulgert i 1962, kan gjøre det. Dersom individuelle felleskap, eller hele institutt eller brorskap, ønsker å foreta slike feiringer ofte, regelmessig eller permanent, må avgjørelsen tas av deres overordnede superior, i overensstemmelse med loven og i følge deres egne spesifikke påbud og statutter.

4

Feiringer av messen som nevnt ovenfor i art. 2 kan også - idet alle lovens normer overholdes - overværes av de troende som på eget initiativ ber om å få delta.

5

§1 I menigheter hvor det er en vedvarende gruppe av troende som er tilhengere av den tidligere liturgiske tradisjon, bør sognepresten villig ta i mot deres anmodninger om å feire messen ifølge riten fra det romerske missale publisert i 1962 og forsikre seg om at disse troendes velferd forenes harmonisk med den ordinære sjelesorg for menigheten, under biskopens veiledning og i samsvar med Kanon 392, mens man unngår splid og fremmer hele Kirkens enhet.

§2 Feiring i samsvar med den salige [nå hellige] Johannes XXIIIs missale kan finne sted på hverdager; og på søndager og festdager kan også én slik feiring avholdes.

§3 For troende og prester som ber om det, bør sognepresten også tillate feiringer i denne ekstraordinære form under spesielle omstendigheter slik som ekteskap og begravelser, eller feiringer ved særlige anledninger som for eksempel ved pilegrimsferder.

§4 Prester som bruker den salige [nå hellige] Johannes XXIIIs missale, må være kvalifisert for å gjøre det, og ikke være juridisk forhindret.

§5 I kirker som ikke er menighets- eller ordenskirker er det kirkens rektors oppgave å innvilge den ovennevnte tillatelse.

6

Under messer med menighet, feiret i samsvar med den salige [nå hellige] Johannes XXIIIs missale, kan lesningene forkynnes også på folkespråket, med bruk av utgaver som er godkjent av Den hellige stol.

7

Dersom en gruppe med troende lekfolk, som nevnt i art. 5 §1, ikke har fått etterkommet sine anmodninger til sognepresten, bør de informere bispedømmets biskop. Biskopen anmodes sterkt om å imøtekomme deres ønsker. Dersom han ikke kan sørge for at slik feiring finner sted, kan saken henvises til den pavelige kommisjon Ecclesia Dei.

8

En biskop som ønsker å tilfredsstille slike ønsker, men som av forskjellige grunner ikke er i stand til å gjøre det, kan henvise problemet til kommisjonen Ecclesia Dei for å motta råd og assistanse.

9

§1 Sognepresten kan også, når han nøye har analysert alle aspekter ved saken, innvilge tillatelse til å bruke det tidligere ritualet til å administrere dåpens, ekteskapets, botens og sykesalvingens sakrament, av hensyn til sjelers velferd.

§2 Ordinarier er gitt retten til å feire fermingens sakrament ved å bruke det tidligere romerske pontifikalie, dersom det ser ut til å være påkrevd av hensyn til sjelers velferd.

§3 Det står åpent for ordinerte klerikere også å bruke det romerske breviar som er promulgert ved den salige Johannes XIII i 1962.

10

Stedets ordinarius kan, dersom han føler det er passende, etablere et personalsogn i samsvar med Canon 518 for feiringer etter den gamle formen av den romerske ritus, eller oppnevne en kapellan når alle lovens normer overholdes.

11

Den pontifikale kommisjonen Ecclesia Dei, oppreist av Johannes Paul II i 19885 fortsetter å utøve sin funksjon. Nevnte kommisjon vil gis formen, oppgavene og normene som den romerske pontiff ønsker å gi den.

12

Denne kommisjonen, ved siden av den fullmakt den innehar, vil utøve Den hellige stols autoritet og overvåke overholdelsen og anvendelsen av disse disposisjoner.

Vi befaler at alt vi har fastslått ved dette apostoliske brev, utgitt som "motu proprio", skal anses som "etablert og lovbestemt" og overholdes fra 14. september dette år, festen for Korsets Opphøyelse, uansett hva som anføres i mot det.

Fra Roma, St. Peters plass, den 7. juli 2007, tredje år i vårt pontifikat.

Pave Benedikt XVI

Noter

1

Generell instruks for det romerske Missalet, 3 utgave 2002, No. 397

2

Johannes Paul II, apostolisk brev "Visesimus Quintus Annus," 4. desember 1988, 3: AAS 81 (1989), 899.

3

Ibid

4

St Pius X, apostolisk brev gitt "motu proprio," "Abhinc Duos Annos," 23. oktober 1913: AAS 5 (1913), 449-450; cf Johannes Paul II, apostolisk brev "Vicesimus Quintus Annus," No. 3: AAS 81 (1989), 899

5

Cf. Johannes Paul II, apostolisk brev gitt "motu proprio," "Ecclesia Dei," 2. juli 1988, 6: AAS 80 (1988), 1494