«Kjærligheten gjemmer ikke på det onde"» (jfr. 1 Kor 13,5)
Kjære brødre og søstre!
"Se, vi drar opp til Jerusalem" (Mark 10, 33). Med disse ordene innbyr Herren sine disipler til å gå sammen med Ham den veien som fører fra Galilea til det stedet hvor hans frelsesverk skal fullbyrdes. Veien mot Jerusalem er av evangelistene fremstilt som kronen på Jesu vandring på jorden. Den utgjør modellen for livet til den kristne, som forplikter seg til å følge Mesteren på korsets vei. Også dagens menn og kvinner blir av Kristus oppfordret til å "dra opp til Jerusalem". Denne oppfordringen gir Han med en spesiell inderlighet i fastetiden, som er en gunstig tid for omvendelse og for å finne tilbake til den fulle enhet med Ham, ved at man med inderlighet deltar i hans døds og oppstandelses mysterium.
For de troende er altså fastetiden en god anledning til å foreta en grundig livsransakelse. Ved siden av Evangeliets tapre vitner, finnes det i dagens verden også døpte som forholder seg likegyldige til, eller til og med kjemper åpent mot, den krevende utfordringen om å "dra opp til Jerusalem". Det finnes tilfeller hvor menneskers erfaring med bønnen er temmelig overfladisk, og dette fører til at Guds ord ikke får noen innflytelse over tilværelsen. Det finnes mange som ikke engang tillegger botens sakrament noen som helst betydning, og som bare betrakter søndagens eukaristifeiring som en plikt som skal oppfylles. Hvordan skal vi motta oppfordringen til omvendelse som Jesus retter til oss også under årets faste? Hvordan skal vi få til en grundig endring av vårt liv? Først og fremst dreier det seg om å åpne våre hjerter for liturgiens talende budskap. Tiden som skal forberede oss til påskefeiringen, er en gave fra Herren og en verdifull mulighet til å nærme seg Ham ved at vi går inn i oss selv og lytter til hans stemme i oss.
Det finnes kristne som tror de kan klare seg uten denne vedvarende åndelige styrken, fordi de ikke opplever hvor nødvendig det er å stilles ansikt til ansikt med Evangeliets sannhet. For at Evangeliets ord ikke skal forstyrre dem i deres levemåte, sørger de for å tømme dem for mening og gjøre dem ufarlige. Det gjelder for eksempel ord som dette: "Elsk deres fiender, gjør vel mot dem som hater dere" (Luk 6, 27). I disse menneskenes øyne blir slike ord meget vanskelige å godta og gjøre om til handling som kan være i overensstemmelse med deres liv. Hvis disse ordene blir tatt på alvor, krever de nemlig en radikal omvendelse. Når man derimot er fornærmet eller såret, er man fristet til å gi etter for selvmedlidenhetens og hevnens psykologiske mekanismer. Dermed overser man Jesu oppfordring om å elske sine fiender. Menneskenes daglige liv viser imidlertid meget klart at det er umulig å se bort fra tilgivelse og forsoning hvis man vil nå frem til en ekte personlig og sosial fornyelse. Dette gjelder i forholdet mellom mennesker, men også mellom samfunn og nasjoner.
De utallige, tragiske konfliktene som river menneskeheten i stykker og som noen ganger har sin bakgrunn i misforståtte religiøse motiver, har gravd avgrunner av hat og vold mellom folkeslag. Dette er også noen ganger tilfelle mellom grupper og partier innenfor samme nasjon. Med en smertelig følelse av avmakt hender det at man er tilskuer til gjenopptagelsen av kamper som man trodde var opphørt for alltid. Man har inntrykk av at noen folkeslag er trukket inn i en vedvarende voldsspiral som fortsetter å kreve utallige ofre, uten at det finnes noen som helst konkret utsikt til løsning. Og fredsønskene som uttales fra alle fire verdenshjørner, viser seg å være ineffektive: det engasjementet som skal til for å oppnå den ønskede enighet, klarer ikke å ta form.
De kristne kan ikke forbli likegyldige overfor dette foruroligende bildet. Derfor var det at jeg, under Jubileumsåret som nå er slutt, gjorde meg til talsmann for bønnen om tilgivelse som Kirken rettet til Gud for synder begått av Hennes barn. Vi er fullstendig klar over at de kristnes skyld dessverre har formørket Kirkens uplettede ansikt. Med tillit til Guds barmhjertige kjærlighet, som ikke regner på ondskap når en oppriktig anger er til stede, vet vi imidlertid at vi tillitsfullt og uten opphør kan fortsette vår vandring. Guds kjærlighet finner sitt høyeste uttrykk nettopp når det syndige og utakknemlige mennesket blir gitt mulighet til å leve i fullt samfunn med Ham. Fra dette perspektiv utgjør "renselsen av hukommelsen" fremfor alt en fornyet tro på den guddommelige barmhjertighet, en tro som Kirken på ulike måter hver gang med fornyet overbevisning er kalt til å gjøre til sin.
Den eneste veien til fred går gjennom tilgivelsen. Å gi og motta tilgivelse muliggjør en ny type forhold mellom menneskene, bryter hatets og hevnens spiral, og river i stykker lenkene som binder motstandernes hjerter.
For nasjoner som søker forsoning og for alle mennesker som ønsker en fredelig sameksistens mellom personer og folkeslag, finnes det ingen annen vei enn denne: å gi og motta tilgivelse. Vi finner en stor rikdom av frigjørende lære i disse ordene av Herren: "Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, - Han som lar sin sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder" (Matt 5, 44-45)! Når vi elsker den som har gjort oss vondt, avvæpner vi motstanderen og kan forandre selv en slagmark til et sted for samhold og samarbeid. Denne utfordringen gjelder ikke bare hvert enkelt menneske, men også samfunn og folkeslag, ja, hele menneskeheten. Den angår familiene på en spesiell måte. Det er ikke lett å omvende seg til forsoning og tilgivelse. Å forsone seg kan virke vanskelig nok når det er vår egen skyld som ligger til grunn. Hvis skylden ligger hos den andre, kan forsoningen til og med oppfattes som en ydmykelse som overgår fornuften. For å kunne utføre en slik handling, er det nødvendig med en indre omvendelsesvei; man må ha mot til i ydmykhet å adlyde Jesu bud. Hans ord levner ingen tvil: ikke bare den som forårsaker fiendskap, men også den som er offer for den, må søke forsoning (jfr. Matt 5, 23-24). Den kristne må strebe etter fred også når han er offer for en som har såret ham og skadet ham med urette. Det var på denne måten Herren selv handlet. Han venter av sin disippel at han skal følge Ham, og slik arbeide på sin brors frelse.
I våre dager fremstår tilgivelsen stadig mer som en nødvendig dimensjon for en ekte sosial fornyelse og for styrkingen av freden i verden. Ved å forkynne tilgivelse og kjærlighet til fienden, er Kirken seg bevisst at Hun bidrar til menneskehetens åndelige arvegods ved å vise en ny måte å leve på i samfunn med andre; en måte som riktignok er krevende, men samtidig rik på håp. For å klare dette, vet Hun at Hun kan regne med Herrens hjelp, Han som aldri svikter dem som i vanskelighetenes tid tar sin tilflukt til Ham.
"Kjærligheten gjemmer ikke på det onde" (jfr.1 Kor 13, 5). I dette ordet fra første brev til korinterne, minner apostelen Paulus om at tilgivelsen er en av de høyeste former å utøve kjærlighet på. Fastetiden er en velegnet tid for bedre å innse rekkevidden av denne sannheten. Gjennom forsoningens sakrament gir Faderen oss sin tilgivelse i Kristus, og dette driver oss til å leve i kjærlighet og betrakte vår neste, ikke som en fiende, men som en bror. Måtte denne botens og forsoningens tid oppmuntre de troende til å tenke og handle under den sanne kjærlighets tegn, og være åpne for alle dimensjoner ved mennesket! En slik indre holdning vil lede dem til å bære Åndens frukter (jfr Gal 5, 22) og med et nytt hjerte gi materiell hjelp til dem som er i nød. Et hjerte som er forsonet med Gud og med andre, er et gavmildt hjerte. Under den hellige fastetid får kollekten en særlig betydning; for det dreier seg ikke om å gi av sin overflod for å roe samvittigheten, men om å ta ansvaret for nøden i verden, og gjøre det med omsorg og solidaritet. Når vi ser de smertefulle ansikter til så mange brødre og søstre og betrakter den lidelsen de lever under, utfordres vi nødvendigvis til å dele i det minste noen av våre goder med dem som har det vanskelig. Og fastetidens offer har enda større verdi når den som ofrer, har frigjort seg fra uvilje og likegyldighet, hindringer som holder ham borte fra enheten med Gud og med sine brødre. Verden forventer at de kristne bærer et samstemt vitnesbyrd om enhet og solidaritet. I den anledning er ordene til apostelen Johannes spesielt avslørende: "En mann som ser sin bror lide nød, og allikevel lukker sitt hjerte for ham, enda han selv har nok av jordisk gods - hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?" (1 Joh 3,17).
Brødre og søstre! I en kommentar til Herrens undervisning om vandringen opp til Jerusalem, minner den hellige Johannes Chrysostomos om at Kristus ikke lar sine disipler forbli uvitende om de kamper og ofre som venter dem. Han understreker at det er vanskelig å gi avkall på seg selv, men at det ikke er umulig når vi kan regne med hjelpen fra Gud som er gitt oss "gjennom enheten med Kristi person" (Preken over Matteus' Evangelium, 65, 2: PG 58, 619).
Derfor ønsker jeg i denne fastetiden å innby alle troende til å be til Herren med iver og tillit, at Han lar hver og en av oss erfare hans barmhjertighet på nytt. Bare denne gaven kan hjelpe oss å motta og leve Kristi kjærlighet på en stadig mer gledesfylt og gavmild måte; denne kjærligheten som "ikke blir heftig og bitter, og ikke gjemmer på det onde; aldri gleder seg over urett, men gleder seg ved sannheten"(jfr 1 Kor 13, 5-6).
Med disse tanker påkaller jeg barmhjertighetens Mors beskyttelse over alle de troende under denne fastevandringen, og av hele mitt hjerte gir jeg hver og en den apostoliske velsignelse.
Fra Vatikanet, 7. januar 2001
Johannes Paul II