TIL ALLE ORDENSFOLK
I ANLEDNING AV DET GUDVIEDE LIVS ÅR
[Oversettelse: Stein-Morten Omre]
Kjære alle ordensfolk!
Jeg skriver til dere som Peters etterfølger, det var ham Vårherre Jesus påla oppgaven å stadfeste brødrenes tro (se Luk 22, 32), og jeg skriver til dere som deres bror, viet til Gud, slik som dere.
Sammen takker vi Faderen, som kalte oss til å følge Jesus i full tilslutning til hans Evangelium, og i tjenesten for Kirken, og utsendte Den Hellige Ånd til våre hjerter, hvilket gir oss glede og gjør at vi avgir vitnesbyrd for hele verden om hans kjærlighet og barmhjertighet.
Som svar til mange av dere, og fra Kongregasjonen for Institutter for konsekrert liv og Fellesskap for apostolisk liv, har jeg besluttet å proklamere et Ordenslivets år/Det gudviede livs år i anledning av femtiårsminnet for den dogmatiske konstitusjon Lumen gentium om Kirken, som i kapittel VI handler om ordensfolket, og for dekretet Perfectae caritatis om ordenslivets fornyelse. Det skal innledes den 30. i inneværende måned november, første søndag i advent, og det skal avsluttes med festen for Jesu fremstilling templet den 2. februar 2016.
Etter å ha rådført meg med Kongregasjonen for Institutter for konsekrert liv og Sammenslutninger for apostolisk liv, har jeg fastlagt som målsetninger for dette året det som den hl. Johannes Paul II foreslo for Kirken ved inngangen til det tredje årtusen. Jeg har på en måte tatt opp igjen det som han allerede pekte på i den post-synodale apostolisk formaning Vita consecrata: «Dere har ikke bare en ærefull historie å minnes og fortelle, men også en stor historie å bygge videre! Se mot fremtiden; Ånden planlegger å iverksette enda større ting med dere.» (n. 110)
I. Målsetningene med Ordenslivets år
1. Første målsetning er å se på fortiden med takknemlighet. Alle våre institutter er resultat av en historie rik på nådegaver. Opprinnelig var Gud til stede og handlet gjennom i sin Ånd: Den har kalt noen personer til å følge Kristus nært, til å oversette Evangeliet til en særegen livsform, til å lese tidens tegn med troens øyne, til å svare kreativt på Kirkens behov. Etter disse første skrittene har det hele vokst og utviklet seg og berørt andre medlemmer i nye geografiske og kulturelle sammenhenger. Slik har det gitt liv til nye måter å føre nådegaven ut i praksis og til nye initiativer og uttrykk for apostolisk nestekjærlighet. Dette kan sammenlignes med frøet som blir til et tre, som strekker ut sine grener.
I løpet av dette året vil det være gunstig om hver familie med sin egenart minnes sin opprinnelse og sin historiske utvikling for derved å takke Gud, som på denne måten har gitt Kirken så mange gaver, noe som har gjort den vakker og i stand til å utføre alle sine gode oppgaver (jfr. Lumen gentium, 12).
Å gjennomgå egen historie er uvurderlig viktig for å holde identiteten levende og også for å styrke familiens enhet og medlemmenes tilhørighet. Det dreier som ikke om å drive med arkeologi og heller ikke om å dyrke unødvendig nostalgi, men å gjennomgå tidligere generasjoners vandring slik at man ut fra denne kan gripe inspirasjonens gnist, idealene, verdiene som beveget dem, å kunne begynne hos grunnleggerne og de første fellesskapene. Det er også en måte å bevisstgjøre seg hvordan man har levet ut nådegavene i løpet av historiens gang, hvilken kreativitet de slapp løs, hva slags vanskeligheter man måtte takle, og hvordan disse ble overvunnet. Man vil kunne møte manglende sammenheng, frukt av menneskelig svakhet, og kanskje også at man har glemt noen svært viktige sider ved nådegavene. Alt er lærerikt og vendes samtidig til en oppfordring til omvendelse. Å skildre egen historie er å lovprise Gud og takke ham for alle hans gaver.
Helt særlig takker vi ham for disse 50 årene etter Det annet Vatikankonsil, som representerte en Helligåndens «vind» gjennom hele Kirken. Takket være konsilet satte ordenslivet faktisk i gang med en fruktbar vei mot fornyelse, og denne var med sine både lyse og mørke sider en nådens tid, merket av Åndens nærvær.
Måtte dette Ordenslivets år også være en anledning til å bekjenne vår egen skrøpelighet med ydmykhet og samtidig stor tiltro til den kjærlige Gud (jfr. Joh 4, 8), og til å erfare Herrens barmhjertige kjærlighet. Dette er også en anledning til å rope ut til verden med kraft og vitne med glede om den hellighet og livskraft som finnes i de fleste av dem som er blitt kalt til å følge Kristus i det gudviede liv.
2. Dette året kaller oss dessuten til å leve nåtiden med lidenskap. Et takknemlig minne om fortiden driver oss til å iverksette på en stadig dypere måte de grunnleggende sider ved det gudviede liv, og samtidig oppmerksomt å lytte til det Ånden i dag sier til Kirken.
Helt siden de aller første klostersamfunn til «de nye fellesskapene» i dag har enhver form for viet liv vært født utfra at Ånden kaller mennesker til å følge Kristus slik Evangeliet lærer (jfr. Perfectae caritatis, 2). For ordensstifterne har den grunnleggende regel vært Evangeliet – enhver annen regel har bare søkt å uttrykke Evangeliet og anvise en måte å leve det fullt ut. Idealet har alltid vært Kristus, å tilhøre ham fullkomment, slik at man kan si med Paulus: «Å leve er for meg Kristus, …» (Fil 1, 21). Løfteavleggelsene har bare hatt mening som virkeliggjørelse av denne lidenskapelige kjærlighet.
Spørsmålet vi er kalt til å stille dette Året, er om og hvordan vi lar oss, også oss selv, utfordre av Evangeliet: Er det virkelig er en grunnregel for livet hver dag og for de valg som vi et kalt til å ta? Dette er krevende og fordrer å bli levet radikalt og ærlig. Det er ikke nok å lese det (selv om lesning og studium alltid må være ekstremt viktig), heller ikke er det nok å meditere over det (og la oss gjøre nettopp dette hver dag). Jesus fordrer av oss at vi skal sette det ut i praksis, at vi skal leve hans ord.
Vi må stadig spørre oss om Jesus virkelig er vår første og eneste kjærlighet, slik vi gav uttrykk for da vi avla våre løfter. Bare om vi kan svare bekreftende på dette, makter vi ut fra vår forpliktelse virkelig å elske sannferdig og barmhjertig hver person som vi møter på vår vei, fordi vi skal ha lært av ham hva kjærlighet er, og hvordan vi skal elske: Vi vil vite å elske fordi vi vil ha hans eget hjerte.
Våre ordensgrunnleggere følte i seg selv den medlidenhet som grep Jesus da han så folkemengden, som lignet sauer uten gjeter. Akkurat som Jesus var grepet av medlidenhet og forkynte sitt ord, helbredet syke, gav folk brød å spise, ofret sitt eget liv, slik stilte også ordensgrunnleggerne seg til tjeneste for alle som Ånden hadde sendt dem – ved forbønn, ved å preke Evangeliet, ved katekese, undervisning, tjeneste for de fattige, for de syke … Nestekjærlighetens oppfinnsomhet kjenner ingen grenser, og den åpner mange veier for å bringe Evangeliets vindpust til de forskjelligste kulturer og samfunnsområder.
Ordenslivets år/Det gudviede livs år stiller oss spørsmål om vår troskap til den misjon som ble oss betrodd. Er våre oppgaver, vårt arbeide, vår tilstedeværelse i overensstemmelse med det Ånden bad våre grunnleggere om? Er de tilpasset for å nå sin hensikt i dagens samfunn og Kirke? Er det noe som må forandres? Har vi den samme lidenskap for de menneskene som er oss betrodd, solidariserer vi oss med dem i så stor grad at vi deler deres gleder og lidelser, slik at vi virkelig kan forstå deres behov og bidra fra vår side til å gi dem et svar? Den hl. Johannes Paul II bad i sin tid om at «den samme godhjertethet og offervilje som drev ordensgrunnleggere, bør bringe dere, åndelige søstre og brødre, til å holde deres nådegaver levende. Med den samme Åndens kraft som vekket dem opp, må dere fortsette å berike og tilpasse nådegavene uten at de mister sin opprinnelige karakter. Slik kan dere stille dere til tjeneste for Kirken og bringe hans Rike i full blomst.» [1]
Å minnes opprinnelsen vil også kaste lys over en annen side ved det gudviede liv. Ordensgrunnleggerne var svært opptatt av enheten mellom de tolv som omgav Jesus, av enigheten som preget det første fellesskapet i Jerusalem. Da de grunnla sine fellesskap, søkte de å skape lignende modeller for evangelisk liv, og å være ett hjerte og én sjel, og glede seg over Herrens tilstedeværelse. (jfr. Perfectae caritatis, 15)
Å leve samtiden med lidenskap betyr å bli «eksperter på fellesskap», det vil si «vitner og håndverkere i ‘enhetsprosjektet’, som er menneskehistoriens høydepunkt ifølge Guds plan.»[2] I et samfunn som merkes av konflikt, der forskjellige kulturer har vanskelig for å leve sammen, der det utøves maktmisbruk overfor de svakeste, der urett florerer, der er vi kalt til å tilby en konkret modell for fellesskap. Der anerkjennes hver persons verdighet, og der deles de gaver som hver og en er bærer av, slik at man kan leve i broderlige forhold.
Vær derfor menn og kvinner som utøver enhet, vær modig til stede der det er uenighet og spenninger, og vær et troverdig tegn på Åndens tilstedeværelse, som inngyter begeistring i hjertene for at alle skal være ett (jfr. Joh 17, 21). Lev møtets mystikk: Det å være i stand til å lytte oppmerksomt til de andre personene – det å kunne lete sammen etter veier og fremgangsmåter [3]. La dere opplyse av den samme kjærlighetens forbindelse som finnes mellom de tre guddommelige personene (jfr. 1 Joh 4, 8), og ta denne som forbilde i alle mellommenneskelige forhold.
3. Å omfavne fremtiden med håp er den tredje målsetningen med dette Året. Vi kjenner de forskjellige vanskelighetene som det gudviede liv i sine forskjellige former møter: nedgang i kall, aldring, særlig i den vestlige verden, økonomiske problemer som følge av den verdensomspennende finanskrisen, utfordringene i forbindelse med internasjonaliseringen og globaliseringen, relativiseringens bedrag, marginalisering og samfunnsmessig irrelevans … Det er nettopp når det gjelder denne usikkerheten, som vi deler med våre samtidige, at vi er kalt til å la håpet utfolde seg, frukt av troen på historiens Herre, som stadig gjentar for oss: «Vær ikke redd … jeg er med deg. (Jer 1, 8)
Det håpet som vi snakker om, grunner seg ikke på tall eller arbeid som er utført, men på ham som vi har satt vår lit til (jfr. Tim 1, 12), og som intet er umulig for. (Luk 1, 37) Dette er håpet som ikke skuffer, og som gjør at ordenslivet vil fortsette å ha stor betydning i fremtiden. Det er mot den man bør vende blikket, i visshet om at Den Hellige Ånd ansporer oss og vil utføre store gjerninger med oss.
Ikke gi etter for tallenes og effektivitetens fristelse, og enda mindre for fristelsen til å stole på deres egne krefter. Med oppmerksom vaktsomhet skal dere granske nøye deres livs og dette øyeblikks horisonter. Jeg gjentar Benedikt XVIs ord for dere: «Ikke foren dere med ulykkens og dommedagens profeter, som proklamerer slutten, eller ordenslivets meningsløshet i våre dagers Kirke. Tvert imot: Ikle dere Jesus Kristus, og bevæpne dere med lysets våpen – slik Paulus formaner (jfr. Rom 13, 11–14), og forbli våkne og vaktsomme» [4]. La oss alltid fortsette vår vei i tiltro til Herren,
Jeg henvender meg fremfor alt til dere unge. Dere er nåtiden, siden dere allerede deltar aktivt i deres institutters liv, og med kraft og offervilje yter et avgjørende bidrag for det valget dere har tatt. På samme tid er dere fremtiden, for innen kort tid vil dere kalles til å ta ledelsen for livet, formasjonen, tjenesten og misjonen i deres hender. I dette året må dere se på dere selv som hovedpersoner i dialogen med generasjonen foran dere. Dere kan i broderlig fellesskap bli beriket av dens erfaring og kunnskap, og på samme tid berike den med deres idealisme, som også den kjente i begynnelsen, og tilby entusiasmens drivkraft og styrke for i fellesskap å utforme nye måter å leve Evangeliet på og stadig mer hensiktsmessige svar på vitnesbyrdets og forkynnelsens behov.
Jeg er meget glad for å vite at dere vil få muligheter til å møtes dere imellom, unge fra de forskjellige instituttene. Måtte møtet bli en gangbar vei til enighet, gjensidig støtte og enhet.
II. Forventningene til Ordenslivets år
Hva er det jeg særlig forventer av dette nådens År for ordenslivet?
1. At det alltid må være sant som jeg engang sa: «Der det er ordensfolk, er det glede.» Vi er kalt til å erfare og vise at Gud er i stand til å fylle vårt hjerte og gjøre oss lykkelige uten at det er nødvendig å lete etter lykken et annet sted, at det sannferdige brorskap som leves i våre fellesskap, nærer vår glede, at vår fullstendige overgivelse til tjeneste for Kirken, familiene, de unge, de gamle, de fattige virkeliggjør oss som personer og gir vårt liv fylde.
Måtte man blant oss ikke se triste ansikter, som er forarget og utilfreds, for «en bedrøvet disippel er en trist disippel». Også vi, i likhet med alle andre menn og kvinner, opplever vanskeligheter, åndens natt, desillusjoner, sykdom, sviktende krefter som følge av alderdom. Men nettopp i dette må vi finne den «perfekte glede», lære å gjenkjenne Kristi ansikt, som i alt ble lik oss, og derfor føle glede over å vite at vi ligner ham, som ved kjærlighet til oss ikke vek tilbake for å lide på korset.
I et samfunn som dyrker effektivitet, helse, suksess, og som tilsidesetter de fattige og utestenger taperne, kan vi gjennom vårt liv bevitne sannheten i disse ordene fra Skriften: «For når jeg er svak, da er jeg sterkt.» (2 Kor 12, 10)
Vi kan godt anvende på det gudviede liv noe jeg skrev i den apostoliske formaningen Evangelii gaudium – jeg siterer en preken av Benedikt XVI: «Kirken vokser ikke ved proselyttisme (omvendelsesarbeide, o.a.), men ved tiltrekningskraft» (nr. 14). Det er sant! Tilslutningen til ordenslivet vokser ikke om vi organiserer flotte kallskampanjer, men om de unge av begge kjønn møter oss og føler seg tiltrukket ved oss, hvis de ser lykkelige menn og kvinner! På lignende måte avhenger ikke ordenslivets apostoliske effekt av driftighet og hvor effektivt det er. Det er vårt liv som må tale, et liv gjennomstrålt av glede og skjønnhet over å leve Evangeliet og følge Kristus.
Det jeg sa til medlemmene av kirkelige bevegelser forrige pinseaften, gjentar jeg her for dere også: «Grunnleggende sett ligger Kirkens betydning i å leve Evangeliet og å vitne om vår tro. Kirken er jordens salt, den er verdens lys. Den er kalt til å gjøre Gudsrikets surdeig nærværende i samfunnet, og den gjør det fremfor noe gjennom sitt vitnesbyrd: vitnesbyrdet om broderlig kjærlighet, om solidaritet, om å dele.» (18. mai 2013)
2. Jeg håper at dere «vekker verden», for det karakteristiske kjennetegnet ved ordenslivet er profetien. Som jeg sa til de øverste ordenslederne: «Det radikale ved Evangeliet gjelder ikke bare for ordensfolket, det er en fordring til alle. Men ordensfolk følger Herren på en særegen måte, på en profetisk måte.» Dette er den prioritet som nå kreves: «Å være profeter som vitner om hvordan Jesus levet på denne jord (…) Et ordensmedlem bør aldri gi avkall på profetien.» (29. november 2013)
Gud gir profeten evnen til å granske historien og tolke hendelsene: Det er som vaktposten som vokter om natten og vet når morgengry kommer (jfr. Jes 21, 11–12). Han kjenner Gud og mennene og kvinnene, sine brødre og søstre. Han er i stand til å skjelne og også til å åpenbare syndens og urettens onde, for han er fri og trenger ikke å svare for andre herrer enn for Gud, han har ikke andre interesser enn Guds. Vanligvis står profeten på de fattiges og ubeskyttedes side, for han vet at Gud selv er på deres side.
På denne måten håper jeg at dere forstår (uten å gå dere vill i forgjengelige «utopier») å skape «andre steder» der den evangeliske logikk kan leves, den som handler om gaven, brorskapet, tilfluktssted for forskjellighet, for gjensidig kjærlighet. Klostre, kommuniteter, åndelige sentra, skoler, hospitaler, tilfluktshjem for familier og alle disse stedene som nestekjærligheten og deres karismatiske kreativitet har fått til å se dagens lys – og fortsatt vil se dagens lys gjennom ny kreativitet – disse bør stadig vekk bli surdeig for et samfunn inspirert av Evangeliet, «byen grunnet på fjell», som viser sannheten og kraften i Jesu ord.
Noen ganger, slik det skjedde for Elia og Jona, kan fristelsen til å flykte komme, til å trekke seg fra profetkallet, fordi det er for krevende, fordi man er sliten, desillusjonert på grunn av resultatene. Men profeten vet at han aldri er alene. Slik han forsikret Jeremia, vil han også gjøre med oss: «Vær ikke redd …, jeg er med deg og skal berge deg.» (Jer 1, 8)
3. Ordensfolk, og alle andre som har avlagt løfter, er kalt til å være «eksperter på fellesskap». Slik håper jeg at «fellesskapets spiritualitet», som den hl. Johannes Paul II viste til, skal bli til virkelighet, og at dere vil være en fortropp som går inn i «den store utfordringen som venter oss i dette nye årtusenet». [5] Jeg føler meg sikker på at i dette Året vil dere arbeide alvorlig for at brorskapsidealet som ordensgrunnleggerne etterstrebet, vil vokse på de forskjelligste områder, som i sirkler ut fra et sentrum.
Enighet praktiseres fremfor alt innenfor de respektive institutters husfellesskap. I denne sammenheng inviterer jeg dere til å lese på ny mine stadig gjentatte kommentarer til kritikk, sladder, misunnelse, sjalusi, fiendskap – typer oppførsel som ikke har rett til å bo i våre hus. Men når dette er sagt: Nestekjærlighetens vei, som åpner seg foran oss, er nesten uten ende, fordi den handler om å søke å godta og å ha omsorg for hverandre, å praktisere enighet angående materielle og åndelige goder, broderlig korreks, respekt for de svakeste … Det er samlivets «mystikk» som gjør vårt liv til «en hellig pilegrimsgang» [6]. Når man tar i betraktning at våre kommuniteter blir stadig mer internasjonale, må vi også stille spørsmål om forholdet mellom de forskjellige personer og kulturer. Hvordan kan vi la hver og en få uttrykke seg, bli mottatt med sine særegne gaver, bli fullt ut med-ansvarlig?
Dessuten håper jeg det vil vokse frem et fellesskap mellom de forskjellige instituttene. Ville ikke dette Året kunne være en anledning til med større mot å tre ut over grensene for eget institutt slik at man sammen både lokalt og globalt kan utforme felles prosjekter for formasjon, for evangelisering, sosiale tiltak? Vil man dermed kunne tilby et virkelig profetisk vitnesbyrd på en mer effektiv måte? Fellesskap og møte mellom forskjellige nådegaver og kall åpner opp en håpets vei. Ingen skaper fremtid ved å isolere seg, eller ved bare å stole på egne krefter – nei, man må se seg selv som del av et sant fellesskap, som alltid åpner seg overfor møtet, dialogen, det å lytte, søker å hjelpe hverandre. Dette verner oss mot selvsentrering.
Samtidig er ordenslivet kalt til å søke en oppriktig medvirkning mellom alle typer kall i Kirken; begynn med prester og legfolk for «å få fellesskapets spiritualitet til å vokse, først i egen indre krets og etterpå i eget kirkelige fellesskap og utover dettes grenser». [7]
4. Videre venter jeg fra dere det jeg ber alle medlemmer av Kirken om: å gå ut fra seg selv til tilværelsenes ytterkanter. «Gå ut i hele verden,» var det siste ord Jesus henvendte til sine nærmeste med, og som han fortsetter å si til alle oss (jfr. Mark 16, 15). Hele menneskeheten venter: personer som har mistet håpet, familier i vanskeligheter, forlatte barn, ungdom som ikke ser noen fremtid, forlatte syke og gamle, rike som har all slags gods, men tomrom i hjertet, menn og kvinner på let etter en mening med livet, som tørster etter det guddommelige …
Ikke lukk dere inne i dere selv, ikke la dere kveles av smålig krangel, la dere ikke ta til fange av deres egne problemer. De vil løse seg om dere går ut og hjelper andre med å løse sine problemer, og forkynn Det gode budskap. Dere vil finne liv når dere gir liv, få håp når dere gir håp, elskes når dere elsker.
Jeg ber om konkret handling fra deres side når det gjelder å ønske flyktninger velkommen, solidaritet med de fattige, å være nytenkende i katekesen, forkynnelse av Evangeliet, innføring i bønnelivet. Av dette følger at jeg lengter etter effektivisering av strukturer: omdisponering av store hus til gode for dagens krav med hensyn til evangelisering og nestekjærlighet, at man tilpasser det arbeidet som utføres, til nye behov.
5. Jeg håper enhver form for ordensliv stiller seg spørsmål om hva Gud og menneskeheten ber om i dag.
Klostrene og grupper med kontemplativ orientering kunne møtes seg imellom eller engasjere seg på de forskjelligste områder for å utveksle erfaringer om bønnelivet, om hvordan enheten med hele Kirken kunne vokse, hvordan støtte forfulgte kristne, hvordan motta og følge personer som leter etter et mer inderlig åndelig liv eller som trenger moralsk eller materiell hjelp.
Det samme kunne de instituttene gjøre som arbeider med karitative oppgaver, de som vier seg til undervisning og kultur, de som er sendt ut for å forkynne Evangeliet, eller utfører spesielle pastorale tjenester. Dette gjelder sekularinstituttene, som har medlemmer på nesten alle områder av samfunnet. Åndens oppfinnsomhet har frembragt så mange forskjellige former for liv og aktiviteter at vi ikke lett kan katalogisere dem eller føre dem opp i forhåndslagde skjemaer. Derfor klarer jeg ikke å nevne hvert eneste område som Åndens gaver har påvirket. Men i løpet av dette Året bør ingen trekke seg unna alvorlig å kontrollere hvordan man er til stede i Kirkens liv, og fra å svare på de stadig nye fordringer som kommer til syne omkring oss, på de fattiges rop.
Det er bare med slik oppmerksomhet mot verdens behov og lydighet overfor Åndens tilskyndelser at dette Ordenslivets år kan bli til et virkelig kairòs, en Guds tid, rik på nåde og forvandling.
III. Ordenslivets horisonter
1. Med dette brevet henvender jeg meg ikke bare til ordensfolk, men også til legfolk som deler de samme idealer, ånd og misjon. Noen ordensinstitutter har en gammel tradisjon når det gjelder dette, andres erfaring er av nyere dato. Faktisk finnes det rundt hver ordensfamilie, i likhet med selskaper for apostolisk liv og sekularinstituttene, en større familie. Denne «karismatiske familien» omfatter forskjellige institutter, som identifiserer seg med samme karisma. Og fremfor alt har vi legkristne som føler seg kalt nettopp i egenskap av legfolk til å delta i den samme karismatiske virkelighet.
Jeg oppmuntrer dere også, legfolk, til å leve dette Ordenslivets år som en nåde som kan gjøre dere mer bevisste på den gave dere har mottatt. Feire det med hele «familien», slik at dere skal kunne vokse og sammen svare på Åndens rop i dagens samfunn. Ved bestemte anledninger, når folk fra de forskjellige ordener samles dette Året, forsøk å være til stede dere også, for dere er et enestående uttrykk for Guds gave. Dette er en anledning til å bli kjent med de andre karismatiske familienes og de andre legfolksgruppenes erfaringer. Slik kan deres berike og støtte hverandre gjensidig.
2. Det gudviede livs år/Ordenslivets år handler ikke bare om ordensfolk, men om hele Kirken. Jeg henvender meg til hele det kristne folk, for at det stadig mer skal bli seg bevisst den gaven det er å ha så mange ordensfolk til stede, arvtagere etter store helgener som har skapt kristendommens historie. Hva ville Kirken vært uten hl. Benedikt, hl. Basilius, hl. Augustin, hl. Bernhard, uten hl. Frans og Dominikus, uten hl. Ignatius av Loyola og hl. Teresa av Ávila, uten hl. Angelica Merici og hl. Vincent av Paul? Listen kan fortsette nesten i det uendelige, like til hl. Johannes Bosco, salige Teresa av Calcutta. Salige Paul VI bekreftet: «Uten dette konkrete tegn ville den nestekjærlighet som gir liv til hele Kirken, løpe den risiko å kjølne av, Evangeliets frelsesgivende paradoks ville svekkes, troens «salt» ville fortynnes i en verden stilt overfor sekularisering.» (Evangelica testificatio, 3)
Derfor inviterer jeg alle kristne samfunn til å leve dette året, fremfor som en takk til Herren. I takknemlighet må vi huske på de gavene som vi har mottatt og fortsatt mottar ved ordensgrunnleggernes hellighet, og ved den troskap så mange ordensfolk stadig føler overfor sin egen karisma eller nådegaver. Jeg inviterer dere alle til å forene dere rundt alle disse gudviede personer og juble med dem, dele deres vanskeligheter, samarbeide med dem så langt det er mulig, for at de skal kunne fortsette i sin tjeneste og i sitt arbeide, som når alt kommer til alt, tilhører hele Kirken. La dem føle kjærlighet og oppmuntring fra hele det kristne folk.
Jeg priser Herren for at Det gudviede livs år/Ordenslivets år faller sammen med Familiesynoden. Familie og ordensliv er kall som bringer berikelse og nåde til alle. De kan begge gi rom for menneskelig vekst ved at de danner livsviktige relasjoner, er steder for evangelisering. De kan hjelpe hverandre gjensidig.
3. Med dette brevet våger jeg også å henvende meg til ordensfolk og til medlemmer av brorskap og fellesskap som tilhører andre kirker enn den katolske. Klostervesenet er en arv fra den udelte Kirkes tid, høyst levende inntil vår tid både i de ortodokse kirker og i Den katolske kirke. Klostertradisjonen og andre senere erfaringer fra tiden da Kirken i Vesten fortsatt var forenet, har inspirert lignende initiativer i de reformerte kirkers tradisjon. Disse har fortsatt å skape nye uttrykk for broderlige fellesskap og tjeneste.
Kongregasjonen for Institutter for konsekrert liv og Kongregasjoner for apostolisk liv har planlagt en rekke tiltak for å få til møter med medlemmer som har erfaringer med gudviet og broderlig liv fra de forskjellige kirkene. Jeg oppmuntrer varmt til slike møter, som kan øke gjensidig forståelse, respekt og samarbeide. Slik kan det gudviede liv tjene økumenikken og hjelpe til på den vidstrakte veien til enhet mellom alle kirker.
4. Vi bør heller ikke glemme at fenomenet ordensliv og andre uttrykk for religiøst brorskap finnes i alle de store religionene. Det mangler ikke erfaringer – ja, enda til befestet over lang tid – der klosterfolk fra Den katolske kirke har samtalt med sine like i noen av de store religiøse tradisjonene. Jeg ønsker at Ordenslivets år/Det gudviede livs år skal være en anledning til å vurdere veien man har gått, og å gjøre ordensfolk oppmerksomme på dette området, og så må man overveie nye skritt slik at man kan nå en stadig dypere, gjensidig forståelse og et økende samarbeide på mange felles plan til tjeneste for menneskenes liv.
Å vandre sammen er alltid en berikelse og kan åpne nye veier i forholdet mellom folk og kulturer, selv om disse for tiden virker fylt med hindringer.
5. Til slutt henvender jeg meg på en særlig måte til mine bispebrødre. Måtte dette året være en anledning til hjertelig og jublende å motta ordenslivet som en åndelig kapital, som kan bidra til beste for hele Kristi legeme (jfr. Lumen gentium, 43) og ikke bare for de religiøse familiene. «Ordenslivet er en gave gitt til Kirken: Det fødes i Kirken, vokser i Kirken og er fullt og helt orientert mot Kirken.» [8] Siden det er en gave til Kirken, er det derfor ikke noe som er isolert, i virkelighetens ytterkant. Nei, det er noe som intimt tilhører den – ordenslivet befinner seg i selve Kirkens hjerte, som et avgjørende viktig element ved dens misjon, for det uttrykker det kristne kalls dypeste natur og hele Kirkens–Brudens lengsel mot foreningen med den ene Ektefelle. Derfor er det «uløselig forbundet med Kirkens liv og hellighet». (Ibid., 44)
I denne sammenheng inviterer jeg dere, hyrder i de enkelte deler av Kirken, med inntrengende bønn om i deres fellesskap å fremme de forskjellige karismaer eller nådegaver – så vel de historiske som de de nye. Jeg ber dere om å støtte, oppmuntre, hjelpe med å skjelne, og om å følge med kjærlighet og omsorg situasjoner med lidelse og svakhet som enkelte ordensfolk måtte befinne seg i. Fremfor alt ber jeg dere klargjøre verdien i det gudviede liv for Guds folk gjennom deres undervisning, slik at dets skjønnhet og hellighet kan stråle i Kirken.
Jeg betror dette Ordenslivets år/Det gudviede livs år til Maria, kontemplasjonens Jomfru, som lytter, sin elskedes sønns første disippel. La oss se til henne, Faderens velsignede datter blant kvinner, kledt med alle nådens gaver, som den uovervinnelige modell for dem som følger Kristus i kjærlighet og tjeneste for sin neste.
Alt nå er jeg takknemlig sammen med dere alle for nådens og lysets gaver, som Herren vil ønske å berike oss med, og jeg ledsager dere alle med min apostoliske velsignelse.
Vatikanet, 21. november – festen for Jomfru Marias fremstilling i templet – år 2014.
- Apostolic Letter to the Religious of Latin America on the occasion of the Fifth Centenary of the Evangelization of the New World Los caminos del Evangelio (29 June 1990), 26.
- SACRED CONGREGATION FOR RELIGIOUS AND SECULAR INSTITUTES, Religious and Human Promotion (12 August 1980), 24: L’Osservatore Romano, Suppl., 12 November 1980, pp. I-VIII.
- Address to Rectors and Students of the Pontifical Colleges and Residences of Rome (12 May 2014).
- POPE BENEDICT XVI, Homily for the Feast of the Presentation of the Lord (2 February 2013).
- Apostolic Letter Novo Millennio Ineunte (6 January 2001), 43.
- Apostolic Exhortation Evangelii Gaudium (24 November 2013), 87
- JOHN PAUL II, Post-Synodal Apostolic Exhortation Vita Consecrata (25 March 1996), 51.
- BISHOP J.M. BERGOGLIO, Intervention at the Synod on the Consecrated Life and its Mission in the Church and in the World, XVI General Congregation, 13 October 1994.