Budskap til fredsdagen 1. januar 2001

Budskap fra hans hellighet, pave Johannes Paul II, til markeringen av verdens fredsdag 1. januar 2001.

Dialog mellom kulturene for en sivilisasjon av kjærlighet og fred

1. Ved inngangen til et nytt årtusen blir håpet stadig mer levende om at forholdene mellom menneskene må inspireres av idealet om et virkelig universelt brorskap. Hvis dette idealet ikke deles, kan ikke freden trygges på en stabil måte. Det er mange tegn som tyder på at at overbevisningen om dette blir stadig sterkere i menneskehetens bevissthet. Verdien av brorskapet uttrykkes i store "erklæringer" om menneskenes rettigheter; den fremheves konkret av de store internasjonale institusjonene, særlig av FN; og den fremtvinger seg sterkere enn noen sinne på grunn av globaliseringsprosessen som fører til en økende enhet mellom økonomi, kultur og samfunn. Også de troende i de forskjellige religioner har en tendens til å tenke at forholdet til den ene Gud, menneskehetens felles Far, frembringer vissheten om at vi er søsken og at vi skal leve i henhold til dette.

I Guds åpenbaring gjennom Jesus Kristus uttrykkes dette prinsippet på en særlig gjennomgripende måte: "Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet" (1. Joh 4,8).

2. Likevel kan vi ikke unngå å se at de lyspunktene som vi nevnte blir formørket av store og mørke skygger. Menneskene går inn i denne nye etappen av sin historie med sår som fremdeles er åpne; i mange områder blir de satt på prøve gjennom bitre og blodige konflikter; de kjenner de stadig voksende solidaritetsproblemene mellom personer av ulike kulturer og sivilisasjoner som lever tettere innpå hverandre enn før og er aktive på de samme områder. Alle vet hvor vanskelig det er å få motstandere til å nærme seg hverandre når sinnene er oppglødd og oppgitt på grunn av gammelt hat og alvorlige problemer som det er vanskelig å finne en løsning på. Men enda farligere vil det være for fredens fremtid hvis man er ute av stand til på en intelligent måte å se i øynene de problemene som oppstår på grunn av den nye måten som mennesker i mange land lever på og som har sin årsak i en økende migrasjon, som igjen fører til nye former for samliv mellom mennesker av ulike kulturer og sivilisasjoner.

3. Det har derfor vært maktpåliggende for meg å innby alle som tror på Kristus, og med dem alle mennesker av god vilje, til å reflektere over dialogene mellom folkegruppenes ulike kulturer og tradisjoner. Slik kan vi vise at det er gjennom dialogen vi finner veien vi kan gå for å bygge en forsonet verden, en verden som er i stand til å se sin egen fremtid gledesfylt i møte. Dette temaet er avgjørende i fredens perspektiv. Jeg er glad for at FN også har sett denne nødvendigheten og gjort oppmerksom på den ved å foreslå at år 2001 skal være "det internasjonale år for dialog mellom sivilisasjonene".

Jeg tror selvsagt ikke at et slikt problem kan finne lettvinte, prefabrikerte løsninger. Det er allerede vanskelig å gi en enkel beskrivelse av en situasjon som er i konstant forandring, og som dermed unnslipper alle forutbestemte skjemaer.

I tillegg kommer problemene med å sammenfatte prinsipper og verdier som, selv om de i utgangspunktet er forenelige, på det konkrete plan kan inneholde spenninger som gjør en syntese vanskelig. I tillegg kommer, på et mer grunnleggende plan, de vanskeligheter som det etiske engasjementet medfører for det enkelte mennesket som ikke er fritatt fra sin egoisme og sine begrensninger.

Det er nettopp derfor jeg ser at det er nødvendig å ha en felles betraktning over dette spørsmålet. Med det for øye vil jeg her begrense meg til å legge frem enkelte prinsipper som kan gi denne betraktningen en retning, ved at vi lytter til det som Guds Ånd sier til kirkene (Jfr. Åp 2,7) og til hele menneskeheten i dette avgjørende øyeblikk i dens historie.

Mennesket og dets forskjellige kulturer

4. Når vi betrakter menneskehetens historie under ett, blir vi alltid overveldet over alle de sammensatte og varierte uttrykk som finnes for de menneskelige kulturer. Disse kulturene skiller seg fra hverandre ved at de har tatt ulike retninger gjennom historien og dermed utviklet spesielle karaktertrekk som har gitt hver av dem en unik, original og organisert oppbygging. Kulturen er et karakteristisk uttrykk for mennesket og dets historie, på det individuelle såvel som på det kollektive plan. Gjennom sin intelligens og sin vilje til å "dyrke de goder og verdier som foreligger fra naturens hånd" (1), drives mennesket til uten stans å samordne i en stadig høyere og mer systematisk kulturell syntese, de grunnleggende kunnskaper om alle sider ved livet, spesielt dem som involverer sosialt og politisk liv, sikkerhet og økonomisk utvikling, med utarbeidelsen av eksistensielle verdier og perspektiver, spesielt de religiøse, som gir individets og samfunnets liv mulighet til å utvikle seg i en autentisk menneskelig retning. (2).

5. Kulturene karakteriseres alltid av noen elementer som er stabile og varige, og andre elementer som er dynamiske og tilfeldige. Når man betrakter en annen kultur, legger man først og fremst merke til de karakteristiske aspekter som skiller den fra ens egen kultur og som gjør at man tillegger den spesifikke trekk som sammenfatter elementer av meget ulike slag. Som oftest utvikler kulturene seg innenfor bestemte områder hvor geografiske, historiske og etniske elementer krysser hverandre på en original og enestående måte. Det "enestående" ved hver kultur gjenspeiles mer eller mindre tydelig hos de personene som er dens bærere, i en uopphørlig prosess hvor individene blir påvirket av sin kultur og deretter, alt etter sine muligheter og evner, selv bringer noe til sin kultur. Uansett, å være menneske betyr nødvendigvis å eksistere innenfor en bestemt kultur. Hvert menneske er merket av den kulturen som det mottar fra sin familie og fra de grupper som det har forbindelse med gjennom utdannelse og forskjellige miljøpåvirkninger, gjennom det grunnleggende forholdet det opprettholder med stedet hvor det lever. Heri ligger ingen determinisme, men en uopphørlig dialektikk mellom omstendighetenes styrke og frihetens kraft.

Menneskelig dannelse og kulturell tilhørighet

6. Å ta imot sin egen kultur som et personlighetsbyggende element, særlig i den første fasen i oppveksten, er et element av allmenn erfaring som man ikke skal undervurdere viktigheten av. Hvis mennesket ikke slår røtter i et bestemt jordsmonn, riskierer det, allerede i ung alder, å bli utsatt for en mengde motsetningsfylte stimuli, noe som ikke vil lette en lykkelig og harmonisk utvikling. Det er i lys av dette grunnleggende forhold til egen "opprinnelse" - både på familieplanet, på det territoriale plan og på det sosiale og kulturelle plan- at mennesket utvikler sansen for "nasjonaliteten", og at kulturen får et mer eller mindre "nasjonalt" preg, alt etter stedet man lever. Ved å bli menneske fikk Guds Sønn selv ikke bare en menneskelig familie (3), men også et "fedreland". Han er for alltid Jesus fra Nasaret, Nasareeren (jfr. Mark. 10,47; Lukas 18,37; Joh. 1,45; 19,19). Dette er en naturlig prosess, hvor sosiologiske og psykologiske komponenter virker i forhold til hverandre, med resultater som normalt er positive og konstruktive.

Derfor er kjærligheten til fedrelandet en verdi som bør dyrkes, men uten sneversyn, i kjærlighet også til hele den menneskelige familie og uten de patologiske ytringer som kommer frem når følelsen av tilhørighet tar form av selvopphøyelse og utelukkelse av mangfoldet, og det utvikles nasjonalistiske, rasistiske og fremmedfiendtlige former.

7. Selv om det altså er viktig å sette pris på sin egen kulturs verdier, er det likevel på sin plass å være bevisst på at hver kultur, som et historisk betinget og typisk menneskelig produkt, nødvendigvis har sine begrensninger. Det finnes en effektiv motgift for å forhindre at følelsen av kulturell tilhørighet går over i lukkethet: en ekte, fordomsfri kunnskap om andre kulturer.

Grundige og nøyaktige analyser vil forøvrig vise at kulturene, under sine ytre uttrykksformer, ofte har karakteristiske elementer til felles. Dette kan vi også se i den historiske rekken av kulturer og sivilisasjoner. Kirken ser på Kristus som åpenbarer mennesket for mennesket (4), og med sin to tusen årige historiske erfaring er den overbevist om at "under alle forandringer er det mange ting som ikke forandres" (5). Denne kontinuiteten er bygget på de grunnleggende og universelle karakter som preger Guds plan for menneskeheten.

De kulturelle variasjoner må dermed bli forstått i det grunnleggende perspektivet til menneskeartens enhet, en historisk og ontologisk kjensgjerning i hvis lys det er mulig å fatte den dype betydningen av kulturelt mangfold. Bare en overordnet betraktning av enhetens såvel som av mangfoldets deler gjør det mulig å forstå og forklare den fulle sannhet om hele den menneskelige kulturen (6).

Kulturelt mangfold og gjensidig respekt

8. Tidligere viste det kulturelle mangfoldet seg ofte å være kilde til manglende forståelse mellom folkeslagene, og årsak til konflikter og kriger. Også i dag, i forskjellige deler av verden, er vi dessverre med økende bekymring vitne til polemiske utspill fra enkelte kulturer mot andre. Dette fenomenet kan på sikt utarte til katastrofale spenninger og kamper. Det gjør heller ikke forholdene enklere for de etniske og kulturelle minoritetene som er tvunget til å leve midt blant majoriteter som er kulturelt ulike dem selv og som inntar en holdning som både er fiendtlig og rasistisk.

Stilt overfor disse hendelsene kan et menneske av god vilje ikke unnlate å stille spørsmål ved de grunnleggende etiske retningslinjene som karakteriserer et bestemt samfunns kulturelle erfaring. I likhet med mennesket som er opphavet til dem, er kulturene preget av "lovløshetens hemmelighetsfulle makt" som virker i menneskehetens historie (jfr. 2. Tess 2,7), og de har også behov for frelse og forløsning. Det autentiske ved hver menneskelig kultur og ved den moral som den forfekter, det vil si det solide ved dens moralske orientering, kan på en måte måles etter det faktum at kulturen eksisterer for mennesket og for økningen av menneskets verdighet, på alle plan og i alle sammenhenger.

9. Vektleggingen av de ytterliggående identitetene som gjør kulturer ugjennomtrengelige for all gunstig ytre innflytelse, er uten tvil bekymringsfull. Imidlertid er det minst like farefullt når kulturer, eller hovedtrekkene i dem, passivt tilpasser seg kulturelle modeller fra den vestlige verden. Disse modellene er løsrevet fra sine kristne røtter, og ofte inspirert av en sekularisert og praktisk talt ateistisk oppfatning av livet og av en radikal individualisme. Dette er et fenomen med stor rekkevidde, støttet av mektige mediekampanjer som formidler livsstiler, sosiale og økonomiske løsninger, og til syvende og sist en virkelighetsoppfatning som bryter ned kulturelle grunnlag og edle sivilisasjoner innenfra. På grunn av sine sterke vitenskapelige og tekniske konnotasjoner virker vestens kulturelle modeller fascinerende og forførende, men dessverre avslører de stadig tydeligere en økende forarming på det humanistiske, åndelige og moralske plan. Kulturen som føder dem, har den alvorlige ambisjon å ville virkeliggjøre det gode ved menneskeheten ved å fjerne Gud, det Høyeste Gode. Men, advarer Det annet Vatikankonsil, "Uten Skaper forsvinner skapningen i intet" (7). En kultur som nekter å referere til Gud, mister sin sjel samtidig med sin retning og blir en dødens kultur, slik de tragiske begivenhetene i det tyvende århundre vitner om og slik vi ser det på de nihilistiske konsekvensene som vi i dag kan fastslå i store deler av den vestlige verden.

Dialog mellom kulturene

10. Mennesket realiserer seg selv gjennom å åpne seg for andre og gjennom å gi seg selv til andre. På samme måte må kulturene, som er bygget av mennesker til tjeneste for mennesker, dannes ved en dynamisk dialog og enhet med opphav i den menneskelige families originale og grunnleggende enhet, slik den har kommet ut av Guds hender, Han som "av én og samme rot har (?) skapt alle folkeslag" (Apg17,26).

Slik sett vil dialogen mellom kulturene, som er temaet for det foreliggende budskap for verdens fredsdag, fremstå som et iboende behov både for menneskenaturen og for kulturen. Som historiske uttrykk for den opprinnelige enheten i den menneskelige familie, er det i dialogen at kulturene får beskyttelse for sine særpreg og gjensidig forståelse og fellesskap. Tanken om enhet som i den kristne åpenbaring har sitt opphav og sin ypperste modell i den ene og treenige Gud (jfr. Joh17,11.21), kan aldri bli redusert til uniformitet, til tvungen anerkjennelse eller til assimilering. Enheten er i virkeligheten uttrykket for mangfoldets sammenfall, og blir dermed tegn for rikdom og løfte om utvikling.

Dialogen viser til anerkjennelsen av mangfoldets rikdom og gjør menneskene i stand til gjensidig anerkjennelse i perspektivet av et ekte samarbeid som besvarer menneskets opprinnelige kall til enhet i hele den menneskelige familie. Dialogen er et utmerket redskap for å virkeliggjøre fredens og kjærlighetens sivilisasjon som min forgjenger Pave Paul VI oppgav som det ideal som må inspirere vår tids kulturelle, sosiale, politiske og økonomiske liv. I begynnelsen av det tredje årtusen haster det med å innby til dialogens vei på nytt, til en verden som er preget av alt for mange konflikter og alt for mye vold, og som ofte er motløs og ute av stand til å se håpets og fredens horisont.

Den globale kommunikasjons mulighet og risiko

11. Dialogen mellom kulturene synes spesielt nødvendig hvis man betrakter den nye kommunikasjonsteknologiens virkning på menneskenes og folkeslagenes liv. Vi er i den globale kommunikasjonens tidsregning, og den er i ferd med å forme samfunnet etter nye kulturelle modeller som er mer eller mindre fremmede for de tidligere modellene. Den presise og aktualiserte informasjonen er, i det minste i prinsippet, så godt som tilgjengelig for enhver, i hvilken som helst del av verden.

Den frie tilgang på bilde og ord på verdensbasis er i ferd med å forandre, ikke bare forholdene mellom folkeslagene på det politiske og økonomiske plan, men også selve oppfatningen av verden. Dette fenomenet tilbyr utallige muligheter som tidligere var utenkelige, men det innebærer også enkelte negative og farlige aspekter. Det faktum at noen ganske få land har monopol på de kulturelle "industrier" og at de ved å distribuere sine produkter til et stadig større publikum i alle verdens hjørner kan utgjøre en mektig faktor når det gjelder å underminere de kulturelle særpreg. Det er produkter som inneholder og overfører implisitte verdisystemer og som dermed kan føre til mangel på tilegnelse og tap av identitet.

Utfordringene fra folkevandringene

Dialogens stil og kultur er spesielt viktig når det gjelder det sammensatte spørsmålet om migrasjon, som er et viktig sosialt fenomen i vår tid. Den massive utvandringen av befolkninger fra en region av planeten til en annen, som ofte utgjør en dramatisk menneskelig odyssé for alle det gjelder, resulterer i en blanding av ulike tradisjoner og vaner, med merkbare følger både i opphavslandet og på bestemmelsesstedet. Mottagelsen som blir utvandrerne til del i det landet som tar imot dem, og deres egen evne til å integrere seg i det nye miljøet, gir også en indikasjon på kvaliteten på dialogen mellom de ulike kulturene.

Når det gjelder den kulturelle integreringen som det snakkes så mye om i våre dager, er det i virkeligheten ikke lett å finne frem til de grunnlag og strukturer som på en balansert og rettferdig måte garanterer rettighetene og pliktene både til dem som tar imot og til dem som blir tatt imot. Migrasjonen har historisk sett funnet sted på de mest ulike måter og med svært forskjellige resultater. Mange sivilisasjoner har utviklet og beriket seg nettopp takket være det som immigrasjonen har tilført dem.

I andre tilfeller har de innfødtes og immigrantenes forskjellige kulturer ikke blitt integreret i hverandre, men har i stedet vist sin evne til sameksistens via gjensidig respekt for individene og akseptering av og toleranse overfor de ulike skikker. Det finnes dessverre også situasjoner der problemene i møtet mellom de forskjellige kulturer aldri har blitt løst, og der spenningene har blitt opphav til gjentatte konflikter.

13. På et så sammensatt område finnes det ingen "magisk" formel. Imidlertid er det vår plikt å legge frem noen grunnleggende etiske retningslinjer som man bør forholde seg til. Først og fremst må man huske på prinsippet om at innvandrerne alltid skal møtes med den respekt som enhver i kraft av sin menneskelige verdighet har krav på. De vurderingene som med rette foretas til samfunnets beste i forbindelse med innvandringskontrollen, må underkastes dette prinsippet. Det gjelder å forene den mottagelsen som alle mennesker, spesielt de nødstilte, har krav på, med vurderingen av de betingelser som er uunnværlige for et verdig og fredelig liv både for landets innbyggere og for dem som kommer for å slå seg ned i landet. De kulturelle særtrekkene som innvandrerne bringer med seg, må bli respektert og tatt imot i den grad de ikke står i motsetning til de universelle etiske verdier som er nedtegnet i naturloven, eller til de grunnleggende menneskerettighetene.

Respekt for kulturene og territorienes "kulturelle profil"

14. Det er vanskeligere å fastslå i hvilken grad innvandrerne har krav på å få offentlig juridisk anerkjennelse av de særegne kulturelle uttrykksformene som ikke passer godt sammen med skikkene til flertallet i befolkningen.

Løsningen på dette problemet, innenfor et klima av ekte åpenhet, er knyttet til en realistisk vurdering av det felles arvegods i et gitt øyeblikk i historien, på et gitt sted og i en gitt sosial sammenheng. Dette avhenger mye av om menneskene har et åpent sinn som kan forene streben etter identitet med villighet til å gå inn i en dialog, uten dermed å bli likegyldige for verdier. Som jeg har understreket tidligere, kan man på den annen side ikke undervurdere viktigheten av et territoriums særegne kultur for at de som tilhører dette territoriet helt fra fødselen av skal få en harmonisk utvikling. Dette gjelder spesielt i de sårbare oppvekstårene. Ut fra dette kan man si at en fornuftig vei fremover vil være å sikre at det i et bestemt område finnes en slags "kulturell balanse" knyttet til den kulturen som sterkest har preget området. Alt mens den åpner seg for minoritetene og respekterer deres grunnleggende rettigheter, vil denne balansen tillate eksistensen og utviklingen av en bestemt "kulturell profil", det vil si av den grunnleggende arv som består av språk, tradisjoner og verdier som vanligvis er knyttet til en nasjons historie og til den nasjonale identitet.

15. Det er imidlertid opplagt at dette kravet om "balanse" i forhold til et områdes "kulturelle profil" ikke kan oppnås bare gjennom lovgivning, for en slik lovgivning ville være ineffektiv hvis den manglet grunnlag i folks etikk. Dessuten måtte de bli endret hvis en kultur faktisk mistet sin evne til å gi liv til et folk eller et område og bare ble til en museumsgjenstand eller til et kunstnerisk eller litterært monument.

I den utstrekning en kultur virkelig er levedyktig, er det ingen fare for at den skal bli tilintetgjort. På den annen side kan ingen lov holde liv i en kultur som allerede er død i menneskenes sinn. I en dialog mellom kulturene kan man ikke nekte den ene kulturen å tilby den andre de verdier den selv tror på, på betingelse av at dette blir gjort med respekt for menneskenes frihet og samvittighet. "Sannheten påtvinger seg bare i kraft av sannheten selv som gjennomsyrer bevisstheten med mildhet såvel som med styrke" (8).

Erkjennelsen av felles verdier

16. Dialogen mellom kulturene er et fortrinnlig verktøy for å bygge kjærlighetens sivilisasjon. Den hviler på erkjennelsen av at det finnes verdier som er felles for alle kulturer fordi de har sine røtter i menneskets natur. Gjennom disse verdiene uttrykker menneskeheten sine sanneste og mest karakteristiske trekk. Vi må se bort fra ideologiske forbehold og egoistiske interesser, og danne erkjennelsen av disse verdiene i menneskesinnene. Slik kan vi gi næring til det kulturelle jordsmonnet av universell art som muliggjør den fruktbare utviklingen av en konstruktiv dialog. Også de forskjellige religionene kan og må gi et avgjørende bidrag til dette. Mine mange erfaringer i møter med representanter for andre religioner - jeg husker spesielt møtet i Assisi i 1986 og møtet på Petersplassen i 1999 - bekrefter min overbevisning om at gjensidig åpenhet fra dem som tilhører forskjellige religioner kan bidra sterkt til å tjene fredens sak og menneskehetens felles beste.

Verdien av solidaritet

17. Ansikt til ansikt med de økende ulikheter som finnes i verden, er uten tvil solidariteten den viktigste verdien som må komme stadig sterkere frem. Hvert samfunn bygger på de grunnleggende forhold menneskene imellom, forhold som utvides i stadig større sirkler - fra familien til andre sosiale grupper,- helt ut til hele det sivile samfunn og til det nasjonale fellesskap. Statene på sin side kan ikke unngå å ha med hverandre å gjøre: dagens situasjon med gjensidig global avhengighet gjør det lettere å bli oppmerksom på hele den menneskelige families felles skjebne og dermed få alle tenkende mennesker til å sette større pris på solidaritetens kraft.

I denne forbindelse må vi imidlertid konstatere at den økende gjensidige avhengigheten har bidratt til å sette lys på mange ulikheter, som for eksempel ubalansen mellom fattige og rike land; de sosiale forskjeller innenfor hvert land mellom mennesker som lever i overflod og mennesker som er såret i sin verdighet fordi de mangler det mest nødvendige; det menneskelige og miljømessige forfall som oppstår og fremskyndes av uansvarlig bruk av naturressursene. Disse ulikhetene og sosiale forskjellene har i noen tilfeller ført til at de fattigste land har drevet fullstendig ut av kurs.

Forbedringen av rettferdigheten står alltid i hjertet av en autentisk solidaritetskultur. Det dreier seg ikke bare om å gi av sin overflod til dem som er i nød, men å "hjelpe hele folkeslag som nå er ekskludert eller marginalisert, til å komme inn i den økonomiske og menneskelige utviklingens sfære. Dette vil være mulig, ikke alene hvis man tar av overfloden som det er mer enn nok av i vår verden, men fremfor alt hvis man forandrer levemåte, produksjons- og forbruksmodeller og de etablerte maktstrukturer som i dag styrer samfunnene" (9).

Fredens verdi

18. Solidaritetskulturen er tett knyttet til fredens verdi. Fred er et vesentlig mål både for ethvert samfunn og for det nasjonale og internasjonale fellesskap. Men på veien mot en bedre forståelse mellom folkeslagene står verden fremdeles overfor mange utfordringer. Disse utfordringene stiller hvert menneske ovenfor valg som ikke kan utsettes. Mens man med store vanskeligheter engasjerer seg i ikke-spredningen av atomvåpen, risikerer den alarmerende økning av våpen å gi næring til og utbre en konkurranse- og konfliktskultur som ikke bare impliserer statene, men også ikke-institusjonelle enheter, som paramilitære grupper og terroristorganisasjoner.

Verden strever fremdeles med konsekvensene av tidligere og aktuelle kriger, med tragediene som bruk av antipersonell-miner fører til, og med benyttelsen av de forferdelige kjemiske og biologiske våpen, en forgiftet frukt av dagens tekniske og vitenskapelige kunnskaper. Og hva med den vedvarende risikoen for konflikter mellom landene, for borgerkriger innenfor flere land og for en sterkt utbredt vold som de internasjonale organisasjonene og nasjonenes regjeringer nærmest virker ute av stand til å bekjempe? Foran slike trusler må alle føle et moralsk ansvar for å komme frem til konkrete valg snarest, så fredens sak og forståelsen mellom menneskene kan bli fremmet.

Livets verdi

En autentisk dialog mellom kulturene, og en følelse av gjensidig respekt, kommer ikke utenom en levende oppmerksomhet på livets verdi. Menneskelivet kan ikke betraktes som en gjenstand som man kan benytte seg av som man vil. Det er den helligste og mest urørlige realitet som er til stede på verdens scene. Ingen fred er mulig hvis beskyttelsen av dette grunnleggende gode forsvinner. Det er umulig å påkalle freden og samtidig forakte livet. Vår tid kjenner lysende eksempler på gavmildhet og oppofrelse i livets tjeneste, men også den triste virkeligheten til hundrevis av millioner mennesker som på grunn av grusomhet eller likegyldighet er overlatt til en smertefull og brutal skjebne. Dette er en tragisk dødsspiral som innebærer mord, selvmord, abort, eutanasi, og dessuten lemlestelser, fysisk og psykisk tortur, urettferdig tvang, tilfeldig fengsling, unødvendig bruk av dødsstraff, deportasjoner, slaveri, prostitusjon, kjøp og salg av kvinner og barn. Vi kan også føye til uansvarlig bruk av genetisk vitenskap, som kloning og bruk av menneskefostre i forskningen, som man forsøker å rettferdiggjøre ved en urettmessig henvisning til friheten, kulturens fremskritt, menneskehetens fremme. Når de svakeste og mest forsvarsløse personene i samfunnet blir utsatt for slike grusomheter, blir selve forestillingen om den menneskelige familie, grunnlagt på menneskets verdier, tillit, respekt og gjensidig støtte, alvorlig underminert. En sivilisasjon bygget på kjærlighet og fred må motsette seg disse eksperimenter som er mennesket uverdig.

Verdien av utdannelse

20. For at kjærlighetens sivilisasjon kan bygges, må dialogen mellom kulturene strebe etter å overkomme all etnosentrisk egoisme, slik at det blir mulig å forene respekten for egen identitet med forståelsen for andre og respekt for mangfoldet. Ansvaret for utdannelsen viser seg i denne sammenhengen å være grunnleggende. Den skal formidle til menneskene bevisstheten om deres røtter og gi dem referanser som gjør dem i stand til å finne sin spesielle plass i verden. Samtidig skal den lære bort respekt for andre kulturer. Det er viktig å se lenger enn individets umiddelbare erfaringer og godta forskjellene når man oppdager rikdommen i de andres historie og verdier.

Kunnskapen om andre kulturer, tilegnet med nødvendig kritisk sans og med bakgrunn i solide etiske referanser, fører til en bedre bevissthet om ens egen kulturs verdier og begrensninger, samtidig som den åpenbarer eksistensen av en arv som er felles for hele menneskeheten. Det er nettopp takket være denne utvidete horisonten at utdannelsen har en særlig funksjon i byggingen av en mer solidarisk og fredelig verden. Utdannelsen kan bidra til en fullstendiggjort humanisme, som er åpen for den etiske og religiøse dimensjon, og som kan legge den nødvendige vekt på kunnskapen om og respekten for kulturene og åndelige verdier fra de ulike sivilisasjoner.

Tilgivelse og forsoning

21. I løpet av det store Jubileet som har preget totusenårsjubileet for Jesu fødsel, har Kirken med særlig iver uttrykt den krevende oppfordringen til forsoning. Denne oppfordringen er viktig også innenfor det komplekse temaet om dialogene mellom kulturene. Ofte er dialogen vanskelig fordi den tynges ned av den tragiske arven etter kriger, konflikter, vold og hat, som erindringen fortsetter å underholde. For å overskride hindringene som mangel på kommunikasjon utgjør, må man gå tilgivelsens og forsoningens vei. I den desillusjonerte realismens navn er det mange som betegner denne veien som utopisk og naiv. Men i den kristne oppfatningen er tvert imot denne veien den eneste som fører til fred.

De troendes blikk stopper opp for å betrakte bildet av den korsfestede Kristus. Like før sin død utbrøt Jesus: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!" (Luk 23,34). Da den korsfestede røveren på Jesu høyre side hørte disse siste ordene fra den døende Frelseren, åpnet han seg for omvendelsens nåde, mottok tilgivelsens Evangelium og fikk løftet om den evige salighet. Kristi eksempel gir oss visshet om at vi virkelig kan rive ned de tallrike murene som stenger for kommunikasjon og dialog mellom mennesker. Blikket på den Korsfestede føder i oss tilliten til at tilgivelse og forsoning kan bli en vanlig praksis i det daglige liv og i hver kultur, og dermed en konkret anledning til å bygge freden og menneskehetens fremtid.

Med tanke på den spesielle opplevelsen i jubelåret som ble kalt for renselsen av hukommelsen vil jeg rette en spesiell appell til de kristne, om at de må bli vitner om og utsendinger for tilgivelse og forsoning. Slik vil de, ved å påkalle fredens Gud med iver, fremskynde oppfyllelsen av Jesajas storslagne profeti, som kan spres til alle mennesker på hele jorden: "På den tid skal det være en jevn storvei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assyria, og sammen skal de tjene Herren. På den tid skal Israel - som den tredje sammen med Egypt og Assyria - være en velsignelse midt på jorden. Herren, Allhærs Gud, skal velsigne dem og si: Velsignet være Egypt, mitt folk, Assyria, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom!" (Jes 19,23-25)

En appell til de unge

22. Jeg ønsker å avslutte dette fredsbudskapet med en særlig appell til dere, unge over hele verden. Dere er menneskehetens fremtid og de levende stener som skal bygge kjærlighetens sivilisasjon. Jeg gjemmer i mitt hjerte minnet om møter som var rike på sinnsbevegelse og håp. Møter som jeg hadde med dere i anledning Verdensungdomsdagene i Roma. Deres deltagelse var gledesfylt, overbevisende og lovende. I deres energi, deres vitalitet og deres kjærlighet til Kristus skimtet jeg en mer lykkelig og mer menneskelig fremtid for verden.

I min følelse av nærhet med dere, merket jeg i mitt indre en dyp takknemlighet mot Herren. Gjennom den brokete mosaikken av deres språk, deres kulturer, deres tradisjoner og deres ulike mentaliteter, gav Han meg den nåde å kunne betrakte mirakelet ved Kirkens universalitet, dens katolisitet, dens enhet. Gjennom dere beundret jeg den vidunderlige måten man kan leve enhetens mangfold i den samme tro, det samme håp, den samme kjærlighet, som et svært veltalende uttrykk for den imponerende virkelighet som er Kirken, Kristi tegn og redskap for frelsen i verden og for menneskeslektens enhet. (10). Evangeliet kaller dere til å gjenoppbygge den opprinnelige enhet i den menneskelige familie hvis opphav er Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Kjære unge av alle tungemål og kulturer, en verdig og utfordrende oppgave venter på dere: Dere skal være menn og kvinner som er i stand til å bygge solidaritet, fred og kjærlighet til livet, i respekt for alle mennesker. Bli arbeidere på en ny menneskelighet, hvor brødre og søstre, medlemmer av én og samme familie, endelig kan leve i fred!

Vatikanet, 8. desember 2000

Noter

1. Annet vatikankonsils pastoralkonstitusjon Gaudium et spes, n. 53.
2. Jfr. Johannes Paul IIs tale ved FNs generalforsamling 15. Oktober 1995.
3. Jfr. Annet vatikankonsils pastoralkonstitusjon Gaudium et spes, n. 75.
4. Jfr. ibid., n. 22.
5. Ibid., n. 10.
6. Jfr. Johannes paul IIs tale til UNESCO, 2. juni 1980, n. 6.
7. Annet vatikankonsils pastoralkonstitusjon Gaudium et spes, n. 36
8. Jfr. Annet vatikankonsils erklæring om religionsfriheten Dignitatis humanæ, n. 1
9. Johannes Paul II, encyclikaen Centesimus annus, n. 58
10. Jfr. Annet vatikankonsils konstitusjon Lumen gentium