Femte del: Praktiske direktiver
Plikt til å delta i det offentlige liv
Enda en gang oppfordrer Vi alle Våre barn til å ta aktiv del i samfunnets styre og stell og bidra til hele den menneskelige families felles beste, såvel som til deres eget lands vel. I lyset av sin tro og drevet av sin kjærlighet skal de også gjøre sitt til at samtlige landets økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske institusjoner, så langt fra å hindre menneskene i deres vekst, tvert imot letter deres vandring mot det fullkomne, såvel på det naturlige som på det overnaturlige plan.
Vitenskapelig og teknisk kompetanse, og faglig dyktighet
For å kunne gjennomtrenge en sivilisasjon med sunne prinsipper og prege den med en kristen ånd, er det ikke nok at Våre barn eier troens lys eller er besjelet av iver for å fremme det gode. De må være nærværende i samfunnets institusjoner og utøve en innflytelse på dets strukturer innenfra.
Men den moderne sivilisasjon karakteriseres særlig gjennom teknikkens og vitenskapens nyvinninger. Man kan altså ikke påvirke institusjonene uten vitenskapelig og teknisk kompetanse, uten dyktighet i sitt fag.
Det menneskelige virke grunnlagt på en syntese av tekniske og åndelige verdier
Det er imidlertid også klart at slike kvalifikasjoner, om de enn er nødvendige, på ingen måte er tilstrekkelige for å gi samfunnsforholdene et fullt og ekte menneskelig preg. For dette må bety at man bygger sine innbyrdes forhold på sannheten, tar rettferdigheten til rettesnor, har kjærligheten som drivkraft og friheten som klima.
Dette mål kan ikke menneskene nå uten at de sorger for fullt ut å respektere følgende prinsipper: For det første må de i sin verdslige virksomhet overholde de lover som gjelder på hvert enkelt fagområde og tilegne seg dets metoder. Videre må de i sitt virke følge moralens normer, det vil si at all deres gjerning må svare til de rettigheter de har å hevde, de plikter de har å oppfylle; at de lojalt samvirker med Guds Forsyn, hans bud og hans frelsesplan. Med andre ord, menneskene må la sitt indre liv prege sitt daglige virke, så de skaper en syntese mellom sin vitenskapelige, tekniske og faglige utfoldelse og de høyeste åndelige verdier.64
Harmoni mellom den kristne tro og hans virksomhet i samfunnet
Det er et alment kjent faktum, at i tradisjonelt kristne land, hvor vitenskap og teknikk blomstrer, og hvor de tekniske oppgaver blir effektivt gjennomført, er de verdslige institusjoner ofte lite preget av kristne tanker, av kristen ånd.
Man må da spørre seg hvordan dette henger sammen. Da disse institusjonene ble til, var det blant annet med bistand av mange mennesker som mente seg å være kristne og uten tvil også for en del var det, og det samme gjelder dem som fremdeles bidrar til å opprettholde dem. Skaden skyldes at disse menneskers innsats på det verdslige plan ikke er i harmoni med deres tro. Det er da nødvendig at de gjenoppretter sin indre enhet, slik at hele deres verdslige virke blir gjennomtrengt av troens lys og kjærlighetens livgivende kraft.65
En harmonisk utdannelse
Når de kristnes handlemåte så ofte ikke svarer til deres tro, mener Vi også det kommer av - for en stor del, om enn ikke bare - at den kristne utdannelse de har fått del i, læremessig og moralsk, har vært utilstrekkelig. Alt for ofte, i alt for mange befolkningslag, har det hendt at der ikke har vært noen rimelig likevekt mellom de religiøse og de verdslige studier; den verdslige utdannelse har vært ført helt frem til det høyeste plan, mens den religiøse dannelse er blitt værende på et elementært stadium. Det ungdommen da absolutt trenger, er en utdannelse som er enhetlig og komplett, slik at den religiøse opplysning og karakterdannelsen går hånd i hånd med de vitenskapelige og tekniske kunnskaper, som man jo stadig utvikler. Endelig er det vesentlig at de unge konkret får vite hvordan de best skal utføre de oppgaver som stilles dem.
En stadig streben nødvendig
Vi må her understreke hvor vanskelig det er, klart å forstå hvordan rettferdighetens objektive krav i hvert i enkelt tilfelle forholder seg til den konkrete situasjon; det vil si, klart å se på hvilken måte og i hvilken grad de doktrinale prinsipper og direktiver skal anvendes på den konkrete samfunnssituasjon.
Denne vanskeligheten er desto større i våre dager, hvor hver enkelt har å bidra til det universelle almenvel, med den følge at samfunnet er i konstant bevegelse. Det er dag for dag man nå må ta for seg de sosiale vilkår og undersøke hvordan de forholder seg til rettferdighetens krav; og det vil si at Våre barn aldri har lov til å stanse opp, ut fra den tanke at man kan være tilfreds med det mål som alt er nådd.
Faktisk kan man snarere si at det som hittil er gjort, langt fra er tilstrekkelig. Der vil stadig være bruk for større og bedre tiltak, svarende til behovene på de forskjelligste områder: produksjonsorganer, fagforeninger og faglige sammenslutninger, trygdeinnretninger, kulturelle institusjoner, juridiske ordninger, politiske systemer, tiltak for helsestell, fritidssysler og idrett, og så videre. Alt dette må være i samsvar med vår tid, atomspaltningens og romforskningens epoke, hvor menneskeheten har slått inn på nye veier, åpne mot uendelig fjerne horisonter.
Forholdet mellom katolikker og ikke-katolikker på det økonomiske og sosiale område
De prinsipper som Vi i det foregående har gjort rede for, har sitt grunnlag i selve den menneskelige naturs krav, og hører for det meste hjemme i naturretten. De gir derfor katolikkene et vidt felt for samarbeid med ikke-katolikker, når det på de forskjellige områder gjelder å omsette disse prinsippene i praksis - både med kristne som ikke er forenet med denne Apostoliske Stol, og med mennesker som står utenfor den kristne tro, men som veiledet av fornuftens lys er lojale mot den naturgitte moral. «Katolikkene må omhyggelig sørge for å være konsekvente i sin handlemåte, og ikke godta noe kompromiss som kunne skade religionen eller moralen. Men de må også ha vilje til å forstå andre; heller ikke være utelukkende opptatt av sine egne interesser, men lojalt samarbeide i enhver sak som er god i seg selv eller som kan føre til noe godt.»66
Det er bare rettferdig alltid å skjelne mellom en villfarelse og den som begår den, selv når det dreier seg om mennesker som har falske idéer eller utilstrekkelige oppfatninger på troens eller moralens område. Det villfarne menneske forblir alltid et menneskelig vesen og bevarer sin verdighet som person, som man alltid må respektere. Heller ikke mister mennesket noen gang evnen til å frigjøre seg for villfarelsen og finne veien frem til sannheten. Og til dette stiller alltid Guds Forsyn sin hjelp til disposisjon. Det er altså mulig at denne eller hin, som idag er berøvet troens klarhet eller er kommet på villsti, imorgen, takket være det guddommelige lys, finner seg i stand til å slutte seg til sannheten. Dersom de troende trer i kontakt med mennesker hvis feilaktige oppfatninger hindrer dem i å ha en full tro, for sammen med dem å virke til det verdslige samfunns beste, kan slike kontakter være en anledning eller en stimulans til at disse mennesker lar seg bevege i retning av sannheten.
På samme måte kan man ikke identifisere falske filosofiske teorier angående verdens og menneskets natur, opprinnelse og mål, med historiske bevegelser som har et økonomisk, sosialt, kulturelt eller politisk formål for øye, selv om disse bevegelser har sin opprinnelse og ennå finner sin inspirasjon i disse teorier. En doktrine som en gang er definert og fastslått, endrer seg ikke mer, mens derimot bevegelser som har til gjenstand livets konkrete og vekslende forhold, ikke kan annet enn selv betydelig influeres av denne utviklingen. Og forøvrig, i den monn disse bevegelsene er i samsvar med fornuftens sunne prinsipper og tolker den menneskelige persons rettmessige aspirasjoner, hvem vil da nekte å gjenkjenne i dem elementer som er positive og fortjener vårt bifall?
Og følgelig kan det hende at visse moter på det praktiske plan som hittil hadde forekommet inopportune eller ufruktbare, nå kan fremby reelle fordeler eller gi løfte om slike i fremtiden. Når det gjelder å bedømme hvorvidt dette øyeblikk er kommet eller ikke, og å avgjøre på hvilke måter og med hvilken bredde en samordning av ens virke på det økonomiske, sosiale, kulturelle eller politiske område bor gjennomføres, for å sikre samfunnets sanne vel - så er det problemer hvis løsning det er klokskapens oppgave å ta stilling til. (Klokskapen, som jo er det moralske livs veileder, på det individuelle som på det samfunnsmessige plan.) Og når det gjelder katolikkene, er det de fremste menn i det offentlige liv og de mest kompetente på angjeldende område som har avgjørelsen, forutsatt at de er tro mot naturrettens prinsipper, følger Kirkens sosiale doktrine og adlyder de kirkelige myndigheters direktiver. Man må nemlig ikke glemme at Kirkens rettigheter og plikter ikke begrenser seg til å vokte lærens integritet - troens og moralens - men at dens autoritet overfor dens barn også utstrekker seg til det verdslige område, når det gjelder å dømme om denne læres anvendelse i de konkrete tilfelle.67
Gå frem i etapper
Mange mennesker ser seg ofte stilt overfor situasjoner som lite eller overhodet ikke er i samsvar med rettferdigheten. Da kan det hende at deres gode hjerte løper av med dem, slik at de i sin iver efter gjennomgripende reformer risikerer å glemme de nødvendige etapper, og fremmer krav om noe nær en ren revolusjon.
Dem vil Vi da minne om at alt liv utvikler seg og vokser gradvis, og at heller ikke de menneskelige institusjoner kan forbedres på annen måte enn ved at man påvirker dem innenfra og skritt for skritt. Det er hva Vår forgjenger Pius XII uttrykte med følgende ord: «Det er ikke revolusjonen, men en harmonisk evolusjon som kan bringe frelse og rettferdighet. Voldsverk har alltid revet ned, aldri bygget opp. Det setter lidenskapene i brann, bringer dem aldri til ro. Vold avler hat og ødeleggelse, i stedet for å forene de stridende parter. Den har tvunget mennesker til den brysomme oppgave å reise nye byggverk på stridens ruinhauger, efter først å ha bragt dem de smerteligste prøvelser.»68
En veldig oppgave
En veldig oppgave hviler idag på alle godviljens mennesker: Den å skape samfunnsforhold som er basert på sannheten, rettferdigheten, kjærligheten og friheten. Det gjelder forholdene menneskene imellom som det gjelder forholdet mellom menneskene og staten; det gjelder forholdet mellom statene, og endelig gjelder det forholdene mellom enkeltmenneskene, familiene, sammenslutningene og statene på den ene side og verdensfellesskapet på den andre. Det er den edleste oppgave som kan tenkes, fordi den består i å skape en virkelig fred, basert på den orden Gud selv har fastsatt.
Visstnok er de som arbeider på oppgaven, langt fra tallrike nok; men det er mennesker som har innlagt seg de største fortjenester hos samfunnet, og de er vel verd Vår offentlige anerkjennelse. Samtidig oppfordrer Vi dem til å fortsette sin gjerning med enda større iver enn før. Og vi våger å håpe at andre mennesker i stort antall skal slutte seg til dem, ikke minst kristne; plikten fordrer det, og kjærligheten krever det. Hver enkelt kristen må idag være som en funklende gnist, et kjærlighetens arnested, en surdeig som kan gjennomsyre massen. Og det vil hver enkelt være i den monn han lever i forening med Gud.
For slik er det: Freden kommer ikke til å herske i verden, dersom den ikke får herske i hver enkelt - dersom ikke hver og en selv bygger Guds orden i sitt eget hjerte. «Er det så at din sjel ønsker å overvinne de lidenskaper som bor i den?» spør St. Augustin. Og han svarer: «Da må den underkaste seg Ham som er der oppe - så skal den beseire det som er her nede. Og så skal du ha fred: en sann og trygg fred, en fred grunnet på Guds orden. Hvilken er den orden denne fred skaper? Gud befaler over sjelen, sjelen befaler over legemet. Noen bedre orden kan ikke tenkes.»69
Fredsfyrsten
Det Vi her har fremlagt som Vårt syn på de problemer som i denne tid så sterkt opptar menneskeheten og er av umiddelbar interesse for det menneskelige samfunns fremskritt, er blitt Oss diktert av en dyp lengsel, som Vi vet at Vi deler med alle godviljens mennesker: den å se en mer grunnfestet fred herske i verden.
Til tross for Vår uverdighet har Vi mottatt embedet som stedfortreder for Ham som profeten alt forut kalte «Fredens fyrste»;70 og derfor holder Vi det for Vår oppgave å vie all Vår energi til å fremme dette universelle gode. Men freden er bare et tomt ord, dersom den ikke er grunnlagt på den Orden som Vi, med et så inderlig håp, har trukket opp hovedlinjene for i denne rundskrivelse: en orden som hviler på sannhet, bygges i rettferdighet, mottar sitt liv og sin fylde av kjærligheten, og endelig gir seg effektivt uttrykk i friheten.
I virkeligheten dreier det seg her om et alt for stort og opphøyet foretagende til at mennesket med egne krefter skulle kunne gjennomføre det, om det enn er aldri så meget drevet av den mest prisverdige gode vilje. For at menneskenes samfunn så trofast som mulig skal kunne gjenspeile Guds rike, er hjelpen fra det høye uomgjengelig nødvendig.
Og det er derfor Vi, i denne hellige tid, enda mer brennende oppsender Våre bønner til Ham som gjennom sin smertefulle lidelse og død har seiret over synden, den egentlige kilde til all strid, all nød, all ulikhet, og som ved sitt blod har forsonet menneskeheten med sin himmelske Far. «Han er vår fred, han som av de to har gjort ett folk ... Han er kommet for å forkynne fred, fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær.» 71
Og det er det samme budskap liturgien i disse dager lar oss få høre: «Jesus, vår Frelser, oppstanden, stod frem blant sine disipler og sa til dem: Fred være med dere! Alleluia. Og disiplene frydet seg over å se Herren.»72 Kristus har bragt oss freden, har etterlatt oss freden: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred verden gir, gir jeg dere.»73
Det er denne fred som vår Gjenløser bringer, som Vi så innstendig ber om i Våre bønner. Må han bannlyse fra sjelene alt som kan sette freden i fare, og må han forvandle alle mennesker til vidner om sannheten, rettferdigheten og brorkjærligheten. Må han så opplyse dem som står i spissen for nasjonenes skjebne, slik at de vel har omsorg for sine landsmenns rettmessige velferd, men også sørger for å trygge fredens uvurdelige gave. Må da endelig Kristus tenne sin ild i alle menneskers hjerter, rive ned alle de murer som skiller dem, la dem knytte fastere den gjensidige kjærlighets bånd, bringe dem en større gjensidig forståelse og føre dem til å tilgi alle som har gjort dem urett. Og må så alle jordens nasjoner i ham danne et sant broderlig fellesskap, slik at den fred som vi alle lengter efter, alltid må herske og utfolde seg blant dem.
Som en pant på denne fred, med det ønske at den må nå hele den hjord som er dere betrodd, og ganske særlig bli til gagn for samfunnets minste, som spesielt har hjelp og beskyttelses behov, meddeler Vi av hele Vårt hjerte den apostoliske velsignelse i Herren: til dere, ærverdige brødre, til prestene i sekular- og ordensgeistlighet, til ordensbrødre og ordenssøstre, og til alle de troende; særskilt til dem som av fullt hjerte lyder Vår appell. Og over alle de mennesker av god vilje som Vår skrivelse også er henvendt til, nedkaller Vi lykke og velferd fra den Høyeste Gud.
Gitt i Roma ved St. Peter, skjærtorsdag 11. april 1963, i Vårt pontifikats femte år.
JOHANNES XXIII P. P.
