Kapittel III: Du skal ikke slå i hjel
Guds hellige lov
Evangelium og bud
"Vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene" (Matt. 19,17)
52 "Så var det en som kom til ham og spurte: 'Mester, hva godt må jeg gjøre for å oppnå det evige liv?'" (Matt. 19,16). Jesus svarte, "vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene" (Matt. 19,17). Mesteren taler om det evige liv, det vil si delaktighet i Guds eget liv. Man oppnår dette livet ved å overholde budene, inkludert budet "du skal ikke slå i hjel". Dette er det første av de ti bud som Jesus trekker frem når den unge mannen spør ham hvilke bud han skal overholde: "Jesus svarte: 'Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele,...'" Matt. 19,18).
Guds bud er aldri adskilt fra Guds kjærlighet: det er alltid en gave ment for menneskets vekst og glede. På denne måten representerer det et vesentlig og uomgjengelig aspekt ved Evangeliet, og blir selv "evangelium": godt og gledelig nytt. Livets Evangelium er både en stor Guds gave og en utfordring for mennesket. Det vekker undring og takknemlighet hos det frie menneske, og appellerer til menneskets ansvarlighet idet det ber om å bli tatt imot, bevart og verdsatt. Ved å gi mennesket livet, krever Gud av mennesket at det elsker, respekterer og fremmer livet. Gaven blir selv et bud, og budet selv gave.
Mennesket er Guds levende bilde og villet av Gud som herre og konge. Gregor av Nyssa skriver: "Gud skapte mennesket på en slik måte at det skulle være i stand til å være konge over jorden... Mennesket ble skapt i Hans bilde som regjerer over universet. Alt tyder på at menneskets natur fra opphavet av bar kongedømmets merke... Mennesket er konge. På grunn av sin likhet med universets Konge er mennesket skapt for å herske over jorden, og menneskenaturen er det levende bilde som, ved sin verdighet, deltar i den guddommelige arketyps fullkommenhet."38 Mennesket er kalt til fruktbarhet og til å bli mange, til å legge jorden under seg og herske over andre skapninger (kfr. 1. Mos. 1,28). Men mennesket er konge og herre ikke bare over ting, men fremfor alt over seg selv39, og på en særlig måte over det liv det har mottatt og som føres videre ved forplantningen i kjærlighet og respekt for Guds plan. Menneskets herredømme er imidlertid ikke absolutt, det er en tjeneste: det reflekterer Guds enestående og uendelige herredømme. Mennesket må derfor utøve det med visdom og kjærlighet, idet man tar del i Guds uendelige visdom og kjærlighet. Dette lar seg virkeliggjøre ved lydighet mot Guds hellige lov, en fri og glad lydighet (kfr. Sal. 119), som fødes og næres i vissheten om at Guds bud er en nådens gave gitt mennesket ene og alene for menneskets beste, for å bevare menneskets personlige verdighet og fremme dets lykke.
Med hensyn til ting, men enda mer med hensyn til livet, er ikke mennesket den absolutte herre og endelige dommer, men "en tjener av den plan som går tilbake til Skaperen"40. Det er i dette menneskets uforlignelige storhet ligger.
Livet er overgitt mennesket som en skatt som ikke må ødes, et talent som må brukes vel. Mennesket skal stilles til regnskap for det overfor sin Herre (kfr. Matt. 25,14-30; Luk. 19,12-27).
Menneskelivet er hellig og ukrenkelig
"Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste" (1. Mos. 9,5)
53 "Menneskets liv er hellig fordi det like fra opphavet bærer i seg Guds skapergjerning og står for alltid i et særlig forhold til Skaperen, dets eneste mål. Gud alene er herre over livet, fra begynnelse til slutt: ingen kan under noen omstendighet tilrane seg retten til direkte å ødelegge et uskyldig menneske".41 Med disse ordene fremhever Instruksjonen Donum Vitae menneskelivets hellighet og ukrenkelighet som det sentrale innhold i Guds Åpenbaring.
Den hellige Skrift presenterer forskriften "Du skal ikke slå i hjel" som et guddommelig bud (2. Mos. 20,13; 5. Mos. 5,17). Denne forskrift befinner seg - som jeg allerede har understreket - i De ti bud, i hjertet av den pakt Gud sluttet med sitt utvalgte folk. Men det stod allerede fast i den opprinnelige pakt mellom Gud og mennesker; etter flommens rensende straff forårsaket av synd og vold (kfr. 1. Mos. 9,5-6).
Gud forkynner at han er den absolutte Herre over mennesket som er formet i hans bilde og likhet (kfr. 1. Mos. 1,26-27). Menneskelivet er derved gitt en hellig og ukrenkelig karakter, som gjenspeiler Skaperens egen ukrenkelighet. Nettopp av denne grunn vil Gud med alvor dømme alle overtredelser mot budet "du skal ikke slå i hjel", det bud som danner basis for ethvert samfunns felles liv. Han er "goel", den uskyldiges forsvarer (kfr. 1. Mos. 4,9-15, Jes. 41,14, Jer. 50,34, Salm. 19,14). Gud viser slik at han ikke gleder seg over de levendes død (kfr. Visd. 1,13). Bare Satan kan glede seg ved det: for gjennom hans misunnelse kom døden inn i verden (kfr. Visd. 2,24). Han som er "en morder fra begynnelsen av", er også en løgner, "ja, løgnens far" (Joh. 8,44). Ved å bedra mennesket, ledes det til synd og til død, og lar synden og døden fremstå som livets mål og frukter.
54 Budet "du skal ikke slå i hjel" indikerer en grense som ikke må overskrides, men den negative formulering angir også en positiv holdning om absolutt respekt for livet: det mennesket fremmer livet og gjør fremskritt på kjærlighetens vei som gir seg selv, mottar og tjener. Også paktens folk modnet gradvis - om enn langsomt og motstrebende - i denne retning, og forberedte Jesu store forkynnelse: at budet om å elske sin neste er lik budet om å elske Gud; "på disse to bud hviler hele Loven, og Profetene med" (Matt. 22,36-40). Paulus understreker at "disse budene ... du skal ikke slå i hjel ... og hva andre bud der er, de kan jo alle sammenfattes i dette ene: 'Du skal elske din neste som deg selv'" (Rom. 13,9, kfr. Gal. 5,14). Gjentatt og bragt til sin fullbyrdelse i den nye lov står budet "du skal ikke slå i hjel" som en uomgjengelig betingelse for å "gå inn til Livet" (kfr. Matt. 19,16-19). I det samme perspektiv har apostelen Johannes' ord et kategorisk preg: "Enhver som hater sin bror er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg" (1. Joh. 3,15).
Helt fra begynnelsen av har Kirkens levende tradisjon kategorisk gjentatt budet "du skal ikke slå i hjel", som i Didaché, det eldste ikke-bibelske, kristne skrift: "Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene... Lærens andre bud: Du skal ikke slå i hjel... Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn... Men dødens vei er denne: ... slike som ikke forbarmer seg over den fattige og ikke vil ha besvær med den som har det besværlig, som ikke kjenner ham som har skapt dem; barnemordere, ødeleggere av Guds skapning; slike som avviser den nødlidende og plager den som har det vondt, som er talsmenn for de rike, og lovløse dommere for de fattige - syndige tvers igjennom. Måtte dere, mine barn, bli bevart fra alt dette!"42
I tidens løp har Kirkens tradisjon alltid vært entydig i sin undervisning når det gjelder dette budets - "du skal ikke slå i hjel" - absolutte og uforanderlige verdi. Det er en kjensgjerning at mord i de første århundrer ble ansett for å være en av de tre alvorligste synder ved siden av apostasi (frafall fra troen) og ekteskapsbrudd. En særdeles hard og lang offentlig bot ble krevd før den angrende morder ble gitt tilgivelse og gjenopptatt i det kirkelige fellesskap.
55 Dette skulle ikke være overraskende: å drepe et menneske i hvem Guds eget bilde er nærværende, er en svært alvorlig synd. Bare Gud er herre over livet. Den kristne refleksjon har imidlertid, i møte med mange og ofte tragiske skjebner i individers og samfunns liv, like fra begynnelsen av søkt en mer fullstendig og dypere forståelse av hva Guds bud forbyr og foreskriver.43 Der er situasjoner hvor de verdier Guds lov representerer, synes paradoksale. Det gjelder for eksempel legitimt forsvar, hvor retten til å beskytte eget liv og forpliktelsen til ikke å skade andres er vanskelig å forene i praksis. Livets egenverdi og plikten til å elske seg selv like høyt som andre er basis for den sanne rett til selvforsvar. Det krevende bud om å elske sin neste som fremsettes i Det gamle testamente og som bekreftes av Jesus, bruker kjærligheten til seg selv som sammenligningsgrunnlag: "Du skal elske din neste som deg selv" (Mark. 12,31). Ingen kan følgelig fornekte retten til selvforsvar ut fra manglende kjærlighet til livet eller til seg selv. Dette kan bare gjøres i kraft av en heroisk kjærlighet som utdyper og opphøyer kjærligheten til seg selv i en radikal selv-hengivelse i overensstemmelse med Evangeliets saligprisninger (kfr. Matt. 5,38-40). Det uforlignelige eksempel på en slik selv-hengivelse er Herren Jesus.
Enn videre kan det skje at "lovlig forsvar ikke bare er en rett, men en alvorlig plikt for den som har ansvar for andres liv, for familiens eller statens felles beste".44 Dessverre kan det forekomme at en uskadeliggjøring av angriper kan føre til at angriperen mister livet. Når så er tilfellet, må det fatale utfallet tilskrives angriperen selv, selv om vedkommende ikke skulle være moralsk ansvarlig på grunn av utilregnelighet.45
56 Det er i denne kontekst dødsstraff må sees. Det stilles i stigende grad krav om at anvendelsen av dødsstraff må begrenses eller avskaffes fullstendig; krav som gjør seg gjeldende både i Kirken og i det sivile samfunn. Problemet må videre sees innenfor en strafferettslig ramme som i den grad den er i overensstemmelse med menneskets verdighet, også vil være i overensstemmelse med Guds plan for menneske og samfunn. Den straff som samfunnet tildeler, har som sin primære hensikt "å godtgjøre for den uorden forbrytelsen har ført til".46 Offentlige myndigheter må bøte på den vold som har vært øvet mot personlige og sosiale rettigheter ved å idømme overgriperen en straff i samsvar med forbrytelsen, og stille dette som betingelse for at overgriperen skal få tilbake sin frihet. Dermed oppnår også myndighetene å forsvare den offentlige orden og sikre enkeltpersoners trygghet, samtidig som forbryteren gis en spore og en hjelp til å endre adferd og rehabiliteres.47
For å nå disse mål er det klart at straffens natur og omfang må vurderes nøye og avgjøres med stor omhu. Den bør ikke føre til den ekstreme løsning å avrette den skyldige med mindre det er absolutt nødvendig: med andre ord, når det ikke vil være mulig å forsvare samfunnet på andre måter. Som et resultat av stadige forbedringer i straffesystemet skulle slike tilfeller i dag være sjeldne, om ikke praktisk talt ikke-eksisterende.
I alle fall forblir det prinsipp som fremsettes i den nye katolske kirkes katekisme gyldig: "dersom ublodige midler er tilstrekkelige til å forsvare menneskeliv mot en angriper og å forsvare den offentlige orden og enkeltpersoners trygghet, skal myndighetene nøye seg med slike, fordi de svarer bedre til de konkrete betingelser for det felles beste og er mer i samsvar med menneskeverdet."48
57 Når omsorgen og respekten for ethvert liv, selv den skyldiges og urettferdige angriperens liv, er av så stor betydning, har budet "du skal ikke slå i hjel" absolutt verdi når det gjelder uskyldige personer. Og det enda mer når det gjelder svake og forsvarsløse mennesker, hvis eneste forsvar mot andres vilkårlighet og maktmisbruk er Guds ords bindende kraft.
Faktisk forholder det seg slik at det uskyldige livs absolutte ukrenkelighet er en moralsk sannhet som den hellige Skrift entydig lærer, som Kirkens tradisjon stadig har opprettholdt, og som Kirkens læreembete enstemmig har fremsatt. Denne enstemmighet er et klart resultat av den "troens sans" som, inspirert og opprettholdt av den Hellige Ånd, garanterer det troende Guds folk fra å ta feil når det "fremviser en enstemmig tilslutning i tros- og moralspørsmål".49
Vi registrerer både i individers samvittighet og i samfunnet som sådant, en stadig mer svekket sans for alvoret og det moralsk utillatelige i å ta uskyldig liv. Det gjelder i særdeleshet livet i sin begynnelse og ved sin slutt. Derfor har Kirkens læreembete stadig oftere gått ut til forsvar for menneskelivets hellighet og ukrenkelighet. Kirkens biskoper har hele tiden støttet det pavelige læreembete i denne insistering. De har bidratt med tallrike og viktige doktrinære og pastorale dokumenter både enkeltvis og fra hele bispekonferanser. Ikke å forglemme er også Det annet Vatikankonsil som kort, men utvetydig berører temaet.50
Med den autoritet som Kristus overgav Peter og hans etterfølgere, og i enhet med Den katolske kirkes biskoper, bekrefter jeg at det direkte og overlagte drap av et uskyldig menneske alltid er dypt umoralsk. Denne lære baserer seg på den uskrevne lov som mennesket, ved fornuftens hjelp, finner i sitt hjerte (kfr. Rom. 2,14-15). Den bekreftes av den Hellige Skrift, holdes i hevd i Kirkens tradisjon og læres av det universelle og ordinære læreembete.51
Den bevisste avgjørelse om å berøve et uskyldig menneske livet er alltid moralsk ond og er aldri rettmessig verken som mål i seg selv, eller som middel for et gode. Det er i virkeligheten grov ulydighet mot den moralske lov og mot Gud som er denne lovens opphav og garantist. Det står i motsetning til de fundamentale dyder, rettferdighet og barmhjertighet. "Intet og ingen kan tillate å avlive et uskyldig menneske, det være seg embryo eller foster (teksten opererer med disse to begrepene: embryo og foster, embryo de to første månedene etter unnfangelsen når organene dannes, foster for resten av svangerskapet, o.a.), barn eller voksne, gamle, uhelbredelig syke, eller døende. Videre er det verken tillatt å be om denne form for avliving for seg selv eller for et annet menneske som er i ens varetekt, eller gi sin tilslutning til dette direkte eller indirekte. Heller ikke kan noen autoritet legitimt anbefale eller tillate en slik handling."52
Hva retten til liv angår, så stiller ethvert uskyldig menneske absolutt likt alle andre. Denne likhet er grunnlaget for alle autentiske sosiale relasjoner som, for å være sanne, må være basert på sannhet og rettferd idet hver mann og hver kvinne anerkjennes og beskyttes som personer og ikke som nytteobjekter. Stilt overfor den moralske norm som forbyr å ta uskyldig liv "er der ikke privilegier eller unntak for noen. Det gjør ingen forskjell om man er verdens mektigste eller 'den fattigste blant de fattige'. Foran moralens krav er vi alle absolutt like".53
