Apostolisk brev MANE NOBISCUM DOMINE ("Bli hos oss, Herre") fra Den hellige far Johannes Paul II til biskopene, presteskapet og de troende i anledning eukarastiens år oktober 2004-oktober 2005. Oversatt av Georg Fredrik Rieber-Mohn.
Innledning
"Bli hos oss, Herre, for det er snart aften" (Lk 24:29). Dette var den insisterende invitasjon som to disipler på vei til Emmaus på oppstandelsesdagen rettet til den veifarende som hadde fulgt dem på reisen. Tynget av sorg forestilte de seg aldri at denne fremmede var deres Herre, oppstått fra de døde. Likevel følte de hjertene brenne inne i seg da han snakket til dem og "forklarte" skriftene. Lyset fra Ordet løste opp hardheten i hjertene deres "og åpnet øynene deres" (jf. v 31). Midt i skyggene fra den hellende dagen og til deres formørkede sinn, brakte Veifareren med seg en solstråle som på nytt tente deres håp og fikk deres hjerter til inderlig å lengte etter lysets fylde. "Bli hos oss", insisterte de. Og han ble. Kort etter ville Jesu ansikt forsvinne, men Herren ville "bli hos dem", skjult i brødsbrytelsen, som hadde åpnet øynene deres slik at de kunne gjenkjenne ham. Bildet av disiplene på vei til Emmaus kan tjene som en passende "guide" for et år der Kirken vil være særlig opptatt av å leve ut den hellige eukaristiens mysterium. Midt i våre ubesvarte spørsmål og vanskeligheter, og endog våre bitre skuffelser, fortsetter den guddommelige Veifarer å gå ved vår side, når han åpner Skriftene for oss og leder oss til en dypere forståelse av Guds mysterier. Når vi møter ham i alterets sakrament, vil vi gå fra Ordets lys til det lys som strømmer fra Livets Brød, den høyeste oppfyllelse av løftet om "om alltid å være med oss, inntil verdens ende" (Mt 28:20).
"Brødsbrytelsen" - som eukaristien ble kalt i de tidligste tider - har alltid vært i sentrum av Kirkens liv. Gjennom den gjør Kristus sin mysteriøse død og oppstandelse nærværende i tiden. I den blir han i egen person mottatt som "det levende brød som kommer ned fra himmelen" (Jn 6:51), og med ham mottar vi pantet på det evige livet og en forsmak på det evige festmåltidet i det himmelske Jerusalem. I overensstemmelse med kirkefedrene, de økumeniske konsiler og mine egne forgjengere har jeg ofte og innstendig anmodet Kirken om å reflektere over eukaristien, sist i encyclikaen Ecelesia de Eucharistia (Eukaristiens kirke). Jeg skal ikke her gjenta denne lære, som jeg tror vil bli gjenstand for dypere studier og forståelse. Samtidig tenkte jeg at det ville tjene dette formål å vie et helt år til dette vidunderlige sakramentet.
Som kjent vil eukaristiens år bli feiret fra oktober 2004 til oktober 2005. Ideen til denne feiringen kom fra to begivenheter som vil markere feiringens begynnelse og slutt: den internasjonale eukaristiske kongress, som vil finne sted fra 10.-17. oktober 2004 i Guadalajara Mexico, og bispesynoden, som vil bli holdt i Vatikanet fra 2.-29. oktober 2005 om temaet: "Eukaristien: Kilde og høydepunkt i Kirkens liv og oppgave." Jeg ble også inspirert av en annen betraktning: Dette års Verdens Ungdomsdag vil finne sted i Köln fra 16.-21. august 2005. Jeg vil gjerne at unge mennesker skal samles rundt eukaristien som den levende kilde til næring for deres tro og entusiasme. Et eukaristisk initiativ av dette slag hadde jeg hatt i tankene i noen tid: Det er en naturlig utvikling av den pastorale impuls som jeg ønsket å gi til Kirken, særlig i de årene vi forberedte jubiléet og i de etterfølgende år.
I dette apostoliske brev ønsker jeg påny å bekrefte den pastorale kontinuitet og hjelpe enhver til å gripe dens åndelige betydning. Når det gjelder den nærmere feiring av eukaristiens år, stoler jeg på det personlige engasjement hos de lokale prestene, og at deres hengivenhet til dette mysteriet vil føre til at de finner passende måter å feire på. Mine brødre, biskopene, vil sikkert forstå at dette initiativet, som kommer kort tid etter feiringen av rosenkransens år, er ment å finne sted på et dypt åndelig plan, slik at det ikke på noen måte skal forstyrre de pastorale programmer i de enkelte kirker. Snarere kan det spre lys over disse programmer, og forankre dem så å si i selve det Mysteriet som bringer næring til de troendes åndelige liv og til de enkelte lokale kirkers initiativ. Jeg ber ikke disse kirkene om å endre sine programmer, men om å understreke den eukaristiske dimensjon som en del av hele kristenlivet. I dette brevet vil jeg presentere noen grunnleggende retningslinjer; og jeg har tillit til at guds folk, på alle nivåer, vil møte mitt forslag med entusiasme og glødende kjærlighet.
I. I kjølvannet av konsilet og det store jubiléet vender jeg blikket mot Kristus
For ti år siden, 10. november 1994, hadde jeg gleden av å foreslå for Kirken et program for forberedelsen av det store jubiléet i år 2000. For meg syntes dette historiske øyeblikket å fremstå som en stor nåde. Jeg var selvsagt klar over at en enkel kronologisk begivenhet, uansett hvor tankevekkende den er, ikke i seg selv kunne bringe store forandringer. Uheldigvis begynte det nye tusenåret med begivenheter som innebar en tragisk fortsettelse av fortiden, og ofte med dens verste aspekter. Et scenario trengte seg på som, til tross for noen positive elementer, er skjemmet av vold og blodsutgydelser som skaper fortsatt bekymring. Da jeg inviterte kirken til å feire to tusenårsjubiléet for inkarnasjonen, var jeg likevel overbevist om (og det er jeg fortsatt mer enn noensinne!) at denne feiringen ville være et gode for menneskeheten på "lang sikt". Jesus Kristus står i sentrum ikke bare av kirkens historie, men også av menneskehetens historie. I Ham forenes alle ting (. Ef 1:20; Kol 1:15-20). Hvordan kunne vi glemme med hvilken begeistring Annet Vatikankonsil, ved å sitere pave Paul VI, proklamerte at Kristus er "menneskehetens mål, sentrum for historiens og sivilisasjonens higen, menneskehetens sentrum, alle hjerters glede, og fullbyrdelsen av all streben"? Konsilets lære gav ny dybde til vår forståelse av Kirkens natur, og gav troende mennesker en klarere innsikt ikke bare i troens mysterier, men også i jordiske realiteter, som blir sett i lys av Kristus. I det inkarnerte Ordet blir både Guds mysterium og menneskets mysterium åpenbart. I Ham finner menneskeheten frelse og fullbyrdelse.
I encyklikaen Redemptor Hominis (Menneskets Frelser), ved begynnelsen av mitt pontifikat, utviklet jeg denne forestillingen, og jeg har ofte kommet tilbake til den ved andre anledninger. Jubiléet var en passende anledning til å invitere troende til enda en gang å tenke over denne fundamentale sannhet. Forberedelsene til den store begivenheten var fullt ut i Treenighetens ånd og sentrert om Kristus. Innenfor denne planlegging måtte det klarligvis være en plass for eukaristien. Jeg gjentar ordene som jeg skrev i Tertio Millennio Adveniente (i forberedelsen av det tredje årtusen): "Året 2000 vil være intenst eukaristisk; i eukaristiens sakrament fortsetter Frelseren, som ble kjød i Marias liv for tyve århundrer siden, å gi seg selv til menneskeheten som kilde til et guddommelig liv". Den internasjonale eukaristiske kongress, som det året ble holdt i Roma, bidro også til å rette oppmerksomheten mot dette aspektet ved det store jubiléet. Det er også verdt å minne om at mitt apostoliske brev Dies Domini (Herrens dag), skrevet til forberedelse av jubiléet, inviterte de troende til å meditere på søndager, som dagen for den oppstandne Herre og den spesielle kirkedagen. Den gang ba jeg enhver innstendig om å gjenoppdage feiringen av eukaristien som hjertet av søndagen.
Kontemplasjon med Maria over Kristi ansikt. Fruktene av det store jubiléet ble samlet i det apostoliske brevet Novo Millennio Ineunte (Ved begynnelsen av det nye årtusen). I dette programmatiske dokumentet oppfordret jeg til et større og varig pastoralt engasjement basert på kontemplasjon over Kristi ansikt, som del av en kirkelig pedagogikk med sikte på å nå "den høye standard" av hellighet og utført særlig gjennom bønnekunsten. Hvordan kunne et slikt program bli fullstendig uten en forpliktende tilknytning til liturgien og i særdeleshet til det eukaristiske liv? Som jeg sa den gang: "I det tyvende århundre, særlig siden Konsilet, har måten som det kristne samfunn feirer sakramentene på, særlig eukaristien, gjennomgått store forandringer. Det er nødvendig å fortsette i denne retningen, og til særlig å fremheve søndagseukaristien, og søndagen i seg selv, opplevd som en særlig troens dag, dagen for den oppstandne Herre og for Den Hellige ånds gave, den sanne, ukentlige påske". I denne sammenheng, nærmere bestemt i oppøvelse i bønn, anbefalte jeg feiringen av timenes liturgi, der Kirken helliggjør de forskjellige timene i løpet av dagen og tidens gang gjennom det liturgiske år.
Med proklamasjonen av Rosenkransens år og utsendelsen av det apostoliske brevet Rosarium Virginis Mariae (jomfru Marias rosenkrans) vendte jeg tilbake til temaet kontemplasjon over Kristi ansikt, nå fra et Maria-perspektiv, ved enda en gang å oppmuntre til rosenkransbønn. Denne tradisjonelle bønnen, så sterkt anbefalt av kirken og så kjær for Guds folk, har en markert bibelsk og evangelisk karakter, konsentrert om Jesu navn og ansikt som i kontemplasjonen over mysteriene og ved gjentagelsene av "Hill deg, Maria". Ved sine hyppige gjentagelser representerer rosenkransbønnen en slags kjærlighetens pedagogikk, som tar sikte på å fremkalle i våre hjerter den samme kjærlighet som Maria hadde til sin sønn. Av denne grunn og ved å utvikle århundrers gammel tradisjon ved å legge til lysets mysterier, søkte jeg å gjøre denne priviligerte form for kontemplasjon til en fullstendiggjøring av evangeliet. Og hvordan kunne lysets mysterier unngå å kulminere - "toppe seg" - i den Hellige Eukaristi?
Fra Rosenkransens år til Eukaristiens år. Midt inne i Rosenkransens år gav jeg ut det pavelige brevet Eukaristiens kirke, med det mål å kaste lys over eukaristiens mysterium som uadskillelig og vitalt knyttet til Kirken. Jeg henstilte til alle troende å feire eukaristiens offer - både i og utenfor messen - med sann ærefrykt for Jesu tilstedeværelse i sakramentet. Fremfor alt antydet jeg enda en gang behovet for en eukaristisk åndelighet og pekte på Maria - "eukaristiens kvinne" - som et forbilde. Eukaristiens år finner sted mot en bakgrunn som er blitt beriket ved årenes løp, mens den for alltid forblir rotfestet i temaet Kristus og kontemplasjonen over hans ansikt. I en viss forstand er det ment å bli et syntesens år, høydepunktet i en reise fremover. Mye kunne ha vært sagt om hvordan året bør feires. Jeg vil ganske enkelt tilby noen refleksjoner som har til hensikt å hjelpe oss alle til å oppleve året på en dypere og mer fruktbar måte.
II. Eukaristien, et lysets mysterium
"Han forklarte dem alt det som sto i Skriftene om ham selv" (Lk 24:27).
Forklaringen til den oppstandne Jesus som viser seg for de to disiplene på vei til Emmaus, hjelper oss til å holde fast ved det viktigste aspekt ved eukaristiens mysterium, det som alltid bør være til stede i Guds folks hengivelse: Eukaristien er lysets mysterium! Hva betyr dette, og hva er dets betydning for kristent liv og spiritualitet? Jesus beskrev seg selv som "verdens lys" (Jn 8:12), og denne egenskap viser seg klart i de øyeblikk i hans liv, som ved Forklarelsen og Oppstandelsen, når hans guddommelighet stråler og skinner sterkt. I eukaristien forblir likevel Kristi herlighet tilsløret. Eukaristien er avgjort et troens mysterium. Gjennom mysteriet ved hans fullstendige skjulthet blir Kristus et lysets mysterium, som fører de troende inn i det guddommelige livs dybder. Ved en lykkelig intuisjon plasserer Rublevs bejublede ikon av Treenigheten eukaristien klart i sentrum i Treenighetens liv.
Eukaristien kaster lys over alt annet, for i alle messer kommer ordets liturgi foran eukaristiens liturgi i de to "bords" enhet, ordets bord og eukaristiens bord. Denne kontinuiteten er uttrykt i den eukaristiske utlegning i Johannes-evangeliet, der Kristus begynner sin undervisning med å tale om sin persons mysterium for deretter å forklare dets eukaristiske dimensjon: "Mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke." (Jn 6:55). Vi vet at dette var vanskelig for de fleste av hans tilhørere, noe som fikk Peter til å gi uttrykk for de andre apostlenes tro og kirkens tro gjennom historien. "Herre, hvem kan vi gå til? Du har det evige livs ord". (Jn 6:68). På disiplenes vandring mot Emmaus, griper Kristus selv inn for å vise, "i det han begynner med Moses og alle profetene", hvordan "alle Skriftene" peker mot hans persons mysterium (jf. Lk 24:27). Hans ord får disiplenes hjerter til å "brenne", slik at de trekkes ut av sorgens og fortvilelsens mørke, og han vekker i dem en lengsel etter å forbli hos ham: "Bli hos oss, Herre" (v.29).
Konsilfedrene fra Det annet vatikankonsil søkte i Constitution Sacrosanctum Concilium å få ordets liturgi til å bringe Skriftens skatter helt og fullt frem til de troende. Følgelig tillot de at lesningen av de bibelske tekstens i liturgien kunne skje i et språk som alle forstod. Det er Kristus selv som snakker når Den Hellige skrift blir lest i kirken. Konsilfedrene henstilte også til den som feirer messen, å la prekenen være en del av liturgien, slik at den forklarer Guds ord og viser dets betydning for det kristne livet. Førti år etter konsilet kan Eukaristiens år være en viktig anledning for kristne menigheter til å vurdere om det har skjedd noen fremskritt på dette området. Det er ikke tilstrekkelig at de bibelske tekster blir lest på morsmålet, hvis de ikke også blir fremført med omtanke, etter forberedelse, og med inderlig oppmerksomhet og meditativ stillhet, som gjør det mulig for Guds ord å berøre folks sinn og hjerter.
"De gjenkjente ham ved brødsbrytelsen" (Lk 24:35). Det er megetsigende at de to disiplene på veien til Emmaus, behørig forberedt ved Vårherres ord, gjenkjente ham ved bordet gjennom en så enkel handling som "brødsbrytelsen". Når sinnene er opplyst og hjertene satt i brann, begynner tegn å "snakke". Eukaristien åpenbares i en dynamisk sammenheng av tegn som inneholder et rikt og lysende budskap. Gjennom disse tegn åpnes på et vis mysteriet foran den troendes øyne. Som jeg understreket i min encyclika Ecclesia de Eucharistia, er det viktig at ingen dimensjon av dette sakramentet blir oversett. Vi er hele tiden fristet til å redusere eukaristien til våre egne dimensjoner, mens det i virkeligheten er vi som må åpne oss selv for mysteriets dimensjoner. "Eukaristien er en gave for stor til at tvetydighet og undervurdering kan tolereres."
Det er ingen tvil om at den mest innlysende dimensjon ved eukaristien er at den er et måltid. Eukaristien ble til om kvelden på den hellige torsdag, innenfor rammen av det jødiske påskemåltidet. Det er en del av sakramentets struktur at det er et måltid. "Ta og et ... Så tok han kalken og ... gav den til dem og sa: Drikk alle derav" (Mt 26:26, 27). Som sådant uttrykker det fellesskapet som Gud ønsker å etablere med oss, og som vi selv må utvikle med hverandre. Men man må ikke glemme at det eukaristiske måltidet har en dyp og hovedsakelig betydning som offerhandling. I eukaristien gjør Kristus påny nærværende for oss det offer som han en gang for alle brakte på Golgata. Nærværende i eukaristien som den oppstandne Herre, bærer han like fullt merkene fra sin lidelse, som enhver messe er et "minne" om, og som liturgien minner oss på i de bifallende ord som følger forvandlingen: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi ..."
Samtidig som eukaristien gjør nærværende det som hendte i fortiden, fører den oss mot fremtiden, når Kristus ved historiens slutt vil komme tilbake. Dette "eskatologiske" aspektet gjør eukaristiens sakrament til en begivenhet som vi blir trukket inn i, og som fyller vår kristne reise med håp. "Jeg er med dere alle dager ..." (Mt 28:20).
Alle disse dimensjoner ved eukaristien samles i ett aspekt som mer enn noe annet stiller krav til vår tro: realpresensens mysterium. Med Kirkens hele tradisjon tror vi at Jesus er virkelig til stede i de eukaristiske skikkelser: i brødet og i vinen. Som pave Paul VI riktig forklarte, er denne tilstedeværelsen ikke kalt "virkelig" på en ekskluderende måte, som om man antyder at andre former for Kristi nærvær ikke er sanne, men i første rekke fordi Kristus derved er substansielt ("stofflig") til stede, full og hel, i sitt legemes og sitt blods virkelighet. Troen krever av oss at vi nærmer oss eukaristien med full bevissthet om at vi møter Kristus selv. Det er selve dette nærvær som gir eukaristiens andre aspekter - som måltid, som minne om påskemysteriet, som en foregripelse av endetiden - en betydning som rekker langt videre enn til bare symbolikk. Eukaristien er et nærværets mysterium, den fullkomne oppfyllelse av Jesu løfte om å bli hos oss alle dager.
Eukaristien er et stort mysterium! Og den er et mysterium som fremfor alt må bli feiret på en fullgod måte. Den hellige messe må settes i sentrum av det kristne livet og feires på en verdig måte av enhver menighet, i samsvar med fastlagte normer, med deltakelse av alle tilstedeværende, med prester som utfører sine tildelte oppgaver, og som har en alvorlig tanke for at sangen og den liturgiske musikken er passende sakral. Et særskilt prosjekt i dette eukaristiens år kunne være at hver menighet studerte den generelle instruks for den romerske messe. Det frelsesmysteriet som er gjort nærværende i de hellige "tegn", trenger man best inn i ved trofast å følge den løpende feiring av det liturgiske år. Prestene bør føle seg forpliktet til en slik forklaring og utlegning av mysteriene som kirkefedrene satte så høyt, og som vil hjelpe de troende til å forstå meningen med de liturgiske ord og handlinger, til å gå fra liturgiens tegn til det mysteriet som de inneholder, og til å trenge inn i det mysteriet i hvert aspekt av sine liv.
Det er et spesielt behov for å dyrke frem en levende bevissthet om Kristi virkelige nærvær, både i feiringen av messen og i tilbedelsen av eukaristien utenfor messen. Man må sørge for å vise den bevisstheten gjennom stemmebruken, ved fakter, kroppsholdning og fremtreden. I denne sammenheng minner liturgiske regler oss om betydningen av øyeblikk med stillhet både under feiringen av messen og ved tilbedelse av eukaristien. Måten prester og troende behandler eukaristien på, må preges av dyp respekt. Jesu nærvær i tabernaklet må være en slags magnetisk pol, som tiltrekker seg et stadig større antall sjeler som begeistres av ham, klare for å vente tålmodig på å høre hans stemme og til å fornemme hans hjerteslag. "O, smak og se at Herren er god" (Ps 34:8). I dette året bør tilbedelse av eukaristien utenfor messen bli en særlig forpliktelse for de enkelte menighetene. Vi må ta oss tid til å knele for Jesu nærvær i eukaristien, og slik ved vår kjærlighet og tro å gi oppreisning for all den likegyldighet og neglisjering, og endog fornærmelser, som vår Frelser må tåle i mange deler av verden. La oss gjennom tilbedelse ytterligere fordype både vår individuelle og vår felles kontemplasjon og benytte oss av de hjelpemidler i bønnen som er inspirert av Guds ord og av erfaringene til mange av kirkens mystikere, gamle og nye. Når rosenkransen er dypt forstått på den bibelske og kristosentriske måte som jeg anbefalte i mitt apostoliske brev "Jomfru Marias rosenkrans", vil den vise seg å være en særlig velegnet introduksjon til eukaristisk kontemplasjon, en kontemplasjon som utføres med Maria som vår følgesvenn og veileder. La oss i dette året også, med særlig hengivenhet, feire Kristi legemsfest, med dens tradisjonelle prosesjon. Vår tro på Gud som ble menneske for å bli vår følgesvenn på livsveien, må forkynnes overalt, særlig i våre gater og hjem, som et uttrykk for vår takknemlige kjærlighet og som en uuttømmelig kilde av velsignelser.
III. Eukaristien som kilde til og uttrykk for forening
"Bli i meg, og jeg i deg" (Jn 15:4).
Da disiplene på vei til Emmaus spurte Jesus om å bli "hos" dem, svarte han med å gi dem en mye større gave: Gjennom eukaristiens sakrament fant han en måte å bli "i" dem på. Det å motta eukaristien betyr å gå inn i en dyp forening med Jesus. "Bli i meg, og jeg i deg" (Jn 15:4). Denne dype og gjensidige forening gjør oss i stand til på jorden å få en viss forsmak på himmelen. Er ikke dette den største av alle menneskelige lengsler? Er det ikke dette Gud hadde i tankene da han i historien frembrakte sin frelsesplan? Gud har lagt ned i menneskenes hjerter en hunger etter hans ord (Am 8:11), en hunger som bare kan tilfredsstilles ved full forening med ham. Den eukaristiske kommunion ble gitt oss for at vi kan bli "mette" av Gud her på jord, i påvente av den fullstendige oppfyllelse i himmelen.
Ett brød, ett legeme. Den særlige nærkontakt som finner sted i den eukaristiske kommunion, kan ikke riktig forstås eller oppleves uavhengig av den nære tilknytning til kirken. Jeg understreket dette gjentatte ganger i min encyclika Eukaristiens kirke. Kirken er Kristi legeme: Vi vandrer "med Kristus" i den utstrekning vi har nær forbindelse "med hans legeme". Kristus sørget for denne enhetens tilblivelse og vekst ved utgydelsen av Den Hellige Ånd. Og hele tiden er Kristus selv til stede i eukaristien. Det er det ene eukaristiske brød som gjør oss til ett legeme. Som apostelen Paulus sier: "Fordi det er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød". (1. Kor. 10:17). I eukaristiens mysterium bygger Jesus opp kirken som et nært fellesskap i forening med ham, i samsvar med det enestående mønster som kommer til uttrykk i hans bønn for sine apostler og troende: "Som du far, er i meg, og jeg i deg, at de også må være i oss, slik at verden kan tro at du har sendt meg". (Jn 17:21).
Eukaristien er både kilde til den kirkelige enheten og dens høyeste uttrykk. Eukaristien er en åpenbaring av foreningen i Gud. Av denne grunn setter kirken betingelser for den fulle deltakelse i feiringen av eukaristien. Disse ulike begrensningene burde gjøre oss enda mer bevisste de krav som springer ut av kommunionen, og som Jesus ber oss oppfylle. Det er en hierarkisk kommunion, basert på bevisstheten om de ulike rollene og de ulike prestetjenestene, som det fremgår av henvisningen til paven og den lokale biskopen i den eukaristiske bønnen. Det er en broderlig forening, frembrakt av "kommunionens spiritualitet", som skaper gjensidig åpenhet, kjærlighet, forståelse og tilgivelse. "... ett hjerte og én sjel". (Ap. 4:32).
Ved hver hellige messe er vi kalt til å måle oss selv mot det kommunionens ideal som Apostlenes gjerninger (jf. 4:32) utpensler for kirken til alle tider. Det er kirken samlet rundt apostlene, kalt ved Guds ord i stand til å dele alle åndelige, men også alle materielle goder (jf. Ap. 2:42-47, 4:32-35). I dette Eukaristiens år inviterer Herren oss til å legge oss så tett opp til dette idealet som mulig. Man bør anstrenge seg til det ytterste for fullt ut å oppleve de begivenheter som er nevnt i liturgien for biskopens faste messer, og som han feirer i katedralen sammen med sine prester og diakoner, med deltakelse av hele Guds folk. Her ser vi den viktigste manifestasjon av kirken. Det ville være prisverdig om man valgte ut andre betydningsfulle anledninger, også på sognenivå, som ville øke følelsen av forening, slik at man i feiringen av eukaristien kunne finne en kilde til fornyet glød.
Jeg ber særskilt om at man i dette året forsøker å oppleve søndagen som Herrens dag og kirkens dag. Jeg ville være glad hvis alle og enhver enda en gang ville tenke over mine ord i det apostoliske brevet "Dies Domini" (Guds dag). I søndagsmessen gjenopplever de kristne med særlig intensitet apostlenes opplevelse fra påskeaften, da den oppstandne Herre viste seg for dem mens de var samlet (jf. Jn 20:19). På en måte var Guds folk til alle tider nærværende i den lille kjernen av disipler, førstefruktene av kirken. I løpet av dette nådens år må prestene i sin pastorale tjeneste være enda mer oppmerksomme på søndagsmessen som den feiringen som bringer hele menigheten sammen, med deltakelse av forskjellige grupper, bevegelser og foreninger.
IV. Eukaristien, grunnsetning og fremgangsmåte
"Og i samme stund brøt de opp ..." (Lk 24:33)
Etter at de to disiplene fra Emmaus hadde gjenkjent Herren, bega de seg øyeblikkelig i vei (jf. 2 K. 24:33), for å fortelle hva de hadde sett og hørt. Når vi først virkelig har møtt Den Oppstandne ved å få del i hans legeme og blod, kan vi ikke holde for oss selv den glede vi har opplevet. Møtet med Kristus, som eukaristien hele tiden inderliggjør og fordyper, gir kirken og enhver kristen en sterk oppfordring til å vitne og evangelisere. Jeg ønsket å understreke dette i min preken som proklamerte Eukaristiens år, basert på den hellige Paulus' ord: "Hver gang dere spiser dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død inntil han kommer" (1. Kor. 11:26). Apostelen knytter måltid og forkynnelse nært sammen: Foreningen med Kristus i minnefeiringen av hans påskeoffer, betyr også en følelse av plikt til å være en misjonær for den begivenhet som er gjort nærværende i den feiringen. Avskjedshilsenen ved slutten av messen er en utfordring til de kristne om å arbeide for å spre evangeliet og gjennomsyre samfunnet med kristne verdier.
Eukaristien frembringer ikke bare den indre styrke som er nødvendig for denne misjonsoppgaven, men er også - i en viss forstand - dens fremgangsmåte. For eukaristien er en måte å være på, som overføres fra Jesus til den enkelte kristne, og som det er meningen at denne skal vitne om og spre ut i samfunnet og kulturen. For at dette skal kunne skje, må enhver troende, ved personlig og felles meditasjon, ta opp i seg de verdier som eukaristien er uttrykk for, de holdninger den inspirerer til, de beslutninger den legger opp til. Kan vi ikke her se en særlig utfordring som dette Eukaristiens år gir oss?
Et fundamentalt element i denne misjonen finnes i selve betydningen av begrepet "eukaristi": Takksigelse. I Jesus, i hans offer, i hans reservasjonsløse "ja" til Faderens ønske, er innesluttet hele menneskehetens "ja", "takk" og "amen". Kirken er kalt til å minne menn og kvinner om denne store sannheten. Dette er særlig maktpåliggende innenfor vår sekulariserte kultur, som karakteriseres av at Gud er glemt, og av en forgjeves jakt på mening i mennesket selv. Det å virkeliggjøre den eukaristiske "plan" i dagliglivet, hvor mennesker bor og arbeider - i familier, i skoler, på arbeidsplassen, i alle livets sammenhenger - betyr å vitne om at menneskets eksistens har sin berettigelse bare ved Skaperen: "Uten Skaperen ville skapningen forsvinne". Dette transcendentale referansepunktet (denne avhengighet av Gud) forplikter oss til alltid å takke for alt vi har og er, med andre ord til en "eukaristisk" grunnholdning, og det (den) trekker oss på ingen måte bort fra den jordiske virkelighet og dens legitime selvstendighet, men gir denne selvstendigheten et sikrere fundament ved å plassere den innenfor riktige grenser. I dette Eukaristiens år bør de kristne være forpliktet til å bringe mer kraftfulle vitnesbyrd om Guds nærvær i verden. Vi må ikke være redde for å snakke om Gud og være stolte vitner om vår tro. "Eukaristiens kultur" fremmer en dialogens kultur, som her finner styrke og næring. Det er feilaktig å anta at enhver offentlig henvisning til troen, på en måte undergraver statens og sivile institusjoners rettmessige selvstyre, eller endog at den kan oppmuntre til intolerante holdninger. Hvis historien viser at også troende har gjort feil på dette området, som jeg erkjente i anledning Jubiléet, så har dette intet å gjøre med "kristne røtter", men med at de kristne har sviktet sin troskap mot disse røtter. En som lærer å si "takk" på en måte som den korsfestede Kristus, kan ende opp som martyr, men aldri som en forfølger.
Eukaristien er ikke bare et uttrykk for nært fellesskap i kirkens liv; den er også et solidaritetsprosjekt for hele menneskeheten. I feiringen av eukaristien fornyer kirken alltid sin bevissthet om å være "et tegn og et redskap" ikke bare for den intime forening med Gud, men også for samhold blant alle mennesker. Hver eneste messe har en universell karakter, selv når den blir feiret i det skjulte eller i isolasjon. Den kristne som tar del i eukaristien, lærer å bli en som fremmer samhørighet, fred og solidaritet i enhver sammenheng. Mer enn noen gang krever vår urolige verden, som begynte det nye årtusen med terror-spøkelset og krigens tragedie, at de kristne lærer å oppleve eukaristien som en storartet fredsskole, som former menn og kvinner på ulike ansvarsnivåer i det sosiale, kulturelle og politiske livet, slik at de kan fremme dialog og samhørighet.
Det er et annet forhold som jeg gjerne vil understreke, fordi det på betydningsfullt vis berører ektheten i det vi alle deler i eukaristien. Det er den impuls som eukaristien gir det kristne fellesskap til å føle seg forpliktet til rent praktisk å bygge et mer rettferdig og broderlig samfunn. I eukaristien har vår Gud vist en grenseløs kjærlighet, som snur opp ned på alle de forestillingene om makt som altfor ofte rår grunnen i menneskelige forhold, en kjærlighet som på radikalt vis stadfester hva det betyr å tjene andre: "Den som vil være den fremste, han får gjøre seg til den siste av alle og være alles tjener". (Mk 9:35). Det er ikke tilfeldig at Johannesevangeliet ikke inneholder en fremstilling om innstiftelsen av eukaristien, men i stedet beretter om "fotvaskingen" (jf. Jn 13:1-20): Ved å bøye seg ned for å vaske disiplenes føtter, forklarer Jesus utvetydig eukaristiens meningsinnhold. Paulus slår kraftfullt fast hvor uriktig det er å feire eukaristien samtidig som man mangler omsorg for de fattige og unnlater å dele godene med disse (jf. 1. Kor. 11:17:22, 27-34). Kan vi ikke gjøre dette Eukaristiens år til en anledning for bispedømmer og sogn til å forplikte seg på en særlig måte til å reagere med broderlig omsorg på en av de mange former for fattigdom i dagens verden? Jeg tenker for eksempel på hungersnøden som rammer flere hundre millioner mennesker, sykdommer som hjemsøker utviklingsland, ensomheten blant eldre, motgangen som de arbeidsløse opplever, innvandrernes vanskeligheter. Dette er onder som er til stede, om enn i ulik grad, også i områder med høy velstand. Vi kan ikke lure oss selv: Ved vår gjensidige kjærlighet og - i særdeleshet - ved vår omtanke for andres behov vil vi bli gjenkjent som Kristi sanne etterfølgere (jf. Jn 13:35; Mt 25:31-46). Dette vil være kriteriet som ektheten i våre eukaristiske feiringer vil bli bedømt etter.
Konklusjon
O Sacrum Convivium, in quo Christus sumitar! (Å hellige sammenkomst, der Kristus blir fortært!) Eukaristiens år har sin kilde i den undring som følger kirkens kontemplasjon over dette store mysteriet. Det er en undring som jeg selv opplever hele tiden. Den tilskyndet meg til å skrive encyclikaen Eukaristiens kirke. I det jeg ser frem til det syvogtyvende år som pave, ser jeg det som en stor nåde å være i stand til å be hele kirken om å kontemplere over, lovprise og tilbe dette uutsigelige (mysteriøse) sakramentet. Måtte Eukaristiens år for den enkelte være en gylden anledning til å vokse i bevisstheten om den uforlignelige skatt som Kristus har betrodd sin kirke. Måtte det stimulere til en mer levende og glødende feiring av eukaristien, som i sin tur vil lede til et kristenliv gjennomsyret av kjærlighet. Det vil her være rom for en rekke initiativ, alt etter et skjønn av prestene i de lokale kirker. "Kongregasjonen for guddommelig tilbedelse og riktig omgang med sakramentene" vil være behjelpelig med antydninger og forslag. Men jeg spør ikke om noe ekstraordinært, men snarere at hvert initiativ er preget av en dyp inderlighet. Hvis det eneste resultat av dette året var en oppblomstring i alle menigheter av feiringen av søndagsmessen og en økning i tilbedelsen av eukaristien utenfor messen, så ville dette nådens år være overveldende vellykket. Samtidig er det godt å sikte høyt, og ikke være tilfreds med det middelmådige, fordi vi vet at vi alltid kan stole på Guds hjelp.
Til dere, kjære brødre, biskoper, overgir jeg dette Året i tillit til at dere med full apostolisk tjenestevillighet ønsker mitt initiativ velkommen. Kjære prester, som hver dag gjentar forvandlingsordene, er vitner til og bringer det store kjærlighetsunderet som skjer i hendene deres: Vær kalt av dette årets særlige nåde; feire den hellige messe hver dag med den samme glede og glød som dere feiret deres første messe, og vær villige til å bruke tid til bønn foran tabernaklet. La dette være et nådens år også for dere, diakoner, som er så sterkt engasjert i ordets gudstjeneste og i altertjenesten. Jeg ber dere tekstlesere, ministranter og dere som gjør ekstraordinær tjeneste ved den hellige kommunion, om hele tiden å bli mer bevisste den gave som dere har fått i den tjeneste som er betrodd dere, for at feiringen av eukaristien skal bli verdigere. I særdeleshet appellerer jeg til dere, fremtidens prester. I løpet av deres tid på presteseminaret må dere gjøre hva dere kan for å oppleve skjønnheten ikke bare ved den daglige deltakelse i den hellige messe, men også ved å bruke en viss tid i dialog med den eukaristiske Herre. Menn og kvinner, viet til Gud, og derved kalt til en mer forlenget kontemplasjon: Glem aldri at Jesus i tabernaklet ønsker at dere skal være ved hans side, slik at han kan fylle deres hjerter med opplevelsen av sitt vennskap, som er det eneste som gir mening og fullbyrdelse til deres liv. Måtte alle dere trofaste kristne gjenoppdage eukaristiens gave som lys og styrke i deres daglige liv i verden, i utøvelsen av deres respektive yrker i så mange forskjellige situasjoner. Fremfor alt må dere gjenoppdage dette for fullt ut å oppleve familiens skjønnhet og oppgave. Jeg har store forventninger til dere, unge mennesker, og jeg ser frem til vårt møte ved neste Verdens Ungdomsdag i Köln. Temaet for vårt møte - "Vi er kommet for å tilbe Ham" - antyder hvordan dere best kan oppleve dette Eukaristiens år. Ta med til deres møte med Jesus, skjult i eukaristien, all deres ungdoms begeistring, alle deres håp, all deres lengsel etter kjærlighet.
Vi har foran oss helgnenes eksempel, som i eukaristien fant næring til sin reise mot fullkommenheten. Hvor mange ganger felte de tårer av dyp bevegelse i nærvær av dette store mysterium, eller opplevde timer med uutsigelig "bryllupsglede" foran alterets sakrament! Måtte vi fremfor alt bli hjulpet av den velsignede jomfru Maria, som ved hele sitt liv inkarnerte eukaristiens mening. "Kirken, som ser på Maria som en modell, har også et kall til å etterfølge henne i hennes forhold til det helligste mysterium". Det eukaristiske brød som vi mottar er hennes sønns uplettede legeme: Ave verum corpus natum de Maria Virgine. Måtte kirken i dette nådens år, og understøttet av Maria, oppdage ny begeistring for sin oppgave og komme til enda større erkjennelse av at eukaristien er kilden til og høydepunktet i hele kirkens liv. Jeg gir dere alle min velsignelse som et løfte om nåde og glede.
Vatikanet 7. oktober 2004, på minnedagen for Vår Frue av rosenkransen og i det seksogtyvende år av mitt pontifikat.
Johannes Paul II.