Åpningen av rettsåret 2007

Oversatt fra en italiensk originaltekst av msgr. Torbjørn Olsen den 1. februar 2007.

Les også Rettsapparatet innen Den katolske kirke

Pave Benedikt XVIs tale til domstolen Den romerske rota i anledning av åpningen av rettsåret 2007

Kjære auditørprelater, embetsmenn og medarbeidere ved domstolen Den romerske rota!

Jeg er veldig glad for på nytt å møte dere i anledning av åpningen av rettsåret. Hjertelig hilser jeg auditørprelatkollegiet, anført av dekanen, msgr. Antonio Stankiewicz, som jeg takker for ordene som han åpnet dette vårt møte med. Og så hilser jeg embetsmennene, advokatene og de andre medarbeidere ved denne samme domstol så vel som medlemmene av Studio Rotale og alle tilstedeværende. Jeg benytter gjerne anledningen til å gjenta overfor dere uttalelsen om min aktelse og til samtidig å bekrefte viktigheten av deres kirkelige tjeneste innen en så vital sektor som den judikative virksomhet er. Jeg er meget klar over det verdifulle arbeid som dere er blitt kalt til å utfolde med nøyaktighet og samvittighetsfullhet i denne Apostoliske stols navn og med dens mandat. Deres sarte oppgave i tjenesten for sannheten innen justissektoren støttes av den herværende domstols fremragende tradisjoner som enhver av dere må føle seg personlig forpliktet til respekt for.

I fjor, ved mitt første møte med dere, forsøkte jeg å utforske veiene for å overvinne den tilsynelatende motsetning mellom prosessinstituttet for ekteskapsnullitet og den genuine pastorale følelse. I et slikt perspektiv fremstod kjærligheten til sannheten som konvergenspunktet mellom prosessuell etterforskning og pastoral tjeneste for menneskene. Dog må vi ikke glemme at i ekteskapsnullitetssakene forutsetter den prosessuelle sannhet "sannheten om ekteskapet", nemlig det aktuelle. Uttrykket "sannheten om ekteskapet" mister dog eksistensiell relevans i en kulturell kontekst kjennetegnet av juridisk relativisme og positivisme som betrakter ekteskapet som en rent sosial formalisering av følelsesbånd. Som konsekvens blir ekteskapet ikke alene noe tilfeldig, slik de menneskelige tanker kan være det. Men dertil blir det presentert som en lovmesssig overbygning som den menneskelige vilje kan manipulere etter eget forgodtbefinnende, like til å frakjenne det dets heteroseksuelle karakter.

Denne krise i ekteskapsforståelsen merkes også i tenkemåten til ikke få troende. De praktiske virkninger av krisen som jeg har kalt "diskontinuitetens og bruddets hermeneutikk" mht. Annet Vatikankonsils lære (jf. tale til Den romerske kurie, 22. desember 2005), gjør seg på en særskilt intens måte bemerket på ekteskapets og familiens område. Faktisk synes det for noen som om konsillæren om ekteskapet, og konkret beskrivelsen av denne institusjon som "intima communitas vitae et amoris" [livets og kjærlighetens intime fellesskap] (past.konst. Gaudium et spes, nr. 48), må føre til fornektelse av eksistensen av et uoppløselig ekteskapsbånd, fordi det skulle dreie seg om et "ideal" som de "normale kristne" ikke kan være "forpliktet av". De facto er den overbevisning også blitt spredt i visse kirkelige miljøer at det pastoralt beste for menneskene i en irregulær ekteskapelig situasjon skulle fordre en sort kanonisk regulering for disse, uavhengig av gyldighet eller nullitet ved deres ekteskap, uavhengig av "sannheten" mht. deres personstilling. Veien til ekteskapsnullitetserklæring blir de facto betraktet som et juridisk redskap for å nå frem til et slikt mål, ut fra en logikk der retten blir formaliseringen av de subjektive fordringer. Med henblikk på dette skal det innledningsvis understrekes at konsilet sikkert beskrev ekteskapet som intima communitas vitae et amoris, men et slikt fellesskap blir ifølge Kirkens tradisjon nærmere bestemt ut fra en samling av prinsipper iht. guddommelig rett som permanent fastslår dets virkelige antropologiske betydning (jf. ibid.).

Siden har læreembetet ved Paul VI og Johannes Paul II beveget seg i hermeneutisk troskap mot konsilet, likesom også lovverket, så vel den latinske som den orientalske lovbok. Faktisk er kraftanstrengelsen for "reform" eller for den "fornyelse i kontinuitet" (jf. siterte tale til Den romerske kurie) båret frem av slike instanser, også med henblikk på ekteskapslæren og -disiplinen. Denne kraftanstrengelse ble utviklet idet man støttet seg til den udiskutable forutsetning at ekteskapet har én sannhet som sin egen - til hvis avsløring og til hvis fordypning fornuften og troen harmonisk går sammen - nemlig den menneskelige bevissthet, opplyst av Guds ord, om den forskjellige seksuelle realitet mellom mann og kvinne, sammen med deres dyptgående fordringer om komplementaritet, om definitiv overgivelse og om eksklusivitet.

Den antropologiske og frelsende sannhet om ekteskapet - også med dens juridiske dimensjon - blir fremholdt alt i Den hellige skrift. Jesu svar til fariseerne som bad om hans mening mht. adgangen til forstøtelse, er vel kjent: "Har dere ikke lest at Skaperen fra opphavet av "gjorde dem til mann og kvinne", og at han sa: `Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og knytte seg til sin hustru, og de to skal bli ett legeme?" Altså er de ikke lenger to, men ett legeme. Og det som Gud da har sammenføyd, det har mennesker ikke lov til å adskille." (Matt 19, 4-6) Sitatene fra Første Mosebok (1, 27; 2, 24) trekker frem igjen ekteskapssannheten "fra opphavet av", den sannhet hvis fylde man finner i sammenheng med enheten mellom Kristus og Kirken (jf. Ef 5, 30-31), og som har vært gjenstand for så vide og brede refleksjoner fra pave Johannes Paul IIs side i hans katekeserekker om den menneskelige kjærlighet i Guds plan. Med utgangspunkt i denne duale enhet i det menneskelige parforhold kan man utarbeide en autentisk juridisk ekteskapsantropologi. I denne forstand faller det særskilt lys over Jesu konkluderende ord: "Det som Gud da har sammenføyd, det har mennesker ikke lov til å adskille." Ethvert ekteskap er klart frukten av mannens og kvinnens frie konsensus, men deres frihet oversetter i gjerning den naturlige mulighet knyttet til deres maskulinitet og femininitet. Enheten oppstår i kraft av Guds egen plan, han som har skapt dem til mann og kvinne og som gir dem kraften til for alltid å forene disse naturlige og komplementære dimensjoner ved deres personer. Ekteskapets uoppløselighet stammer ikke fra de stiftendes definitive forpliktelse, men er indre sett forbundet med naturen ved "det kraftige bånd innstiftet av Skaperen" (Johannes Paul II, katekese 21. november 1979, nr. 2). De stiftende må særlig forplikte seg definitivt fordi ekteskapet slik inngår i skapningens og forløsningens plan. Og det essensielle juridiske element ved ekteskapet ligger særlig i dette bånd som for mannen og kvinnen representerer en fordring om rettferdighet og kjærlighet, og fra denne - til beste for dem selv og alle - kan de ikke unndra seg uten å motsi det som Gud selv har virket i dem.

Det er nødvendig å utdype dette aspekt, ikke bare tatt i betraktning deres rolle som kanonister, men også fordi en helhetsforståelse av ekteskapsinstitusjonen også må inkludere klarhet mht. dets juridiske dimensjon. Dog kan oppfatningene mht. et slikt forholds natur divergere radikalt. For positivismen vil det juridiske ved ekteskapsforholdet ene og alene være følgen av anvendelsen av en formelt gyldig og virksom menneskelig bestemmelse. På denne måte forblir livets og den ekteskapelige kjærlighets menneskelige realitet ytre sett anknyttet til ekteskapet som "juridisk" institusjon. Man skaper en hiatus mellom rett og menneskelig eksistens som radikalt fornekter muligheten til et antropologisk fundament for retten.

Helt annerledes er Kirkens tradisjonelle vei i forståelsen av den juridiske dimensjon ved den ekteskapelige enhet, i kjølvannet av Jesu, apostlenes og kirkefedrenes lære. F.eks. hevder den hellige Augustin med styrke idet han siterer apostelen Paulus: "Cui fidei [coniugali] tantum iuris tribuit Apostolus, ut eam potestatem appellaret, dicens: Mulier non habet potestatem corporis sui, sed vir; similiter autem et vir non habet potestatem corporis sui, sed mulier (1 Cor 7, 4)." [Til denne (ekteskapelige) troskap tilføyer apostelen en så stor rett at han kaller den rådighet når han sier: Det er ikke hustruen selv, men hennes mann som har rådighet over hennes legeme; likeledes er det ikke mannen, men hans hustru som har rådighet over hans legeme (1.Kor 7,4).] (De bono coniugali, 4, 4) Apostelen Paulus som i Efeserbrevet så dyptpløyende utlegger den ekteskapelige kjærlighets "mystérion mega" [store mysterium] i forhold til Kristi enhet med Kirken (5, 22-31), nøler ikke med å anvende de sterkeste rettsbegreper på ekteskapet for å bestemme det rettslige bånd ved hvilket ektefellene er forent seg i mellom i deres seksuelle dimensjon. Også slik er det juridiske, ifølge den hellige Augustin, essensielt i hver av de tre goder (proles, fides, sacramentum [avkom, troskap, sakrament]) som danner dørstolpene i hans læremessige utlegning om ekteskapet.

Overfor den subjektivistiske og libertinistiske relativisering av den seksuelle erfaring hevder Kirkens tradisjon med klarhet ekteskapets naturlige juridiske karakter, nemlig dets tilhørighet ut fra naturen til justisområdet mht. de interpersonale relasjoner. I dette perspektiv fletter retten seg sannelig sammen med livet og med kjærligheten som en av dens indre eksistensplikter. Derfor, som jeg skrev i min første encyklika, "sett fra et orienteringspunkt, grunnlagt i skapelsen, henviser eros mennesket til ekteskapet, til et bånd karakterisert ved enhet og definitivitet; slik, og bare slik, realiserer man sin intime bestemmelse" (Deus caritas est, 11). Kjærlighet og rett kan slik forene seg like til punktet for å si ja til at mann og hustru må utveksle den kjærlighet som de spontant ønsker seg: Kjærligheten er i disse frukten av deres frivillige vilje til det gode for den andre og for barna; dette som for øvrig også er kjærlighetens fordring i forhold til eget beste.

All Kirkens og de troendes virksomhet på det familiære felt må grunne seg på denne sannhet vedrørende ekteskapet og dets indre juridiske dimensjoner. Ikke desto mindre - som jeg minnet om til å begynne med - kan den relativistiske mentalitet, i mer eller mindre åpen eller listig form, også snike seg inn i det kirkelige fellesskap. Dere er vel medvitende om denne fares aktualitet som stundom manifesterer seg i en forvrengt tolkning av de gjeldende kanoniske bestemmelser. På denne tendens er det nødvendig å reagere med mot og troskap, under konstant anvendelse av fornyelse i kontinuitet-hermeneutikken og ikke la seg lokke inn på tolkningsveier som innebærer et brudd med Kirkens tradisjon. Disse veier fjerner seg fra ekteskapets virkelige vesen foruten fra dets indre juridiske dimensjon, og under forskjellige mer eller mindre tiltrekkende navn søker de å dølge en forfalskning av den ekteskapelige realitet. Man ender slik opp med å hevde at intet vil være riktig eller uriktig i et pars relasjoner, men ene og alene det som svarer til eller ikke svarer til realiseringen av de subjektive aspirasjoner til hver av partene. I dette perspektiv svinger ideen om "ekteskap in facto esse" [ekteskapet som faktisk eksisterende størrelse] mellom rent faktisk relasjon og rettspositivistisk fasade, idet man overser dets vesen av indre bånd av rettslig karakter mellom manns og kvinnes personer.

De kirkelige domstolers bidrag til overvinnelse av krisen i forståelsen av ekteskapet - i Kirken og i det borgerlige samfunn - vil for noen kunne synes heller sekundært og tilhørende baktroppen. Men fordi ekteskapet har en særskilt indre juridisk dimensjon, vil dog det å være kloke og overbeviste tjenere for rettferdigheten på dette sarte og viktige felt ha en verdi som meget klart vitnesbyrd og som stor støtte for alle. Dere, kjære auditørprelater, er forpliktet på en front der ansvaret for sannheten føles på en spesiell måte i våre tider. Idet dere forblir trofaste mot deres verv, så si ja til at deres virksomhet må føye seg harmonisk inn i en global gjenoppdagelse av det vakre ved denne "sannhet mht. ekteskapet" - sannheten fra opphavet av - som Jesus lærte oss fullkomment og som Den Hellige Ånd kontinuerlig minner oss om i Kirkens hverdag.

Kjære auditørprelater, embetsmenn og medarbeidere, dette er de betraktninger som det lå meg på hjerte å holde frem for dere, sikker på å finne i dere dommere og lærere beredt til å dele og til å gjøre til egen en lære av så stor viktighet og alvor. Til alle og enhver uttrykker jeg i særdeleshet min glede, i dyp tillit til at den apostoliske domstol Den romerske rota - en effektiv og anseelig manifestasjon av Kirkens juridiske visdom - vil fortsette å utvikle med konsekvens sin egen, men langt fra enkle munus [oppdrag] i tjeneste for den guddommelige plan som ble fulgt av Skaperen og Forløseren i ekteskapsinstituttet. Idet jeg nedkaller Guds bistand over deres strev, lyser jeg av hjerte en spesiell apostolisk velsignelse over alle.

Sala Clementina, 27. januar 2007.