b) Den andre fasen
39. Utfra dette omfattende bevisstgjøringsprogrammet blir det senere mulig å begynne den andre fasen, den egentlige forberedelsen. Den vil strekke seg over tre år, fra 1997 til 1999. Den ideelle oppbygging av denne treårsperioden, sentrert omkring Kristus, Guds Sønn som er blitt menneske, kan ikke annet enn å være teologisk, det vil si trinitarisk.
Det første året: Jesus Kristus
40. Det første året, 1997, skal derfor være viet refleksjonen rundt Kristus, Faderens Ord, som er blitt menneske ved den hellige Ånd. Det er viktig å legge vekt på jubelårets tydelig kristologiske karakter, siden det er Guds Sønns inkarnasjon som skal feires, noe som er et frelsens mysterium for hele menneskeslekten. Det allmenne temaet som mange kardinaler og biskoper har foreslått for dette året, er: "Jesus Kristus, verdens eneste frelser, i går, i dag og til evig tid" (kfr. Hebr 13, 8).
Konsistoriet foreslo blant annet følgende kristologiske temaer: Nyoppdagelsen av Kristus som frelser og forkynner av Evangeliet, med særlig henvisning til fjerde kapittel i Lukasevangeliet hvor vi møter både Kristi utsendelse for å forkynne Evangeliet og jubelårstemaet; en fordypelse av hans inkarnasjons mysterium og hans fødsel av Marias jomfruelige skjød; nødvendigheten av å tro på ham for å frelses. For å forstå hvem Kristus virkelig er, må de kristne, særlig dette året, lese Bibelen med ny interesse, "snart ved hjelp av liturgien som er full av de guddommelige ord, snart ved bibellesning eller foredrag om emnet, videre også ved andre tiltak".24 For i den åpenbarte teksten er det den himmelske Far selv som kommer oss i møte med kjærlighet, er sammen med oss og viser oss sin enbårne Sønns natur og sin plan for menneskehetens frelse.25
41. Det tidligere nevnte engasjementet for å gjøre frelsesmysteriet sakramentalt nærværende, Kfr. paragraf 31. O.a.] kan i løpet av året bygge på gjenoppdagelsen av dåpen som grunnlaget for det kristne liv i henhold til apostelens ord: "idet dere er døpt til Kristus, har dere også ikledd dere Kristus"(Gal 3, 27). Den katolske kirkes katekisme minner for sin del om at "Dåpen utgjør grunnlaget for fellesskap mellom alle kristne, også med dem som ennå ikke har fullt fellesskap med Den katolske kirke".26 Nettopp fra en økumenisk synsvinkel blir dette et meget viktig år for sammen å rette blikket mot Kristus, den eneste Herre, i streben etter å bli ett i ham i samsvar med hans bønn til Faderen. Understrekningen av Kristi, Guds ords og troens sentrale stilling, burde ikke unngå å vekke interesse og bli positivt mottatt hos kristne av andre konfesjoner.
42. Alt bør rettes inn mot jubelårets viktigste mål, som er å styrke troen og de kristnes vitnesbyrd. Derfor er det nødvendig å vekke opp en sann higen etter hellighet hos alle kristne, en sterk lengsel etter omvendelse og personlig fornyelse i et klima preget av stadig mer intensiv bønn og solidarisk åpenhet for vår neste, særlig den mest trengende.
Det første året blir med andre ord en passende anledning til å gjenoppdage katekesen i dens opprinnelige betydning og verdi som "apostlenes undervisning" (Apg 2, 42) om Jesu Kristi person og hans frelses mysterium. For dette formål vil det vise seg meget nyttig å fordype studiet av Den katolske kirkens Katekisme som fremstiller "på en trofast og sammenhengende måte den lære som har sin opprinnelse i Den hellige Skrift, i Den levende tradisjon i Kirken og det autentiske læreembede, på samme måte som i kirkefedrenes åndelige arv og arven fra Kirkens hellige menn og kvinner, slik at det kristne mysterium blir bedre kjent og Gudsfolkets tro bestyrket".27 For å være realistiske må vi ikke unnlate å opplyse de kristnes samvittighet om feiltagelsene angående Kristi person og sette motstanden mot ham og mot Kirken i et riktig lys.
43. Den hellige jomfru, som vil være nærværende så å si på en indirekte måte under hele forberedelsesfasen, vil i dette første året bli betraktet fremfor alt i sitt guddommelige moderskaps mysterium. Det var i hennes skjød Ordet ble kjød! Det er derfor vi ikke kan hevde Kristi sentrale stilling uten samtidig å anerkjenne den rolle hans hellige mor har spilt. Hennes kult, om den er riktig opplyst, kan på ingen måte forringe "Kristi verdighet og kraft som den éne mellommann mellom Gud og mennesker."28 Maria peker nemlig stadig mot sin guddommelige Sønn og er for alle troende et forbilde for levd tro. "Ved andektig å vende sin tanke mot henne og betrakte henne i lyset av det menneskevordne Guds Ord, trenger Kirken med ærbødighet dypere inn i Inkarnasjonens mysterium, og blir stadig mer likedannet med sin Brudgom".29
Det andre året: den hellige Ånd
44. 1998 - det andre året i forberedelsesfasen - vil være særlig viet den hellige Ånd og hans helliggjørende nærvær i fellesskapet av Kristi disipler. I encyklikaen Dominum et Vivificantem skrev jeg: "Det store jubelåret ved slutten av det andre årtusen har en pneumatologisk profil, ettersom inkarnasjonens mysterium ble fullbyrdet 'ved den hellige Ånd.' Inkarnasjonen 'var et verk' av den Ånd som - av samme vesen som Faderen og Sønnen - i den treenige Guds absolutte mysterium er kjærligheten som person, den uskapte gave, den evige kilde til all Guds given i skapelsesordenen. Ånden som er det umiddelbare prinsipp og, på et vis, subjektet for Guds meddelelse av seg selv i nådens orden. Inkarnasjonens mysterium er høydepunktet av denne given, av denne guddommelige selvmeddelelsen."30
Kirken kan ikke forberede seg på det nye årtusen "på annet vis enn ved den hellige Ånd. "Det som 'i tidens fylde' var et verk av den hellige Ånd, kan nå bare ved hans virke tre frem fra Kirkens hukommelse."31
For Ånden aktualiserer i Kirken, til alle tider og på alle steder, den eneste åpenbaringen som Kristus bragte menneskene, og gjør den levende og virksom i hvert enkelt menneskes sinn: "Men Talsmannen, den hellige Ånd, som Faderen sender i mitt navn, han skal undervise dere om alt og la dere minnes alt hva jeg har sagt." (Joh 14, 26)
45. En av de fremste oppgavene i forberedelsen for jubelåret er derfor å gjenoppdage Åndens nærvær og virke i Kirken, det være seg sakramentalt, først og fremst ved fermingen, eller gjennom mangfoldige karismer, oppgaver og tjenester som han vekker til Kirkens beste: "Ånden er én, men han fordeler sine forskjellige gaver til Kirkens beste, alt efter sin rikdom og efter legemets behov (kfr. 1. Kor 12,1-11). Av disse gaver er den nåde som apostlene har mottatt den største, for til og med de som har mottatt åndsgaver, underordnes av Ånden apostlenes myndighet (kfr. 1. Kor, 14). Den samme Ånd danner selv legemets enhet ved sin kraft og ved å knytte de troende sammen, han vekker og fremmer kjærligheten mellom de troende".32
Også i vår tid er det Ånden som er hovedkraften i den nye evangeliseringen. Derfor er det viktig å gjenoppdage Ånden som den som bygger Guds rike under historiens gang og forbereder dets fullstendige åpenbaring i Jesus Kristus. Han rører menneskenes hjerter og lar frøene til den endelige frelsen, som skal komme ved tidenes ende, vokse i deres liv.
46. I dette eskatologiske perspektivet vil de troende bli kalt til å gjenoppdage håpets teologale dyd, som de "alt nå har fått høre om, gjennom sannhetens ord, Evangeliet" (Kfr. Kol 1,5). Grunnholdningen av håp hjelper på den ene siden de kristne til ikke å miste det endelige målet av syne, det som gir mening og verdi til hele deres tilværelse. På den annen siden gir håpet dem sterke og dype motiver for et daglig engasjement for å forandre virkeligheten og gjøre den i overensstemmelse med Guds plan.
Apostelen Paulus minner oss om at: "Vi vet at hele skapningen uten unntagelse fremdeles stønner i fødselsveer. Og ikke den alene, men også vi som alt har fått den første høst av Åndens gaver, - også vi sukker i vårt hjertes dyp, mens vi i lengsel venter på at vårt legeme skal bli kjøpt fri og vi blir Guds barn. For i håpet er vi frelst" (Kfr. Rom 8, 22-24). De kristne er kalt til å forberede seg til det store jubelåret ved det tredje årtusens begynnelse gjennom å fornye sitt håp om Guds rikes endelige komme, forberede det daglig i sine hjerter, i det kristne fellesskap de tilhører, i sitt sosiale miljø og dermed også i verdenshistorien.
Det er dessuten viktig å verdsette og studere de håpets tegn som finnes nå mot slutten av vårt århundre, til tross for de skyggesider som ofte gjør at vi ikke ser dem. I samfunnet omfatter slike tegn vitenskapelige, tekniske og fremfor alt medisinske fremskritt i menneskelivets tjeneste. Det finnes en mer levende følelse av ansvar for miljøet, bestrebelser på å gjenopprette fred og rettferdighet der disse verdier er blitt krenket, vilje til forsoning og solidaritet mellom ulike folk og spesielt i det komplekse Nord - Sør forholdet... I Kirken er slike tegn større lydhørhet for Åndens røst gjennom mottagelse av nådegavene og fremme av legfolket, det intensive engasjementet for alle kristnes enhet og det rom som gis for dialog med andre religioner og med vår tids kultur...
47. I løpet av det andre forberedelsesåret bør de kristnes refleksjoner særlig kretse om betydningen av enhet i Kirken, målet for de ulike gaver og karismer Ånden oppvekker i den. Det kan være passende å studere hva Det annet Vatikankonsil lærer om Kirken særlig i den dogmatiske konstitusjonen Lumen Gentium. Dette viktige dokumentet legger uttrykkelig vekt på at Kristi legemes enhet er grunnlagt på Åndens virke, blir garantert av den apostoliske tjeneste og holdt oppe av gjensidig kjærlighet (kfr. 1Kor 13,1-8). En slik kateketisk fordypning av troen kan ikke annet enn å lede medlemmene av Guds folk til en mer moden bevissthet om sitt ansvar og til en mer levende sans for verdien av lydighet i Kirken.33
48. I løpet av dette året kan vi betrakte Maria som unnfanget det menneskevordne Ordet ved den hellige Ånd, og siden hele sitt liv lot seg ledes av Åndens virke i sitt indre. Dette året vil hun bli betraktet og etterfulgt fremfor alt som kvinnen som var lydig mot Åndens røst, stillhetens og lydhørhetens kvinne, håpets kvinne, som visste å ta imot Guds vilje lik Abraham, han som "mot alt håp satte [...] sitt håp" (Rom 4,18). Maria har bragt Jahves fattiges lengsel til dens fulle uttrykk og er et strålende forbilde for dem som av hele sitt hjerte setter sin lit til Guds løfter.
Det tredje året: Gud Fader
49. 1999, forberedelsenes tredje og siste år, skal utvide den troendes horisonter mot Kristi eget perspektiv: Perspektivet til "deres Far i himlene" (Matt 5, 45), fra hvem han ble sendt og til hvem han vender tilbake (kfr. Joh 16, 28).
"Og det evige liv, det er å kjenne deg, den ene, sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus" (Joh 17, 3). Hele det kristne liv er som en lang pilegrimsvandring til Faderens hus, han hvis betingelsesløse kjærlighet til hvert menneske og spesielt til "den bortkomne sønn" (kfr. Luk 15, 11-32) vi oppdager på ny hver dag. Denne pilegrimsferden involverer enkeltmenneskets innerste, utvider seg så til de troendes fellesskap for til slutt å nå hele menneskeheten.
Jubelåret, som kretser rundt Kristus, blir dermed en mektig lovprisning av Faderen: "Velsignet er han, vår Herre Jesu kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvold ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn " (Ef 1, 3-4).
50. Dette tredje året bør en følelse av en "vandring til Faderen" tilskynde alle til å slå inn på den vei som leder til ekte omvendelse idet de holder fast ved Kristus, menneskenes forløser. Dette omfatter både en "negativ" side, det å bli fri fra synd, og en "positiv", nemlig å velge det gode som kommer til uttrykk i de etiske verdier som finnes i den naturlige lov og blir bekreftet og fordypet av Evangeliet. Dette er den rette sammenhengen for å gjenoppdage og intensivt feire botens sakrament i dets dypeste mening. Å forkynne at omvendelsen er et av den kristne kjærlighetens ufravikelige krav, er særlig viktig i dagens samfunn, der selve grunnlaget for et etisk syn på menneskets eksistens ofte synes å bli borte.
Av den grunn passer det, særlig dette året, å fremheve den teologale dyden kjærlighet og å minne om de korte og meningsladede ordene i Johannes' første brev: "Gud er kjærlighet" (4, 8.16). Kjærligheten med sine to ansikter, kjærlighet til Gud og til våre medmennesker, oppsummerer den troendes moralske liv. Den har sin kilde og sitt mål i Gud.
51. Ettersom Jesus kom for å "forkynne det glade budskap for de fattige" (kfr. Matt 11, 5 ; Luk 7, 22) må vi i denne sammenheng understreke enda sterkere at Kirken har valgt å engasjere seg særskilt for de fattige og utstøtte. Ja, vi må si at engasjementet for rettferdighet og fred i en verden som vår, preget av mange konflikter og utålelig sosial og økonomisk urettferdighet, er en nødvendig del av forberedelsene til og feiringen av jubelåret. I den 3. Moseboks ånd (25, 8-28) må de kristne tale på vegne av verdens fattige og foreslå jubelåret som et passende tidspunkt for blant annet å vurdere en betydelig lettelse, eller bent frem en total ettergivelse, av den internasjonale gjelden som tynger mange nasjoner og deres skjebne. Jubelåret kan også gi anledning til å tenke over andre utfordringer i vår tid, som vanskelighetene i dialogen mellom ulike kulturer og spørsmål som angår respekten for kvinners rettigheter og styrkingen av familien og ekteskapet.
52. Med tanke på at Kristus "ved å åpenbare hemmelighetene om Faderen og Hans kjærlighet manifesterer [...]mennesket [fullt ut] for det selv og viser det dets herlige kall",34 vil to oppgaver være uungåelige, særlig i løpet av det tredje forberedelsesåret: Å møte en sekularisert verdensanskuelse og å føre dialog med de store verdensreligionene.
Hva det første punktet angår, vil det passe å ta opp den omfattende tematikken omkring kulturkrisen som har avtegnet seg stadig tydeligere, særlig i den vestlige verden. Det som kjennetegner denne del av verden er en viderekommen teknologisk utvikling, men samtidig en indre forarming som skyldes at Gud blir glemt eller marginalisert. Denne kulturkrisen må bli møtt med en kjærlighetens kultur bygd på de universelle verdiene fred, solidaritet, rettferdighet og frihet, verdier som når sin høyeste oppfyllelse i Kristus.
53. Hva det religiøse område angår, blir forberedelsene for år 2000, også i lys av de senere tiårs hendelser, en utmerket anledning til dialog med andre religioner, etter Det annet Vatikankonsils klare retningslinjer i deklarasjonen Nostra Aetate om Kirkens forhold til de ikke- kristne religioner.
I denne dialogen bør jøder og muslimer innta en fremtredende plass. Gud gi at det blir mulig, som en bekreftelse på slike hensikter, også å virkeliggjøre fellesmøter på steder som er viktige for de store monoteistiske religioner.
Derfor undersøker man nå hvordan man kan forberede såvel historiske møter på de symbolsk ladede stedene Betlehem, Jerusalem og Sinaifjellet for å intensivere dialogen med jøder og muslimer, som møter med representanter for de store verdensreligioner i andre byer. Man må likevel alltid prøve å unngå å skape farlige misforståelser og være godt oppmerksom på risikoen for synkretisme og lettkjøpt, bedragersk tildekking av problemer.
54. Mot hele denne omfattende bakgrunn av engasjementer, vil den hellige Jomfru Maria, Faderens utvalgte datter, stå for de troendes blikk som et fullkomment eksempel på kjærlighet både til Gud og til nesten. Som hun selv sier i lovsangen Magnificat, store ting har den Mektige gjort med henne, hellig er hans navn (kfr. Luk 1, 49). Faderen har utvalgt Maria til et unikt oppdrag i frelseshistorien: Å være mor til den ventede Frelseren. Jomfruen svarte på Guds kall med å stille seg helt til hans disposisjon: "Jeg er Herrens tjenerinne" (Luk. 1, 38). Hennes moderskap, som begynte i Nasaret og fikk sitt høyeste uttrykk i Jerusalem under korset, vil dette året bli følt som en kjærlig og presserende appell til alle Guds barn om å vende hjem til Faderens hus når de hører hennes moderlige røst: "Gjør det Kristus sier til dere" (kfr. Joh 2, 5).
