Kapittel IV: Dere gjorde det mot meg
For en ny menneskelivets kultur
Et folk av livet og for livet
"Dere er et folk som Gud skal kalle sitt eget, - og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys" (1. Pet. 2,9)
78 Kirken har mottatt Evangeliet som en forkynnelse og en kilde til glede og frelse. Hun har mottatt det som en gave fra Jesus, sendt av Faderen "med gledesbud til de fattige" (Luk. 4,18). Hun har mottatt det gjennom Apostlene, sendt av Kristus til hele verden (kfr. Mark 16,15, Matt. 28,1-20). Kirken som er født ut av denne aktive evangelisering, hører hver dag ekkoet av Paulus' advarende ord: "ve meg om jeg ikke forkynner" (1. Kor. 9,16). Som Paul VI skrev, "å forkynne det glade budskap er faktisk Kirkens nådegave og dens egentlige kall, det er dens dypeste identitet. Den er til for å forkynne evangeliet".101
Evangelisering er en altomfattende og ekspansiv aktivitet hvor Kirken deltar i Herren Jesu profetiske, prestelige og kongelige sendelse. Derfor er den uløselig forbundet med forkynnelsen, feiringen av liturgien og den karitative tjeneste. Evangelisering er en dypt kirkelig handling, hvor alle evangeliets mange arbeidere settes inn, hver enkelt etter sin nådegave og tjeneste.
Dette er også tilfellet når det gjelder Livets Evangelium, som er en integrert del av det evangelium som er Jesus Kristus selv. Vi står i dette evangeliums tjeneste, støttet av vissheten om å ha mottatt det som gave og være sendt for å forkynne det til hele menneskeheten "like til jordens grenser" (Apg. 1,8). Med ydmykhet og takknemlighet vet vi at vi er et folk av livet og for livet, og slik er det vi ønsker å fremstå for verden.
79 Vi er et folk av livet fordi Gud i sin ubetingede kjærlighet har gitt oss Livets Evangelium som vi er frelst ved og som har omdannet oss. Vi er løskjøpt av "livets høvding" (Apg. 3,15) til prisen av hans kostbare blod (kfr. 1. Kor. 6,20, 7,23, 1. Pet. 1,19). Gjennom dåpens bad er vi innlemmet i ham (kfr. Rom. 6,4-5, Kol. 2,12) som grener som får næring og bærer frukt fra det ene tre (kfr. Joh. 15,5). Virkelig fornyet ved Åndens nåde, "som er Herre og livgiver", er vi blitt et folk for livet, og vi er kalt til å handle i overensstemmelse med det.
Vi er sendt: å stå i livets tjeneste er ikke et motiv for hovmod, men et oppdrag som fødes av bevisstheten om å være "et utvalgt folk som skal forkynne Guds storhet" (kfr. 1. Pet. 2,9). Kjærlighetens lov leder og støtter oss på veien: en kjærlighet som har Guds menneskevordne Sønn, "som ved sin død har gitt verden livet"102, som kilde og modell.
Vi er sendt som et folk. Å stå i livets tjeneste berører alle og enhver. Det er et i egentlig forstand "kirkelig" ansvar, som krever en samlet og generøs innsats fra alle medlemmer og på alle sektorer innen det kristne fellesskap. Dette felles engasjement verken fjerner eller svekker den enkeltes ansvar, for Herrens bud om å "være en neste" er rettet til hvert menneske: "Så gå du bort og gjør som han" (Luk. 10,37).
Sammen føler vi det maktpåliggende å forkynne Livets Evangelium, å feire det i liturgien og i hele vår eksistens, og å tjene det gjennom ulike initiativer og tiltak som støtter og fremmer livet.
Å forkynne Livets Evangelium
"Det vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere" (1. Joh. 1,3)
80 "Det var fra opphavet av, og vi har sett det med våre øyne; vi har skuet det, våre hender rørte ved det. Det er livets Ord vi taler om. (...) det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss" (1. Joh. 1,1-3). Jesus er det eneste Evangelium: det er ingen annen vi forkynner og vitner om.
Å forkynne Jesus er nettopp å forkynne livet. For han er "livets Ord" (1. Joh. 1,1). I ham har "livet åpenbart seg" (1. Joh. 1,2); han er selve "det evige liv som var hos Faderen og har åpenbart seg for oss" (ibid.). Det er dette liv, som takket være den Hellige Ånds gave, er meddelt menneskene. Det er på grunn av sin bestemmelse: et liv i overflod - "det evige liv" - at det jordiske liv får mening.
Opplyst av Livets Evangelium beveges vi med nødvendighet til å forkynne og bære vitnesbyrd om den forbløffende nyhet som kjennetegner det: dette evangeliet er identisk med Jesus selv, som gjør alle ting nye103 og overvinner den "alderdom" som har sitt opphav i synd og leder til død104, overgår enhver menneskelig forventning og åpenbarer hvor høyt menneskets verdighet er løftet ved nådens hjelp. Dette er hvordan Gregor av Nyssa forstår det: "Mennesket teller for intet blant skapningene, det er støv, halm, tomhet. Men straks det blir adoptert av universets Gud som sønn, blir det del av denne Værens familie, hvis storhet og opphøyethet ingen kan se, høre eller forstå. Hvilke ord, tanker eller Åndens innskytelser skal kunne prise dette overmål av nåde? Mennesket beseirer naturen: er dødelig, men blir udødelig, forgjengelig, men blir uforgjengelig, flyktig, men blir evig, og, for å si det rent ut: menneske som blir Gud."105
Takknemligheten og gleden over menneskets uendelige verdighet vekker i oss trangen til å dele dette budskapet med alle andre: "det vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss" (1. Joh. 1,3). Det er tvingende nødvendig at Livets Evangelium trenger inn i hvert menneskehjerte og gjennomsyrer hver del av samfunnet.
81 Det dreier seg først og fremst om å forkynne det som er Evangeliets hjerte. Det er budskapet om en Gud som lever og er oss nær, som kaller oss til dyp enhet med seg selv og som vekker i oss det faste håpet om evig liv; det bekrefter det uløselige bånd som gjør personen, livet og legemligheten til et hele; det fremstiller menneskelivet som liv i relasjon med andre, en Guds gave og frukt og tegn på hans kjærlighet; det er forkynnelsen av at Jesus står i et unikt forhold til hvert enkelt menneske og som gjør oss i stand til å se Kristi ansikt i det enkelte menneskes; det er kallet til å realisere den personlige frihet ved fullt ut "å gi seg selv".
Samtidig dreier det seg om å vise alle konsekvenser av dette Evangelium. De kan resymeres slik: som Guds kostbare gave er menneskelivet hellig og ukrenkelig. Av denne grunn er provosert abort og eutanasi absolutt uakseptabelt. Menneskelivet skal ikke bare spares, det må også omfattes med kjærlig omsorg. Livets mening består i å gi og motta kjærlighet, og det er i lys av dette at den menneskelige seksualitet og forplantningsevne får sin sanne og fulle betydning. I denne kjærlighets lys får også lidelse og død en mening, og til tross for det mysterium som alltid vil omhylle dem, kan de bli frelsebringende. Respekten for livet fordrer av vitenskap og teknologi at de alltid skal stå i menneskets tjeneste og ha menneskets integrerte utvikling for øye. Samfunnet som helhet må respektere, forsvare og fremme hver menneskelige persons verdighet til enhver tid og under alle livets omstendigheter.
82 For virkelig å være et folk i livets tjeneste må vi fremme dette budskap med utholdenhet og mot fra den første forkynnelsen av Evangeliet, og deretter fremholde det i katekese og ulike former for forkynnelse, i den personlige dialog og i enhver undervisningssituasjon. Lærere, kateketer og teologer har i oppgave å fremheve de antropologiske grunner som respekten for menneskelivet bygger på. Ved å la det nyskapende aspektet ved Livets Evangelium fremstå på denne måten, kan hver enkelt hjelpes til å se både i lys av forstanden og av personlig erfaring, hvordan det kristne budskap åpenbarer den fulle forståelse av hva mennesket er og meningen med menneskets liv og eksistens. Vi vil også finne viktige felles berøringspunkter og muligheter for dialog med ikke-troende i den felles oppgave å etablere en ny livets kultur.
Overveldet av mange og motstridende synspunkter samtidig som en sunn lære om menneskelivet fornektes av mange, kan vi ta til oss Paulus' innstendige oppfordring til Timoteos: "Forkynn budskapet, og vær alltid på pletten, i tide som i utide. Vis hver og en til rette, snart med strenge ord, snart med oppmuntrende, og med all en lærers oppmuntring og autoritet" (2. Tim. 4,2). Denne formaningen burde gi kraftig gjenlyd i hjertene til alle dem som på en direkte måte deltar i Kirkens misjon som sannhetens "lærer". Måtte den først og fremst gi gjenklang i oss som er biskoper: vi er de første som må være utrettelige forkynnere av Livets Evangelium. Vi er også betrodd oppgaven å påse at den læren som nok en gang blir fremholdt i denne encyklika, trofast blir formidlet videre i sin helhet. Vi må bruke hensiktsmessige midler for å beskytte de troende mot enhver annen lære som står i motsetning til den. Vi må forsikre oss om at den sunne lære blir undervist, forklart og fordypet ved de teologiske fakulteter, seminarer og katolske institusjoner.106 Måtte Pauli formaning anslå en streng i alle teologer, pastorer og alle dem som har et ansvar for undervisning, katekese og forming av samvittigheten: måtte de, klar over den rolle de har å fylle, aldri bli så grovt uansvarlige at de bedrar sannheten og sin egen sendelse ved å fremme personlige ideer som står i motsetning til Livets Evangelium slik det trofast blir overlevert og tolket av læreembetet.
I forkynnelsen av dette budskap må vi aldri frykte å få fiender og bli upopulære, og vi må avstå fra ethvert kompromiss, enhver tvetydighet som gjør oss konforme med verdens mentalitet. Vi må være i verden, men ikke av verden (kfr. Joh. 15,19, 17,16), med den styrke som Kristus gir oss, han som seiret over verden ved sin død og sin oppstandelse (kfr. Joh. 16,33).
Å feire Livets Evangelium
"Jeg takker deg fordi jeg er skapt på underfull vis" (Sal. 139,14)
83 Fordi vi er sendt til verden som "et folk for livet", må vår forkynnelse også bli en helligholdelse, en virkelig feiring av Livets Evangelium. Denne feiring, hvis gester, symboler og riter har en levendegjørende kraft, må bli et privilegert sted for formidlingen av dette evangeliums storhet og skjønnhet.
Skal det skje, må vi først og fremst fostre kontemplasjonens blikk107 i oss selv og i andre. Et slikt blikk fødes i troen på Gud som alt livs opphav, som den som har skapt alle "på underfull vis" (kfr. Sal. 139,14). Det er blikket til den som ser dybden i meningen med livet, og som gripes av livet som ren gave, av dets skjønnhet, og av kallet til frihet og ansvar. Det er blikket til den som ikke ønsker å eie livet, men som mottar det som en gave, og som i alle ting ser avglansen av Skaperen og hans avbilde i hvert levende menneske (kfr. 1. Mos. 1,27, Sal. 8,6). Dette blikket blir ikke formørket ved synet av syke, lidende og marginaliserte eller dem som står ved dødens terskel, men lar seg utfordre av situasjonen til å søke en mening i og ut over den, og som nettopp under slike forhold er åpen for å ta imot invitasjonen til et møte, en dialog og til solidaritet som står å lese i hvert menneskeansikt.
Tiden er inne for at vi alle tilegner oss dette blikk, slik at vi, grepet av religiøs undren, gjenoppdager evnen til å akte og ære hvert menneske, som Paul VI oppfordret oss til i et av sine første julebudskap.108 Stimulert av dette kontemplative blikk, kan det nye og forløste folk ikke gjøre annet enn å bryte ut i glede, lovprisning og takksigelse over livets uvurderlige gave, over mysteriet at den enkelte gjennom Kristus er kalt til å ta del i nådens liv og i den alltid vedvarende enhet med Gud vår Skaper og vår Far.
84 Å feire livets Evangelium vil si å feire livets Gud, den Gud som gir liv: "Vi må feire Det evige Liv, fra hvem alt annet liv utgår. Enhver skapning som på et eller annet vis har del i livet, mottar det fra dette Livet alt etter sin kapasitet. Dette guddommelige Liv, som står over ethvert annet liv, levendegjør og opprettholder livet. Enhver form for liv og enhver livgivende bevegelse utgår fra dette Livet som overgår alt liv og ethvert livsprinsipp. Det er dette Liv sjelen skylder sin uforgjengelighet; og det er på grunn av det samme alle dyr og planter lever, like ned til den minste gnist av liv. Til mennesket, som består både av ånd og materie, gir Livet liv. Og selv om vi skulle oppgi Livet, vil Livet omvende oss og kalle oss tilbake til oss selv på grunn av sin uendelige kjærlighet til mennesket. I tillegg lover det å føre oss med sjel og legeme til det fullkomne liv, til udødelighet. Det er for lite å si at dette Livet er levende: det er selve Livsprinsippet, Årsak og eneste Kilde til livet. Enhver levende skapning må kontemplere og lovprise det: Livet som gir liv i overflod."109
Som salmisten må også vi i vår daglige bønn både enkeltvis og i fellesskap med andre, love og prise Gud vår Far som vevde oss i mors liv, og som så og elsket oss enda før vi var formet (kfr. Sal. 139, 13, 15-16), og utbryte i overstrømmende glede: "Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel" (Sal. 139,14). Ja, "dette dødelige liv er, til tross for alle kvaler, mysteriøst mørke, all lidelse og uunngåelig skrøpelighet, en enestående realitet, et alltid nytt og bevegende under, en begivenhet verdig å bli lovprist og æret i glede."110 Enn videre fremstår ikke mennesket og menneskelivet kun som et av skapningens største under: Gud har gitt mennesket nær guddommelig verdighet (Sal. 8,5-6). Bildet av Guds herlighet er å se i hvert barn som blir født, i hver person som lever eller dør. Vi ærer denne Guds egen herlighet i mennesket som er et tegn på den levende Gud, et ikon av Jesus Kristus.
Vi kalles til undring og takknemlighet overfor livets gave og til å ta imot, verdsette og formidle Livets Evangelium ikke bare i bønn, privat og i fellesskap, men fremfor alt i feiringen av det liturgiske år. Særlig viktig i denne henseende er sakramentene, virksomme tegn på Herren Jesu nærvær og frelsende kraft i kristenlivet. Sakramentene gir oss del i guddommelig liv, og forsyner oss med åndelig styrke til å møte livet, lidelse og død i sin dypeste mening. Takket være en autentisk gjenoppdagelse av disse ritenes betydning og en riktig betoning av dem, vil liturgifeiringen, især feiringen av sakramentene, i stadig større grad uttrykke den fulle sannhet om fødsel, liv, lidelse og død, og hjelpe oss å leve disse øyeblikkene som en deltagelse i den korsfestede og oppstandne Jesu Kristi påskemysterium.
85 Når vi feirer Livets Evangelium, må vi vite å verdsette og benytte oss vel av det tilfang av gester og symboler som er tilstede i mangeartede tradisjoner og i kulturelle og populære skikker. I forskjellige nasjoner og kulturer er det ulike tider og måter for å uttrykke glede over det nyfødte liv, vise respekt og omsorg for menneskelivet som sådant, ta seg av syke og trengende, vise eldre og døende nærhet, ta del i sorgen med de etterlatte, og uttrykke håp og ønske om udødelighet.
I dette perspektiv vil vi følge oppfordringen fra kardinalkonsistoriet av 1991 til å markere en årlig livets dag i hvert land, som noen bispekonferanser allerede har tatt initiativet til. Markeringen av denne dagen må planlegges og gjennomføres med aktiv deltagelse på alle plan i lokalkirken. Den primære hensikt må være å fostre bevisstheten om menneskelivets verdi og mening på alle stadier og under alle omstendigheter hos den enkelte, i familiene, i Kirken og i samfunnet som sådant. Særlig oppmerksomhet bør rettes mot alvoret ved abort og eutanasi, uten derfor å neglisjere andre aspekter ved livet som undertiden må belyses spesielt, alt etter omstendighetene.
86 Som del av den åndelige gudsdyrkelse vi skylder Gud (kfr. Rom. 12,1), må Livets Evangelium først og fremst helligholdes i det daglige liv, og gi seg uttrykk i kjærlighet til nesten og ved å gi seg selv. På denne måten vil hele vår eksistens være et autentisk og ansvarlig vitnesbyrd om at vi tar imot livets gave, og at vi av hjertet lovpriser og takker Gud som gir oss livet. Dette gir seg allerede uttrykk i de mange uselviske og generøse gester som, ofte med stor ydmykhet og i det skjulte, bæres frem av menn og kvinner, barn og voksne, unge og gamle, friske og syke.
Det er en kontekst rik på menneskelighet og kjærlighet som gir grobunn for heroiske gester. Disse er de mest opphøyede uttrykk for feiringen av Livets Evangelium, for de er selve forkynnelsen av den totale selvhengivelse; en lysende manifestasjon av den høyeste grad av kjærlighet som er å gi sitt liv for den man elsker (kfr. Joh. 15,13). Det er delaktighet i korsets mysterium hvor Jesus viser hvor høyt han verdsetter hvert enkelt liv og hvordan dette livet først virkeliggjøres fullt ut når man gir seg selv helt og fullt. Men over slike fremragende gjerninger er der en dagliglivets heroisme som består i å ville dele stort og smått og som beriker en autentisk livets kultur. Et særlig prisverdig eksempel er organdonasjon, som, hvis den foregår under etisk akseptable former, kan gi syke som ofte er uten håp, utsikter til bedret helse, ja til og med livet.
Til denne dagliglivets heroisme hører også det stillferdige, men svært fruktbare og talende vitnesbyrd båret frem av "alle de tapre mødre som vier seg fullt ut til sin familie, som bærer sine barn frem med smerte, og som beredvillig anstrenger seg og er villig til å gi de offer som skal til for å bibringe barna det beste av seg selv".111 Ved å leve ut sin sendelse "vil disse heroiske kvinnene ikke alltid finne støtte i omgivelsene. Tvert imot er det ofte slik at de rollemodeller som fremmes og oppmuntres gjennom media, ikke favoriserer moderskapet. I fremskrittets og modernitetens navn fremstår verdier som mange kristne hustruer og mødre har båret enestående vitnesbyrd om, som trofasthet, kyskhet og offervilje, som foreldede. (...) Vi takker dere, heroiske mødre, for deres urokkelige kjærlighet! Vi takker dere for deres uredde tillit til Gud og hans kjærlighet. Vi takker dere for deres livs offer. (...) I påskens mysterium vil Kristus gi dere det dere selv har gitt. For han har makt til å gi dere livet som dere selv har ofret, tilbake".112
