Til biskopene
Til prestene og diakonene
Til ordensmedlemmene
Til alle troende
1. Foran det tredje årtusen av den nye tidsregning går tankene spontant til apostelen Paulus' ord: "Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne" (Gal 4, 4). Tidens fylde identifiseres med at Ordet - Sønnen som er av samme vesen som Faderen - ble menneske, og med verdens forløsningsmysterium. Paulus understreker i denne teksten at Guds Sønn ble født av en kvinne og underlagt loven, og at han kom til verden for å kjøpe dem fri som sto under loven, slik at de kunne få barnekår. Og han legger til: "Og beviset på at dere er hans sønner, er at Gud har inngydt sin Sønns Ånd i våre hjerter, hvor den roper: 'Abba! Far!'" Hans konklusjon er virkelig trøsterik: "Så er du da ikke lenger slave, men sønn; og er du sønn, har du også av Gud fått arverett" (Gal 4, 6-7).
Paulus' fremstilling av inkarnasjonens mysterium inneholder åpenbaringen av Treenighetens mysterium og av hvordan Sønnens misjon fortsetter i den Hellige Ånds misjon. Guds Sønns inkarnasjon, hans unnfangelse og fødsel, er forutsetningen for at den Hellige Ånd blir sendt. Slik lar Paulus' ord fylden av det forløsende inkarnasjonsmysteriet skinne igjennom.
I. Jesus Kristus er i går og i dag den samme... (Hebr13, 8)
2. I sitt evangelium gir Lukas oss en kortfattet beskrivelse av omstendighetene rundt Jesu fødsel: "Det hendte i de dager at det utgikk befaling fra Caeasar Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. [...] Og alle drog avsted for å la seg innskrive, hver til sin by. Så drog da også Josef fra Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem - han var nemlig av Davids hus og ætt - for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde. Hun fødte da sin sønn, sin førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe." (Luk 2, 1,3-7).
Slik ble det oppfylt det engelen Gabriel hadde forutsagt ved bebudelsen. Han hadde sagt til jomfruen i Nasaret: "Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!" (Luk 1, 28) Disse ordene forskrekket Maria, så Guds budbærer skyndte seg å tilføye: "Frykt ikke, Maria. For du har funnet nåde hos Gud. Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja 'den Allerhøyestes sønn' skal han kalles.[...] Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds Sønn." (1, 30-32,35). Marias svar til engelen var entydig: "Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt" (1, 38). Aldri i menneskehetens historie har så meget vært avhengig av menneskets samtykke.1
3. I innledningen til sitt evangelium sammenfatter Johannes i én eneste setning dybden i inkarnasjonsmysteriet. Han skriver: "Og Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss. Hans guddomsglans har vi sett, - en herlighet som en enbåren Sønns, kommet fra Faderen og fylt av hans nåde og sannhet." (Joh 1, 14). For Johannes ble det evige Ordet, av samme vesen som Faderen, menneske ved Jesu unnfangelse og fødsel.
Evangelisten taler om Ordet, som i begynnelsen var hos Gud, og ved hvilket alt som eksisterer har blitt skapt; Ordet, i hvilket det var liv, livet som var menneskenes lys (kfr. 1-4). Apostelen Paulus skriver at den enbårne Sønn, Gud av Gud, er "all skapningens førstefødte" (Kol 1, 15). Gud skapte verden ved Ordet. Ordet er den evige visdommen, Guds tanke og bildet av hans vesen, "Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde" (Hebr 1, 3). Han blir født og elskes i evighet av Faderen, som Gud av Gud og lys av lys, og er så begynnelsen og urtypen for alt Gud har skapt i tiden.
At det evige Ord i tidens fylde tok på seg skapningens kår, gir en unik kosmisk verdi til det som skjedde i Betlehem for to tusen år siden. Takket være Ordet fremtrer den skapte verden som "kosmos", et ordnet univers. Og det er igjen Ordet som, ved å bli menneske, fornyer skapelsens kosmiske orden. Efeserbrevet taler om den plan Gud forut hadde fattet i Kristus: "for å virkeliggjøre den i tidenes fylde: Å sammenfatte alle ting i enheten i Kristus - dem i himmelen så vel som dem på jorden" (Ef 1,10).
4. Kristus, verdens forløser, er den eneste formidleren mellom Gud og menneskene, og det finnes intet annet navn under himmelen som vi kan bli frelst ved (kfr. Apg 4, 12). Vi leser i Efeserbrevet: "i ham er vi frikjøpt, gjennom hans blod, gjennom ham er våre misgjerninger tilgitt. For så rik er den nåde Faderen har sendt ned over oss, i strømmer av visdom og forstand [...] [Ifølge] den frie beslutning han forut hadde fattet, for å virkeliggjøre den i tidenes fylde." (Ef 1, 7-10). Kristus, Sønnen av samme vesen som Faderen, er altså den som åpenbarer Guds plan med hele skaperverket, og med mennesket i særdeleshet. På en virkningsfull måte slår Det annet Vatikankonsil fast at Kristus "manifesterer [...] fullt ut mennesket for det selv og viser det dets herlige kall".2 Han viser mennesket dette kallet ved å åpenbare Faderen og Faderens kjærlighets mysterium. Som avbildet av "den usynlige Gud" er Kristus det fullendte menneske som har gitt Adams barn tilbake deres gudlikhet, den som var blitt deformert av synden. I hans menneskelige natur, syndfri og opptatt i Ordets guddommelige person, blir hvert menneskes natur opphøyet til en sublim verdighet: "Han, Guds Sønn, forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon. Han arbeidet med menneskehender, tenkte med et menneskesinn, handlet ut fra et menneskes vilje, elsket med et menneskehjerte. Idet han fødtes av jomfru Maria, ble han virkelig en av oss, lik oss i alt bortsett fra synden."3
5. Da Guds Sønn "ble en av oss", skjedde det i største ydmykhet, så det er ikke rart at historikere, opptatt som de har vært av mer sensasjonelle hendelser og mer berømte personer, til å begynne med kun viet ham korte, om enn betydningsfulle, omtaler. Man finner henvisninger til Kristus for eksempel i den jødiske historien som historikeren Josefus skrev i Roma mellom år 93 og 94,4 og fremfor alt i Tacitus Annaler, som ble skrevet mellom år 115 og 120. Der forteller historikeren om Romas brann i år 64, en brann Nero helt uriktig ga de kristne skylden for. Han nevner uttrykkelige Kristus "som ble henrettet av prokuratoren Pontius Pilatus under Tiberius regjering".5 Også Suetonius forteller i sin biografi om keiser Claudius, skrevet omtrent i år 121, at jødene ble fordrevet fra Roma fordi de "satte i gang mange opprør inspirert av en viss Chrestus".6 Dette blir allment ansett å henspille på Jesus Kristus, som var blitt en kilde til konflikt blant jødene i Roma. Et betydningsfullt bevis på kristendommens raske spredning er at Plinius den yngre, guvernør i Bitynia mellom 111 og 113, rapporterte til keiser Trajan at et betydelig antall mennesker pleide å samles "før soloppgang på en bestemt dag for med vekselsang synge en hymne til Kristus som til en Gud".7
Den store begivenheten, som de ikke-kristne historikerne kun nevner i forbifarten, stråler frem i all sin fylde i Det nye testamentets skrifter. Selv om de er trosdokumenter, er de ikke mindre pålitelige som historiske vitnesbyrd. Kristus, sann Gud, og sant menneske, Herre over kosmos, er også historiens Herre, dets "Alfa og Omega" (Åp 1, 8; 21. 6), "opphavet og målet" (Åp 21, 6). I ham har Faderen sagt det endelige ord om mennesket og dets historie. Brevet til hebreerne oppsummerer dette virkningsfullt: "Mange ganger og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. Men nå, ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen [...]" (Hebr 1, 1-2).
6. Jesus ble født av det utvalgte folk for å oppfylle løftet Abraham hadde fått og profetene stadig minnet om. Disse talte i Guds navn og i hans sted. Det gamle testamentets frelseshistorie er essensielt rettet inn mot å forberede og forkynne Kristi, universets forløsers, og hans messianske rikes komme. Den gamle pakts bøker vitner stadig om Guds oppmerksomme pedagogikk.8 I Kristus når denne pedagogikken sitt mål. Han taler nemlig ikke bare "i Guds navn" som profetene, men er Gud selv som taler i sitt evige Ord som er blitt menneske. Her er vi ved den vesentlige forskjellen mellom kristendommen og alle andre religioner, hvor menneskenes søken etter Gud har kommet til uttrykk helt fra opphavet av. Kristendommen tar utgangspunkt i Ordets inkarnasjon. Her er det ikke bare mennesket som søker Gud, men det er Gud selv i egen person som kommer for å tale til mennesket om seg selv og for å vise det den veien det kan gå for å nå ham. Evangeliet etter Johannes forkynner: "Gud har ingen noensinne sett; men den enbårne Sønn, som dveler i Faderens favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1, 18) Det inkarnerte Ordet er altså oppfyllelsen av den lengsel som finnes i alle menneskehetens religioner; denne oppfyllelse er Guds verk, og overgår enhver menneskelig forventning. Den er et nådens mysterium.
I Kristus er ikke religionen lenger en "famlende søken etter Gud" (kfr. Apg 17, 27), den er troens svar til Gud som åpenbarer seg; et svar der mennesket taler til Gud som til sin Skaper og Fader. Det er et svar som er gjort mulig av dette unike mennesket som på samme tid er Ordet av samme vesen som Faderen, i hvilket Gud taler til hvert menneske, og hvert menneske blir gjort i stand til å svare. Hva mer er, i dette mennesket svarer hele skaperverket Gud. Jesus Kristus er alle tings nye begynnelse; i ham gjenfinner alt seg selv, blir tatt imot og blir gitt tilbake til Gud fra hvem det har sitt opphav. På denne måten er Kristus oppfyllelsen av den lengsel som finnes i alle verdens religioner, og derved deres eneste og endelige fullbyrdelse. Om Gud på den ene side taler om seg selv til menneskeheten i Kristus, så er det i den samme Kristus at hele menneskeheten og hele skaperverket på sin side svarer Gud - ja gir seg hen til Gud. Slik vender alt tilbake til sitt opphav. Kristus sammenfatter alt i himmel og på jord (kfr. Ef 1, 10) og er samtidig alle tings fullbyrdelse i Gud - en fullbyrdelse som er Guds herlighet. Den religion som er grunnlagt på Jesus Kristus, er herlighetens religion; den innebærer å leve et nytt liv til Guds herlighets pris (kfr. Ef 1, 12). Hele skaperverket er i virkeligheten en manifestasjon av Guds herlighet; særlig er mennesket (vivens homo) en åpenbaring av Guds herlighet, kalt til å leve av fylden av livet i Gud.
7. I Jesus Kristus ikke bare taler Gud til mennesket, han søker det. Guds Sønns inkarnasjon vitner om at Gud søker mennesket. Jesus sammenligner denne søken med å finne igjen et bortkomment får (kfr. Luk 15, 1-7). Det er en søken som springer ut av Guds innerste og har sitt høydepunkt i Ordets inkarnasjon. Om Gud søker mennesket, som er skapt i hans bilde, gjør han det fordi han elsker menneskene for evig i Ordet; i Kristus vil han opphøye mennesket, gi det barnekårets verdighet. Gud søker altså mennesket, som er hans særskilte eiendom på en annen måte enn resten av skaperverket er det. Det er Guds eiendom på grunn av et kjærlighetsvalg: Gud søker mennesket drevet av sitt farshjerte.
Hvorfor søker Gud mennesket? Fordi mennesket har fjernet seg fra ham, og gjemt seg slik Adam gjorde blant trærne i det jordiske paradis (kfr. 1 Mos 3, 8-10). Mennesket lot seg lede vill av Guds fiende (kfr. 1Mos 3, 13). Satan lurte mennesket ved å overbevise det om at det selv var en gud, kunne kjenne godt og ondt som Gud og styre verden som det ville uten å behøve å bry seg om Guds vilje (kfr. 1 Mos 3, 5). Gud søker mennesket ved sin Sønn for å få det til å forlate det ondes veier, veier som har en tendens til å føre det stadig lenger bort. "Å få mennesket bort fra" disse veiene vil si å få mennesket til å forstå at det er på villspor; det betyr å overvinne det onde som finnes i menneskehetens historie. Å overvinne det onde: Dette er forløsningen. Den blir virkeliggjort ved Kristi offer, ved det blir mennesket frikjøpt fra sin syndeskyld og forsonet med Gud. Guds Sønn ble menneske, antok en kropp og en sjel i jomfruens skjød, nettopp for å bli det fullkomne soningsoffer. Inkarnasjonens religion gjelder verdens forløsning ved Kristi offer, seieren over det onde, over synden og over døden selv. Idet Kristus tar imot døden på korset, både åpenbarer og gir han livet, fordi han gjenoppstår, og døden ikke lenger har noen makt over ham.
8. Den religion som har sitt utspring i den forløsende inkarnasjonens mysterium, handler om å "være i Guds innerste", om å ta del i hans eget liv. Paulus taler om dette i det som nettopp er blitt sitert: "Og beviset på at dere er sønner, er at Gud har inngydt sin Sønns ånd i våre hjerter, hvor den roper: 'Abba! Far!'" (Gal 4, 6). Mennesket hever sin røst lik Kristus, som vendte seg til Gud "under gråt og høy klage"(Hebr 5, 7), spesielt i Getsemane og på korset: Mennesket roper til Gud som Kristus ropte, og viser slik at det har del i hans barnekår ved den hellige Ånd. Den hellige Ånd, som Faderen sender i Sønnens navn, gjør at mennesket tar del i Guds indre liv. Den gjør mennesket til barn, som Kristus, og arving til alt som tilhører Sønnen (kfr. Gal 4, 7). I dette består religionen som handler om å "være i Guds innerste liv" og begynner med at Guds Sønn blir menneske. Den hellige Ånd, som utforsker dybdene i Gud (kfr. 1 Kor 2, 10), leder oss mennesker inn i dette dypet ved kraften i Kristi offer.
