Brev fra den Hellige Far Johannes Paul II til de eldre

Mine kjære brødre og søstre!

«Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor. Deres herlighet er strev og møye; snart er det slutt, vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

«Vår levetid er sytti år»

1. Dengang da salmedikteren skrev disse ordene, var sytti år en statelig alder som få overskred. Takket være de medisinske fremskritt og de forbedrede sosiale og økonomiske forhold, har den forventede levealder steget betydelig mange steder i verden. Men det forblir sant at årene flyr. Selv om livet fører strev og møye med seg, er det som gave altfor vakkert og verdifullt til at vi noensinne kan bli trett av det.

Jeg er selv blitt gammel. Så føler jeg en lengsel etter å komme i samtale med dere eldre. Jeg gjør dette fremfor alt ut fra takknemlighet overfor Gud for alle de gaver og muligheter som han til nå har gitt meg i rikelig monn. Nå minnes jeg de forskjellige stadier i mitt liv, som er knyttet til en stor del av det tyvende århundres historie. For mitt indre øye dukker det opp konturer av utallige ansikter, og noen av dem er særlig dyrebare for meg: De minner meg om helt vanlige og usedvanlige hendelser, om lykkelige tider og om situasjoner preget av lidelse. Fremfor alt ser jeg likevel Guds utstrakte faderlige hånd. Med omsorg og barmhjertighet «sørger han best mulig for alt som han har kalt til live». 1 «Han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje» (1 Joh 5,14). Med salmedikteren sier jeg til ham: «Gud, du har lært meg opp helt fra min ungdom av, og ennå forteller jeg om dine under. Forlat meg heller ikke, Gud, når jeg blir gammel og grå. Så skal jeg tale om din mektige gjerning til hele den kommende slekt.» (Sal 71,17-18).

Mine varmeste tanker går til dere alle, kjære eldre fra enhver kultur og med ethvert språk. Jeg skriver dette brevet til dere, i det år som organisasjonen De forente nasjoner med rette har viet til de eldre, for at hele samfunnet skal bli gjort oppmerksom på alle dem som på grunn av årenes byrde ofte må møte mange og alvorlige problemer.

I denne henseende har Det pavelige råd for legfolket allerede kommet med verdifulle tanker om dette temaet. 2 Med dette skrivet ønsker jeg bare å uttrykke at jeg åndelig sett står nær dere. For fra år til år føler jeg at min personlige forståelse for dette livsavsnittet vokser. Dermed får jeg også et behov for å komme i en mer umiddelbar kontakt med mennesker i min egen aldersklasse. Med dem ville jeg gjerne reflektere over våre felles erfaringer, og legge alt frem for Guds øyne. Han omgir oss med sin kjærlighet og støtter og leder oss gjennom sitt forsyn.

2. Kjære brødre og søstre! I vår alder er det naturlig å la tankene vende tilbake til fortiden og forsøke å sette opp en slags status. Dette tilbakeblikket kan gi oss en mer avklaret og saklig bedømmelse av de personer og situasjoner vi har møtt på vår vei. I tidens løp blir konturene i hendelsene mindre skarpe, og de smertefulle kantene kan vise seg i et mildere lys. Dessverre finnes det i ethvert menneskes liv rikelig med problemer og lidelser. Mange ganger dreier det seg om problemer og smerter der vår sjelelige og legemlige motstandskraft kan bli satt på en hård prøve. Kanskje vil også vår tro bli rystet. Men erfaringen viser oss at med Guds nåde kan nettopp de daglige prøvelser bidra til menneskers modning og til å styrke deres karakter.

Utover de enkelte hendelser gjør man seg særlig tanker om tiden som ubønnhørlig går sin gang. «Ugjenkallelig flykter tiden fra oss» uttrykker antikkens latinske dikter det 3 Mennesket er fanget inn i tiden: I tiden blir det født, lever og dør. Med fødselen blir det satt en dato, den første i livet, og ved døden en siste: «alfa» og «omega», begynnelsen og slutten på menneskets jordiske tilværelse. Den kristne tradisjon understreker dette ved å risse disse to bokstavene fra det greske alfabet inn i gravstenene.

Selv om livet for hver av oss er så begrenset og skrøpelig, blir vi trøstet ved tanken på at vi gjennom våre åndelige sjeler vil leve utover døden. Troen åpner oss dessuten for «håpet som ikke skuffer» (jfr Rom 5,5). Den åpner for oss utsikten til oppstandelse ved tidenes ende. Det er ingen tilfeldighet at Kirken i påskenattens høytidelige liturgi nettopp anvender disse to bokstavene på Kristus, som lever i går, i dag og i evighet: «Kristus i går og i dag. Begynnelsen og enden. Alfa og Omega. Ham tilhører tid og evighet.» 4 Selv om menneskenes historie er underkastet tiden, blir den av Kristus satt inn i udødelighetens horisont. «Han er blitt menneske blant menneskene for å forbinde begynnelsen med enden, det vil si mennesket med Gud». 5

Et komplisert århundre på vei inn i en håpets fremtid

3. Når jeg henvender meg til eldre mennesker, vet jeg at jeg taler til personer og om personer som har en lang vei bak seg (jfr Vis 4,13). Jeg snakker til mine jevnaldrende. Derfor faller det meg ikke vanskelig å lete etter en analogi i mitt eget liv. Vårt liv, kjære brødre og søstre, er av forsynet blitt satt inn i dette tyvende århundre. Det er et århundre som mottok en meget sammensatt arv fra fortiden, og som var vitne til så mange usedvanlige hendelser.

Som så mange andre tider i historien har også dette århundret opplevd både lys og skygge. Ikke alt var dystert. Mange positive aspekter oppveier de negative, eller er rett og slett vokst ut av dem, fordi den kollektive samvittighet har reagert riktig på det som skjedde. Men det stemmer at det finnes utrolige lidelser som har innvirket på millioner og atter millioner av menneskers liv. Å glemme det, ville være både urettferdig og farlig! Vi behøver bare å tenke på de konflikter som brøt ut på de forskjellige kontinenter på grunn av territoriale tvister, eller som følge av hat mellom etniske grupper. Ikke mindre tungtveiende for oss må imidlertid forekomstene av ekstrem fattigdom være. Brede samfunnslag på den sørlige halvkule er rammet av dette, og opprørende er også rasediskrimineringen og den systematiske overtredelse av menneskerettighetene i mange nasjoner. Og hva skal man si om de virkelig store verdenskonfliktene?

I første halvdel av århundret kom to av dem, med død og ødeleggelser i et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Den første verdenskrig kostet millioner av soldater og sivile livet. Mangt et menneskeliv ble kuttet av i ungdoms- og barnealder. Og hva skal jeg da si om Den annen verdenskrig? Etter et par tiår med relativ fred i verden, særlig i Europa, brøt den ut og ble enda mer tragisk enn de tidligere. Den fikk enorme konsekvenser for nasjonenes og kontinentenes liv. Det var den totale krig: en uhørt mobilisering av hat som på brutalt vis veltet over den vergeløse sivilbefolkning og tilintetgjorde hele generasjoner. Den tributt man måtte betale krigsvanviddet på de forskjellige fronter, lar seg ikke måle, og like grusomme var massakrene i dødsleirene hvor mennesker ble tilintetgjort. De er virkelig blitt til vår tids Golgata.

Den annen halvdel av århundret var i en lang årrekke tynget ned av den kalde krigens mareritt. Det var en konflikt mellom to store ideologiske maktblokker som stod mot hverandre, og den førte til et vanvittig rustningskappløp og den stadige trusselen om en atomkrig som kunne utrydde menneskeheten. 6 Gudskjelov ble denne dystre siden i historiens bok lukket ved at de totalitære regimene i Europa falt sammen etter en fredelig strid, hvor man stolte på sannhetens og rettferdighetens våpen. 7 Dette ble så innledningen til en vanskelig, men fruktbar dialog- og forsoningsprosess. Den har som mål å fremme en oppriktig og broderlig sameksistens mellom folkene.

Altfor mange nasjoner står fremdeles langt fra å kunne nyte fredens og frihetens velgjerninger. Stor engstelse utløste den voldelige konflikt på Balkan i slutten av århundret. Området hadde jo også i tidligere år vært skueplassen for en fryktelig krig med etnisk bakgrunn. Det kom til ny blodsutgydelse, til ytterligere ødeleggelser, og hatet fikk ny næring. Når nå våpnene igjen er blitt lagt ned, begynner man på ny å tenke på gjenoppbyggingen i det nye årtusen. Men i mellomtiden blusser kampene opp igjen i tallrike stridssoner på andre kontinenter. De utlader seg ofte i massakrer og voldshandlinger som bare altfor fort havner i medienes glemmebok.

4. Selv om disse minnene og disse smertefulle hendelsene gjør oss bedrøvet, må vi ikke glemme at det tyvende århundre lot oss få se mange positive signaler vise seg i horisonten. De representerer så mange kilder til håp for det tredje årtusen. Vi ser riktignok en manglende konsekvens i oppfatningene, særlig når det gjelder respekten for hvert eneste menneskeliv. Likevel er det økende forståelse for de universelle menneskerettigheter, som er blitt fastlagt for folkene i høytidelige og bindende erklæringer.

Dessuten har det vært en stadig utvikling i sansen for folkenes rett til selvstyre innenfor rammen av nasjonale og internasjonale forbindelser. Dette har vært inspirert av en økende verdsettelse av kulturell identitet og respekt for minoriteter. De totalitære systemers sammenbrudd, slik det skjedde i Øst-Europa, har ført til at man alment verdsetter de verdier som ligger i demokratiet og det frie marked. Men fremdeles gjenstår den store utfordringen som ligger i å skulle forene frihet med sosial rettferdighet.

Som en stor Guds gave må vi også se det faktum at religionene stadig mer besluttsomt tilstreber en dialog seg imellom. Dette kan gjøre dem til en fundamental faktor for freden og enheten i verden.

Så har det også vært en økende anerkjennelse av kvinnenes verdighet. Uten tvil har vi en lang vei foran oss, men selve traseen er blitt staket ut. En ytterligere grunn for håp er den raske ekspansjonen innenfor kommunikasjonsmidlene. Takket være dagens teknologi har man nådd utover de etablerte grensene, og fått oss til å føle at vi er verdensborgere.

På enda et viktig område er det skjedd en modningsprosess. Det gjelder den nye økologiske bevissthet som fortjener støtte og oppmuntring. En annen kilde til håp er de store fremskritt som er gjort innenfor medisinen og vitenskapens bidrag til menneskets velferd.

Det er altså mange grunner til at vi bør takke Gud. For tross alt ligger det ved dette årtusenskiftet store muligheter for fred og fremgang. Ut fra de prøvelser vår generasjon har gjennomgått, stråler det ut et lys som kan opplyse vår alderdoms år. På denne måten bekreftes en grunnsetning som er dyrebar for den kristen tro: »Det er ikke bare slik at lidelse og bekymringer ikke ødelegger håpet. De er til og med dets fundament». 8

Det har derfor en særskilt betydning at et århundre og et årtusen nærmer seg sin avslutning. En ny tidsalder for menneskeheten kan alt skimtes i horisonten. Da bør vi stoppe opp for å tenke over den tid som iler av sted, ikke for å avfinne oss med en ubønnhørlig skjebne, men for å gi de livsår som gjenstår for oss, mening og verdi.

Livets høst

5. Hva er alder? Ofte kaller man den livets høst - noe allerede Cicero gjorde 9. Da følger vi de nærliggende eksempler som årstidene og de ulike stadier i naturen gir. Vi behøver bare se på de forandringer som i årets løp finner sted i landskapet: i fjellene og på lavlandet, i engene, dalene og skogene, i trærne og plantene. Det er en stor likhet mellom menneskenes biorytme og kretsløpet i den natur den er en del av.

Samtidig adskiller mennesket seg likevel fra enhver annen virkelighet som omgir det. For det er en person. Det er formet i Guds bilde og likhet, og er et subjekt som er utstyrt med bevissthet og ansvarsfølelse. Men også i sin åndelige dimensjon opplever mennesket at forskjellige faser følger etter hverandre, og at alle er like midlertidige. Den hellige Efrem Syreren har sammenlignet livet med fingrene på en hånd. På den ene side ville han med det fremheve at livslengden ikke rekker ut over en håndsbredd. På den annen side forstod han sammenligningen som en henvisning til at enhver livsfase har sin egenart, slik hver av fingrene har det: »Fingrene fremstiller de fem stadier som mennesket går igjennom». 10

Barndom og ungdom er den periode da menneskets personlighet tar form, og da det lever med henblikk på fremtiden. Samtidig blir det klar over sine egne muligheter og legger planer for den voksne alder. Men den fremskredne alder har også sine egne goder. Den hellige Hieronymus bemerker at den demper de heftige lidenskaper, »høyner visdommen og gir de mer modne råd». 11 Alderdommen er den fremste tid for den visdom som kommer fra erfaringen, for »tiden er den store læremester». 12 Salmedikterens bønn er jo bekjent: »Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12).

De eldre mennesker i Den hellige skrift

6. »Ungdomstiden, livets vår, svinner som et pust», fastslår Forkynneren (11,10). Bibelen unnlater ikke, noen ganger med krass realisme, å vise til livets skrøpelighet og til tiden som ubønnhørlig går sin gang: »Alt er tomhet [?] ja, alt er bare tomhet» (Fork 1,2). Hvem kjenner ikke de strenge formaninger hos denne antikkens vismann? Vi eldre mennesker, som har lært av erfaringen, forstår dem spesielt godt.

Til tross for denne nøkterne realismen bevarer Skriften et meget positivt syn på livets verdi. Mennesket forblir skapt i »Guds bilde» (jfr 1 Mos 1,26), og hvert stadium i livet har sin egen skjønnhet og sine egne oppgaver. Nettopp den fremskredne alder blir fremhevet i Skriften. Det går så langt at et langt liv blir betraktet som et tegn på guddommelig velvilje (jfr 1 Mos 11,10-32). Særlig blir den høye alders privilegium fremhevet hos Abraham. Her tar denne velviljen form av et løfte: »Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1 Mos 12,2-3). Ved hans side er Sara, kvinnen som ser at hennes kropp eldes, men som så opplever i sitt eget legeme at Guds kraft overgår den menneskelige utilstrekkelighet.

Moses er alt en eldre mann da Gud gir ham oppdraget å føre det utvalgte folk ut av Egypt. De store gjerningene han utfører for Israel etter oppdrag fra Herren, skjer ikke i hans ungdomsår, men i hans alderdom. Av andre eksempler på eldre mennesker i Bibelen, vil jeg gjerne nevne Tobit, som med beskjedenhet og mot anstrenger seg for å oppfylle Guds lov, hjelpe de fattige og tålmodig bære sin blindhet, inntil han erfarer Guds engels besluttsomme inngripen (jfr Tob 1-2). Jeg vil også nevne Eleasar. Hans martyrium er et vitnesbyrd om enestående generøsitet og styrke (jfr 2 Makk 6,18-31).

7. Det nye testamente, som er fylt av Kristi lys, viser oss likeledes bemerkelsesverdige eksempler på eldre mennesker. Lukasevangeliet begynner (1,7) med presentasjonen av et ektepar som »var oppe i årene»: Elisabet og Sakarja, Johannes Døperens foreldre. I sin barmhjertighet henvender Herren seg til dem (jfr Luk 1,5-25.39-79): Den gamle Sakarja får vite at han skal få en sønn. Selv tier han ikke om sin alder: »Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt opp i årene» (Luk 1,18). Under Marias besøk sier hennes eldre slektning Elisabet, som er fylt av den Hellige Ånd, med høy røst: »Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt». Og ved Døperen Johannes' fødsel istemmer Sakarja hymnen Benedictus. Et bemerkelsesverdig ektepar i fremskreden alder, dypt fylt av bønnens ånd!

Da Maria og Josef bragte Jesus til tempelet, for ifølge Herrens lov å bære ham, den førstefødte, frem for Herren, møtte de den gamle Simeon, som lenge hadde ventet på at Messias skulle komme. Han tar barnet i sine armer og priser Gud med ordene Nunc dimittis ?: »Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred» (Luk 2,29).

Ved Simeons side finner vi Anna, en enke på åttifire år. Hun oppholdt seg stadig i tempelet, og hadde ved denne anledningen gleden av å se Jesus. Evangelisten bemerker: Anna »lovpriste Gud, og talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem» (Luk 2,38).

En gammel mann er også Nikodemus, et høyt ansett medlem av Sanhedrin. Han oppsøker Jesus om natten, for at ingen skal se ham. For ham åpenbarer den guddommelige Mester at han er Guds Sønn, og er kommet for å redde verden (jfr Joh 3,1-21). Vi møter Nikodemus igjen ved Kristi begravelse: Han bringer med seg en blanding av myrra og aloe, overvinner sin angst og bekrefter at han er en disippel av den Korsfestede (jfr Joh 19,38-40). Hvor trøsterike er ikke disse vitnesbyrdene! De minner oss om at Herren ber mennesker i alle aldre om å bringe inn sine talenter. Når det gjelder tjeneste for evangeliet, er det ikke noe spørsmål om alder!

Og hva skal vi si om den aldrende Peter som ble kalt til å vitne om sin tro gjennom martyriet? Til ham hadde Jesus en dag sagt: »Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil» (Joh 21,18). Dette er ord som umiddelbart berører meg som Peters etterfølger. De lar det oppstå et stort behov i meg for å strekke hendene mine mot Kristi hender og adlyde hans bud: »Følg meg» (Joh 21,19).

Salme 92 sammenfatter på en måte de vakre bildene av eldre mennesker som vi finner i Bibelen: »Men de rettferdige gror som palmer, de vokser som sedrer på Libanon ?Ennå i alderdommen bærer de frukt, friske og frodige er de. Slik forkynner de at Herren er rettvis»(13.15-16). Apostelen Paulus følger opp salmedikteren når han skriver i brevet til Titus: »De eldre mennene skal være edruelige, opptre verdig og viselig og være sunne både i tro, kjærlighet og tålmodig håp. Likeså skal de eldre kvinnene oppføre seg som det sømmer seg for hellige ? De må være lærere i det gode, så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn» (2,2-5).

I lyset av det som Bibelen lærer, og i det valg av ord som utmerker den, blir alderdommen fremstilt som »den gunstige tid» for å avslutte menneskets eventyr. Alderdommen hører med i den plan som Gud har med ethvert menneske. Det er tiden da alt løper sammen, for at mennesket bedre kan forstå meningen med livet og nå frem til »hjertets visdom». «For alderdommens ære» - sier Visdommens bok - «kommer ikke av et langt liv, og måles ikke ut etter antall leveår; men har en mann forstand, er det like godt som grå hår, og et uplettet liv er jevngodt med en oldings livslengde» (4,8-9). Alderdommen utgjør den avgjørende etappe i den menneskelige modningsprosess, og er uttrykk for den guddommelige velsignelse.

Bevarere av den felles erindring

9. I fortiden hadde man stor aktelse for gamle mennesker. Den latinske dikter Ovid skrev i denne sammenheng: »Stor var engang høyaktelsen for et hvithåret hode». 13 Noen århundrer tidligere formante den greske dikter Fokylides: »Ha respekt for de hvite hår: Vis den kloke gamle den samme ærbødighet som du har for din far». 14

Og i dag? Når vi ser nærmere på dagens situasjon, kan vi fastslå at hos noen folk blir alderdommen respektert, og den står høyt i kurs. Hos andre er det i stor grad ikke tilfellet. Det skyldes en holdning som setter menneskets umiddelbare nytte og produktivitet i første rekke. Denne holdningen fører ofte til en forakt for de senere stadier i livet, mens de eldre selv må begynne å lure på om deres liv fremdeles har noen verdi.

Det har kommet til et punkt hvor barmhjertighetsdrap i økende grad blir satt frem som en løsning for vanskelige situasjoner. Dessverre har ideen om dødshjelp i senere år mistet den fornemmelse av skrekk som den naturlig vekker hos mennesker som har sans for respekt for livet. I tilfeller av alvorlig sykdom som medfører uutholdelige lidelser, kan det godt skje at de hjemsøkte mennesker blir fristet til helt å gi opp. Da kan det hende at pårørende eller pleiere ut fra en misforstått medlidenhet føler seg foranlediget til å holde »den myke død» for en fornuftig løsning. I denne sammenheng må man huske på at den moralske lov sier ja til å gi avkall på den såkalte »terapeutiske overdrivelse» 15 og bare krever den behandling som hører til normal innsats fra legenes side. Og euthanasi som direkte dødshjelp er noe helt annet! Uansett hensikter og omstendigheter er det i seg selv en ond handling, en overtredelse av den guddommelige lov og en krenkelse av den menneskelige persons verdighet. 16

10. Man trenger i høyeste grad å gjenvinne det riktige perspektivet, der livet blir sett ut fra en helhet. Og dette riktige perspektivet er evigheten. Den meningsfylte forberedelsen til den skjer i hver av livets faser. Også alderdommen har sin bestemte rolle i menneskets stadige modningsprosess langs veien som fører til evigheten. Nettopp den sosiale gruppe som den eldre tilhører, skal kunne dra nytte av denne modningen.

Mennesker i fremskreden alder hjelper oss til å se med mer visdom på de jordiske hendelser, fordi livets skiftende omstendigheter har bragt dem kunnskap og modenhet. De er bevarere av vår felles erindring, og derfor priviligerte tolkere av den arv av idealer og felles verdier som støtter og leder livet i samfunnet. Å ekskludere de eldre, blir på en måte å fornekte den fortid som nåtiden har sine røtter i, til fordel for en modernitet uten hukommelse. Nettopp på grunn av sin modne erfaring er de eldre i stand til å gi unge mennesker viktige råd og rettledninger.

De sider ved den menneskelige skrøpelighet som tydeligst har sammenheng med alderen, blir i lys av dette en henvisning til den gjensidige avhengighet og nødvendige solidaritet som knytter generasjonene til hverandre. For ethvert menneske trenger de andre, og blir beriket av alles gaver og karismer.

I denne sammenheng finner jeg treffende overveielser hos en dikter som betyr mye for meg. Han skriver: »Evig er ikke bare fremtiden, ikke bare den alene! ? Også fortiden er evighetens tidsalder: Alt som allerede er skjedd, vil engang vende tilbake, men ikke slik det tidligere var ? Det vil vende tilbake som Idé, og ikke tilbake som seg selv». 17

»Hedre din far og din mor»

11. Hvorfor skulle vi ikke fortsette med å gi de eldre den respekt som mange av verdens kulturer med sunne tradisjoner har lovprist så høyt? For mennesker som er kommet under innflytelse av Bibelen, har referansepunktet gjennom århundrene vært Dekalogens bud: »Hedre din far og din mor». Det er for øvrig en alment anerkjent plikt. Den fulle, konsekvente anvendelse av dette budet sprang ikke bare ut fra barnas kjærlighet til foreldrene. Den skyldtes også det sterke bånd som bestod mellom generasjonene. Der dette budet blir akseptert og trofast overholdt, er det liten fare for at eldre mennesker vil bli betraktet som ubrukelige og som plagsomme byrder.

Det samme budet lærer oss også respekt for dem som har gått forut for oss, og for alt det gode de har gjort: Ordene »far og mor» peker mot fortiden, mot båndet mellom generasjonene som gjør det mulig at det virkelig eksisterer et folk. I de to versjonene vi finner i Bibelen (jfr 2 Mos 20,2-17; 5 Mos 5,6-21) er dette guddommelige budet det første som er blitt skrevet inn på den annen lovtavle, hvor vi får en sammenfatning av menneskets plikter overfor seg selv og overfor samfunnet. Videre er dette det eneste budet som det er knyttet et løfte til: »Hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg» (2 Mos 20,12; jfr 5 Mos 5,16).

12. »Du skal reise deg for de grå hår og vise de gamle ære» (3 Mos 19,32). Å hedre eldre mennesker, innebærer en trefoldig plikt: å ta imot dem, være til hjelp for dem og sette pris på deres egenskaper. Mange steder skjer dette nesten spontant, som resultatet av en hevdvunnen skikk. Andre steder, og særlig i de økonomisk velhavende land, må man forsøke å snu dagens trend. Her må man sørge for at eldre mennesker kan bli gamle med verdighet, uten å måtte frykte at de til slutt ikke regnes med i det hele tatt. Det må komme en voksende overbevisning om at en fullt ut menneskelig sivilisasjon viser respekt og kjærlighet overfor de eldre, slik at de til tross for minskende styrke kan føle seg som en levende del av samfunnet. Cicero selv merket seg at »alderens byrde er lettere for dem som føler at de er respektert og elsket av de unge». 18

For øvrig forblir den menneskelige ånd i en viss forstand alltid ung, selv om den må ta del i kroppens aldringsprosess. Det skjer når den stadig er vendt mot evigheten. Denne erfaringen av varig ungdommelighet blir desto sterkere når det indre vitnesbyrd om en god samvittighet forenes med en takknemlig og forståelsesfull kjærlig holdning til ens nærmeste. Da vil mennesket, slik den hellige Gregor av Nasians skriver, »ikke bli gammelt i ånden, men vil akseptere oppløsning i det øyeblikk som er fastlagt for den frihet som vil komme. Mildt vil det gå over i det hinsidige, hvor det verken er ungdom eller alderdom, men hvor alle er fullkomne i åndelig modenhet». 19

Vi kjenner alle eksempler på eldre mennesker som forblir forbløffende ungdommelige og sterke i ånden. De som kommer i kontakt med dem, vil finne inspirasjon i deres ord, og deres eksempel vil være en trøst. Må samfunnet i full monn bruke de eldre mennesker som i noen deler av verden - jeg tenker spesielt på Afrika - med rette blir ansett som »levende oppslagsverk» av visdom. De bevarer en uvurderlig skatt av menneskelige og åndelige erfaringer. Selv om de ofte kan trenge fysisk hjelp, er det like sant at de eldre i sin alderdom kan tilby råd og støtte til unge mennesker som ser mot fremtiden og forbereder seg på sin livsvei.

Når jeg snakker om eldre mennesker, vil jeg også gjerne si et ord til de unge, for å minne dem om å forbli i nær kontakt med de eldre. Kjære unge mennesker, jeg oppfordrer dere inderlig til å gjøre dette med stor kjærlighet og generøsitet. Eldre mennesker kan gi dere mye mer enn dere tror. Jesu Siraks sønns visdom kommer med disse rådene: «Forkast ikke de gamles lærdommer, for også de har lært av sine fedre» (8,9); «Still deg der det er mange gamle, slutt deg til deres visdom» (6,34); «Hvor godt visdom høver for oldinger» (25,5).

13. Den kristne kommunitet kan motta mye fra eldre menneskers milde måte å leve livet på. Her tenker jeg vesentlig på evangelisering. At den blir effektiv, avhenger ikke først og fremst av en arbeidsprestasjon. I hvor mange familier er det ikke besteforeldrene som gir barnebarna det grunnleggende i troen! Det er mange andre områder hvor de eldre kan gi et velgjørende bidrag. Ånden handler som han vil og hvor han vil, og svært ofte bruker han menneskelige midler som er lite påaktet i verdens øyne. Hvor mange er det ikke som får forståelse og trøst fra eldre mennesker, som selv kan være ensomme og syke? Likevel er de i stand til å inngi mot gjennom sine kjærlige råd og sine bønner i det stille, eller ved å vitne om lidelse som blir båret i tålmodig godtagelse.

Nettopp på den tid da deres fysiske energi og aktivitetsnivå avtar, blir disse våre brødre og søstre ytterligere dyrebare i Forsynets skjulte plan.

Ikke bare på grunn av det tydelige psykologiske behov hos de eldre selv, vil det mest naturlige sted for å tilbringe alderdommen fortsatt være det miljø hvor man føler seg mest hjemme: blant familiemedlemmer, kjente og venner. Der kan man fremdeles være til nytte. Som følge av den stigende forventede levealder øker antallet gamle mennesker, og det vil bli stadig viktigere å sørge for at det blir en allmenn holdning å akseptere og sette pris på de eldre, slik at de ikke blir skjøvet ut på sidelinjene i livet. Idealet må fremdeles være at de eldre forblir innenfor familien, med en garanti for effektiv sosial innsats for de større behov som alder og sykdom medfører.

På den annen side finnes det situasjoner hvor omstendighetene antyder eller krever at de blir tatt inn i et »aldershjem» hvor de kan ha glede av selskap med andre og få spesiell omsorg. Slike institusjoner er avgjort prisverdige, og erfaringen viser at de kan yte verdifulle tjenester, såfremt de ikke bare er inspirert av organisatorisk effektivitet, men også av kjærlig omsorg. Alt blir lettere når den enkelte også blir hjulpet av familie, venner og menigheter til å føle seg elsket og fremdeles nyttig for samfunnet. Med beundring og takknemlighet vil vi her nevne de forskjellige ordenskongregasjoner og grupper av frivillige som spesielt tar seg av omsorgen for de eldre, og særlig for de fattige, de forlatte og de som er i vanskeligheter.

Kjære eldre venner som føler seg usikre på grunn av dårlig helse eller andre forhold: Jeg forsikrer dere om at jeg står nær dere. Når Gud tillater at vi lider på grunn av sykdom, ensomhet eller andre årsaker knyttet til alderdommen, gir han oss alltid nåde og styrke til å forene oss med større kjærlighet til hans Sønns offer, og til å delta mer intensivt i hans frelsesplan. La oss være overbevist om dette: Han er vår Far, en Far rik på kjærlighet og barmhjertighet!

På en særlig måte går tankene mine til dere, menn og kvinner som har mistet sin ektemake, og som må gå den siste veistrekningen i livet alene; til eldre menn og kvinner innenfor ordenslivet, som trofast har tjent Guds rikes sak gjennom lange år; til dere, kjære brødre i preste- og biskopsembetet, som etter å ha nådd aldersgrensen, har måttet avgi det direkte ansvaret for hyrdeembetet. Kirken trenger dere fremdeles. Den setter pris på de tjenester dere fremdeles tar dere av innenfor apostolatet. Den regner med de bidrag dere fremdeles yter gjennom stadig bønn. Den venter at dere gir råd ut fra en lang erfaring, og den blir beriket gjennom det vitnesbyrd om evangeliet som dere dag for dag avlegger.

»Du lærer meg livets vei. For ditt åsyn er det en fylde av glede» (Sal 16,11)

14. Etter hvert som årene går, er det bare naturlig at vi blir mer fortrolige med tanken på en »livsaften». Vi blir i alle fall minnet om dette gjennom det faktum at rekken av familiemedlemmer, venner og kjente stadig blir tynnere. På en rekke måter blir vi klar over dette: når vi for eksempel deltar i familiesammenkomster, møter med barndomsvenner og klassekamerater fra skole og universitet, eller tidligere kolleger fra det militære eller seminaret. Linjen som skiller mellom liv og død går tvers igjennom våre kommuniteter og kommer ubønnhørlig nærmere hver av oss. Hvis livet er en pilegrimsferd mot vårt himmelske hjem, er alderdommen den mest naturlige tid for å se frem mot terskelen til evigheten.

Og likevel, selv vi eldre mennesker finner det hårdt å måtte avfinne oss med å skulle foreta denne overgangen. I vår menneskelige situasjon som er preget av synden, står døden som en mørk side ved den, og det gjør oss nødvendigvis sørgmodige og engstelige. Hvordan kunne det være annerledes? Mennesket ble skapt for liv, mens døden - som Skriften forteller oss fra sine første sider (jfr 1 Mos 2-3) - ikke hadde noen del i Guds opprinnelige plan. Den kom som en følge av synden, som et resultat av »djevelens misunnelse» (Vis 2,24). Det er forståelig at mennesket instinktivt gjør opprør når det står overfor denne mørke realiteten. I denne henseende er det av betydning at Jesus, som »en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (Hebr 4,15), også opplevde frykt foran døden: »Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi» (Matt 26,39). Hvordan kan vi glemme tårene hans ved graven til hans venn Lasarus, til tross for det faktum at han skulle til å oppvekke ham fra de døde (jfr Joh 11,35)?

Hvor rasjonelt forståelig døden enn kan være sett fra et biologisk standpunkt, lar det seg ikke gjøre å erfare den som noe »naturlig». Dette ville gå imot menneskets dypeste instinkter. Som Konsilet uttrykte det: »Det er overfor døden at menneskelivets gåte blir størst. Mennesket hjemsøkes ikke bare av lidelsen og legemets tiltagende oppløsning, men også - og enda mer - av frykt for en definitiv undergang» 20. Denne frykten ville virkelig være utrøstelig dersom døden var den fullstendige tilintetgjørelse, slutten på alt. Døden tvinger derfor menn og kvinner til å stille seg selv fundamentale spørsmål om selve meningen med livet. Hva finnes på den andre siden av den skyggende mur som døden har opprettet? Representerer døden virkelig den definitive slutt på livet, eller ligger det noe bakenfor den?

15. Fra den tidligste tid og helt frem til i dag har menneskenes historie gitt en rekke overfladiske svar som innskrenker livet til det vi opplever på jorden. I Det gamle testamente finnes det avsnitt i Forkynnerens bok som synes å presentere alderdommen som en bygning i ruiner, og døden som den fullstendige og endelige tilintetgjørelse (jfr 12,1-7). Men nettopp med disse pessimistiske svarene som bakgrunn kommer de håpefulle utsikter vi finner i åpenbaringen som helhet, og særlig i evangeliene, virkelig frem i lyset: »Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende» (Luk 20,38). Apostelen Paulus vitner om at den Gud som gjør de døde levende (jfr Rom 4,17), også vil gjøre vårt dødelige legeme levende (jfr Rom 8, 11). Og Jesus sier om seg selv: »Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11,25-26).

Etter at Kristus hadde overskredet dødens terskel, åpenbarte han det liv som ligger bortenfor denne grensen - i det ikke kartlagte »territorium» som er evigheten. Han er det første vitne om det evige liv. I ham åpenbarer menneskets håp om udødelighet seg fullt ut. »Det trøstefulle løfte om udødelighet for alle som sørger under dødens visse lodd». 21 For etter disse ordene, som Kirkens liturgi tilbyr den troende som trøst ved avskjeden med et elsket menneske, følger en forkynnelse full av håp: »Dine troendes liv, Herre, skal forvandles, men ikke ta ende; og når deres jordiske oppholdssted går til grunne, står en evig bolig rede for dem i himlene». 22 I Kristus blir døden - så tragisk og nedslående den enn er - forløst og omdannet. Den blir til og med åpenbart som en »søster» som fører oss til vår Fars armer. 23

16. Tro opplyser derfor dødens mysterium og bringer avklaring inn i alderdommen. Denne blir ikke lenger oppfattet og levd passivt som om man forventer en ulykke. Den er snarere en vei fylt av løfter, med den fulle modenhet som mål. Dette er år som bør leves i tillitsfull overgivelse i Guds hender, han som er vårt forsyn og barmhjertige Far. Det er en tid som bør brukes kreativt for å utdype vårt åndelige liv gjennom mer inderlig bønn, og gjennom tjeneste i nestekjærlighet for våre brødre og søstre.

Derfor fortjener alle sosiale initiativer ros og anerkjennelse dersom de gjør det mulig for eldre mennesker å fortsette å gå inn for sin fysiske velferd, sin intellektuelle utvikling og sine personlige forhold. Dette gjelder også deres mulighet for å være til nytte og glede for andre, ved at de tilbyr sin tid, sine evner og sin erfaring. På denne måten får man og øker man en livsglede som er en grunnleggende Guds gave. Denne livsgleden står ikke i noen motsetning til lengselen etter evigheten, som vokser hos mennesker med dype åndelige erfaringer. Helgenenes liv bærer vitnesbyrd om dette.

Her minner evangeliet oss om den aldrende Simeons ord. Han sier at han nå er rede til å dø, for han har holdt den lenge etterlengtede Messias i armene: »Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse» (Luk 2,29-30). Apostelen Paulus følte seg trukket mellom ønsket om å fortsette å leve for å kunne forkynne evangeliet, og lengselen etter »å bryte opp herfra og være sammen med Kristus» (Fil 1,23). Den hellige Ignatius av Antiokia vitnet om at han, mens han full av glede led martyrdøden, i hjertet hørte den Hellige Ånds stemme. Den lignet en levende kilde som sprang ut i hans indre og hvisket til ham: »Kom til Faderen». 24 Eksemplene er mange. De kaster ikke noen skygge over verdien av det jordiske liv, som tross innskrenkninger og lidelse er skjønt, og som må bli levd til siste slutt. Men de minner oss om at dette livet ikke er den siste verdi. Etter kristen oppfatning ser vi i livsaftenen konturene av en »overgang»: en bro som blir slått over fra det ene livet til det andre. Det blir en bro mellom denne verdens skrøpelige og usikre glede og den fullkomne glede som Herren holder frem for sine trofaste tjenere: »Kom inn til gleden hos din Herre!» (Matt 25,21)

En oppmuntring til å leve livet fullt ut

17. I denne ånd, kjære eldre brødre og søstre, oppmuntrer jeg hver av dere til å leve de år Herren har gitt dere, i avklaret ro. Samtidig føler jeg en spontant ønske om fullt ut å dele med dere mine egne følelser på dette punktet i mitt liv. Jeg har bak meg mer enn tyve års tjeneste i Peters stol, og vi venter nå på et nytt årtusen. Til tross for alderens begrensninger fortsetter jeg å glede meg over livet. Jeg takker Gud for det. Det er vidunderlig å være i stand til å gi seg selv til siste slutt for Guds rikes sak!

På samme tid finner jeg stor fred ved å tenke på tiden da Herren vil kalle meg: fra liv til liv! Og så ofte finner jeg meg selv uttrykke, uten noe spor av melankoli, en bønn som prestene ber etter feiringen av eukaristien: In hora mortis meae voca me, et iube me venire ad te - kall meg i min dødstime, og la meg komme til deg. Dette er det kristne håps bønn, som ikke på noen måte svekker gleden over nåtiden, mens den overlater fremtiden til Guds nådige og kjærlige omsorg.

18. »La meg komme til deg!» Det er den dypeste lengsel i menneskehjertet, også hos dem som ikke er klar over det.

Gi, du livets Herre, at vi blir helt klar over dette, og nyter hvert avsnitt av vårt liv som en gave, full av ytterligere løfter om fremtiden.

La din vilje skje med oss i kjærlighet, idet du hver dag tar oss inn i dine barmhjertige armer.

Når øyeblikket for den endelige »overgang» er kommet, la oss gå inn i den med avklarede hjerter, uten å lengte etter det vi etterlater. For når vi etter lang søken møter deg, vil vi finne igjen hver ekte verdi som vi har erfart her på jorden. Vi vil også møte igjen alle de som er gått forut for oss i troens og håpets tegn.

Og du, Maria, mor til en menneskehet på pilegrimsvandring, be for oss »nå og i vår dødstime». Trykk oss alltid fast til Jesus, din elskede sønn og vår bror, livets og herlighetens Herre. Amen!

Fra Vatikanet, 1. oktober 1999

Johannes Paulus P.P. II

Noter

1: Den hellige Johannes av Damaskus, Fremstilling av den rette tro, 2,29.
2: Jfr Det gamle menneskes verdighet og dets oppdrag i Kirke og verden, Vatikanstaten 1998.
3: Vergil, »Fugit inreparibile tempus», Georgica, III, 284.
4: Jfr påskenattsliturgien.
5: Den hellige Ireneus av Lyon, Adversus haereses, 4, 20, 4.
6: Jfr Johannes Paul II, encyklika Centesimus annus, 18.
7: Jfr ibid., 23
8: Den hellige Johannes Krysostomos, Kommentar til Romerbrevet, 9, 2.
9: Jfr Cato maior, De senectute, 19, 70.
10: Fra prekenen Vanitas vanitatum, 5-6.
11: »Auget sapientiam, dat maturiora consilia», Commentaria in Amos, 2, prol.
12: Corneille, Sertorius, a. II, sc. 4, b. 717.
13: »Magna fuit quondam capitis reverentia cani», Fasti, lib. V, v.57.
14: Sententiae, XLII.
15: Jfr Johannes Paul II, Evangelium vitae, 65.
16: Jfr ibid.
17: C. Norwid, Nie tylko przyszlosc ?, Post scriptum, I, vv. 1-4.
18: »Levior fit senectus, eorum qui a iuventute coluntur et diliguntur», Cato maior, De senectute, 8, 26.
19: Tale etter å ha vendt tilbake fra landet, 11.
20: Det annet Vatikankonsil, den pastorale konstitusjon Gaudium et spes, 18.
21: Missale, 1. prefasjon for sjelemesser.
22: Ibid.
23: jfr den hellige Frans av Assisi, Solsangen.
24: Romerbrevet 7,2.