Åpningen av rettsåret 2006

Oversatt fra italiensk av msgr. Torbjørn Olsen.

Les også Rettsapparatet innen Den katolske kirke

Pave Benedikt XVIs tale til domstolen den romerske rota i anledning av åpningen av rettsåret [2006]*

Ærede dommere, embetsmenn og medarbeidere ved den apostoliske domstol Den romersk rota!

Det er gått nesten et år siden deres domstols siste møte med min kjære forgjenger Johannes Paul II. Det var det siste i en lang rekke. Av den enorme arv som han etterlot oss også på feltet den kanoniske rett, vil jeg i dag særskilt peke på instruksen Dignitas connubii vedrørende prosedyren som må følges i ekteskapsnullitetssaker. Med denne hadde man i sinne å nedtegne et slags vademecum som ikke bare skulle samle de gjeldende bestemmelser på dette felt, men også berike det med ytterligere disposisjoner som er nødvendige for den riktige anvendelse av de førstnevnte. Denne instruks" største bidrag som jeg ønsker skal bli anvendt fullt og helt av de medvirkende ved de kirkelige domstoler, består i å peke på med hvilken målestokk og måte de må bli anvendt i ekteskapsnullitetssakene bestemmelsene som finnes i kanonene som er relevante for ordinær rettsbehandling av tvist, under iakttagelse av de spesielle bestemmelser som er gitt for personstandsaker og for offentlig vel-saker.

Som dere godt vet, forflytter oppmerksomheten viet ekteskapsnullitetsprosessene seg stadig mer til spesialistenes område. De kirkelige dommer på dette felt gir faktisk anvisning for muligheten - eller ikke - til å motta den eukaristiske kommunion for ikke få troende. Særskilt dette aspekt som således er avgjørende fra det kristne livs synsvinkel, forklarer derfor grunnen til at ekteskapsnullitet gjentatte ganger dukket opp også under den siste synode om Eukaristien. I første omgang vil det kunne se ut som om den pastorale frykt som ble reflektert i synodens arbeider, og ånden i de juridiske bestemmelser som er samlet i Dignitas connubii, divergerer på det mest grunnleggende i forhold til hverandre, ja, nærmest går imot hverandre. P.d.e.s. vil det kunne virke som om synodefedrene har oppfordret de kirkelige domstoler til å umake seg for at troende som ikke er kanonisk gift, fortest mulig skal få gjort deres ekteskapelige situasjon regulær og vende tilbake til det eukaristiske måltid. P.d.a.s. vil det derimot kunne synes som om den kanoniske lovgivning og den ferske instruks stiller opp begrensninger for et slikt pastoralt initiativ som om den prinsipale bekymring var å overholde de forutsatte juridiske formaliteter, med risiko for å glemme prosessens pastorale målsetning. Bak denne innledende forståelse skjuler det seg en innbilt motsetning mellom det juridiske og det pastorale generelt. Jeg har nå ikke til hensikt å gjenoppta på dyptgående plan den problemstilling som alt ble behandlet av Johannes Paul II gjentatte ganger, fremfor alt i talen til Den romerske rota i 1990.[1] I dette første møte med dere foretrekker jeg å konsentrere meg mest av alt om det som representerer det fundamentale punkt i møtet mellom det juridiske og det pastorale, kjærligheten til sannheten. Med denne påstand identifiserer jeg meg således idemessig med det som min ærverdige forgjenger har sagt til dere, særlig i talen i fjor.[2]

Den kanoniske ekteskapsnullitetsprosess danner essensielt sett et instrument for å fastslå sannheten vedrørende ekteskapsbåndet. Dens konstitutive mål er således, hverken til ingen nytte å komplisere livet for de troende eller enda mindre å fyre opp under det som er konfliktfylt, men alene å gjøre en tjeneste for sannheten. For øvrig er prosessinstituttet generelt ikke i seg selv et middel for å tilfredsstille en hvilken som helst interesse, men heller et kvalifisert instrument for å innrette seg etter rettferdighetens plikt til å gi enhver det som tilkommer ham. Prosessen, særlig i dens essensielle struktur, er innstiftet for rettferdighet og fred. Derav følger at prosessens formål er erklæringen av sannheten ved en tredje upartisk part etter at partene er gitt lik mulighet til å føre frem argumenter og bevis i et adekvat diskusjonsrom. Denne meningsutveksling er normalt nødvendig for at dommeren skal kunne erkjenne sannheten og - som konsekvens - avgjøre saken i samsvar med rettferdighet. Ethvert prosessuelt system må således etterstrebe å sikre objektivitet, raskhet og effekt av dommernes avgjørelser.

Av grunnleggende viktighet også på dette felt er forholdet mellom fornuft og tro. Dersom prosessen svarer til den rette fornuft, kan ikke det faktum forundre at Kirken har adoptert prosessinnretningen for å løse innenkirkelige spørsmål av juridisk art. En tradisjon som nå er århundrer lang, har slik konsolidert seg at den like til våre dager er blitt bevart i de kirkelige domstoler i hele verden. I tillegg er det på sin plass å huske at den kanoniske rett har bidratt på en meget relevant måte - under middelalderens klassiske rett - til å perfeksjonere selve prosessinstituttets beskaffenhet. Dets anvendelse i Kirken vedrører fremfor alt tilfellene der partene ville kunnet nå frem til enighet som hadde løst striden fordi dens materie står til stridsrådighet, men der de jo av forskjellige grunner ikke har gjort det. Det å ta sin tilflukt til prosessveien når man søker å bestemme hva som er rett, sikter ikke alene inn på å skjerpe konfliktene, men også på å gjøre dem mer humane ved å finne objektivt adekvate løsninger i forhold til rettferdighetens fordringer. Naturligvis avslutter ikke denne løsning alene alt, for menneskene trenger kjærlighet, men når den er uunngåelig, representerer den et markant skritt i riktig retning. Videre kan prosessene også dreie seg om materie som befinner seg utenfor det som partene er i stand til å ordne selv, men innenfor det avmålte område der det innenkirkelige fellesskaps retter er av interesse. Særlig prosessen for erklæring av et ekteskap for nullitet plasserer seg på dette område: Faktisk er ekteskapet med sin dobbelte, naturlige og sakramentale, dimensjon hverken en verdi til disposisjon for ekteskapspartene eller - med henblikk på dets sosiale og offentlige karakter - en sak der man kan tenke seg muligheten av en eller annen form for egenerklæring.

På dette punkt kommer av seg selv observasjon nummer to. Ingen prosess er strengt tatt mot den andre part som om det handler om å dømme denne for en urettmessig skade. Objektivt går det ikke på å kreve en verdi fra noen, eller bestemme eller verge verdiers tilhørighet til menneskene eller til institusjonene. Betraktet på denne måte - og det gjelder for enhver prosess - føyer det seg til hypotesen om ektskapsnullitet en annen mer spesifikk. Her dreier det seg ikke om en eller annen mellom partene omtvistet verdi som må bli tilkjent den ene eller den andre. Prosessens objekt er derimot å erklære sannheten vedrørende gyldigheten eller ugyldigheten av et konkret ekteskap, så og si vedrørende en realitet som legger grunnen for familieinstitusjonen og som i høyeste grad er av interesse for Kirken og det borgerlige samfunn. Følgelig kan man hevde at i denne type prosess er adressaten for kravet om erklæring Kirken selv. Med henblikk på den naturlige formodning om gyldighet av det formelt inngåtte ekteskap tenkte min forgjenger, Benedikt XIV, den lærde kanonist, på og gjorde det obligatorisk med deltagelse av båndforsvareren ved de nevnte prosesser.[3] På den måte ble den prosessuelle dialektikk garantert maksimalt, med blikket rettet inn på å finne sannheten.

Kriteriet å søke sannheten som leder oss til å forstå prosessens dialektikk, kan slik hjelpe oss til å nå frem til problemstillingens andre aspekt, dens pastorale verdi som ikke kan være adskilt fra kjærligheten til sannheten. Faktisk kan det skje at den pastorale kjærlighet noen ganger blir tilsmusset av velvillige holdninger overfor menneskene. Disse holdninger kan synes pastorale, men de svarer i realiteten ikke til det gode for menneskene og for selve det kirkelige fellesskap; når man viker unna konfrontasjonen med sannheten som frelser, kan holdningene direkte føre til en kontraproduktiv respekt i forhold til den enkeltes frelsende møte med Kristus. Prinsippet om ekteskapets uoppløselighet - hevdet på nytt og på nytt av Johannes Paul II med styrke fra denne stol[4] - hører til en integrert del av det kristne mysterium. I dag må vi dessverre konstatere at denne sannhet ofte er formørket i samvittigheten til de kristne og til menneskene av god vilje. Særlig av den grunn er den tjeneste bedragersk som kan bli bydd troende og ikke-kristne ektefeller under vanskeligheter, og som forsterker i dem - kan hende bare implikativt - tendensen til å glemme det uoppløselige ved egen forbindelse. På den måte risikerer den eventuelle intervensjon fra de kirkelige institusjoner i nullitetssakene å klargjøre bare selve prisen ved et sammenbrudd som faktum.

Den søkte sannhet i ekteskapsnullitetsprosessene er dog ikke en abstrakt sannhet, løsrevet fra det gode for menneskene. Det er en sannhet som integrerer seg i den enkelte troendes menneskelige og kristne vandring. Derfor er det meget viktig at sannhetserklæringen kommer innen en fornuftig tid. Det guddommelige forsyn vet sikkert å trekke ut det gode fra det onde også når de kirkelige institusjoner må ha løpt fra sine plikter eller begått feil. Men det er en alvorlig forpliktelse å bringe virksomheten institusjonalisert i domstolene av Kirken alltid nærmere de troende. For øvrig må den pastorale sensibilitet bidra til å søke å forebygge ekteskapsnullitet på det nivå der det gis adgang til bryllup og til å gjøre seg umake for at ektefellene løser deres eventuelle problemer og finner forsoningens vei. Den samme pastorale sensibiliet må overfor reelle situasjoner for menneskene likevel bidra til å beskytte sannheten og til å gjøre bruk av de forutsatte bestemmelser for å verge den under prosessen.

Jeg håper at disse refleksjoner må hjelpe til å gjøre forståelsen bedre likesom kjærligheten til sannheten må binde det kanoniske prosessinstitutt vedrørende ekteskapsnullitet sammen med den autentiske pastorale følelse som må beånde slike prosesser. Med denne lesenøkkel viser instruksen Dignitas connubii og bekymringene som dukket opp under siste synode seg å være helt konvergerende. Kjære dere, å gjennomføre denne harmoni er den besværlige og fortryllende oppgave for hvis diskre fremdrift det kirkelige fellesskap er dere svært takknemlig. Med det hjertelige ønske om at deres judikative aktivitet må yte sitt, til beste for alle dem som vender seg til dere, og må begunstige dem i det personlige møte med Sannheten som er Kristus, velsigner jeg dere med anerkjennelse og hengivenhet.

Noter

*: 28. januar 2006. Italiensk originaltekst: L"Osservatore Romano 146/24 (29.1.2006) 5: Il discorso di Benedetto XVI in occasione dell"inaugurazione dell"Anno Giudiziario del Tribunale della Rota Romana. Jf. s. 1: Kjærligheten til sannheten, det fundamentale punkt i møtet mellom det juridiske og det pastorale. "I dette første møte med dere foretrekker jeg å konsentrere meg om det som representerer det fundamentale punkt i møtet mellom det juridiske og det pastorale, kjærligheten til sannheten." Det er fremfor alt hva Benedikt XVI har understreket da han om formiddagen lørdag 28. januar mottok auditørprelatene, påtaleadvokatene, båndforsvarerne, embetsmennene og advokatene i audiens i Sala Clementina i anledning av åpningen av rettsåret ved domstolen Den romerske rota. Her er hovedpunktene i den hellige fars tale: [12 sitater]
1: Jf. AAS 82 (1990) 872-877.
2: Jf. AAS 97 (2005) 164-166.
3: Jf. ap.konst. Dei miseratione, 3. november 1741.
4: Jf. talene 21. januar 2000 i AAS 92 (2000) 350-355 og 28. januar 2002 i AAS 94 (2002) 340-346.