Budskap til verdensfredsdagen 1. januar 2006

Freden ligger i sannheten

Med det tradisjonelle budskapet for Verdensfredsdagen ved begynnelsen av det nye året vil jeg overbringe hjertelige hilsener og gode ønsker til menn og kvinner alle steder, spesielt til dem som lider på grunn av vold og væpnede konflikter. Min hilsen er full av håp om en roligere verden, en verden hvor stadig flere, både enkeltmennesker og fellesskap, anstrenger seg for å gå rettferdighetens og fredens vei.
Først vil jeg gjerne uttrykke min oppriktige takknemlighet til mine forgjengere, de store pavene Paul VI og Johannes Paul II, som var innsiktsfulle forkjempere for fred. Ledet av saligprisningenes ånd så de Gud i sitt forsyn gripe inn i de mange historiske begivenheter som preget deres respektive pontifikater, den Gud som uten opphør drar omsorg for menneskenes fremtid. Som utrettelige budbringere av evangeliet innbød de stadig alle mennesker til å gjøre Gud til startpunktet for sine anstrengelser for enighet og fred over hele verden. Mitt første budskap for Verdensfredsdagen knytter an til denne edle undervisning. Med den vil jeg igjen bekrefte Den hellige stols faste vilje til fortsatt å tjene fredens sak. Selve navnet Benedikt, som jeg tok den dagen jeg ble valgt til Peters stol, er et tegn på mitt personlige engasjement for freden. Jeg ville vise hen til både Europas vernehelgen, som gav inspirasjon til en fredelig sivilisasjon på hele kontinentet, og pave Benedikt XV som fordømte den 1. verdenskrig som "unødig blodbad"1 og arbeidet for at det overordnede grunnlaget for freden skulle anerkjennes av alle.
Temaet som er valgt for årets refleksjon - freden ligger i sannheten - uttrykker den overbevisning at hvor og når et menneske lar seg opplyse av sannhetenes glans, vil det naturlig slå inn på fredens vei. Den pastorale konstitusjon Gaudium et Spes, promulgert for 40 år siden ved avslutningen av Det annet vatikankonsil, slo fast at menneskeheten ikke vil lykkes i "å bygge en i sannhet mer menneskelig verden for alle, over alt på jorden, med mindre alle mennesker blir fornyet i ånden og omvendt til fredens sannhet".2 Men hva betyr egentlig disse ordene, "fredens sannhet"? For å kunne svare dekkende på dette spørsmålet må man ha klart for seg at fred ikke kan reduseres til bare fraværet av væpnede konflikter, men må også forstås som "frukten av en orden som har blitt plantet i det menneskelige samfunn av dets guddommelige grunnlegger", en orden "som må frembringes av menneskeheten i sin higen etter stadig mer fullkommen rettferdighet".3 Som et resultat av en orden som er planlagt og villet av Guds kjærlighet har freden sin egen iboende og uovervinnelige sannhet, og svarer til "en lengsel og et håp som lever i oss og ikke kan ødelegges".4
Beskrevet på denne måten fremstår freden som en himmelsk gave og en guddommelig nåde som på alle nivåer krever at man utøver det høyeste ansvar, nemlig at man tilpasser den menneskelige historie til den guddommelige orden - i sannhet, rettferdighet, frihet og kjærlighet. Når man mister troskapen til den transcendente orden og respekten for dialogens "grammatikk" som er den universelle morallov innskrevet i menneskenes hjerter,5 når den helhetlige utviklingen av en person og vernet av dets grunnleggende rettigheter blir hindret eller nektet, når utallige folk blir tvunget til å gjennomgå utålelig urett og forskjellsbehandling, hvordan kan vi da håpe på at dette gode som freden er skal virkeliggjøres? De vesentlige elementene som utgjør sannheten i dette gode forsvinner jo dermed. Den hellige Augustin beskriver freden som tranquillitas ordinis,6 den ro som kommer der det hersker orden. Med dette mente han en situasjon som til slutt gjør det mulig for sannheten om mennesket å bli fullt ut respektert og virkeliggjort.
Hvem og hva kan da forhindre at freden virkeliggjøres? Den hellige skrift peker i 1. Mosebok, som er dens aller første bok, på løgnen som ble fortalt av dyret med den kløvde tunge i historiens begynnelse. Evangelisten Johannes kaller ham "løgnens far" (Joh 8,44). Løgn er også en av syndene det tales om i det siste kapitlet i Bibelens siste bok, Johannes" åpenbaring, hvor løgnere stenges ute fra det himmelske Jerusalem: "Men utenfor er alle som elsker løgn" (22,15). Løgn er knyttet til syndens tragedie og dens forvridde konsekvenser, som har hatt og fortsatt har ødeleggende virkninger på livet til så vel enkeltmennesker som nasjoner. Vi kan bare tenke på hendelsene i forrige århundre, da villfarne ideologiske og politiske systemer planmessig forfalsket sannheten og førte til utnyttelse og drap av et rystende antall mennesker, ja endog til utryddelse av hele familier og samfunn. Hvordan kan man da unngå, etter slike erfaringer, å være alvorlig bekymret for løgner i vår egen tid, løgner som danner rammen for bedrøvelige døds-scenarier i mange deler av verden? Enhver ekte søken etter fred må gå ut fra bevisstheten om at problemstillingen rundt løgn og sannhet angår alle mennesker og er avgjørende for en fredelig fremtid for vår planet.
Freden er en lengsel i hvert menneskes hjerte, som ikke kan undertrykkes, uaktet menneskets spesifikke kulturelle identitet. Nettopp derfor må alle føle seg forpliktet til å tjene dette dyrebare gode, og gjøre en innsats for å forhindre at noen form for usannhet får forgifte forhold mellom mennesker. Alle mennesker tilhører én og samme familie. Overdreven forherligelse av egen ulikhet står i motsetning til denne grunnsannhet. Vi må gjenvinne bevisstheten om at vi er forent i en felles, til slutt transcendent, bestemmelse, slik at vi best kan gjøre gjeldende våre historiske og kulturelle ulikheter, ikke i motsetning til, men i samarbeid med mennesker som tilhører andre kulturer. Disse enkle sannheter er det som gjør freden mulig. De er lette å forstå når vi lytter til våre egne hjerter med rene intensjoner. Slik sees freden i et nytt lys; ikke bare som fravær av krig, men som harmonisk sameksistens mellom enkeltmennesker i et samfunn styrt av rettferd, hvor den enkeltes vel kan oppnås så langt som mulig. Fredens sannhet kaller alle til å pleie fruktbare og oppriktige relasjoner. Den oppmuntrer dem til å søke og følge tilgivelsens og forsoningens stier, til å være ærlige i sin omgang med andre og til å holde sitt ord. Især vil den som følger Jesus, når han kjenner trusselen fra det onde og ser at han trenger den guddommelige Mesters inngripen, vende seg til ham med tillit i forvissning om at "Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn." (1 Pet 2,22; jf. Jes 53,9). Jesus betegnet seg selv som Sannheten personifisert, og i de ord han i et syn meddelte seeren i Johannes" åpenbaring gir han til kjenne sin avvisning av "alle som elsker løgn og taler løgn" (Åp 22,15). Han har åpenbart den fulle sannhet om menneskeheten og om menneskehetens historie. Med kraften fra hans nåde er det mulig å stå i sannheten og leve av sannheten, siden han alene er fullkomment sann og trofast. Jesus er sannheten som gir oss fred.
Fredens sannhet må også la sitt velgjørende lys skinne midt i krigens tragedie. Fedrene fra Det annet vatikankonsil pekte i den pastorale konstitusjon Gaudium et Spes på at "ikke alt blir automatisk tillatt mellom fiendtlige parter i det en krig ulykkeligvis har brutt ut".7 Det internasjonale fellesskap har etablert internasjonale, humanitære lover for å begrense krigens ødeleggende konsekvenser, spesielt for sivilbefolkningen. Ved mange forskjellige anledninger og på forskjellige måter har Den hellige stol uttrykket sin støtte til disse humanitære lovene og har øvet påtrykk for at de må respekteres og virkeliggjøres snarest, ut fra den overbevisning at fredens sannhet eksisterer også i krigen. Folkeretten må anses å være et av de beste og mest virkningsfulle uttrykk for de iboende krav som ligger i fredens sannhet. Nettopp av denne grunn må alle mennesker være forpliktet til å respektere den. Man må anerkjenne dens verdi og sikre at den brukes korrekt. Den må også oppdateres med presise forskrifter som kan anvendes på de skiftende scenarier som utspiller seg i dagens væpnede konflikter og bruken av stadig nyere og mer avanserte våpen.
Jeg tenker med takknemlighet på de internasjonale organisasjonene og alle dem som ustoppelig arbeider med all sin kraft for anvendelsen av internasjonal, humanitær lovgivning. Her kan jeg heller ikke unnlate å nevne de mange soldater som er engasjert i det kompliserte arbeidet med å løse konflikter og gjenopprette de nødvendige betingelser for freden. Jeg vil gjerne minne dem om ordene fra Det annet vatikankonsil: "Alle som går inn i militærtjeneste for sitt land må se på seg selv som voktere for sikkerheten og friheten til sine landsmenn, og når de utfører denne plikten på riktig måte bidrar også de til å opprette fred".8 På denne krevende front utfører Den katolske kirkes militærordinariater sin pastorale aktivitet: Jeg vil oppfordre både de militære ordinarier og feltprester til å være trofaste budbringere av fredens sannhet i enhver situasjon.
Nå til dags blir fredens sannhet til stadighet på dramatisk vis truet og fornektet av terrorismen, som med sine trusler og kriminelle handlinger holder verden i en tilstand av frykt og usikkerhet. Mine forgjengere, Paul VI og Johannes Paul II pekte ofte på hvilket fryktelig ansvar terroristene bærer, samtidig som de fordømte deres vanvittige og dødbringende planer. Disse planene er ofte inspirert av en tragisk og ødeleggende nihilisme som pave Johannes Paul II beskrev med følgende ord: "De som dreper ved terrorhandlinger nærer en forakt for menneskeheten og manifesterer en håpløshet overfor livet og fremtiden. Ut fra dette syn kan alt hates og ødelegges."9 Ikke bare nihilisme men også religiøs fanatisme, som i dag ofte betegnes som fundamentalisme, kan inspirere og nære terrorisme både i tanke og handling. Fra begynnelsen av var Johannes Paul II oppmerksom på den eksplosive fare som religiøs fanatisme representerer, og han fordømte den tvert, samtidig som han advarte mot å forsøke å påtvinge andre med makt ens egne overbevisninger om sannheten, i stedet for å fremlegge dem for andre som et fritt tilbud. Han skrev: "Å forsøke å påtvinge andre med maktmidler det vi anser for å være sannheten er en forbrytelse mot menneskets verdighet, og i siste instans en forbrytelse mot Gud som har skapt mennesket i sitt bilde."10
Hvis man ser nøye etter står nihilismen og fundamentalismen, som vi snakker om, begge i et forvrengt forhold til sannheten: Nihilisten fornekter sannhetens eksistens mens fundamentalisten mener seg berettiget til å påtvinge andre den med makt. Til tross for deres ulike opphav og kulturelle bakgrunn viser begge en farlig forakt for mennesker og menneskeliv, og i siste instans for Gud selv. Som grunnlag for dette felles, tragiske resultat står nemlig en fordreining av den fulle sannhet om Gud: Nihilismen fornekter Guds eksistens og nærværet av hans omsorg i historien, mens den fanatiske fundamentalisme fordreier hans kjærlige og nådige ansikt, og erstatter ham med avgudsbilder laget i sitt eget bilde. Når man analyserer årsakene til nåtidens terrorismefenomen bør man ta i betraktning, ikke bare dens politiske og sosiale årsaker, men også den dypere kulturelle, religiøse og ideologiske motiver.
I lys av den risiko som menneskeheten står overfor i dag har alle katolikker i alle deler av verden en plikt til å proklamere og vise med sine liv, desto mer til fulle, "fredens evangelium", og til å vise at anerkjennelse av Guds fulle sannhet er det første og ufravikelige vilkår for å befeste fredens sannhet. Gud er kjærlighet som redder, en kjærlig Far som ønsker å se sine barn betrakte hverandre som brødre og søstre, og sette sine ulike talenter i tjeneste for det felles beste for den menneskelige familie. Gud er en uuttømmelig kilde til det håp som gir mening til livet både for enkeltmennesket og fellesskapet. Gud, og bare Gud, fullender enhver god gjerning og enhver innsats for freden. Historien har kraftig demonstrert at det å erklære krig mot Gud for å utslette ham fra menneskenes hjerter bare fører menneskeheten, angstfylt og utarmet, mot beslutninger som ikke har fremtiden for seg. Denne erkjennelse må drive dem som tror på Kristus til å bli overbevisende vitner om Gud, han som er sannhet og kjærlighet i uatskillelig forening, slik at de setter seg selv i tjeneste for freden i bredt samarbeid med andre kristne, tilhengere av andre religioner, og med alle mennesker av god vilje.
Når vi betrakter situasjonen i verden i dag kan vi med glede se en del svært lovende tegn i det fredsbyggende arbeidet. Jeg tenker for eksempel på nedgangen i antallet væpnede konflikter. Her snakker vi om noen få, forsiktige skritt på veien til fred. Men likevel er det skritt som allerede nå gir utsikter til en roligere fremtid, især for mennesker som lider i Palestina, Jesu eget hjemland, og for dem som bor i enkelte deler av Afrika og Asia, som har ventet i årevis for en positiv utgang på de pågående prosessene for fred og forsoning. Dette er betryggende tegn som trenger å bekreftes og styrkes ved utrettelig samarbeid og handling, fremfor alt fra det internasjonale samfunns side og de instanser som har fått i oppdrag å forhindre konflikter og legge til rette for en fredelig løsning på konflikter som pågår.
Men alt dette må ikke forlede oss til en naiv optimisme. Det må ikke glemmes at blodige konflikter mellom brødre og ødeleggende kriger stadig brer tårer og død i store deler av verden. Det finnes situasjoner hvor konflikten, gjemt som glør under asken, kan flamme opp på nytt og forårsake enorme ødeleggelser. Myndigheter som, heller enn å sette alt inn på å fremme freden, oppildner sine innbyggere til fiendskap mot andre nasjoner, bærer en tung ansvarsbyrde: I områder som er særlig utsatt setter de på spill den skjøre balansen som er nådd gjennom møysommelige forhandlinger, og kan på denne måten bidra til å gjøre menneskehetens fremtid mer usikker og illevarslende. Og hva skal man si om de myndigheter som gjør regning med atomvåpen for å trygge sitt land? Sammen med utallige mennesker av god vilje kan man si at dette synspunkt er bare er skjebnesvangert men også helt forfeilet. I en atomkrig ville det ikke være noen seierherrer, bare ofre. Fredens sannhet fordrer at alle - enten slike myndigheter som åpent eller hemmelig er i besittelse av atomvåpen, eller slike som planlegger å skaffe seg dem - enes om å endre sin kurs ved en klar og fast beslutning, og etterstrebe en målrettet og samkjørt atomnedrustning. De ressursene som dermed ble innspart kunne da brukes til utviklingsprosjekter som kunne komme hele befolkningen til gode, og særlig de fattige.
I denne sammenheng er det nedslående å konstatere den fortsatte økning i forsvarsbudsjettene og våpenhandelen som florerer, mens den politiske og juridiske prosess som det internasjonale samfunn har etablert for å fremme nedrustningen er som nedsunket i en hengemyr av allmenn likegyldighet. Hvordan kan det noensinne bli en fredelig fremtid når det stadig investeres i våpenproduksjon og i forskning rettet mot å utvikle nye? Man kan bare håpe at det internasjonale samfunn igjen vil finne visdom og mot til å ta opp, sammen og med fornyet overbevisning, nedrustningsprosessen, og på denne måten konkret sikre at retten til fred blir alle mennesker og alle folk til del. De ulike organene i det internasjonale samfunn vil, gjennom sitt engasjement for å verne om fredens gode, gjenvinne den autoritet de trenger for at deres initiativ skal være troverdige og virkekraftige.
De første til å dra nytte av en fast beslutning om nedrustning vil være de fattige land, som med rette krever, etter å ha hørt så mange løfter, en konkret gjennomføring av deres rett til utvikling. Denne rett ble høytidelig bekreftet i Generalforsamlingen til FN nylig, som i 2005 feiret 60-årsdagen for sin grunnleggelse. Den katolske kirke bekrefter sin tillit til denne internasjonale organisasjon, og ønsker i tillegg en institusjonell og operativ fornyelse som ville sette den i stand til å svare på dagens endrede utfordringer, som kjennetegnes av det omfattende fenomenet som globaliseringen er. FNs organisasjon må bli et mer effektivt redskap til å fremme verdiene rettferdighet, solidaritet og fred i verden. For sin del forplikter Kirken seg, i troskap mot det oppdrag hun har fått av sin Grunnlegger, til å forkynne "fredens evangelium" over alt. I den faste overbevisning om at hun tilbyr en uunnværlig tjeneste for alle som arbeider for å fremme freden, minner hun alle om at dersom freden skal være ekte og varig må den bygges på grunnfjellet; sannheten om Gud og sannheten om mennesket. Denne sannhet alene kan skape en følsomhet for rettferdighet og åpenhet for kjærlighet og solidaritet, mens den oppmuntrer alle til å arbeide for en virkelig fri og harmonisk menneskelig familie. Grunnlaget for ekte fred hviler på sannheten om Gud og mennesket.
Til avslutning på dette budskapet vil jeg gjerne henvende meg spesielt til alle som tror på Kristus og oppfordre dem nok en gang til å være lydhøre og velvillige disipler av Herren. Når vi hører Evangeliet, kjære brødre og søstre, lærer vi å bygge freden på den sannhet som består i et dagligliv inspirert av kjærlighetsbudet. Det er nødvendig at man i ethvert fellesskap gjennom en intensiv og bred innsats med opplæring og levende vitnesbyrd har som mål å gjøre alle mer bevisst på behovet for en dypere forståelse av fredens sannhet. Samtidig ber jeg om sterkere bønn, siden freden først og fremst er en gave fra Gud, en gave som uopphørlig må nedbes. Ved Guds hjelp vil vår forkynnelse og vårt vitnesbyrd om fredens sannhet virke mer overbevisende og lysende. Med tillit og barnlig hengivenhet, la oss løfte våre øyne til Maria, Fredsfyrstens Mor. Ved begynnelsen av dette nye året, la oss be henne om å hjelpe hele Guds folk, hvor de enn er, til å arbeide for fred og til å la seg lede av lyset fra sannheten som setter mennesket fri (jf. Joh 8,32). På Marias forbønn, måtte hele menneskeheten vokse i aktelse for dette grunnleggende gode og arbeide for å befeste dets nærvær i verden, og på denne måten gi en tryggere og fredeligere fremtid til kommende generasjoner.

Fra Vatikanet, 8. desember 2005.

BENEDICTUS PP. XVI

Noter

1: Appeal to the Heads of the Warring Peoples (1 August 1917): AAS 9 (1917), 423.
2: No. 77.
3: Ibid., 78.
4: Johannes Paul II, Budskap for Verdensfredsdagen 2004, 9.
5: Jf. Johannes Paul II, Tale til FNs femtiende Generalforsamling (5. oktober 1995), No. 3.
6: De Civitate Dei, XIX, 13.
7: No. 79.
8: Ibid.
9: Budskap for Verdensfredsdagen 2002, 6.
10: Ibid.