Kjære brødre og søstre!
"De skal se på ham som de har gjennomboret" (Joh 19,37). Det er dette bibelske tema som skal lede oss inn i årets fasterefleksjon. Fastetiden er en særlig egnet periode til å lære å, sammen med Maria og den elskede disippel Johannes, leve nær Ham som sitt liv for hele menneskeheten på korset (jf. Joh 19,25). La oss derfor i denne botens og bønnens tid med en enda større iver rette blikket mot den korsfestede Kristus, som ved sin død på Golgata til fulle åpenbarte Guds kjærlighet for oss. I encyklikaen Deus caritas est dvelte jeg ved dette kjærlighetstemaet og løftet frem kjærlighetens to grunnleggende former: agape og eros.
Guds kjærlighet: agape og eros
Begrepet "agape", som hyppig forekommer i Det nye testamente, viser til den kjærlighet som ikke søker sitt eget, men den andres beste. Ordet "eros" betegner på den andre side kjærligheten hos en som søker det han eller hun mangler og som lengter etter enhet med sin elskede.
Den kjærlighet som Gud omslutter oss med, er uten tvil agape. Kan mennesket da virkelig gi Gud noe som Han ikke allerede har? Alt hva den menneskelige skapning er og har, er en guddommelig gave. Derfor har skapelsen behov for Gud i ett og alt. Men Guds kjærlighet er også eros. I Det gamle testamente manifesterer universets Skaper seg for et utvalgt folk, en forkjærlighet som overskrider enhver menneskelig beveggrunn. Profeten Hosea uttrykker denne guddommelige lidenskap gjennom dristige bilder, slik som en manns kjærlighet til en kvinne som har brutt ekteskapet (jf. 3,1-3). Heller ikke Esekiel, som taler om Guds forhold til israelsfolket, er redd for å bruke sterke og lidenskapelige uttrykk (jf. 16,1-22). Disse bibelske tekstene indikerer at eros en del av selve Guds hjerte: Den Allmektige venter på et "ja" fra sine skapninger, slik som en ung brudgom fra sin brud. Forført av Den Ondes løgner, forkastet dessverre mennesket Guds kjærlighet helt fra begynnelsen av, i en illusjon av selvtilstrekkelighet (jf. 1 Mos 3,1-7).
Ved å vende seg mot seg selv, fjernet Adam seg fra den livets kilde som er Gud selv, og ble derved den første av "dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv" (Hebr 2,15). Gud ga imidlertid ikke opp. Tvert imot. Menneskets "nei" ble den avgjørende årsak til at Han valgte å manifestere sin kjærlighet i hele sin forløsende styrke.
Korset viser fylden av Guds kjærlighet
Det er i Korsets mysterium at kraften i den himmelske Fars overveldede barmhjertighet avdekkes i hele sin fylde. For å vinne tilbake sin skapnings kjærlighet, godtok Han å betale en svært høy pris: sin enbårne Sønns blod. Døden, som for den første Adam ble det ytterste tegn på ensomhet og maktesløshet, ble derved forvandlet gjennom den nye Adams enestående og frivillige kjærlighetshandling.
Man kan derfor gjerne, sammen med den hellige Maximus Bekjenneren, hevde at Kristus "døde, om man kan si det slik, guddommelig, siden Han døde frivillig " (Ambigua, 91). Det er på korset at Guds eros til oss manifesterer seg. Eros er faktisk - som Pseudo-Dionysios uttrykte det - den kraft "som ikke tillater elskeren å bli i seg selv men beveger ham til å bli ett med sin elskede" (De divinis nominibus, IV). Finnes det en mer "vanvittig kjærlighet" (N. Cabasilas, Vita in Cristo) enn den som fikk Guds Sønn til å gjøre seg til ett med oss - i den grad at han sågar gjorde konsekvensene av våre synder til sin egen lidelse?
" ham som de har gjennomboret"
Kjære brødre og søstre, la oss betrakte den gjennomborede Kristus på korset! Han er den fremste åpenbaring av Guds kjærlighet, en kjærlighet der eros og agape ikke er motsetninger, men opplyser hverandre. På korset er det Gud selv som trygler om sin skapnings kjærlighet: Han tørster etter kjærlighet fra hver enkelt av oss. Apostelen Thomas gjenkjente Jesus som "Herre og Gud" da han stakk sin hånd i såret i Hans side. Ikke overraskende fant mange av de hellige det dypeste uttrykk for dette kjærlighetens mysterium i Jesu Hjerte. Man kan med rette si at åpenbaringen av Guds eros til menneskene i realiteten er det fremste uttrykk for Hans agape. I sannhet, det er kun den kjærlighet som forener det å gi seg selv som en gave med et lidenskapelig ønske om gjensidighet, som gir den gleden som kan lette de tyngste bører. Jesus sa: " Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg" (Joh 12,32). Det svar Herren inderlig ønsker fra oss, er fremfor alt at vi tar imot Hans kjærlighet og tillater oss selv å bli dratt mot Ham. Det å ta imot Hans kjærlighet er imidlertid ikke nok. Vi må svare på en kjærlighet som dette, og vie oss til å fortelle andre om den. Kristus "drar meg til seg" for å forene seg med meg, slik at jeg kan lære å elske mine brødre og søstre med Hans kjærlighet.
Blod og vann
"De skal se på ham som de har gjennomboret". La oss tillitsfullt beskue Jesu gjennomborede side, hvorfra det strømmer "blod og vann" (Joh 19,34)! Kirkefedrene anså disse elementene som symboler på dåpen og eukaristien. Gjennom dåpens vann gis vi, takket være Den hellige ånds virke, tilgang til dybden i den trinitariske kjærlighet. I fastetidens vandring, som skal minne oss på vår dåp, oppmuntres vi til å komme ut av oss selv for å i tillitsfull hengivelse åpne oss for Faderens barmhjertige omfavnelse (jf. St. Johannes Krysostomos, Catecheses). Blodet, symbol for Den Gode Hyrdes kjærlighet, strømmer særlig inn i oss gjennom det eukaristiske mysterium: "Eukaristien drar oss inn i Jesu selvoppofrende handling vi trer inn i samme dynamikk som hans selvhengivelse" (Encyklikaen Deus Caritas Est, 13). La oss da leve fasten som en "eukaristisk" tid der vi, gjennom å ta imot Jesu kjærlighet, lærer å gi den videre ved alle våre ord og handlinger. Det å betrakte "Ham som de har gjennomboret", hjelper oss slik til å åpne våre hjerter for andre og til å erkjenne de sår som er påført den menneskelige verdighet. Det hjelper oss særlig til å bekjempe enhver form for forakt for livet og utnyttelse av mennesket og til å lindre den tragiske ensomheten og oppgittheten som mange mennesker opplever. Måtte fastetiden for alle kristne bli en fornyet opplevelse av Guds kjærlighet, gitt oss i Kristus, en kjærlighet som vi hver dag må "gi videre" til vår nabo - særlig til den som lider mest og som er trengende. Det er kun på denne måten vi kan bli i stand til å helt og fullt delta i påskens glede. Måtte Maria, den vakre Kjærlighetens Mor, lede oss på denne fastevandringen, en vandring i genuin omvendelse til Kristi kjærlighet. Jeg ønsker dere, kjære brødre og søstre, en fruktbar fastevandring og meddeler dere hengivent en spesiell apostolisk velsignelse.
Vatikanet, 21. november 2006
BENEDICTUS PP. XVI