Pavens innledning til trosbekjennelsen
Ærede Brødre og Kjære Sønner.
Ved denne høytidelige Messe avslutter Vi feiringen av 1900-årsminnet om apostlene Peters og Paulus' martyrdød. Derved setter Vi sluttstreken for «Troens år». Vi har viet dette år de hellige apostlers minne, for å vitne om Vår urokkelige vilje til trofast å verne om den troens skatt 1 som de har overlevert oss, og styrke vårt ønske om på en mer fullkommen måte å innrette vårt liv i samsvar med den historiske epoke Kirken befinner seg i på sin pilegrimsferd midt i verden.
Det synes Oss at Vi må etterkomme det oppdrag Kristus betrodde Peter, hvis etterfølger, om enn den minste i fortjenester, Vi er; nemlig «å styrke Våre brødre i troen» (Luk. 22, 32).
I bevisstheten om Vår menneskelige skrøpelighet, men med all den myndighet et slikt oppdrag gir Oss, skal Vi nå fremsi en trosbekjennelse. Dette Vårt Credo har ikke til hensikt å være en dogmatisk definisjon i ordets egentlige betydning. Vi gjentar vesentlig den nikenske trosbekjennelse, dette Credo som århundrers overlevering har gjort udødelig i Guds hellige Kirke, dog litt utvidet, av hensyn til vår tids åndelige behov.
Når Vi gjør det, er det i bevisstheten om den trosusikkerhet som råder i visse moderne miljøer. De kan jo ikke unngå å bli påvirket av en verden i stadig forandring, hvor så mye som før ble betraktet som fastslått, nå blir trukket i tvil eller satt under debatt. Vi ser jo til og med katolikker være betatt av iveren etter å skifte alt det som var, ut med noe nytt. Kirken er uten tvil forpliktet til alltid å fortsette sine forsøk på å trenge dypere inn i og å fremstille den uransakelige rikdom i Guds hemmeligheter klarere og på en måte som er tilpasset de stadig nye slektsledd. Men en må samtidig vise den største omhu, når en vier seg forskningens uunnværlige oppgave, så en ikke rører ved troens læresetninger. Det ville jo fremkalle, slik som vi dessverre er vitner til i dag, forvirring hos mange troende og gjøre dem rådville.
Det er viktig i denne anledning å minne om at den menneskelige forstand som Gud har gitt oss, er i stand til å nå til tingenes vesen, hinsides det som kan iakttas og vitenskapelig kontrolleres, og at det er galt å begrense forstandens evne til bare å kunne gi et subjektivt uttrykk for tingenes ytre sammensetning eller bevissthetens utvikling. Likeledes gjør Vi her oppmerksom på at bibeltolkningen har til hensikt, i henhold til de ord som blir brukt, å lete etter og fremstille den mening som teksten inneholder, ikke å oppdikte en mening som bare hviler på vilkårlige hypoteser.
Vi nærer en urokkelig tillit til Den Hellige And, Kirkens sjel, og til troens sans, som det mystiske legemes åndelige liv hviler på. Vi vet at de troende venter på Kristi stedfortreders ord, og Vi besvarer denne forventning ved den undervisning Vi regelmessig gir. Men denne dagen byr Oss en anledning til et mer høytidelig ord enn vanlig.
For å avslutte «Troens år», på denne festdag til ære for de hellige apostler Peter og Paulus, har Vi villet hylle den levende Guds Sønn med en trosbekjennelse. Slik som apostelen Peter den gang ved Cæsarea Filippi tok ordet på de tolvs vegne, for uaktet alle menneskelige meninger å bekjenne at Kristus er den levende Guds Sønn, hever Peters ydmyke etterfølger, hele Kirkens hyrde, i dag røsten, på hele Guds folks vegne, for høytidelig å vitne om den guddommelige sannhet som er blitt betrodd Kirken for å forkynnes for alle folkeslag.
Vi har villet at denne trosbekjennelse skulle være nokså fullstendig og uttrykkelig, for på en dertil egnet måte å svare til det behov for opplysning som så mange troende føler i dag, og med dem alle de som leter etter sannheten, hvilket kirkesamfunn de enn tilhører.
Vi skal nå uttale denne trosbekjennelse, forenet i ånden med dere alle, kjære brødre og sønner, til den hellige Guds og Vår Herre Jesu Kristi ære, i tillit til den hellige Jomfru Marias og de hellige apostlers, Peters og Paulus' assistanse, til Kirkens gagn og oppbyggelse, på alle hyrders og troendes vegne.
