Håpets misjonærer blant alle folkeslag
Kjære brødre og søstre!
I anledning verdensmisjonsdagen i jubelåret 2025, hvis sentrale budskap er håp (jf. bullen Spes non confundit, 1), har jeg valgt mottoet: «Håpets misjonærer blant alle folkeslag». Det minner den enkelte kristne og hele Kirken, de døptes fellesskap, om vårt grunnleggende kall til å være, i Kristi fotspor, budbringere og byggere av håp. Jeg håper at det for alle vil bli en nådens tid med den trofaste Gud som har født oss på ny i den oppstandne Kristus «til et levende håp» (jf. 1 Pet 1,3-4). Her vil jeg gjerne nevne noen relevante aspekter ved vår kristne misjonsidentitet, slik at vi kan la oss lede av Guds Ånd og brenne av hellig iver for en ny evangeliseringstid i Kirken, som er sendt for å vekke håpet til live i en verden der mørke skygger hviler over oss (jf. Fratelli Tutti, 9-55).
1. I Kristi fotspor, vårt håp
Når vi feirer det første ordinære jubileet i det tredje årtusenet etter det hellige året 2000, holder vi blikket festet på Kristus, historiens midtpunkt, «den samme i går og i dag og i all evighet» (Hebr 13,8). I synagogen i Nasaret erklærte Jesus at Skriften ble oppfylt i det «i dag» da han var til stede i historien. Dermed åpenbarte han at han er den som er sendt av Faderen med Den hellige ånds salvelse for å forkynne de gode nyhetene om Guds rike, og for å innlede «Herrens nådeår» for hele menneskeheten (jf. Luk 4,16-21).
I dette mystiske «i dag», som vil vare til verdens ende, er Kristus frelsens fylde for alle, og på en særlig måte for dem hvis eneste håp er Gud. I sitt jordiske liv «gikk han omkring og gjorde godt og helbredet alle» fra det onde og den onde (jf. Apg 10,38), og gjenopprettet håpet på Gud for de nødlidende og folket. Han erfarte alle våre menneskelige svakheter, bortsett fra synden, til og med de kritiske øyeblikkene som kunne føre til fortvilelse, som i dødsangsten i Getsemane hage og på korset. Jesus overgav alt til Gud Faderen, i lydig tillit til hans frelsesplan for menneskeheten, en fredsplan for en fremtid full av håp (jf. Jer 29,11). På denne måten ble han håpets guddommelige misjonær, det ypperste forbildet for alle dem som opp gjennom århundrene har utført sitt eget gudgitte oppdrag, selv under ekstreme prøvelser.
Gjennom sine disipler, som er sendt til alle folkeslag og mystisk ledsaget av ham, fortsetter Herren Jesus sin tjeneste for menneskehetens håp. Han bøyer seg fortsatt over alle dem som er fattige, plaget, fortvilet og undertrykt, og øser «trøstens balsam og håpets vin på deres sår» (Prefasjonen «Jesus, den barmhjertige samaritan»). I lydighet mot sin Herre og Mester, og i samme tjenende ånd, forlenger Kirken, fellesskapet av Kristi misjonerende disipler, dette oppdraget ved å tilby sitt liv for alle midt blant folkeslagene. Selv om Kirken står overfor forfølgelser, trengsler og vanskeligheter, så vel som sine egne ufullkommenheter og feil på grunn av sine medlemmers svakhet, drives den stadig av Kristi kjærlighet til å holde ut, i forening med ham, på sin misjonsreise og til å høre, som ham og sammen med ham, den lidende menneskehetens bønn og, faktisk, stønnet fra alle skapninger som venter på en endelig forløsning. Dette er Kirken som Herren alltid og for alltid kaller til å følge i hans fotspor: «ikke en statisk kirke, men en misjonerende kirke som vandrer med sin Herre gjennom verdens gater» (Homilie ved avslutningsmessen for den ordinære generalforsamlingen i Bispesynoden, 27. oktober 2024).
Måtte også vi føle oss inspirert til å gå i Herren Jesu fotspor for å bli, med ham og i ham, tegn og budbringere av håp for alle, på alle steder og under alle omstendigheter som Gud har gitt oss å leve. Måtte alle døpte, som Kristi misjonerende disipler, få hans håp til å skinne i hver en krok av jorden!
2. Kristne, bærere og byggere av håp blant alle folkeslag
I Kristi etterfølgelse er de kristne kalt til å formidle de gode nyhetene ved å dele den konkrete livssituasjonen til dem de møter, og på den måten være bærere og byggere av håp. For «gleden og håpet, sorgen og angsten hos menneskene i vår tid, særlig hos dem som er fattige eller plaget, er også gleden og håpet, sorgen og angsten hos Kristi etterfølgere. Ingenting som er genuint menneskelig, finner ikke gjenklang i deres hjerter» (Gaudium et Spes 1).
Denne berømte uttalelsen fra Det annet Vatikankonsil, som uttrykker følelsen og stilen til kristne fellesskap i alle tider, fortsetter å inspirere medlemmene og hjelper dem til å vandre sammen med sine brødre og søstre i verden. Her tenker jeg spesielt på dere som er misjonærer ad gentes. Dere har fulgt Herrens kall og gått ut til andre folkeslag for å gjøre Guds kjærlighet i Kristus kjent. For dette takker jeg dere av hele mitt hjerte! Deres liv er et tydelig svar på befalingen fra den oppstandne Kristus, som sendte sine disipler for å evangelisere alle folkeslag (jf. Matt 28,18-20). På denne måten er dere tegn på de døptes universelle kall til, ved Åndens kraft og daglig innsats, å bli misjonærer blant alle folkeslag og vitner om det store håpet som Herren Jesus har gitt oss.
Dette håpets horisont overskrider denne verdens forgjengelige ting og åpner seg mot de guddommelige realitetene som vi allerede nå har del i. Som den hellige Paulus VI bemerket, er frelsen i Kristus, som Kirken tilbyr alle som en gave fra Guds barmhjertighet, ikke bare «immanent og dekker materielle eller til og med åndelige behov ... fullstendig fanget i timelige begjær, håp, anliggender og kamper. Snarere overskrider den alle slike grenser for å nå fullkommenhet i et fellesskap med det ene Absolutte, som er Gud. Det er en frelse som er både transcendent og eskatologisk, som riktignok har sin begynnelse i dette livet, men som fullbyrdes i evigheten» (Evangelii Nuntiandi, 27).
Drevet av dette store håpet kan kristne fellesskap være forløpere for en ny menneskelighet i en verden som, i de mest «utviklede» områdene, viser alvorlige symptomer på menneskelig krise: en utbredt følelse av forvirring, ensomhet og likegyldighet overfor de eldres behov, og en motvilje mot å gjøre en innsats for å hjelpe våre naboer i nød. I de mest teknologisk avanserte landene er «nærhet» i ferd med å forsvinne: Vi er alle sammenkoblet, men ikke i slekt med hverandre. Besettelse av effektivitet, materielle ting og ambisjoner gjør oss selvsentrerte og ute av stand til å vise altruisme. Evangeliet, erfart i livet i et fellesskap, kan gjøre oss til en hel, sunn og forløst menneskehet igjen.
Derfor inviterer jeg oss alle igjen til å utføre de gjerningene som er nevnt i jubelårets innstiftelsesbulle (nr. 7-15), med særlig oppmerksomhet rettet mot de fattigste og svakeste, de syke, de eldre og de som er utestengt fra det materialistiske og forbrukerorienterte samfunnet. Og å gjøre det med Guds «stil»: med nærhet, medfølelse og ømhet, ved å dyrke et personlig forhold til våre brødre og søstre i deres spesifikke situasjon (jf. Evangelii Gaudium, 127-128). Ofte er det de som lærer oss hvordan vi kan leve i håp. Gjennom personlig kontakt vil vi også formidle kjærligheten fra Herrens medfølende hjerte. Vi vil komme til å innse at «Kristi hjerte ... er selve kjernen i den første forkynnelsen av evangeliet» (Dilexit Nos, 32). Ved å øse av denne kilden kan vi med enkelhet formidle det håpet vi har fått fra Gud (jf. 1 Pet 1,21), og gi andre den samme trøsten som vi har fått av Gud (jf. 2 Kor 1,3-4). I Jesu menneskelige og guddommelige hjerte ønsker Gud å tale til hjertet til hver eneste mann og kvinne, og trekke oss alle til sin kjærlighet. «Vi er sendt for å fortsette dette oppdraget: å være tegn på Kristi hjerte og Faderens kjærlighet, som omfavner hele verden» (Tale til deltakerne i generalforsamlingen for de pavelige misjonsselskapene, 3. juni 2023).
3. Fornyelse av håpets misjon
I møte med det presserende oppdraget om håp i dag, er Kristi disipler først og fremst kalt til å oppdage hvordan de kan bli «håpets håndverkere» og gjenopprette en ofte forvirret og ulykkelig menneskehet.
For å oppnå dette må vi fornyes i påskens spiritualitet, som vi opplever i hver eneste nattverdfeiring og særlig i påskens triduum, som er det liturgiske årets midtpunkt og kulminasjon. Vi er døpt inn i Kristi frelsende død og oppstandelse, inn i Herrens påske som markerer historiens evige vår. Følgelig er vi et «vårens folk», fulle av håp som skal deles med alle, siden vi i Kristus «tror og vet at døden og hatet ikke er det siste ordet» som er sagt om menneskets eksistens (jf. Katekese, 23. august 2017). Fra påskemysteriene, som blir gjort nærværende i liturgiske feiringer og i sakramentene, henter vi stadig Den hellige ånds kraft for å arbeide med iver, besluttsomhet og tålmodighet på det enorme feltet som den globale evangeliseringen utgjør. «Kristus, den oppstandne og herliggjorte, er kilden til vårt håp, og han vil ikke frata oss den hjelpen vi trenger for å utføre det oppdraget han har betrodd oss» (Evangelii Gaudium, 275). I ham lever vi og vitner om det hellige håpet som er «en gave fra Gud og en oppgave for de kristne» (Håpet er et lys i natten, Vatikanstaten 2024, 7).
Håpefulle misjonærer er bønnens menn og kvinner, for «den som håper, er den som ber», som den ærverdige kardinal François-Xavier Van Thuan uttrykte det, som selv ble holdt oppe i håpet gjennom sitt lange fengselsopphold takket være den styrken han fikk fra trofast bønn og nattverden (jf. The Road of Hope, Boston, 2001, 963). La oss ikke glemme at bønnen er den viktigste mosjonsaktiviteten og samtidig «håpets første styrke» (Katekese, 20. mai 2020).
La oss derfor fornye håpets misjon med utgangspunkt i bønnen, særlig bønnen som er basert på Guds ord, og i særdeleshet salmene, den store bønnesymfonien som har Den hellige ånd som komponist (jf. Katekese, 19. juni 2024). Salmene lærer oss å håpe i motgang, å se tegnene på håp rundt oss og å ha et konstant «misjonært» ønske om at Gud skal lovprises av alle folkeslag (jf. Sal 41,12; 67,4). Ved å be holder vi liv i den gnisten av håp som Gud har tent i oss, slik at den kan bli til en stor ild som lyser opp og varmer alle rundt oss, også gjennom de konkrete handlingene og gestene som bønnen selv inspirerer til.
Avslutningsvis er evangelisering alltid en fellesskapsprosess, som det kristne håpet i seg selv (jf. Benedikt XVI, Spe Salvi, 14). Denne prosessen slutter ikke med den første forkynnelsen av evangeliet og med dåpen, men fortsetter med oppbyggingen av kristne fellesskap gjennom å følge hver enkelt av de døpte på evangeliets vei. I det moderne samfunnet er medlemskap i Kirken aldri noe man oppnår en gang for alle. Derfor er misjonsvirksomheten med på å overlevere og forme en moden tro på Kristus «paradigmatisk for all Kirkens virksomhet» (Evangelii Gaudium, 15), et arbeid som krever fellesskap i bønn og handling. Her vil jeg nok en gang understreke viktigheten av Kirkens misjonssynodalitet, samt den tjenesten som de pavelige misjonsvirksomheter yter ved å fremme de døptes misjonsansvar og støtte nye partikularkirker. Jeg oppfordrer dere alle, barn, unge, voksne og eldre, til å delta aktivt i Kirkens felles evangeliserende misjon gjennom deres vitnesbyrd i liv og bønn, gjennom deres offer og deres gavmildhet. Takk for dette!
Kjære søstre og brødre, la oss vende oss til Maria, Jesu Kristi mor, vårt håp. Til henne overlater vi vår bønn for dette jubileet og for årene som kommer: «Måtte det kristne håpets lys opplyse hver mann og kvinne, som et budskap om Guds kjærlighet til alle! Og måtte Kirken trofast vitne om dette budskapet i alle deler av verden!» (Bullen Spes Non Confundit, 6).
Roma, Sankt Johannes i Lateranet, 25. januar 2025, festen for apostelen Paulus' omvendelse
FRANS