Pavens budskap til verdensdagen for de syke 11. februar 2000
1. Den åttende verdensdagen for de syke vil bli avholdt i Roma 11. februar 2000, året for det store Jubileet. Den vil finne et kristent fellesskap viet til å revurdere sykdommens og lidelsens realitet i perspektiv av Guds Sønns inkarnasjon. Ut fra denne ekstraordinære hendelsen fremstår disse grunnleggende menneskelige opplevelsene i nytt lys.
Ved slutten av det andre årtusenet av den kristne era, ser Kirken med beundring på menneskehetens framgang i behandlingen av lidelse og et forbedret helsevesen. Den tar opp spørsmålene som reises av helsevesenet for bedre å kunne definere sitt nærvær i denne sammenheng og for å besvare tidens store utfordringer på en passende måte.
Gjennom historien har mennesker brukt sine intellektuelle og følelsesmessige ressurser til det ytterste for å overvinne begrensningene i den menneskelige tilstand, og helsevesenet har gjort store framskritt. Det er nok å tenke på hvordan levealderen stiger og livskvaliteten forbedres, lidelse kan lindres og en persons potensiale kan økes gjennom bruken av gode, sikre medisiner og stadig mer avansert teknologi. I tillegg ser man sosiale framskritt, slik som utbredt bevissthet om retten til behandling og dens uttrykk i juridiske termer i forskjellige "Konvensjoner om de sykes rettigheter". Vi bør heller ikke glemme den anseelige framgangen som er oppnådd gjennom nye medisinske hjelpemidler, bedre kvalifiserte sykepleiere, og frivillig innsats som i senere tid har nådd en høy grad av kompetanse.
2. Men, ved slutten av det andre årtusenet kan vi ikke si at menneskeheten har gjort alt som er nødvendig for å lette den enorme byrde som lidelse legger på individer, familier og hele samfunn.
Tvert imot ser det ut til at, særlig i det siste århundret, har den strømmen av menneskelig smerte som allerede var stor på grunn av menneskenaturens svakhet og såret fra arvesynden, har vokst. Det har også lidelsen påført gjennom individers og nasjoners feilgrep: Jeg tenker på krigene som har kostet så mye blod i dette århundret, kanskje mer enn i noe annet i menneskehetens plagede historie. Jeg tenker på de typer av sykdommer som florerer i samfunnet; som rusmiddelavhengighet, AIDS, sykdommer forårsaket av storbyenes forfall og miljøet. Jeg tenker på økningen i organisert kriminalitet, både i liten og stor skala, og på forslagene om aktiv dødshjelp.
Jeg ser ikke bare for meg sykehussenger hvor så mange syke ligger, men også lidelsene hos flyktninger, foreldreløse barn og de mange ofrene for sosiale onder og fattigdom.
Samtidig med en formørkelse av troen, er det særlig i den sekulariserte verden en ytterligere årsak til lidelse, nemlig at man ikke lenger er i stand til å forstå smertens forløsende betydning og trøsten i det eskatologiske håp.
3. Kirken har til alle tider delt gleder og håp, sorger og redsel med menneskene. Den alltid fulgt og gitt næring til menneskeheten i dens kamp mot smerte og dens iherdige arbeid for å forbedre helsen. Samtidig har den strevet for å åpenbare lidelsens betydning for menneskeheten og rikdommen i forløsningen som ble brakt av Kristus, vår frelser. Historien gir oss mange eksempler på store menn og kvinner som startet utallige prosjekter for sosial hjelp, og lyste opp de siste to årtusener med gode gjerninger. Dette gjorde de fordi de ønsket å etterligne Kristus og hadde en dyp kjærlighet til sine fattige og lidende brødre. Nest etter kirkefedrene og grunnleggerne av religiøse institusjoner, hvordan kan vi unngå å beundre de utallige mennesker som i stillhet og ydmykhet har gitt sine liv i tjeneste for sine syke medmennesker, ofte med stort mot? (jfr. Vita consecrata, n. 83). Daglig ser vi hvordan Kirken, inspirert av kjærlighetens evangelium, fortsetter å bidra med sykehus, helseinstitusjoner og frivillige organisasjoner for å fremme helse og pleie for de syke. Den gir spesiell oppmerksomhet til de mest underpriviligerte deler av verden, uavhengig årsaken til deres lidelse - enten den er frivillig eller ufrivillig.
Denne tilstedeværelsen bør opprettholdes og oppmuntres fordi god helse er et dyrebart gode. Samtidig må man se nøye på alle de ulikheter og motsigelser som fortsatt finnes i helsevesenet.
4. På tross av at det er mange lyspunkter, har skygger formørket inntrykket av de generelle forbedringene i helsestellet gjennom århundrene, og det gjør de fremdeles. Jeg tenker spesielt hvordan sosiale ulikheter kan være avgjørende for tilgang til helsestell. Slik er det fortsatt i store deler av verden, særlig i landene i sør.
Denne urettferdige ulikheten undergraver på mer og mer alvorlig vis enkeltmenneskers fundamentale rettigheter. Hele befolkninger har ikke engang tilgang til de mest nødvendige medisiner. Andre steder blir til og med dyre medisiner sløst bort og misbrukt i stor skala. Og hva kan sies om de mange menneskene som mangler det minimum de trenger for å stille sin sult og lider under alle slags sykdommer? For ikke å nevne alle de krigene som sverter menneskeheten og ikke bare bringer med seg død, men også fysiske og psykiske traumer av alle slag.
5. Med hensyn til disse scenariene må vi innse at i mange tilfeller har dessverre de økonomiske, vitenskapelige og teknologiske gjennombruddene ikke brakt virkelig framgang som er fokusert mot individet og hvert enkelt menneskes ukrenkelige verdighet. Genetikk er så grunnleggende i helsevesenet, særlig for å verne om det nyfødte liv. Men til og med på dette området kan framgang gi muligheter for utillatelige valg, kynisk manipulasjon og interesser som motstrider virkelig utvikling, ofte med ødeleggende resultater. På den ene side har man oppnådd oppsiktsvekkende resultater med tanke på å forlenge livet og til og med å forøke det kunstig. Men på den annen side blir fødselen nektet de som allerede er unnfanget, og for de som ikke lenger regnes for å være til nytte blir døden fremskyndet. Det økende antall initiativer for å gi bedre helse viser at man setter pris på helse, og det er med rette. Men til tider fører dette til en slags kroppskult og hedonistisk søken etter fysisk form. Samtidig har vi endt opp med å se livet som bare en forbruksvare, noe som fører til en marginalisering av funksjonshemmede, gamle og dødssyke som tidligere har vært ukjent.
Alle disse motsigelsene og paradoksale situasjonene kommer av mangel på overensstemmelse mellom to former for logikk. På den ene side logikken i velvære og søken etter teknologisk framgang, og på den annen side logikken i etiske verdier basert på ethvert menneskes verdighet.
6. Ved inngangen til det nye årtusenet er det håp om at "renselsen av hukommelsen" også vil skje i lidelsens verden og i helsevesenet, noe som vil lede til "erkjennelse av de feil som er begått av dem som har båret og bærer kristennavnet." (Incarnationis mysterium, nr.11; jfr. også Tertio millennio adveniente, nr. 33, 37, 51). Det kirkelige samfunn er kalt til å ta imot, også på dette området, invitasjonen til omvendelse som er knyttet til feiringen av det hellige år. Denne prosessen av omvendelse og fornyelse vil gå lettere hvis vi stadig løfter våre øyne til den ene som, " i eukaristiens sakrament [?] ble menneske i Marias skjød for tyve århundrer siden, [og fortsetter] å gi seg selv til menneskeheten som en kilde til guddommelig liv. " (Tertio millennio adveniente, n. 55). Inkarnasjonens mysterium innebærer forståelse av livet som en gave fra Gud, som skal ivaretas på ansvarlig vis og brukes til det gode: Helse er en positiv side ved livet, som skal søkes til beste for oss selv og vår neste. Men helse er ikke det første gode i verdienes hierarki. Når man arbeider for helse bør man derfor ta hele personens velvære i betraktning, også det åndelige velvære.
7. I denne situasjon vender vi vårt blikk særlig mot den lidende og oppstandene Kristus. Da han ble menneske aksepterte Guds Sønn å leve menneskelivet med alle dets sider, inkludert smerte og død. Han oppfylte i sin person de ord han sa ved det siste måltid: "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner" (Joh 15, 13). I feiringen av eukaristien proklamerer kristne Kristi offer og tar del i det, for "ved hans sår har vi fått legedom" (jfr. 1. Pet 2, 24) og ved å forene seg med Ham "bevarer [de] i sine egne lidelser en svært spesiell del av verdens forløsnings uendelige skatt, og kan dele denne skatt med andre (Salvifici doloris, n. 27).
Å etterligne Kristus, den lidende tjener, har fått store helgener og enkle troende til å gjøre sine sykdommer og sin smerte til en kilde for renselse og frelse for dem selv og andre. Den veien Kristus og så mange av hans disipler staket ut åpner store utsikter til personlig helliggjørelse og samarbeid for verdens frelse for våre syke brødre og søstre! Det er en vanskelig vei, fordi mennesket ikke oppdager meningen med lidelse og død av seg selv. Men det er alltid mulig å gå veien med hjelp fra Jesus, den indre Herre og Veileder (jfr. Salvifici doloris, n. 26-27). Oppstandelsen forvandlet Kristi sår til en kilde til helbredelse og frelse. Slik er lyset fra den oppstandene Kristus for alle syke en bekreftelse på at troskap til Gud er en vei som kan lede til seier ved å gi seg selv like til korset, og kan forvandle selv sykdom til en kilde til glede og oppstandelse. Er ikke dette det budskapet som gjenlyder i våre hjerter når vi feirer eukaristien og menigheten sier:
"Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer"? De syke er også sendt ut som arbeidere i Herrens vingård (jfr. Christifidelis laici, n. 53). De strever for å fatte lidelsens dypere mening og dens iboende kime til menneskelig og kristen vekst. Derfor kan de ved sitt eksempel gi et virkningsfullt bidrag til forkynnelsen i en kultur som forsøker å fjerne opplevelsen av lidelse.
8. Jubileet inviterer oss også til å dvele ved Kristi åsyn, han som er sjelens og legemets guddommelige samaritan. Ved å følge eksempelet fra sin guddommelige grunnlegger har Kirken "fra århundre til århundre ? gjentatt evangeliets lignelse om den barmhjertige samaritan, idet den åpenbarer og formidler sin helbredende kjærlighet og Jesu Kristi trøst ? Dette skjedde gjennom utrettelig innsats fra det kristne fellesskapets og alle de som har tatt hånd om syke og lidende ? såvel som dyktig og generøs hjelp fra helsearbeidere" (Christifideles laici, n. 53). Denne innsatsen stammer ikke fra spesifikke sosiale situasjoner, og den bør heller ikke oppfattes som frivillig eller tilfeldig. Den bør sees som et ufravikelig svar på Kristi befaling: "Han kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og lidelser" (Matt 10, 1; jfr. 7-8).
Når vi hjelper de som gjennomlever fysiske og psykiske lidelser får dette mening i eukaristien. Der finner vår omsorg den ikke bare sin kilde, men også sin norm. Det var ikke en tilfeldighet at Jesus knyttet eukaristien nært til tjeneste (Joh 13, 2-6) da Han ba disiplene om ikke bare å fortsette brødsbrytelsen, men også fotvaskingen til minne om Ham.
9. Kristi eksempel, den gode samaritan, må inspirere de troendes innstilling, og få dem til å komme "nær" sine brødre og søstre som lider, gjennom respekt, forståelse, aksept, ømhet, medfølelse og takknemlighet. Det dreier seg om å bekjempe den likegyldigheten som får individer og grupper til selvisk å trekke seg inn i seg selv. For å oppnå dette "må familien, skolen og andre utdanningsinstitusjoner, om enn bare av humanitære årsaker, arbeide utholdende for å gjenoppvekke og forbedre sensitiviteten overfor våre medmennesker og deres lidelser" (Salvifici doloris, nr. 29). For de troende uttrykkes denne menneskelige sensitivitet i agape, det vil si overnaturlig kjærlighet som får dem til å elske sine medmennesker av kjærlighet til Gud. Kirken lar seg veilede av troen og omgir derfor alle som lider med kjærlig omsorg. I de lidende ser Kirken et bilde av sin lidende grunnlegger, og den ønsker å lindre deres lidelser fordi den husker hans ord: "Jeg var syk, og dere så til meg" (Matt 25, 36).
Jesu eksempel, den gode samaritan, får oss ikke bare til å hjelpe de syke, men også til å gjøre alt vi kan for å reintegrere dem i samfunnet. For Kristus er helbredelse faktisk også reintegrasjon: Slik sykdom ekskluderer mennesketr fra samfunnet, slik må helbredelse hjelpe dem til å gjenfinne sin plass i familien, i Kirken og i samfunnet.
Jeg sender ut en varm invitasjon til de som arbeider i helsevesenet eller gjør frivillig innsats der. Jeg inviterer dem til å feste blikket på den guddommelige samaritan, slik at deres tjeneste kan bli en forsmak på den endelige frelsen og rope ut budskapet om en ny himmel og en ny jord "hvor rettferdighet bor" (2 Pet 3, 13).
10. Jesus gjorde mer enn å behandle og helbrede de syke. Han var også en utrettelig forkjemper for helse gjennom sitt frelsende nærvær, sin lære og sine handlinger. Han viste sin kjærlighet til menneskene i forhold som var virkelig menneskelige. Disse fikk ham til å forstå, vise medfølelse og bringe trøst ved å kombinere ømhet og styrke på en harmonisk måte. Han ble beveget av naturens skjønnhet, han var følsom overfor menneskelig lidelse, han kjempet mot ondskap og urettferdighet. De negative sidene ved denne opplevelsen møtte han med mot, og fullt ut klar over følgene bragte han budskapet om en ny verden. I ham ble menneskehetens forløste ansikt synlig og de dypeste menneskelige håp ble fullendt.
Han ønsker å formidle denne harmoniske livets fylde til dagens mennesker. Hans frelsende handling har ikke bare som mål å møte behovene til mennesker som er ofre for sine egne begrensninger og feil, men å støtte dem i deres anstrengelser mot fullkommen selvrealisering. Han åpner muligheten for det guddommelige liv for mennesket. "Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod" (Joh 10, 10).
Fordi den er kalt til å fortsette Jesu oppdrag, må Kirken søke å fremme et fullverdig og ordnet liv for alle.
11. Når det er snakk om å fremme god helse og riktig forstått livskvalitet, er det to plikter som fortjener spesiell oppmerksomhet fra kristne.
Den første er å forsvare livet. I dagens verden er det mange menn og kvinner som kjemper for bedre livskvalitet med respekt for livet selv. De reflekterer over livets etikk slik at de kan fjerne den forvirringen om verdier som noen ganger finnes i dagens kultur. Som jeg nevnte i min encyklika Evangelium vitae: "Spesielt betegnende er [?] oppvåkning av etisk refleksjon omkring livets spørsmål. Bioetikkens fremvekst og utvikling fremmer refleksjonen og dialogen om fundamentale etiske spørsmål med tilknytning til menneskets liv, både mellom troende og ikke-troende såvel som mellom tilhengere av ulike religioner" (nr. 27). Men i tillegg til dette er det dessverre mange som er opptatt med å fremme en urovekkende dødskultur. De sprer en mentalitet som er fylt av egoisme og hedonistisk materialisme, og som gir sosial og juridiske støtte til undertrykkelsen av livet. Ved roten til denne kulturen er det ofte en innstilling som er som Prometheus'. Den får mennesket til å tro at "det kan ta spørsmålet om liv og død i egne hender, mens det som i virkeligheten skjer er at mennesket selv bukker under for en død hvor enhver utsikt til mening eller håp er borte" (Evangelium vitae, nr. 15). Når vitenskap og medisinsk praksis står i fare for å miste av syne deres iboende etiske dimensjon, kan helsearbeidere "bli sterkt fristet til å manipulere med liv, eller til og med stille seg i dødens tjeneste" (ibid. nr. 89).
12. I denne sammenhengen er troende kalt til å utvikle troens innsikt mens de ser på livets opphøyde og mystiske verdi, også når det virker skjørt og sårbart. "Dette blikket blir ikke formørket ved synet av syke, lidende og marginaliserte eller dem som står ved dødens terskel, men lar seg utfordre av situasjonen til å søke en mening i og ut over den, og som nettopp under slike forhold er åpen for å ta imot invitasjonen til et møte, en dialog og til solidaritet som står å lese i hvert menneskeansikt" (ibid., nr. 83).
Denne oppgaven faller spesielt på helsearbeidere: leger, farmasøyter, sykepleiere, sykehusprester, menn og kvinner i ordenslivet, administratorer og frivillige arbeidere, som gjennom sitt yrke er kalt på en spesiell måte til å vokte menneskenes liv. Men den retter også søkelyset på alle andre mennesker, først av alt på den sykes slektninger. De vet at "Det rop som stiger fra menneskets hjerte når det konfronteres med lidelse og død og fristelsen til å gi opp er nærliggende, er fremfor alt et rop om ledsagelse, medfølelse og støtte i prøvelsens tid. Det er en bønn om håp, når alt menneskelig håp er borte" (ibid., nr. 67).
13. Den andre plikten kristne ikke kan unndra seg er å fremme en menneskeverdig helse. I vårt samfunn er det fare for å gjøre helse til et avgudsbilde der alle andre verdier er mindre viktige. Det kristne synet på mennesket motsetter seg en oppfatning av helse redusert til ren, overstrømmende vitalitet og tilfredshet med egen fysisk form, der enhver virkelig overveielse av lidelse er fjernet. Dette synet overser menneskets åndelige og sosiale dimensjoner, og ender med å true dets virkelige velvære. Nettopp fordi helse ikke er begrenset til biologisk perfeksjon har også et liv i lidelse rom for vekst og selvutvikling, og åpner for å oppdage nye verdier.
Dette synet på helse er basert på et menneskesyn som respekterer hele personen, og er langt fra å identifisere helse som bare fravær av sykdom. Det streber mot en bedre harmoni og sunnere balanse på det fysiske, psykologiske, åndelig og sosiale plan. I dette perspektiv er personen selv kalt til å mobilisere alle sine tilgjengelige krefter for å oppfylle sitt kall til beste for andre.
14. Denne modellen krever at Kirken og samfunnet skaper en økologi som er mennesket verd. Miljøet er knyttet til enkeltmenneskers og hele befolkningens helse. Det utgjør mennesket "hjem" og helheten av de ressurser som er gitt i dets varetekt, "hagen som skal stelles og åkeren som skal dyrkes". Men den økologien som omgir personen må kombineres med en indre, moralsk økologi, den eneste som er passende for en riktig oppfatning av helse.
Sett i sin helhet blir menneskenes helse slik et attributt ved livet, en ressurs for tjeneste for deres medmennesker og åpenhet for frelsen.
15. I jubileumsåret for Herrens nåde - "et år for ettergivelse av syndene og den straff syndene gir, et år for forsoning mellom stridende, et år for mangfoldig omvendelse og for sakramental og utenom-sakramental bot" (Tertio millenio adveniente, nr. 14) - inviterer jeg pastorer, prester, menn og kvinner i ordenslivet, de troende og alle mennesker av god vilje til modig å møte de utfordringene som truer på lidelsens og helsens område.
Måtte den Internasjonale eukaristiske kongress, som vil bli feiret i Roma i år 2000, bli et senter som kan utstråle bønner og initiativer og gjøre den guddommelige samaritans nærvær levende og aktivt i helsevesenet.
Gjennom bidrag fra våre brødre og søstre i alle kristne kirker har jeg et stort håp om at feiringen av jubileumsåret 2000 vil markere utviklingen av økumenisk samarbeid i kjærlig tjeneste for de syke. Slik kan vi berette klart til alle om en søken etter enhet på kjærlighetens vei.
Jeg retter en særlig appell til de internasjonale politiske, sosiale og helserelaterte organisasjonene i alle verdensdeler om at de må være overbevisende forkjempere for konkrete prosjekter for å bekjempe alt som er skadelig for menneskets verdighet og helse.
Ved korsets fot (jfr. Joh 19, 25) tok jomfru Maria tok del i sin Sønns lidelse. Med sin inngående kjennskap til lidelse gir hun sin konstante og kjærlige beskyttelse til de som opplever fysiske og psykiske lidelser på grunn av begrensningene og sårene i den menneskelige tilstand. Måtte hun følge oss når vi aktivt tar del i livet til våre syke brødre og søstre.
Jeg overgir de syke og alle deres nærmeste til henne, De sykes helse og Fredens dronning, slik at hun med sin moderlige forbønn kan hjelpe dem å bygge kjærlighetens sivilisasjon.
Med disse håp gir jeg en særskilt apostolisk velsignelse til alle.
Johannes Paul II