Ad gentes

Kapittel III: Lokalkirkene

19. Kirkens innplantning i det sosiale liv når til en viss avslutning når de troendes menighet har slått rot i det sosiale liv og til en viss grad har tilpasset seg den lokale kultur og derfor har oppnådd en viss stadighet og fasthet. Det vil si: Når der står et visst - om enn ikke tilstrekkelig stort - antall av innfødte prester, ordensfolk og legfolk til dens disposisjon, og den er utstyrt med de embeder og institusjoner som Gudsfolket må ha for å kunne eksistere og utbres; alt dette under sin egen biskops ledelse.

I de unge kirker må Gudsfolkets liv nå til modning på alle det kristne livs områder, og det skal fornyes etter dette konsils normer. De troendes menighet må dag for dag bli seg mere bevisst at den lever i troens, liturgiens og kjærlighetens fellesskap. Legfolket må gjøre seg umake for ved sitt arbeide i det borgerlige liv og ved sin apostoliske virksomhet å oppbygge en kjærlighetens og rettferdighetens orden i samfunnet; kommunikasjonsmidlene må benyttes, når det er hensiktsmessig; ved et sant kristent liv skal familiene danne grobunn for legapostolatet og for preste- og ordenskall. Der skal undervises i troen etter en til forholdene passende katekese, og troen skal komme til uttrykk i gudstjenesten som i sin form skal svare til folkets naturlige uttrykksmåte, og ved en passende kirkelig lovgivning skal troen vinne innpass i samfunnets verdifulle institusjoner og sedvaner.

Biskopene skal sammen med sine prester, idet de bestandig blir mere og mere fylt av Kristi og Kirkens ånd, tenke og leve i universalkirken. De unge kirkers fellesskap med hele Kirken må fortsatt være meget intimt; de skal forene dens tradisjoner og sin egen kultur for ved en slik gjensidig utveksling av krefter å forøke det mystiske legemes liv 1. Man skal derfor omhyggelig dyrke de teologiske, psykologiske og menneskelige aspekter som kan bidra til å fremme bevisstheten om fellesskapet med universalkirken.

Disse unge kirker ligger imidlertid ofte i jordens fattigste områder og lider ennå for en stor del under prestemangel og materiell nød. De er derfor i meget høy grad henvist til at hele Kirken bringer dem hjelp til å videreføre deres misjonsarbeide som især skal tjene til at lokalkirkens kristne liv kan vokse og modnes. Dette misjonsarbeidet skal også bringe de kirker hjelp som ganske visst er grunnlagt for lang tid siden, men som nå befinner seg i en tilstand av tilbakegang og svakhet.

Imidlertid skal de unge kirker fornye sin felles sjelesørgeriske iver og de institusjoner som talmessig kan forøke kallene til verdensgeistligheten og til ordenssamfunnene, samtidig med at prestekandidatene utvelges mere omhyggelig og utdannes på en mere effektiv måte 2. Slik vil de unge kirker langsomt bli i stand til å sørge for seg selv og bringe andre hjelp.

20. Da lokalkirken skal være et tro bilde av universalkirken, skal den være seg sin sendelse bevisst. Den er nemlig sendt til dem som bor samme sted, men ennå ikke tror på Kristus. Ved livets vitnesbyrd, så vel for den enkeltes som for hele menighetens vedkommende, skal den være et tegn som viser hen til Kristus.

I tillegg er også Ordets tjeneste nødvendig, for at evangeliet kan nå til alle. Spesielt må biskopen være en troens forkynner som skal tilføre Kristus nye disipler 3. For å kunne oppfylle denne opphøyde oppgave riktig, må han kjenne sin hjords forhold nøye og de forestillinger som hans landsmenn i sitt innerste har dannet seg om Gud. Han må også omhyggelig ta de forandringer i betraktning, som byenes stadige vekst, folkevandringer og den religiøse likegyldighet bevirker.

De innfødte prester skal i de unge kirker med iver forkynne troen; i dette skal de arbeide sammen med de utenlandske misjonærer; sammen med dem danner de et felles presbyterium, forenet under biskopens autoritet. De skal ikke bare ha omsorg for de troende og feire Gudstjenesten, men også preke evangeliet for dem som står utenfor. De skal være rede til - ja enda ved passende anledning høysinnet stille seg til biskopens rådighet for å oppta misjonsarbeide i fjerne og forsømte distrikter av sitt eget bispedømme eller kanskje også i andre bispedømmer.

En lignende iver skal også både de mannlige og kvinnelige ordensfolk og legfolk vise overfor sine medborgere, især de fattige.

Bispekonferansene skal sørge for at der med bestemte mellomrom avholdes gjenoppfriskningskurser i bibelkunnskap, teologi, spiritualitet og sjelesorg, slik å prestene under de forskjellige og skiftende forhold får et dypere kjennskap til den teologiske vitenskap og de pastorale metoder.

I øvrig skal man trofast holde seg til, hva dette konsilet - spesielt i dekretet om prestenes tjeneste og liv - har fastsatt.

For å utføre lokalkirkenes misjonsarbeide er det nødvendig å utdanne egnede hjelpekrefter fra ungdommen av, som det passer seg for den enkelte kirkes forhold. Men da menneskene mere og mere slutter seg sammen i store organisasjoner, vil det være viktig at bispekonferansene innbyrdes drøfter dialogen med disse. Hvis der i noen områder er grupper av mennesker som avholdes fra å anta den katolske tro fordi de ikke kan tilpasse seg til den måte Kirken fremtrer på i deres land, så foreslås det at der treffes særlige forholdsregler 4 for slike forhold, inntil alle kristne kan forenes i ett fellesskap. Hvis den apostoliske stol skulle stille misjonærer til disposisjon for et slikt formål, ville det være ønskelig, om de enkelte biskoper ville kalle dem til sine bispedømmer eller villig ta imot dem og virksomt understøtte deres bestrebelser.

For at misjonsinteressen skal blomstre hos deres landsmenn, er det meget viktig at de unge kirker så snart som mulig tar aktiv del i universalkirkens misjonerende virke, idet de selv sender misjonærer ut for å forkynne evangeliet overalt, selv om de også selv lider av prestemangel. For deres fellesskap med universalkirken når sitt fulle mål når de selv tar virksom del i misjonsarbeidet blant andre folkeslag.

21. Kirken er ikke virkelig grunnlagt, har ennå ikke fått fullt liv og er ennå ikke helt Kristi tegn blant menneskene, hvis der ikke sammen med hierarkiet finnes en virkelig legmannsstand som tar del i arbeidet. For evangeliet kan ikke slå dype røtter i et folks ånd, liv og arbeide uten legfolkets virksomme tilstedeværelse. Derfor må man allerede fra kirkens grunnleggelse ha omsorg for at der utvikles en moden kristen legmannsstand.

De troende legfolk hører på én og samme tid helt til Gudsfolket og helt til det borgerlige samfunn: De hører til det folk, de ble født i, i hvis kulturgoder de gjennom sin oppdragelse har tatt stadig større del, med hvis liv de er forbundet med tallrike samfunnsmessige bånd, på hvis fremgang de arbeider med ved sine egne anstrengelser innenfor deres forskjellige arbeidsområder, og hvis problemer de oppfatter som sine egne og søker å løse. Men de hører også Kristus til, da de er gjenfødte i Kirken ved tro og dåp, for at de i sitt fornyede liv og arbeide må høre Kristus til, for at alle i Kristus må være underlagt Gud, og for at Gud kan være alt i alle (kfr. 1. Kor. 15,28).

Det er legfolkets hovedoppgave - menns så vel som kvinners - å avlegge vitnesbyrd om Kristus både i liv og ord i sine egne familier, i sitt lokalsamfunn og innenfor sine spesielle arbeidsområder. For det nye menneske, som er skapt i Guds bilde i sann rettferdighet og hellighet må vise seg tydelig i dem (kfr. Ef. 4,24). Dette nye liv må de realisere i sitt eget samfunn og i sin egen kultur i overensstemmelse med sitt eget folks tradisjoner. De må selv kjenne denne kultur, helliggjøre den og bevare den. De må bringe den til utfoldelse innenfor den moderne utviklings rammer og endelig til slutt fullende den i Kristus, slik at troen på Kristus og Kirkens liv ikke mere er noe fremmed for det samfunn de lever i, men begynner å gjennomtrenge og forvandle det. De ma være knyttet til sine medborgere med sann kjærlighet, slik at man i omgang med dem får øye på det nye enhetens bånd og det universelle solidariske samfunn som har sin rot i Kristi mysterium. De skal også utbre troen på Kristus blant dem de er knyttet til i sitt daglige liv og gjerning. Denne forpliktelse er så overordentlig stor, fordi de fleste mennesker bare har anledning til å høre evangeliet og lære Kristus å kjenne gjennom legfolk i sine nærmeste omgivelser. Hvor det er mulig, skal legfolk videre være rede til sammen med hierarkiet å oppfylle den spesielle sendelse; å forkynne evangeliet og gi kristen undervisning for å gi den unge fremspirende kirke kraft.

Kirkens tjenere skal verdsette legfolkets apostoliske innsats høyt. De skal utdanne legmenn til å bli seg sitt ansvar - som Kristi lemmer - overfor alle mennesker bevisst; de skal la dem trenge dypt inn i Kristi mysterium; de skal også innføre dem i det metodiske arbeide, og de skal støtte dem i deres vanskeligheter i den ånd som kommer til uttrykk i konstitusjonen om Kirken og i dekretet om legapostolatet.

Biskoper og prester på den ene side og legfolket på den annen side har altså hver sine spesielle oppgaver og ansvar, hvorved den unge kirke avlegger et enstemmig, levende og sterkt vitnesbyrd om Kristus, for at de kan være et lysende tegn på den frelse som er kommet til oss i Kristus.

22. Såkornet som er Guds ord, faller på god, av himmelsk duggvåt jord, suger saften opp av den, omdanner og assimilerer den, for endelig å bære megen frukt. På samme måte er det med de unge kirker. De er rotfestet i Kristus og oppbygget på apostlenes fundament i overensstemmelse med inkarnasjonens frelsesorden. Ved en vidunderlig utveksling opptar de i seg alle de skatter som allerede finnes hos de folkeslag som Kristus har fått som arv (Ps. 2,8), av folkeslagenes skikker og tradisjoner, av deres visdom og viten, deres ferdigheter og dyktighet overtar de alt som kan bidra til å prise Skaperens opphøyethet, forherlige Frelserens nåde og forme kristenlivet riktig 5.

For å realisere dette mål, må i ethvert stort kultur-område det teologiske arbeide oppmuntres som i lyset av universalkirkens tradisjon på ny gjennomforsker de av Gud åpenbarede ord og gjerninger som er nedskrevet i den hellige Skrift og kommentert av kirkefedrene og læreembedet. Så vil man klarere se hvordan troen kan bli mere tilgjengelig for fornuften, ved at man benytter de forskjellige folkeslags filosofi og visdom, hvordan de forskjellige sedvaner, livsoppfattelser og den sosiale oppbygning kan forenes med den morallov som inneholdes i den guddommelige åpenbaring. Derfra åpner der seg nye veier til en dypere tilpasning til alt som angår det kristne liv. Hvis man går slik frem, unngår man ethvert skin av synkretisme og falsk partikularisme. Det kristne liv blir tilpasset til enhver kulturs ånd og egenart 6; de forskjellige tradisjoner blir sammen med de forskjellige folkeslags spesielle gaver opplyst av evangeliets lys og opptatt i den katolske enhet. Slik får omsider de unge lokalkirker med hele sin tradisjons rikdom sin plass i det kirkelige fellesskap under full bevarelse av pavestolens primat som fører forsetet i dette kjærlighetens fellesskap 7. Det er ønskelig og i høy grad nyttig at bispekonferansene innenfor de store kulturområder opptar forbindelse med hverandre innbyrdes, for at de ved felles overveielser enig kan forfølge dette mål.