Pavens budskap for verdensdagen for de syke i 1998
I et budskap kunngjort den 29. juni markerer Pave Johannes Paul II den sjette årlige verdensdagen for de syke. Dagen vil bli feiret den 11. februar 1998 i Loreto-helligdommen i Italia. Johannes Paul legger vekt på å knytte den årlige minnehøytideligheten til de temaer som står sentralt i det andre forberedelsesåret til tusenårsskiftet - den Hellige Ånd og håpets teologi. Han formaner Kirken til å "fornye sin forpliktelse til å omforme samfunnet til en håpets bolig" i samarbeid med alle menn og kvinner av god vilje. Det er av avgjørende betydning, fremholder han, at "Kirken omsetter sitt fellesskap i praksis" og at de syke "opplyser og forøker" sin "fysiske og åndelige livskvalitet." I disse anstrengelsene, sier Paven, styrkes og oppholdes de av "håpets teologi" mens de næres av den Hellige Ånd, "som gir menneskenes hjerte kraft til å møte og gjennomleve vanskelige situasjoner." Johannes Paul henvender seg til Kirken, de syke og deres familier - og i særlig grad helsepersonell og personer som har pastorale oppgaver - og oppfordrer dem til å meditere over jomfru Maria, "håpets kvinne", og å følge hennes eksempel. På denne måten bevares menneskets verdighet, motløshet motarbeides, og vi får hjelp til lettere å øyne de lysende sporene av Herrens nærvær midt i de lange og mørke skygger som vår tid kaster over verden.
Kjære brødre og søstre!
Feiringen av den neste Verdensdagen for de syke vil finne sted den 11. februar 1998 i Loreto-helligdommen. Når dette stedet er valgt, er det fordi det oppfordrer oss til å feste blikket på Inkarnasjonens mysterium ved å minne oss om unn-fangelsens øyeblikk i jomfru Marias morsliv ved den Hellige Ånd.
På mine mange pilegrimsferder til denne "første internasjonale helligdommen til ære for jomfru Maria og i flere hundre år kristenhetens Maria-hjerte" (Brev til Pasquale Macchi, pavelig utsending for Loreto-helligdommen, 15. august, 1993) har jeg alltid følt en spesiell nærhet til alle de syke som i tro og tillit kommer hit i store skarer. "Hvor skulle de vel kunne vente en bedre mottagelse enn i hennes hus der Loreto-litaniene "selv inspirerer oss til å påkalle henne som de sykes hjelper og de lidendes trøster?" (Ibid.)
Valget av Loreto samsvarer derfor helt med den lange tradisjonen som finnes i Kirken når det gjelder omsorg for alle som lider på legeme og sjel. Det vil fylle med liv og ånd de troendes bønner for alle syke som, hjulpet av Marias forbønn, kommer til å stige opp til Herren. Det vil også være en anledning for Kirkens fellesskap til å meditere i stille hengivenhet i en helligdom som symboliserer selve Inkarnasjonens mysterium. Her kan de troende åpne seg for Åndens lys og motta styrke fra det Ordet som gjenskaper menneskets hjerte til en håpets bolig.
"Og Ordet ble kjød" (Joh. 1, 14)
I Loreto-helligdommen kan man mer enn noe annet sted oppleve den dype meningen i Johannes ord. Innenfor dens vegger taler Jesus Kristus, "Gud med Oss", til oss med en særskilt styrke om den Faderens kjærlighet (jfr. Joh. 3, 16) som ble åpenbart for oss på herlig vis i hans frelsende og forsonende Inkarnasjon. For å oppsøke og frelse mennesket ble Gud selv menneske, og bygde dermed en bro mellom hans guddommelige verden og vår. "Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv gav avkall på det..., og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død" (Filip. 2, 6-8).
Kristus kom ikke for å ta bort våre lidelser, men for å dele dem med oss og derigjennom gjøre dem til en del av vår frelse: ved å gå inn i menneskets kår med dets nød og begrensninger frikjøpte han det. Den frelse han utvirket og som han gav oss et bilde på når han helbredet syke, gir fremtidshåp for alle som lider.
"Ved den Hellige Ånds gjerning"
Inkarnasjonens mysterium er den Hellige Ånds verk. Dette er den samme Ånd som i den hellige treenighet er blitt omtalt som "kjærlighets-personen og den guddommelig eksisterende gave..., den evige kilde for alle de velsignelser Gud har nedlagt i skaperverket, det direkte prinsipp og, i en viss forstand, den måten Gud har valgt å formidle seg selv og sin nåde på." (Encyklikaen Dominum et Vivificatem, 50). Til ham er året 1998 innviet, det andre forberedelsesåret for feiringen av tusenårsskifte. Når Hellig-Ånden får fylle våre hjerter, levendegjør han på usigelig vis "den nærværende Gud" som åpenbart oss i Kristus: "Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: "Abba, Fader!" (Gal. 4, 6). Han er det sanne håpets vern for alle mennesker, og i særlig grad for dem som eier "Åndens førstegrøde" og som "stunder efter...vårt legemes forløsning" (jfr. Rom. 8, 23). Som pinsehøytidens liturgi uttrykker det, blir den Hellige Ånd i menneskets hjerte virkelig "hjertets lys, de fattiges Far og alle gavers giver". Han kommer som "sjelens kjære gjest" som bringer "hvile" til den trette, "ly" mot dagens "hete" og "trøst" i livets strid og fare. Det er Ånden som gir menneskets hjerte kraft til å møte og gjennomleve vanskelige situasjoner.
"I jomfru Marias skjød"
Når vi mediterer inne i helligdommen, er det som vi fra veggene fremdeles hører gjenlyden av ordene Jesu mor talte da hun gav sitt ja til å gå inn i Guds frelsesplan: "Ecce", betingelsesløs villighet; "Fiat", tillitsfull lydighet. Maria gjorde sitt liv til et fullkomment redskap for Gud, slik at hun i ett og alt det kunne tjene sin sønns Jesu frelsesverk.
I dette andre forberedelsesåret for tusenårsskiftet påligger det oss å meditere over Maria og følge hennes eksempel "som fremfor alt den kvinnen som var lydig mot Åndens røst, som lyttet i stillhet, som i likhet med Abraham bøyde seg for Guds vilje og aldri gav opp håpet, ja som trodde "med håp...mot håp" (Rom. 4, 18)" (Den Apostoliske Formaningen Tertio Millennio Adveniente, 48).
Da Maria tok på seg kallet som Herrens tjenerinne, visste hun at hun også gikk inn i tjenesten for å bringe Hans kjærlighet til menneskene. Gjennom sitt eksempel hjelper hun oss til å forstå at den betingelsesløse lydighet mot Guds herredømme krever av oss at vi viser en våken omsorg for og medlidenhet med alle som tynges av sorg og lidelse. Etter å ha hørt engelens budskap, skyndte hun seg for å tjene Elisabet. Siden, da en forlegen situasjon oppstod i Kana, grep hun inn med sin hjelp på en måte som gjorde henne til et talende bilde på Guds forsyn og kjærlighet.
Aller best kommer Jomfru Marias tjenerkall til uttrykk ved at hun så helhjertet deltok i sin sønns lidelse og død. Der, ved korsets fot, tok hun imot kallet som Kirkens Mor. Gjennom hundreder av år har hun vært de sykes håp og lært kristne å utføre sin pleie med en mors omsorg.
I betraktningen av Inkarnasjonens mysterium - så nærværende i Loreto-helligdommen - levendegjøres vår tro på Guds frelsesverk som i Kristus har løst oss mennesker fra synd og død og åpnet våre hjerter til tro på en ny himmel og en ny jord (jfr. 2.Peter, 3, 13). I en verden underlagt lidelse, motsetninger, egoisme og vold, lever den troende i bevisstheten om "at hele skapningen..sukker og er..i smerte inntil nu" (Rom. 8, 22). Dermed kan han også ta imot kallet til å være et vitne om den oppstandne Kristus i ord og gjerning. Det var derfor jeg i Den Apostoliske Formaningen Tertio Millennio Aveniente oppfordret alle troende til å gi akt på "de varsel om håp som er til stede ved århundrets avslutning på tross av de mange dystre utsiktene som ofte skjuler dem for våre øyne". Derfor var det at jeg også oppfordret de troende til å verdsette "de fremskritt som er gjort i vitenskap, teknologi og særlig medisin til beste for mennesket" (Nr. 46).
Alle fremskritt i arbeidet med å helbrede sykdom og lindre nød må likevel ikke få oss til å glemme hvor ofte den enkeltes menneskeverd blir krenket, som når helsetjenester betraktes ut fra profitthensyn snarere enn omsorg, når familier med store helseproblemer overlates til seg selv, eller når de svakeste gruppene i samfunnet belastes med følgene av diskriminering og omsorgssvikt. På denne dagen for verdens syke ønsker jeg å formane hele Kirkens felleskap til å fornye sitt kall til å forandre samfunnet til en "håpets bolig" i samarbeid med de troende og med alle mennesker av god vilje.
Dette kallet fordrer at Kirkens fellesskap virkeliggjøres i praksis. Bare der kvinner og menn samles "med samstemt sinn" for å høre Guds ord, be og motta sakramentene, kan den sanne brorskaps ånd vokse som gjør oss villige til å dele med hverandre. Bare da virkeliggjøres Pauli ord til de kristne i Korint: "Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med" (Kor. 12, 26).
I tiden frem til feiringen av tusenårsskiftet kalles Kirken til å sette alle krefter inn på å virkeliggjøre i konkrete tiltak det fellesskapet apostelen taler om. Bispedømmer, sogn og de ulike fellesskap i Kirken oppfordres til å gi rom for temaene sykdom og helse i Evangeliets ånd. De bør legge vekt på å fremme og forsvare livet og menneskeverdet fra unnfangelsen til den naturlige død og å styrke innsatsen for de svake og fattige. Når det gjelder den siste gruppen, er det viktig at den omsluttes av kjærlighet og omsorg: alle som er offer for de moderne samfunnssykdommene, funksjonshemmede, kronisk syke, døende og de som av sosiale og politiske omveltninger er tvunget på flukt fra sine hjemland og er henvist til å leve under usikre eller til og med umenneskelige forhold. Kristne fellesskap som ser sin "Herre og Mester" i de fattige og syke, bidrar til å virkeliggjøre et sant evangelisk diakonia. Slike fellesskap forkynner gjennom sin tjeneste oppstandelsens budskap og styrker og fornyer håpet om "Gudsrikets endelige komme".
Kjære alle som er syke, dere har en spesiell plass i Kirkens fellesskap. Fordi dere lider og ønsker å gjenvinne helsen, står dere i et spesielt nært forhold til håpet. Jeg overlater deres ønske om fysisk og åndelig helse til Marias forbønn, og jeg vil oppfordre dere til å la ønsket om å bli friske opplyses og foredles av håpets dyd, som er en gave fra Kristus. Da vil lidelsen få ny mening som en vei til frelse og en mulighet til evangelisering og forsoning. Det er til og med slik at "lidelsen kan få en positiv mening for det enkelte mennesket og for samfunnet. Dette skjer når vi gjennom den opplever å ta del i Kristi frelsende kjærlighet og i hans glede som den oppstandne. Slik blir lidelsen en kraft i vår helliggjørelse og i Kirkens oppbyggelse". (Christifideles Laici, 54; jfr. Encyklikaen Salvifici Doloris, 23). I likhet med Kristi lidelse og gjennomsyret av Den Hellige Ånd blir deres egen lidelse et vitnesbyrd om oppstandelsens seirende kraft.
Når vi mediterer i Loreto-helligdommens hellige rom, ledes våre tanker til familien i Nasaret, en familie rammet av mange prøvelser. I en liturgisk hymne blir den omtalt som "prøvet i lidelse" (Roman Breviary, Office og Readings for the Solemnity of the Holy Family). Samtidig var denne "hellige og fromme boligen" (ibid.) også opplyst av en hellig og forklaret glede. Det er mitt ønske at alle familier som er rammet av lidelse, må få del i denne gaven og oppleve den samme opphøyde og inderlige trygghet.
Jeg vil oppfordre både kirkelige og verdslige myndigheter til å ta ansvar for de vansker mange hjem opplever når et familiemedlem rammes av sykdom. La oss huske at Herrens befaling om å besøke de syke først og fremst er rettet til deres pårørende. Når pleie av syke slektninger skjer i kjærlighetens og uselviskhetens ånd og er båret av tro, bønn og sakrament, kan den bli til uvurderlig hjelp for den syke og en anledning for alle som er berørt til å oppdage dyrebare menneskelige og åndelig verdier.
I denne sammenheng går mine tanker spesielt til helsepersonell og menighetsarbeidere, både frivillige og de som i sitt yrke tilbringer sin tid i de sykes nærhet. Jeg vil gjerne legge dem på sinne at de ser på sin gjerning som et særskilt kall og ikke mister motet når vanskeligheter og meningsløshet truer med å ta overhånd.
Å bruke sitt liv i tjenesten for de syke er ikke bare å bekjenpe det onde, men først og fremst å bedre menneskets livskvalitet. Dessuten, i visshet om at "Guds storhet er nedlagt i mennesket" ærer den kristne Gud gjennom legeme, i dets sårbarhet og forgjengelighet såvel som i dets styrke, livskraft og skjønnhet. Han bærer alltid vitnesbyrd om menneskets forgjengelige verdi og dets verdighet også i smerte, sykdom og aldring. Med sin tro på Kristi seier over døden ser den kristne tillitsfullt frem mot dagen da Herren "skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, efter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting" (Filip. 3, 21).
Til forskjell fra de som "ikke har håp" (1. Tess. 4, 13) vet den troende at perioder med lidelse bringer muligheter for nytt liv, nåde og oppstandelse. Denne vissheten kommer til uttrykk i aktiv deltagelse i behandlingsprosessen, i evnen til å akseptere virkeligheten og støtte andre, og i et nært forhold til Kristus i bønn og sakrament. Å pleie syke og døende, å gi hjelp til det utvortes menneske som svekkes og forfaller, slik at det indre mennesket kan fornyes dag for dag (jfr. 2. Koloss. 4, 16) - er ikke dette å medvirke i det oppstandelsesverket som Herren begynte i menneskenes historie med påskemysteriet og som skal fullbyrdes ved tidenes ende? Er ikke dette å leve i håpet (jfr. 1. Peter 3, 15) som er gitt oss?
Hver tørkede tåre bærer bud om de siste tider og gir en forsmak på den endelige fylde (jfr. Åp. 21, 4 og Es. 25, 8). Fordi den kristne kirke vet dette, arbeider den med iver for å pleie de syke og styrke livskvaliteten i samarbeid med alle mennesker av god vilje. Kirken utfører denne vanskelige tjenesten til menneskenes beste både i klare og saklige drøftinger med parter som står for andre moralske syn og gjennom positive bidrag til miljølovgivning, tiltak for å sikre en rettferdig fordeling av helsetjenester, og arbeidet for større solidaritet mellom rike og fattige land (jfr. Tertio Millennio Aveniente, 46).
Til Maria, de lidendes trøster, overlater jeg alle som lider på legeme og sjel sammen med helsearbeidere og alle som uten å spare seg gir sin tid og sine krefter for å pleie de syke. Til deg, Jomfruen av Loreto, vender vi tillitsfullt vårt blikk. Vi ber deg, "vårt liv, vår godhet og vårt håp", at du vil gi oss nåde til å vente på det tredje årtusens morgengry med den samme forventning som rørte seg i ditt hjerte da du så frem til Jesu, din Sønns fødsel. Gi at ditt vern må fri oss fra mismotets ånd, slik at vi midt i de mørke skyggene som ruger over vår tid, kan se lyssporene av Herrens nærvær.
Til din moderlige ømhet overlater vi de sykes tårer, sukk og håp. Måtte trøst og håp komme rikelig over dem og lindre deres sår. Måtte deres smerte forenes med Kristi smerte i frelsens tjeneste. Måtte ditt eksempel gjøre vårt liv til en uopphørlig lovsang til Guds kjærlighet.
Hjelp oss å se og gi akt på andres behov. Fyll oss med iver etter å hjelpe alle som lider og å være nær hos alle ensomme. Og gi oss håp der store og alvorstunge begivenheter skjer. Vi ber deg at du for hvert skritt på livsveien må vise oss med en mors kjærlighet "din Sønns Jesus, O Maria, du mildhetens og kjærlighetens Jomfru". Amen.
Loreto-helligdommen
Loreto er en meget viktig Maria-helligdom som ligger i en liten by nær Adriaterhavskysten i det sentrale Italia. Inne i basilikaen finner man relikvier fra huset der Maria sies å ha unnfanget det evige Guds Ord i sitt skjød etter å ha mottatt erkeengelen Gabriels budskap (Luk. 1, 26-38). Derfor er Vår Frue av Loreto hjemmenes skytshelgen. I samme egenskap er hun også skytshelgen for flymannskaper og flypassasjerer, fordi helligdommen ifølge fromme legender ble flyttet fra Det hellige land av engler. Dette ble proklamert av Pave Benedikt XV (1914-1922).
Our Sunday Visitor Encyclopedia of Catholic History