Ærverdige Brødre i Bispeembedet,
1. Den prestelige ordinasjon, som gir videre det embedsoppdrag Kristus overdro til sine Apostler å lære, helliggjøre og lede de troende, har i Den katolske Kirke fra begynnelsen av alltid vært forbeholdt menn alene. Denne tradisjon er også blitt holdt trofast i hevd av de orientalske kirker.
Da spørsmålet om ordinasjon av kvinner oppstod i det anglikanske fellesskap, minnet Pave Paul VI anglikanerne, av troskap til sitt oppdrag å hegne om den apostoliske tradisjon og også i det øyemed å fjerne et nytt hinder satt i veien for kristen enhet, om Den katolske kirkes standpunkt: "Den fastholder at det ikke er tillatelig å ordinere kvinner til prestedømmet, av svært fundamentale grunner. Disse grunner inkluderer: Kristi eksempel, som er nedfelt i De hellige Skrifter, å velge sine apostler bare blant menn; Kirkens vedvarende praksis, som har etterfulgt Kristus ved å utvelge bare menn; og dens levende læremyndighet som konsekvent har fastholdt at kvinners utelukkelse fra prestedømmet er i samsvar med Guds plan for Hans Kirke".1
Men ettersom spørsmålet også var blitt gjenstand for debatt blant teologer og i visse katolske kretser, forordnet Paul VI at Kongregasjonen for Troslæren skulle fremstille og utdype Kirkens lære om dette emne. Dette skjedde ved erklæringen Inter Insigniores, som Den høyeste Pontiff approberte og forordnet offentliggjort.2
2. Erklæringen gjengir og forklarer de fundamentale grunner for denne lære, grunner utdypet av Paul VI, og konkluderer med at Kirken "ikke anser seg bemyndiget til å tillate kvinner å bli ordinert til prester".3 Til disse fundamentale grunner tilføyer dokumentet andre teologiske grunner som illustrerer det velvalgte ved den guddommelige ordning, og det viser også tydelig at Kristi handlemåte ikke sprang ut av sosiologiske eller kulturelle motiver særegne for Hans tid. Som Paul VI forklarte senere: "Den virkelige grunnen er at Kristus, da han ga Kirken dens grunnleggende konstitusjon, dens teologiske antropologi - som deretter alltid er fulgt i Kirkens tradisjon - etablerte han tingene på denne måte".4
I det apostoliske brev Mulieris Dignitatem, skrev jeg selv i dette henseende: "Da han kalte bare menn som sine Apostler, handlet Kristus på en fullstendig fri og uavhengig måte. Ved å gjøre dette, utøvet Han den samme frihet med hvilken i all sin opptreden han understreket kvinnenes verdighet og kallelse, uten å innordne seg de rådende skikker og tradisjonene vedtatt av den tids lovgivning".5
I sannhet, Evangeliene og Apostlenes Gjerninger bekrefter at denne kallelse var gjort i samsvar med Guds evige plan: Kristus valgte dem han ville (jfr. Mark 3,13-14; Joh 6,20), og han gjorde dette i enhet med Faderen, "ved Den Hellige Ånd" (ApGj 1,2), etter å ha tilbrakt natten i bønn (jfr. Luk 6,12). Derfor, når den gir adgang til det ministerielle prestedømme6 har Kirken alltid erkjent som en evig norm sin Herres handlemåte da Han ved å utvelge de tolv menn som Han gjorde til grunnlaget for sin Kirke (jfr. Åpb 21,14). Disse menn mottok faktisk ikke kun en funksjon som deretter kunne utøves av et hvilket som helst medlem av Kirken; de var tvert imot spesifikt og inderlig knyttet til det inkarnerte Ords eget oppdrag (jfr. Matt 10,1,7-8; 28,16-20; 16,14-15). Apostlene gjorde det samme når de utvalgte medarbeidere7 som skulle etterfølge dem i deres embede.8 Også inkludert i dette valg var dem som, gjennom Kirkens historie, skulle bringe videre Apostlenes oppdrag å representere Kristus Herren og Frelseren.9
3. Dessuten kan det forhold at den salige Jomfru Maria, Guds Mor og Kirkens Mor, verken mottok det oppdrag som Apostlene fikk som sitt eget og heller ikke det ministerielle prestedømme, ikke bety at kvinner er av lavere verdighet. Heller ikke kan det fremstilles som en diskriminering av dem. Rettere er det å bli sett som den trofaste fastholden av en plan som er å tilskrive visdommen til universets Herre.
Kvinners nærvær og rolle i Kirkens liv og oppdrag forblir absolutt nødvendig og uerstattelig, selv om det ikke er knyttet til det ministerielle prestedømme. Som erklæringen Inter Insigniores påpeker, "ønsker Kirken at kristne kvinner må bli fullt ut klar storheten i deres oppdrag: Deres rolle er i dag av avgjørende betydning både for samfunnets oppbyggelse og menneskeliggjørelse, og for at de troende skal gjenoppdage Kirkens sanne ansikt".10
Det Nye Testamente og hele Kirkens historie gir rike beviser på kvinners nærvær i Kirken, sanne disipler, Kristi vitner i familie og samfunn, såvel som i deres fullstendige konsekrasjon til Guds og Evangeliets tjeneste. "Ved å forvare kvinnenes verdighet og deres kall, har Kirken vist sin ærbødighet og takknemlighet til de kvinner som - i troskap til Evangeliet - til alle tider har tatt del i hele Guds folks apostoliske oppdrag. De er de hellige martyrer, jomfruer, familiemødre, som tappert har båret vitnesbyrd om sin tro og gitt Kirkens tro og tradisjon videre ved å oppdra sine barn i Evangeliets ånd".11
Enn videre er det til de troendes helligelse at Kirkens hierarkiske struktur fullt ut er innrettet. Av den grunn gjenkaller erklæringen Inter Insigniores: "Den eneste høyere gave som kan og må etterstrebes, er kjærligheten (jfr. 1 Kor 12 og 13). Størst i Himlenes Rike er ikke prestene, men helgenene".12
4. Skjønt læren om at den prestelige ordinasjon skal forbeholdes menn alene er blitt fastholdt av Kirkens vedvarende og universelle tradisjon, og vedvarende er blitt lært av Læreembedet i dets nyere dokumenter, er den i vår tid noen steder ikke desto mindre ansett for fremdeles å være åpen for debatt, eller det anses at Kirkens standpunkt at ikke kvinner skal gis adgang til ordinasjonen kun er av disiplinær karakter.
Derfor, med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene (jfr. Luk 22,32) at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende.
Idet jeg nedkaller den guddommelige hjelp i rikt monn over dere, ærverdige Brødre, og over alle de troende, gir jeg min apostoliske velsignelse.
Gitt i Vatikanet, den 22. mai, Pinsehøytiden, i året 1994, det sekstende i mitt pontifikat.
Joannes Paulus II
Noter
Paul VI, Response to the Letter of His Grace the Most Reverend Dr. F.D. Coggan, Archbishop of Canterbury, concerning the Ordination of Women to the Priesthood (30. november 1975): AAS 68 (1976), 599.
Jfr. KONGREGASJONEN FOR TROSLÆREN, Erklæringen Inter Insigniores om spørsmålet om kvinners adgang til det ministerielle prestedømme (15. oktober 1976): AAS 69 (1977), 98-116.
Ibid., 100.
PAUL VI, Tale om kvinners rolle i frelsesplanen (30. januar 1977): Insegnamenti, XI (1977), 111. Jfr. også JOHANNES PAUL II, den apostoliske formaning Christifideles Laici (30. desember 1988), 51: AAS 81 (1989), 393-521; Den katolske kirkes katekisme, nr. 1577.
Det apostoliske skriv Mulieris Dignitatem (15. august 1988), 26: AAS 80 (1988), 1715.
Jfr. Den dogmatiske konstitusjon Lumen Gentium, 28; dekretet Presbyterorum Ordinis, 2b.
Jfr. 1 Tim 3,1-13; 2 Tim 1,6; Tit 1,5-9.
Jfr. Den katolske kirkes katekisme, nr. 1577.
Jfr. Den dogmatiske konstitusjon om Kirken Lumen Gentium, 20,21.
KONGREGASJONEN FOR TROSLÆREN, Erklæringen Inter Insigniores, 6: AAS 69 (1977), 115-116.
Det apostoliske skriv Mulieris Dignitatem, 27: AAS 80 (1988), 1719.
KONGREGASJONEN FOR TROSLÆREN, Erklæringen Inter Insigniores, 6: AAS 69 (1977), 115.