«Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre» (Matt 10,8)
Kjære brødre og søstre!
Vi forbereder oss på å følge fastens vei, som vil føre oss til den høytidelige feiringen av troens sentrale mysterium, nemlig Kristi lidelses, døds og oppstandelses mysterium. Vi forbereder oss på den nyttige tiden som Kirken tilbyr de troende for at de skal kunne meditere over det frelsens verk som Kristus utførte på korset. Den himmelske Fars frelsesplan ble fullført gjennom hans enbårne Sønns frivillige og fullkomne gave til oss. «Det er ingen som tar [mitt liv] fra meg; jeg gir det av egen drift» (Joh 10,18), sier Jesus og etterlater ingen tvil om at han velger å ofre sitt eget liv for verdens frelse. Som en bekreftelse på denne store kjærlighetsgave fortsetter Frelseren: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh 15,13).
Fastetiden, som er en gunstig tid for omvendelse, hjelper oss til å meditere over dette veldige kjærlighetens mysterium. Det er en tilbakevending til røttene for vår tro, slik at vi ved å grunne over den umåtelige nådegave som Frelsen er, ikke kan unngå å forstå at alt er gitt oss av Guds hengivne initiativ. For å meditere over dette aspektet av frelsens mysterium har jeg som tema for dette års fastebudskap valgt Herrens ord: «Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre» (Matt 10,8)
Gud har frivillig gitt sin Sønn. Hvem har fortjent eller vil noensinne kunne fortjene en slik gunst? Den hellige Paulus sier: «For alle har syndet og er uten del i Guds herlighet. Men som en gave av Guds godhet er de nå gjort rettferdige, fordi Jesus Kristus har kjøpt dem fri» (Rom 3,23-24). I sin uendelige kjærlighet elsket Gud oss, og han lot seg ikke stanse av den bedrøvelige tilstand av atskillelse som synden hadde satt mennesket i. Nådig steg han ned til vår svakhet og benyttet den til en ny og enda mer enestående utgytelse av sin kjærlighet. Kirken vil uten opphør forkynne dette mysteriet av uendelig kjærlighet og lovprise Guds frie valg og hans sterke ønske om ikke å fordømme mennesket, men å trekke det tilbake til fellesskap med ham selv.
«Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.» Måtte disse ordene fra evangeliet gi gjenlyd i alle kristne samfunns hjerter på deres botsvalfart mot Påsken. Måtte fastetiden ved å gjenkalle Herrens døds og oppstandelses mysterium føre alle kristne til undring i det innerste av sitt hjerte over en slik gave. Ja! Vi har mottatt det som gave. Er ikke hele vårt liv merket av Guds godhet? Starten på livet og dets utrolige utvikling: dette er en gave. Og fordi livet er en gave, kan det aldri betraktes som en besittelse eller som privat eiendom, selv om den evnen vi nå har til å forbedre livskvaliteten, kan få oss til å tro at mennesket er livets «herre». Medisinens og bioteknologiens resultater kan noen ganger få mennesket til å tenke på seg selv som sin egen skaper og falle for fristelsen til å tukle med «livets tre» (1.Mos 3,24).
Det er også verdt å gjenta her at ikke alt som er teknisk mulig, er moralsk akseptabelt. Vitenskapelig arbeid som har som mål å sikre en livskvalitet mer i tråd med menneskelig verdighet, er beundringsverdig, men man må aldri glemme at menneskelig liv er en gave, og at det fortsetter å være dyrebart selv når det er preget av lidelse og begrensninger. Det er en gave som skal aksepteres og elskes til alle tider, den er mottatt vederlagsfritt og skal gis vederlagsfritt i tjeneste for andre.
Ved å holde opp for oss Kristi eksempel ved å ofre seg selv for oss på Golgata, hjelper fastetiden oss på en unik måte til å forstå at livet er gjenløst i ham. Gjennom Den Hellige Ånd fornyer Jesus vårt liv og lar oss dele det guddommelige liv som trekker oss inn i Guds innerste liv og gjør oss i stand til å oppleve hans kjærlighet til oss. Dette er en enestående gave som de kristne ikke kan unnlate å forkynne med glede. I sitt evangelium skriver den hellige Johannes: «Og det evige liv, det er å kjenne deg, den ene, sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus» (Joh 17,3). Dette livet gis videre til oss gjennom dåpen, og vi må hele tiden nære det ved å trofast være lydhøre overfor det, både individuelt og felles, gjennom bønn, feiring av sakramentene og evangelisk vitnesbyrd.
Siden vi har mottatt dette livet uten vederlag, må vi på vår side vie det uten vederlag til våre brødre og søstre. Det er hva Jesus ba disiplene om da han sendte dem ut som hans vitner i verden: «Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.» Og den første gaven som skal gis, er gaven av et hellig liv som bærer vitnesbyrd om Guds vederlagsfrie kjærlighet. Måtte fastetidens reise for alle troende bli en uavlatelig oppfordring til å gå dypere inn i dette vårt spesielle kall. Som troende må vi være åpne for et liv preget av «vederlagsfrihet» ved å gi oss selv reservasjonsløst til Gud og vår neste.
Den hellige Paulus spør: «Eier du kanskje noe som du ikke har fått i gave?» (1.Kor 4,7). Denne erkjennelsen følges av kravet om å elske våre brødre og søstre og å vie oss selv til dem. Jo mer trengende de er, desto sterkere er den troendes plikt til å tjene dem. Tillater ikke Gud menneskelig nød slik at vi ved å etterkomme andres behov kan lære oss å befri oss selv fra egoisme og praktisere autentisk evangelisk kjærlighet? Jesu bud er klart: «For om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn fortjener dere vel for det? Selv tolloppkrevere gjør det samme» (Matt 5,46). Verden priser menneskelige forbindelser basert på egeninteresse og personlig vinning, og dette fremmer et egosentrisk syn på livet, hvor det alt for ofte ikke er plass for de fattige og svake. Alle personer, selv de minst evnerike, må ønskes velkommen og elskes for sin egen skyld, uten hensyn til deres kvaliteter og defekter. Ja, for jo større deres prøvelser er, desto mer må de være gjenstand for vår kjærlighet i praksis. Dette er den kjærlighet som Kirken gjennom sine utallige institusjoner bærer vitnesbyrd om ved å ta ansvar for de syke, de marginaliserte, de fattige og de utbyttede. På denne måten blir kristne troens apostler og byggere av en kjærlighetens sivilisasjon.
Det er svært betydningsfullt at Jesus uttalte ordene «Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre» da han sendte apostlene ut for å spre det glade budskap om frelsen, som er hans første og fremste gave til menneskeheten. Kristus ønsker at hans rike, som allerede er nær (Jf Matt 10,5ff), skal spres gjennom gester av vederlagsfri kjærlighet utført av hans disipler. Dette er hva apostlene gjorde i kristendommens første dager, og de som møtte dem, så på dem som bærere av et budskap større enn dem selv. I våre dager blir også det gode som blir gjort av troende, et tegn, og ofte en invitasjon til å tro. Når kristne som Den gode samaritan reagerer på sin nestes nød, er deres hjelp aldri utelukkende materiell. Den er alltid også en forkynnelse av Guds rike, og den taler om den fullstendige betydningen av liv, håp og kjærlighet.
Kjære brødre og søstre! La dette bli hvordan vi forbereder oss på å leve i denne fastetiden: i praktisk sjenerøsitet mot de fattigste av våre brødre og søstre! Ved å åpne våre hjerter for dem, forstår vi stadig dypere at det som vi gir til andre, er vårt svar på de mange gavene som Kristus stadig gir til oss. Vi har fått det som gave, la oss gi det videre som gave!
Finnes det noen bedre tid en fastetiden til å gi dette vitnesbyrdet om vederlagsfrihet som verden så sårt trenger? I selve den kjærlighet som Gud har for oss, ligger kallet til å gi oss selv frivillig til andre som gjengjeld. Jeg takker alle over hele verden, både legfolk, ordensfolk og prester, som gir dette vitnesbyrdet om nestekjærlighet. Måtte det ble sant om alle kristne, uansett de omstendighetene de lever i.
Måtte Jomfru Maria, den uplettede kjærlighetens og håpets Mor, være vår veileder og styrke på denne reisen i fastetiden. Idet jeg forsikrer dere alle om en hengiven erindring i mine bønner, gir jeg med glede min Apostoliske velsignelse til hver og en av dere, spesielt til dere som dag etter dag er engasjert i nestekjærlighet på mange fronter.
Fra Vatikanet den 4. oktober 2001, festen for den hellige Frans av Assisi
Johannes Paul II