I sitt fastebudskap tar pave Johannes Paul II utgangspunkt i Jesu 40 dager i ørkenen for å beskrive ulike typer fattigdom. Han nevner de materielle og åndelige problemer mennesker idag står overfor og Kirkens engasjement for å løse dem. Han erklærer at alle som kan bidra, er forpliktet til å avhjelpe nøden i verden, en nød som ydmyker enkeltmennesket som rammes av den.
Paven minner om at Kristus selv var fattig og dermed "virkelig ett med hver og en som lever i fattigdom". For virkelig å kunne være åpne for andres behov trenger vi en positiv form for fattigdom, skriver han, den bibelske fattigdom "i ånden" som også blir symbolisert av ørkenvandringen idet mennesket oppdager sin avhengighet av Gud og blir istand til å tjene sine brødre og søstre.
Kom hit dere som min Far har velsignet, for jeg var fattig og utstøtt og dere tok imot meg!
- Kjære brødre og søstre! Hvert år minner fastetiden oss om at Kristus, "drevet av Ånden ble ført omkring i ødemarken." (Lk. 4,1) På denne måten vitnet Jesus om sin totale tillit til Faderens vilje. Kirken tilbyr de troende denne liturgiske tiden til indre fornyelse gjennom Guds Ord og for at de skal uttrykke gjennom sine liv den kjærlighet som Kristus vekker i hjertet til alle som tror på Ham.
Som forberedelse til det store Jubileet i år 2000 betrakter Kirken i år Den Hellige Ånds mysterium. Kirken lar seg føre av Ånden ut i ødemarken for sammen med Kristus å oppleve menneskets skrøpelighet, men også nærheten til Gud som frelser. Profeten Hosea skriver: "Se, jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne." (Hos. 2, 14). Fastetiden er derfor en omvendelsesreise i Den Hellige Ånd, et møte med Gud i våre liv. Ørkenen er et tørt sted, et dødens sted, og symboliserer ensomhet. Samtidig er det et sted som viser vår avhengighet av Gud, et sted for indre samling, for å oppleve det essensielle. For en kristen betyr ørkenvandringen at han eller hun personlig får oppleve sin utilstrekkelighet overfor Gud og slik blir mer lydhør for de fattiges nærvær.
- I år ønsker jeg å foreslå for alle troende at de reflekterer over noen ord inspirert av Matteusevangeliet: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far, for jeg var fattig, utstøtt, og dere tok imot meg." (jfr. Mt. 25. 34-36.)
Fattigdom betyr forskjellige ting. Det første som faller en inn er mangel på nødvendige materielle midler. Denne fattigdommen, som for mange av våre brødre og søstre betyr ren og skjær elendighet, er en skandale. Den antar mange former og henger sammen med en rekke smertefulle fenomener: mangel på det som trengs til livets opphold og grunnleggende helsetjenester; mangel på et hjem, uverdige hjem og de vanskelige situasjoner det fører med seg; det at de svakeste blir trengt bort fra samfunnet og de arbeidsledige fra den produktive sektor; ensomhet for dem som ikke har noen til å hjelpe seg; situasjonen for internasjonale flyktninger og dem som lider under krig og krigens følger; lønnsulikheter; fraværet av en familie og de alvorlige konsekvenser det fører med seg, slik som narkotikamisbruk og vold. Mennesket blir ydmyket av mangelen på det det trenger til livets opphold. Overfor denne tragedien kan de som er i stand til å gripe inn, ikke forbli likegyldige.
Det finnes en annen og like alvorlig form for fattigdom. Det er ikke mangelen på materielle goder, men på åndelig næring, mangelen på et svar på essensielle spørsmål, på håp for ens egen eksistens. Dette er sjelelig fattigdom og innebærer alvorlig lidelse. De ofte tragiske konsekvensene av dette har vi rett foran øynene på oss, i liv blottet for menig. Denne type fattigdom finner vi oftest i miljøer hvor mennesker lever behagelig, materielt sett tilfredse, men uten en åndelig rettesnor for livet. Dette bekrefter Kristi ord i ørkenen: "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn." (Matt. 4.4) I dypet av sitt hjerte spør mennesket etter en mening, lengter etter kjærlighet.
Svaret på denne fattigdommen er forkynnelsen av Evangeliet i ord og gjerning. Evangeliet bringer frelse og lys selv i lidelsens mørke fordi det formidler Guds kjærlighet og barmhjertighet. Til syvende og sist er det hungeren etter Gud som fortærer mennesket. Uten den trøst som kommer fra Gud er mennesket overlatt til seg selv, alltid fattig fordi det mangler den sanne kilden til liv .
Kirken har alltid bekjempet alle former for fattigdom fordi hun som Mor er opptatt av at alle mennesker skal kunne leve med full verdighet som Guds barn. For Kirkens medlemmer er fastetiden spesielt egnet til å huske at det er deres oppgave å hjelpe sine medmennesker.
- Skriften kaller oss uopphørlig til å vise omsorg for de fattige fordi Gud selv er tilstede i dem: "Den som hjelper en stakkar, låner til Herren, og Herren gir ham igjen for hans velgjerning. (Ordspr. 19,17) Åpenbaringen i Det Nye Testamente lærer oss å ikke forakte de fattige fordi Kristus selv identifiserer seg med dem. I velstående samfunn og i en verden som i stadig større grad preges av en praktisk materialisme som trenger seg inn på alle livets områder, kan vi ikke glemme hvilke sterke ord Kristus bruker for å formane de rike. (Jfr. Matt. 19, 23-24; Luk. 6, 24-25 og 16, 19-31.) Særlig kan vi ikke glemme at Han selv ble "fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom." (2. Kor. 8, 9) Guds Sønn "gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse .... han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja korsets død." (Fil. 2, 7-8) Ved å bli fullstendig menneske, til og med i fattigdom, lidelse og død, gjorde Kristus det mulig for hvert enkelt menneske å gjenkjenne seg selv i Ham.
Ved selv å bli fattig ble Kristus virkelig ett med hver og en som lever i fattigdom. Det er derfor ordene som gir temaet for dette fastebudskapet også lyder på dommedag idet Kristus velsigner dem som gjenkjente hans bilde i de fattige: "Sannelig sier jeg dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg." (Matt. 25, 40) Det er derfor de som virkelig elsker Gud, tar imot de fattige. De forstår at Gud gikk inn i disse kårene for å bli fullstendig ett med menneskeheten. Å ta imot de fattige er tegnet på at vår kjærlighet til Jesus Kristus er ekte, som den hellige Frans av Assisi viste da han kysset en spedalsk fordi han gjenkjente den lidende Kristus i ham.
- Enhver kristen føler seg kallet til å dele lidelsen og vanskelighetene til "den andre" i hvem Gud selv er skjult. Men å kunne åpne seg for andres behov innebærer å oppriktig ta imot dem, noe som bare er mulig om man selv er virkelig fattig i ånden. For ikke all fattigdom er negativ. Det finnes også en fattigdom som er velsignet av Gud. Evangeliet kaller den for "salig" (Jmf. Matt. 5,3). Takket være denne fattigdom i ånden kan den kristne erkjenne at frelsen kommer ene og alene fra Gud; han eller hun blir rede til å tjene sine brødre og søstre og sette dem "høyere enn seg selv". (Fil. 2,3) Fattigdom i ånden er frukten av det nye hjertet Gud gir oss. I fastetiden må denne frukten modnes, f.eks. gjennom vilje til å tjene andre og søke deres beste, vilje til fellesskap og innsats for å bekjempe stoltheten som lukker oss for vår neste.
Denne åpne og vennlige atmosfæren er stadig mer nødvendig for å hanskes med de mange måter vi idag skaper avstand til hverandre. Dette kommer tydelig frem i problemet med milioner av flyktninger og andre mennesker som befinner seg utenfor sitt hjemland. Det viser seg i intoleranse overfor andre raser så vel som overfor mennesker hvis eneste "feil" er at de leter etter arbeid og bedre levekår utenfor sitt eget land, og i frykten for alle som er annerledes og derfor blir oppfattet som en trussel. Kristi ord får ny tyngde ansikt til ansikt med behovene til alle dem som er på leting etter et sted å bo, som kjemper for å finne arbeid og for å skaffe sine barn en utdannelse. Å ta imot disse menneskene forblir en utfordring for det kristne fellesskap som ikke kan la være å føle seg forpliktet til å hjelpe, slik at alle kan oppnå levekår som sømmer seg deres verdighet som Guds barn!
I denne fastetiden oppfordrer jeg alle kristne til å vise sin personlige omvendelse gjennom et konkret tegn på kjærlighet til de nødlidende. Måtte vi gjenkjenne Kristi ansikt i dem og høre Ham gjenta som om vi stod ansikt til ansikt med Ham: "Jeg var fattig, jeg var utstøtt ....og du tok imot meg."
- Takket være denne innsatsen vil håpets lys igjen bli tent for mange mennesker. Når Kirken sammen med Kristus tjener den nødlidende, åpner hun hjertene for et nytt håp som går hinsides ondskap og lidelse, hinsides synd og død. For det onde som rammer oss, de enorme problemene, det kolossale antall lidende mennesker, betyr en hindring som det ikke er menneskelig mulig å overvinne. Kirken tilbyr sin støtte, også i form av materiell hjelp, for å lette disse vanskelighetene. Samtidig vet Kirken at hun kan og må gi mye mer. At det som ventes av henne fremfor alt er et ord om håp. Hvor materielle midler ikke kan hjelpe, slik tilfellet f.eks. er med fysiske eller psykiske lidelser, forkynner Kirken for de fattige det håp som kommer fra Jesus Kristus. I denne tid hvor vi forbereder oss til Påsken ønsker jeg å gjenta dette budskapet. Som forberedelse til Jubileet i år 2000 vier Kirken 1998 til håpets dyd, og jeg gjentar til alle - men særlig til dem som mest føler seg fattige, alene, lidende, utstøtt - ordene fra Påskesekvensen: "Kristus, mitt håp, er oppstanden." Han har overvunnet det onde som holder mennesker fanget i mørket, synden som lukker deres hjerter i egoisme, frykten for døden som truer dem.
I Kristi død og oppstandelse ser vi et lys for alle mennesker. Dette fastebudskapet er en invitasjon til å åpne øynene for de manges fattigdom. Det vilogså vise veien til et møte med Kristus i Påsken, med Ham som gir seg selv til oss som næring og inngir tro og håp i våre hjerter. Derfor håper jeg at fastetiden i 1998 blir en anledning for alle kristne til å gå inn i fattigdommen sammen med Guds Sønn for å kunne tjene sine nødlidende medmennesker som et redskap for Hans kjærlighet.
Vatikanet, 9. september 1997
Johannes Paul II