Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene, evig erindring.

Dogmatisk konstitusjon «De divina Revelatione» «Dei Verbum»

Innledning

1. I sin vilje til å lytte til Guds ord og forkynne det frimodig slutter dette hellige kirkemøte seg til apostelen Johannes' ord: «Vi forkynner for dere det evige liv, som var hos Faderen, og ble åpenbart for oss: Det vi har sett og hørt, det forkynner vi også for dere, for at også dere skal ha samfunn med oss. Men vårt samfunn er et samfunn med Faderen med Hans Sønn Jesus Kristus» (1. Joh, 1, 2-3). Derfor ønsker dette kirkemøtet, i Tridentinerkonsilets og det første Vatikankonsils fotspor, å legge frem den guddommelige åpenbaring og dens overlevering for at hele verden skal føres til troen på frelsens budskap, og gjennom troen føres til håpet, gjennom håpet til kjærligheten. 1

Kapittel 1: Åpenbaringen

Dens vesen og objekt

2. Det behaget Gud i Hans godhet og visdom å åpenbare seg selv og gjøre oss kjent med sin hemmelige vilje (kfr. Ef. 1, 9), som innebærer at menneskene får adgang til Faderen ved Kristus, det menneskevordne Ord, i Den Hellige Ånd, og at de blir delaktige i den guddommelige natur (kfr. Ef. 2, 18; 2. Pet. 1, 4). Det vil si at den usynlige Gud (kfr. Kol. 1, 16; 1. Tim. 1, 17) i denne åpenbaring, ut fra sin kjærlighets fylde, henvender seg til menneskene som til venner (kfr. 2. Mos. 33, 11; Joh. 15, 14-15) og søker omgang med dem (kfr. Baruk 3, 38) for å innby dem til fellesskap med seg og oppta dem i dette fellesskap. Denne åpenbaring formidles ved gjerninger og ord i gjensidig vekselvirkning: De gjerninger som Gud utfører i frelseshistorien, manifesterer og bekrefter den lære og den realitet som ordene uttrykker, mens ordene forkynner gjerningene og bringer frem i lyset den hemmelighet de bærer i seg. Og den innerste sannhet som dermed blir åpenbart om Gud og menneskets frelse, lyser for oss i Kristus som både er formidleren og fylden av hele åpenbaringen 2.

Om det som gikk forut for den evangeliske åpenbaring

3. Gud som skaper og bevarer alle ting ved sitt Ord (kfr. Joh. 1, 3), gir menneskene i skaperverket et vedvarende vitnesbyrd om seg selv (kfr. Rom. 1, 19-20). Han som vil åpne veien for den frelse som kommer ovenfra, manifesterte dessuten seg selv fra begynnelsen av for våre stamfedre. Etter deres fall lovet Han dem forløsning, oppreiste dem og ga dem håp om frelse (kfr. 1. Mos. 3, 15). Han har også stadig sørget for menneskeslekten, for at alle de som søker frelsen ved trofast å gjøre det gode, skal få det evige liv (kfr. Rom. 2, 6-7). I sin tid kalte Han Abraham og gjorde ham til et stort folk (kfr. 1. Mos. 12, 2-3). Dette folk oppdro Han etter patriarkenes tid ved Moses og profetene, lærte det å erkjenne Ham alene, den levende og sanne Gud, den omsorgsfulle Fader og rettferdige dommer, likeledes å vente den forjettede Frelser. Og slik forberedte Gud veien for Evangeliet gjennom århundrene.

Kristus som fullender av åpenbaringen

4. «Men etter at Gud mange ganger og på mange måter hadde talt gjennom profetene, har Han nå ved dagenes ende talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr. 1, 1-2). Han sendte nemlig ut sin Sønn, som er Hans evige Ord og som opplyser alle mennesker, for å bo hos menneskene og forklare dem Guds hemmeligheter (kfr. Joh. 1, 18). Jesus Kristus, det menneskevordne Ord, sendt som «et menneske til menneskene» 3, «taler Guds ord» (Joh. 3, 34), og han fullfører det frelsesverk som Faderen har betrodd ham (kfr. Joh. 5, 36; 17, 4). Når man ser ham, ser man også Faderen (kfr. Joh. 14, 9). Derfor er det han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av Den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vitnesbyrd bekrefter den, så det står fast at Gud er med oss for å frigjøre oss fra synden og dødens mørke og for å vekke oss opp til et evig liv.

Den kristne frelsesordning, det vil si, den nye og endelige pakt, vil altså aldri forgå, og etter det er der ingen ny allmenngyldig åpenbaring å vente inntil Vår Herres Jesu Kristi herlighetsfulle åpenbaring (kfr. 1. Tim. 6, 14; Tit. 2, 13).

Åpenbaringen mottas i tro

5. Til Gud som åpenbarer seg, skylder mennesket «troens lydighet» (Rom. 16, 26; kfr. Rom. 1, 5; 2. Kor. 10, 5-6), det vil si at mennesket frivillig helliger seg helt til Gud, skjenker Gud som åpenbarer seg, «full underkastelse såvel i sin fornuft som i sin vilje» 4, og gir sin personlige tilslutning til Hans åpenbaring. Denne tro er uoppnåelig uten Guds nåde, som både går forut for menneskets innsats og ledsager den, uoppnåelig uten Den Hellige Ånds indre bistand, som beveger hjertet og omvender det til Gud, åpner sinnets øyne og gir «alle den indre glede det er å motta sannheten og skjenke den sin tro» 5. Og for å føre til en dypere forståelse av åpenbaringen, fullkommengjør den samme Hellige Ånd stadig troen ved sine gaver.

De åpenbarte sannheter

6. Ved sin guddommelige åpenbaring har Gud villet manifestere og meddele seg selv og innholdet av sin evige vilje med hensyn til menneskenes frelse, «det vil si meddele guddommelige rikdommer som helt og holdent overgår menneskesinnets innsikt» 6.

Kirkemøtet erklærer at «Gud som prinsipp og endemål for alle ting kan erkjennes med sikkerhet ut fra skaperverket ved den menneskelige fornufts naturgitte lys» (kfr. Rom. 1,20). Men kirkemøtet lærer også at det er takket være Guds åpenbaring «at den gudserkjennelse (som i og for seg ikke er utilgjengelig for den menneskelige fornuft) allerede i dette liv kan bli oppnådd av alle, uhindret, med fast visshet og uten feiltagelser» 7.