Pave Johannes Paul IIs tale til de nordiske katolske biskoper ved deres «Ad limina»-besøk den 19. april 1997
(Uoffisiell oversettelse fra tysk original)
Kjære brødre i bispeembedet!
1. Med stor glede hilser jeg dere velkommen i «Peters hus», dere som er betrodd sjelesorgen for Guds folk i de nordiske land. «Ad limina»-besøket fører dere til apostelfyrstene Peters og Paulus' graver, for å styrke deres bevissthet om deres ansvar som apostlenes etterfølgere og slik at dere mere intensivt skal erfare deres fellesskap med biskopen av Roma. «Ad limina»- besøkene har i sannhet en særlig betydning i Kirkens liv, «da de på en måte uttrykker høydepunktet i relasjonene mellom en lokalkirkes hyrde og den romerske pontifeks» (Pastor Bonus, 29). Jeg takker fra hjertet biskopen av Helsinki og presidenten for deres bispekonferanse, msgr. Paul Verschuren, for de bevegende ord som han på deres vegne har rettet til meg. De var ikke bare informative, men brakte også til uttrykk den enhet og troskap som forbinder «det høye nord» med Roma.
Jeg har levende minner fra de forskjellige møter som har sammenført oss, og meg og de troende som er dere betrodd: Jeg tenker både på mitt pastoralbesøk hos dere i 1989 og på 600-årsfeiringen av den hellige Birgitta av Sverige to år senere og som dere utnyttet til en mulighet til å valfarte til Roma, «centrum unitatis» (Cyprian, De unitate, 7), enhetens midte. Ved deres forrige «Ad limina»-besøk for fem år siden har vi sammen reflektert over den sendelse og de oppgaver som knytter dere til bispeembedet. I dag vil jeg innby dere til å knytte an til våre overlegninger fra den gang, og videreføre dem med henblikk på begrepet og virkeligheten Kirke, slik som dere møter den i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, og som dere som «Kristi tjenere» (jfr. Rom 1,1) hjelper til med å bygge om opp, og leder «som forbilder for hjorden» (1 Pet 5,3). For de dager som dere tilbringer i Roma tjener ikke kun til rådslagninger; de er også valfart og bekjennelse: Bekjennelse til Kirken, grunnlagt av Jesus Kristus på Peter, Klippen, «det varige og synlige prinsipp og fundament for mangfoldets enhet» (Lumen gentium, 23).
2. Jeg tror/bekjenner Kirken. I den apostoliske trosbekjennelse bekjenner vi oss til Kirken, men sier ikke at vi tror på Kirken, slik at vi ikke forveksler Gud og hans Kirke, men derimot klart tilskriver Guds godhet alle de gaver som han har nedlagt i sin Kirke (jfr. Catechismus Romanus, 1, 10, 22). Derfor henger vår bekjennelse til Kirken fullt ut ved trosartikkelen om Den hellige Ånd. Som Fedrene uttrykker det, er Kirken det sted «der Ånden blomstrer» (Hippolytus, Traditio apostolica, 35). Det II. Vatikankonsil uttrykker seg på lignende måte: «Kristus er lyset for alle folk», sier kirkemøtet, og ønsker at dette lys skal «opplyse alle mennesker med hans herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn» (Lumen gentium, 1). Kirken har altså ikke sitt lys fra seg selv. Den har intet annet lys enn Kristus. Derfor kan man sammenligne den med månen, hvis hele lys er solens gjenskinn.
Kjære medbrødre! Jeg takker dere for at dere er beredt til med Den hellige Ånds gaver å bringe «Kristi lys» til land der naturen med sitt spill mellom lys og mørke, sol og måne på rikt og ofte dramatisk vis uttrykker konsilets billedspråk. Og selv om deres hjerter mange ganger skulle tynges over at Kristi lys trass i alle anstrengelser bare kommer nølende til sitt gjennombrudd, oppmuntrer jeg dere til ikke å la deres iver sine hen: For Kristi lys er sterkere enn det mørkeste mørke. Fra mine egne opplevelser under mitt pastoralbesøk og fra deres femårsrapporter kjenner jeg til de mange lys som dere gjennom årene har tent sammen med deres prester, diakonene og ordensfolkene og sammen med tallrike engasjerte kvinner og menn. Slik gjenspeiler de egenskaper seg i deres delkirker som den apostoliske trosbekjennelse tilkjenner Kirken, «selv om de ofte er små og fattige, eller spredt» (Lumen gentium, 26).
3. Jeg bekjenner den ene Kirke. Økumene og kirkelig liv henger sammen for dere som fisk og vann. Den interkonfesjonelle dialogs bredde strekker seg fra det private og til kirkeledelsens nivå. Men det blir ikke bare med utveksling av ord. Det er for meg gledelig at både lutheranere og katolikker like meget ærer den hellige Birgitta. Dere kan prise dere lykkelig over denne «økumeniske hellige kvinne»! Hennes liv og virke utgjør en fellesarv. «Herre, vis meg veien, og gjør med rede til å følge den.» Dette bønnerop stammer fra en av hennes bønner som fremdeles er kjent og brukt i Sverige. Hva denne «nye tids profet» har bedt før oss, kan bli til et program for den økumeniske bevegelse. La med derfor gjenta det som jeg allerede den 5. oktober 1991 la dere på hjertet ved det økumeniske bønnemøte ved den hellige Peters grav: «Økumenikken er en vei som man slår inn på i fellesskap; men vi kan umulig fastlegge dens forløp og lengde på forhånd. Vi vet ikke om veien blir lett eller vanskelig. Vi vet kun at det er vår plikt å fortsette på denne vei i fellesskap.»
Jeg gleder meg over de mangfoldige økumeniske initiativer som dere utrettelig tar på teologisk, spirituelt og liturgisk nivå i deres delkirker. Derigjennom er dere blitt til kompetente og troverdige samtalepartnere for representanter for andre kirker og kirkelige fellesskap. Fortsett modig og oppriktig på denne vei med å lære hverandre å kjenne og gjensidig tilnærmelse «tro mot den sannhet som vi har mottatt av apostlene og våre fedre i troen» (Unitatis redintegratio, 24). For vårt felles fokus på Kristus er sterkere alt det som i historien har splittet oss, og som vi med Guds hjelp tålmodig må bearbeide. Som jeg erklærte den 9. juni 1989 ved den økumeniske gudstjeneste i Uppsala, «kan ikke alt skje straks. Men vi må i dag gjøre det som er mulig for oss, og håpe på det som vi kan gjøre i morgen.» I denne retning arbeider i dag en blandede kommisjon for den katolsk-lutherske dialog og knytter derved sammen med meg seg til håpet om at vi i morgen skal nå «den fylde som Herren vil at hans legeme skal vokse opp til gjennom tidene» (Unitatis redintegratio, 24). Ved terskelen til året 2000 er det særlig to anliggender som ligger meg på hjertet: «Man må fortsette læredialogen, men fremfor alt vie seg sterkere til den økumeniske bønn» (Tertio millenio adveniente, 34). Den felles søken etter sannheten er likeså viktig som det felles vitnesbyrd, men viktigst er den felles tilbedelse av ham som er «det sanne lys som opplyser hvert menneske» (Joh 1,9). Av denne tilbedelsens ånd vokser vitnesbyrdets økumene frem, det som i dag er mere maktpåliggende enn noensinne (jfr. Redemptoris missio, 50). For trosbekjennelsen sier:
4. Jeg bekjenner den hellige Kirke. Kirken blir helliget ved Kristus, fordi den er forenet med ham. Likevel består det en vesentlig forskjell mellom Kristus og hans Kirke. Mens Kristus var hellig ved det at han ikke kjente synden, befinner det seg i Kirkens skjød også syndere. Derfor trenger den stadig til renselse. For «Kirken er hellig, selv om i sitt skjød rommer syndere; fordi Kirken ikke har noe annet liv enn nådens liv» (Paul VI, Credo, 19). I deres rapporter har dere utførlig fremstilt hvilke motkrefter som Kirken og dens lemmer står overfor i en tid preget av samfunnsmessige forandringer, for å manifestere denne hellighet.
Dere skal vitne om den hellige Kirke i de pluralistiske samfunn som dere lever i. Når disse mer og mer blir til skueplass for de forskjelligste motstridende livsoppfatninger, er de samtidig «Areopagus» for dialogen mellom stat og Kirke (jfr. Redemptoris missio, 37). For det er ikke bare i de religiøst pregede kulturer, men også i de sekulariserte samfunn at mange mennesker søker etter en åndelig dimensjon for sine liv som botemiddel mot den avhumanisering som de opplever daglig. Dette såkalte fenomen av «tilbakevenden til religionen» er ikke uten tvetydighet, men den utgjør også en innbydelse. For Kirken besitter uvurderlige åndelige goder som den vil tilby menneskene. For å kunne etterleve sin sendelse og for å fremme et stadig bedre forhold mellom stat og Kirke, trenger den full anerkjennelse og beskyttelse av dens borgerlige rettigheter som tilkommer den som fellesskap. Bare slik kan Kirken, «livets folk», forsvare livet og «medvirke til en fornyelse av samfunnet gjennom å fremme det felles beste» (Evangelium vitae, 101).
Kirkelemmenes hellighet utsettes for prøvelser for eksempel også der det dreier seg om ærefrykt for livet. Som dere selv antyder i deres femårsrapporter vil en stor fremtidig utfordring være beskyttelsen av livets hellighet. Der det kristne fundament litt etter litt trekkes unna, sager samfunnet over den gren det selv sitter på. Vi ser det i dag i den alminnelige oppløsning av ekteskapet som grunnformen for menneskelig samliv, noe som henger sammen med at det seksuelle nedtrappes til en slags vare som ikke mere betraktes i lys av dets personale verdighet, men som middel til tilfredsstillelse av vellyst eller egne «behov». Så følger med nødvendighet kampen mellom kjønnene og kampen mellom generasjonene. Den samme oppløsningstendens betrakter vi i forhold til det ufødte liv. Når man er nådd frem til enighet om at man kan abortere formodede handikappete barn, for å spare dem og andre for byrden av deres eksistens, hvilken forhånelse av alle funksjonshemmede er vel ikke det! Og det som gjelder livets begynnelse, treffer også fremfor alt livets avslutning. Ingen person er så syk, gammel eller funksjonshemmet at mennesker har rett til å forføye over deres liv.
Derfor oppfordrer jeg dere, kjære medbrødre, til økumenisk vitnemål om livets hellighet: det betyr at man ikke bare akter hverandre i adskillelsen, men at man elsker hverandre med den overbevisning om at man trenger hverandre, tar imot hverandre og lever med hverandre og for er kristne for hverandre, for sammen å frembringe det «kulturelle omslag» i et samfunn «som er merket av den dramatiske kampen mellom 'livets kultur' og 'dødens kultur'» (Evangelium vitae, 95). Jeg gjentar min «direkte appell rettet til hver og en i Guds navn: respekter, beskytt, elsk og tjen livet, hvert menneskeliv!» (ibid., 5).
For å kunne virke i det store, er samtidig det påtrengende nødvendig å «fornye livets kultur innen de kristne fellesskapene» (ibid., 95). Samvittighetsdannelsen er da av særlig betydning. For den kristne tro vekker samvittigheten og begrunner etikken. Det er svært gledelig at utdannelsesarbeidet er så viktig i deres hyrdetjeneste. I løpet av de siste år kunne dere publisere Den katolske kirkes katekisme i norsk og i svensk oversettelse. Danske og finske oversettelser er på vei. Til tross for knappe ressurser vil dere heller ikke i fremtiden avstå fra å opprettholde enkelte katolske skoler. Jeg ser på det som særlig fortjenstfullt at dere stiller dere blant deres prestelige medbrødres og kateketenes rekker og gir trosundervisning og tar i mot innbydelser til skoletimer. Jeg vil i denne sammenheng heller ikke la unevnt den oppofrende innsats til mange kvinner og menn som i prestegårdene eller, der det ikke finnes slike, tilbyr «huskirker» i sine egne hjem, for å plante i troens såkorn i unge menneskers hjerter og gi dem det som de statlige skoler forsømmer å gi den oppvoksende generasjon. En familie som gir Guds ord videre, blir til et «troende og forkynnende fellesskap» med et «profetisk oppdrag» (Familiaris consortio, 51). Deres his blir en Kirke i miniatyr, en «Ecclesia domestica» (Lumen gentium, 11).
5. Men ikke bare i dette viser vår tro sin kraft, men også i det stille. Utrettelig arbeider mange ordensfelleskap og institutter i deres delkirker for oppbyggingen av Guds rike. Mens de kvinnelige grener som regel sliter med de samme rekrutteringsproblemer som trenden er mange steder, finnes det også noen sarte planter som gir grunn til håp. Ved siden av to nye benediktinerklostre i Sverige vil jeg fremheve «verdens nordligste Karmel», som ble grunnlagt den 8. september 1990 i Tromsø. Den gang var det tolv søstre som var brutt opp fra Island og reist til Nord-Norge; siden da er fellesskapet vokst til tyve. Med Karmel er en vesentlig side ved den kristne eksistens kommet i fokus: det kontemplative liv, det liv som innrømmer bønnen den fremste plass. Forankret i sitt midte, som er Jesus Kristus, stråler klosteret ut over menigheten rundt den. Det er ikke bare ved de store avisoverskrifter, det er også søstrenes stille men selvsagte nærvær som virker tiltrekkende på utenforstående: et helt annet, men ikke mindre misjonæriske aspekt ved «den hellige Kirke». For «den hemmelige kilde for og det ufeilbarlige mål på Kirkens misjonæriske kraft, er dens hellighet» (Christifideles laici, 17). Det er mangt som er så lite som et sennepskorn som bærer i seg vekstkraften for et helt tre. Det vil vi sette vårt håp til, når vi nå igjen fortsetter langs trosbekjennelsens røde tråd:
6. Jeg bekjenner den katolske Kirke. Stilt overfor det forsvinnende lille antall troende i deres delkirker i forhold til den samlede befolkning, kan dere kanskje mange ganger være fristet til å stille dere som spørsmål: Vi er bare et ubetydelig, «armt kryp» (Jes 41,14) - er vi i det hele tatt «katolske» i altomfattende betydning? Jeg kan forstå slike tanker og følelser, og roper derfor til dere med det samme ord som Jesus oppmuntret sine disipler med: «Vær ikke redd, du lille flokk! For deres Far har i sin nåde villet gi dere sitt rike» (Lk 12,32). Med det ville han ikke bare finne fortrøstning i det hinsidige, men rette deres blikk mot nåtiden: «For Guds rike er midt iblant dere» (Lk 17,21). Guds rike er allerede midt blant dere i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Om enn i det ytre spredt og tallmessig små, er Jesus Kristus nærværende i deres delkirker ved deres biskoppelige tjeneste. «Der Jesus Kristus er, der er den katolske Kirke» (Ignatius av Antiokia, Ad Smyrn., 8,2). Fra ham har den «frelsesmidlenes fylde» (Ad gentes, 6): den riktige og fullstendige trosbekjennelse, det fullstendig utviklede sakramentale liv og det viede tjenesteembede i apostolisk suksesjon. I dette grunnleggende henseende var Kirken katolsk allerede på Pinsedag, og vil forbli det til den dag da Kristus som hode for Kirkens legeme vil fullende den fullstendig (jfr. Ef 1, 22-23). Med anerkjennelse og takk vet jeg å sette pris på deres innsats for den katolske Kirke i de nordiske land, særlig deres bestrebelser i forkynnelsens tjeneste og ved sakramentsforvaltningen. Og deres iherdighet er ubrutt så dere sammen med sjelesørgerne besøker menigheter som til dels er spredt over svært store avstander. Dere bestreber dere på å gjøre det mulig for de troende å erfare sin katolisitet ved møter og foranstaltninger som sprenger menighetsgrensene. Det er med stor glede at jeg erfarer at det planlegges en «katolikkdag» for hele Norden for år 2000. Dermed vil dere forberede «en stor kristen vårløsning» for Nord-Europa, «hvis morgenrøde man allerede kan ane» (Redemptionis missio, 86).
7. La meg også ta opp et annet problem som opptar meg meget: Dere rapporterer at det i flere av deres katedraler feires eukaristi på søndager på inntil syv forskjellige språk. Slik treffer dere, betinget av innvandringsstrømmene og det multikulturelle samfunn, på en katolisitet som minner om den første pinsefest. Denne internasjonalitet innebærer på den ene side berikelse, på den annen side en fare for enhet og identitet. Fordommer og avvisning som mennesker fra andre land erfarer, nører opp om rasehat og bygger opp murer. Flyktninger fra Asia og Sør-Amerika har det særlig vanskelig. «Men slik skal det ikke være blant dere» (Mt 20,26). Vis med deres innlevelsesevne og eksempel for de prester og troende som er dere betrodd hvor berikende et mangfold av nådegaver kan være, «på en måte som tjener til det felles beste» (1 Kor 12,7): «For akkurat som vi har ett legeme, men flere lemmer, som ikke alle har den samme oppgave, slik utgjør vi sammen ett legeme i Kristus, hvor hver enkelt er et lem», som tilhører Kristus (Rom 12,4-5). Det er ikke de troendes kvantitet som utgjør Kirkens katolisitet, men den kraft som kommer fra oven og stråler ut. Det lille sennepskornet bærer det i seg. Så frykt derfor ikke, du lille hjord! Men vær heller alltid på vakt slik at tyver og røvere ikke trenger inn i stallen (jfr. Joh 10, 7-10). Derfor maner jeg dere til forsiktighet «i denne tid, når kristelige og antikristelige sekter stifter forvirring» (Redemptoris missio, 50) og utgjør en trussel for den katolske Kirke og for alle de kirkelige fellesskap som den står i dialog med. «Overalt der det er mulig og under hensyntagen til omstendighetene, vil svaret selv kunne være et økumenisk svar» (ibid.). Her er det særlig de utfordret som er betrodd det apostoliske embede.
8. Jeg bekjenner den apostoliske Kirke. Gjennom dere, kjære medbrødre, fortsetter Kristus sin sendelse: «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20,21). Men det apostoliske embede har kun da myndighet «når det blir oppfattet sammen med sitt hode, den romerske biskop» (jfr. Lumen gentium, 22). Det gleder meg at våre apostoliske felleskapsbånd er så sterke og forsikrer dere om også om Peters etterfølgers vedvarende inderlige deltagelse. Jeg understreker dette løfte nettopp fordi jeg leser ut av deres rapporter at det apostoliske embede er et som er nødvendig likesom en klippe i brenningen.
De sivile skilsmisser oppviser en stigende tendens også i deres land. Derfor konfronteres man desto mere påtrengende med det pastorale problem som de gjengifte skilte representerer. Jeg gjentar det som jeg sa den 24. januar i år til generalforsamlingen for Det pavelige råd for familien: Riktignok kan de verken gis adgang til den eukaristiske kommunion eller til forsoningens sakrament, men «disse kvinner og menn skal vite at Kirken elsker dem, at den ikke er langt fra dem, at den lider med dem i deres situasjon. De gjengifte skilte er og forblir dens medlemmer, fordi de har mottatt dåpen og bevarer den kristne tro» (jfr. Familiaris consortio, 84). Sjelesørgerne oppfordres til å «bistå dem i omsorgsfull kjærlighet» slik at de er utholdende i bønnen og setter sin lit til Guds faderlige omsorg» (jfr. ibid.).
Den lutherske kirke har i det siste gjentatte ganger kalt kvinner til ledelsesoppgaver, og deriblant også valgt dem til bispeembedet. Jeg understreker ettertrykkelig «at Kirken overhodet ikke har noen fullmakt til å prestevie kvinner, og at denne fastleggelse er å holde definitive av alle Kirkens troende» (Ordinatio sacerdotalis, 4).
9. Hva gjelder alle disse temaer ville dere være som «en røst som roper i ødemarken» (jfr. Mk 1,3), hadde det ikke vært for de generøse kvinner og menn som hjelper dere med å kjempe for de kristelige verdier i et sekularisert samfunn. Allerede konsilet anerkjente at legfolkets virken er så nødvendig at «geistlighetens apostolat i de aller fleste tilfelle ikke ville få sin fulle virkning uten den» (Apostolicam actuositatem, 10). Men det kan ikke forbli med velklingende verbale appeller. Det er en særlig meningsmettet passasje i min forgjenger Paul VIs apostoliske skriv Evangelii nuntiandi som fortjener å bli gjenkalt i vår erindring: «For Kirken gjelder det ikke bare å forkynne evangeliet i stadig større geografiske områder eller for stadig flere mennesker, men også å påvirke og skape en omveltning, ved evangeliets kraft, av de kriterier som mennesker dømmer efter, av deres verdinormer, interessesfærer, tenkemåter, inspirasjonskilder og livsstil, når dette står i motsetning til Guds Ord og frelsesverket» (Evangelii nuntiandi, 19). Jeg ber dere om å fremme og å oppmuntre dyktige kvinner og menn til å forkynne evangeliet «på alle verdens streder» (jfr. Christifideles laici, 44). I dagens moderne verden er et av de viktige streder massemediene, der Kirkens stemme ikke må være fraværende. Selv om det i alle deres land finnes kirkeblader som informerer de troende ved det trykte ord om det som skjer i bispedømmet og verdenskirken, oppfordrer jeg dere til å blande dere enda mere inn i medielandskapet som salt, surdeig og lys. For verden trenger ikke til en diffus religiøs følelse, men derimot den klarhet som kommer fra budskapet om livet i overflod (jfr. Joh 10,10), et budskap som nok stiller høye krav til den enkelte, men som fyller enhvert menneskes eksistens med mening og gir det dets fulle verdi. Gi altså menneskene ikke bare hva de ønsker seg. Gi dem det de trenger! Å vie seg til denne oppgave, er apostolisk tjeneste.
Kjære medbrødre!
10. Jeg bekjenner den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke. Det denne bekjennelse betyr for dere og deres delkirker, har vi nå sammen gjennomtenkt. Hva ville denne Kirke være uten sine prester? Riktignok er det ingen akutt prestemangel hos dere, men det mangler på innfødte krefter. Derfor vil jeg særlig legge dere presterekrutteringen på hjerte, uten at jeg ser bort fra de anstrengelser som dere har gjort i de senere år for konkret å gestalte strukturer og utdannelsesveier. Nettopp det svenske kollegium i Roma, som er et hjem for studenter fra hele Norden, turde være et fundament å bygge videre på -med det faglige og finansielle samarbeid som forbinder dere med den tyske kirke. Men de indre forutsetninger må foreligge i enda høyere grad enn de ytre rammer. Vi kan ikke lage kall, men vi kan be om dem.
Mer enn tre århundrer skiller oss fra naturforskeren, legen og biskopen Niels Stensen fra København, som i sin tid virket som apostolisk vikar for de nordiske misjoner. Filosofi, medisin og teologi har utviklet seg videre etter den gang. Men det som er forblitt for oss, er et ansvar for å gestalte livet i henhold til kristen tro og etikk. Det som den salige Niels Stensen skrev til Propagandakongregasjonen om resultatene av hans anstrengelser, det gjelder også oss: «Desto mindre det menneskelige forsyn venter seg av det som hører Gud til, desto klarere trer litt etter litt det guddommelige forsyn frem i dagslyset. I apostoliske anliggender må man skride frem apostolisk og benytte seg av de anledninger som byder seg frem, idet man overlater resultatene til den guddommelige barmhjertighet» (Epistolae, II, 809).
Slik legger jeg deres mangfoldige sjelesørgeriske virke og de gleder og sorger som deres prester, diakoner, ordensfolk og legfolk erfarer, tillitsfullt i Guds hender. På Guds mors Marias forbønn, hun som vi ærer som Kirkens moder, og på forbønn av deres lands hellige, lyser jeg av hjertet over dere og alle dem som er dere betrodd, den apostostoliske velsignelse.
Vatikanet, den 19. april 1997.