"Gaudium et Spes"

Kapittel 2: I det kulturelle fremskritts tjeneste

Innledning

53. Den menneskelige personlighet er av en slik beskaffenhet at den ikke når frem til sann og fullt utviklet menneskelighet uten ved kulturens hjelp, det vil si ved å dyrke de goder og verdier som foreligger fra naturens hånd. Overalt hvor det dreier seg om menneskeliv, møter t man derfor naturen og kulturen i intim innbyrdes forening.

Med «kultur» i ordets videste betydning mener man alt det som bidrar til at mennesket foredler og utfolder i sine sjelelige og fysiske egenskaper, underlegger seg jorden ved sin erkjennelse og sitt virke, gjør samfunnslivet såvel i familien som i det politiske fellesskap mer menneskelig ved å sivilisere adferd og institusjoner, og endelig til enhver tid i sine handlinger uttrykker, meddeler og tar vare på sine beste åndelige erfaringer og lengsler, så disse kan tjene til mange menneskers, ja, til hele slektens utvikling.

Det vil si at den menneskelige kultur nødvendigvis har en historisk og sosial aspekt, og selve ordet «kultur» blir ofte oppfattet sosiologisk eller også etnologisk. I den betydning taler man om flere kulturer. Forskjellige måter å bruke tingene på, arbeide på, uttrykke seg på, forskjellig praksis når det gjelder religion, livsmønster, lover og andre juridiske bestemmelser, vitenskap og teknikk, eller å skape kunst, fører nemlig til forskjellige allmenne livsvilkår og forskjellige forsøk på å samordne livets verdier. Av en slik tradisjon skapes en særegen arv innenfor et hvert menneskelig fellesskap. Der danner seg også et spesielt historisk miljø, hvor hvert menneske som tilhører en bestemt slekt og en bestemt tid, får sin plass og finner det som vil kunne hjelpe ham til å fremme menneskets kultur både som individ og som samfunnsborger.

A - Kulturens kår i verden av i dag

De nye livsformer

54. De sosiale og kulturelle forhold som det moderne mennesket lever under, har forandret seg så meget at man har lov til å tale om en ny æra i menneskehetens historie 1. Disse forandringer har åpnet nye veier til videreføring og større utbredelse av kulturen. Blant årsakene kan vi nevne en mektig utdypelse av den vitenskapelige erkjennelse av både natur, menneske og samfunn, det tekniske fremskritt og en stadig mer fremskreden utbygging og utnyttelse av kommunikasjonsmidler mellom menneskene. Den moderne kultur har således fått følgende karakteristika: de såkalte eksakte vitenskaper utvikler særlig den kritiske dømmekraft; nyere psykologiske studier når dypere enn tidligere i sin granskning av den menneskelige adferd; den historiske forskning fører til at tingene blir betraktet under foranderlighetens og utviklingens synsvinkel; folkenes vaner og livsmønstre blir stadig mer ensartede. Industrialiseringen, den innflytelse byene øver utover landet, og andre krefter som bringer menneskene til større livsfellesskap, skaper nye kulturformer (massekultur), som selv resulterer i nye måter å føle, handle og bruke fritiden på. Økede forbindelser mellom landene og de enkelte grupper innenfor et bestemt samfunn gir samtidig hver og en større adgang til kulturskattene i andre tradisjoner. Slik forberedes gradvis en mer universell type av menneskelig kultur, som desto sterkere fremmer og uttrykker menneskeslektens enhet, jo mer den respekterer de enkelte kulturers egenart.

Mennesket som kulturskapende faktor

55. Stadig flere menn og kvinner i alle samfunnslag og nasjoner, blir seg bevisst at de selv er med på å forme og skape den kultur som preger deres livsfellesskap. Over hele verden er frihets- og ansvarsfølelsen i vekst, og dette er av uhyre stor betydning for menneskeslektens åndelige og moralske modningsprosess. Vi ser det klarest når vi holder oss for øye at verden er i ferd med å finne sin enhet og at vi selv har fått til oppdrag å bygge opp en bedre verden i sannhet og rettferd. Vi er altså vitner til at en ny humanisme fødes, hvor mennesket karakteriseres først og fremst ved sitt ansvar, såvel overfor medmennesket som overfor historien.

Vanskeligheter og oppgaver

56. Når situasjonen er slik, kan man ikke undre seg over at mennesket, med det ansvar det føler for det kulturelle fremskritt, nærer store forhåpninger, men samtidig fylles av angst ved synet av de mangfoldige foreliggende motsetningsforhold som det selv må overvinne:

Hvordan skal saken gripes an, for at den økende kulturelle utveksling, som egentlig burde føre til en sann og fruktbar dialog mellom forskjellige grupper og nasjoner, ikke skal bringe forstyrrelser i det eksisterende samfunnsfellesskap, utrydde forfedrenes kulturarv eller bringe folkenes egenart i fare?

Hvordan skal man stimulere den nye kulturs dynamikk og ekspansjon uten å ødelegge den levende troskap mot de nedarvede tradisjoner? Problemet er særlig akutt der hvor en kultur, basert på vitenskapens og teknikkens rivende utvikling, skal forenes med en kultur som næres ved studiet av normgivende tradisjoner (klassiske kulturer).

Hvordan skal en så hurtig og voksende spredning av de enkelte spesialfag kunne forbindes med nødvendigheten av å skape en syntese av dem, med nødvendigheten av å redde den evne til undring og kontemplasjon som gjør menneskene vise? Hva skal man gjøre for at alle mennesker i verden skal få del i de kulturelle verdier, samtidig som det intellektuelle nivå hos spesialistene stadig blir høyere og mer krevende i sin rike sammensetning?

Og endelig, hvordan skal man anerkjenne som legitim den selvbestemmelsesrett som kulturen krever, uten å la den bli til rent jordisk humanisme, kanskje også bringe den i motsetningsforhold til selve religionen?

Vår menneskelige kultur må i dag utvikle seg slik midt i alle disse motsetninger at personligheten blir dyrket harmonisk i sin helhet, og slik at menneskene får hjelp til de oppdrag som de alle, og især de kristne, er kalt til å utføre i broderlig enhet med hele menneskeslekten.

B - Enkelte prinsipper for en sunn kulturell utvikling

Tro og kultur

57. De kristne vandrer som pilegrimer mot himmelem rike. De bør søke, og finne sin glede i det som er der oppe 2; men dette innskrenker ikke - det øker tvert om - betydningen av den oppgave de har felles med alle mennesker: å bidra til oppbyggingen av en mer menneskelig verden. Og sannelig finner de i kristentroens mysterier både tilskyndelse og hjelp til å utføre dette oppdrag med større energi, og fremfor alt til å forstå hele meningen med dette verk, hvor kulturen får en betydelig plass som en del av menneskets samlede oppgave.

Det menneske som dyrker jorden med sine hender eller med tekniske midler, for å få den til å bære frukt og bli en verdig bolig for hele menneskeslekten, det menneske som bevisst deltar i samfunnslivet, utfører Guds befaling, åpenbart ved tidenes morgen, om å underkaste seg jorden 3 og fullføre skaperverket. Dette menneske kultiverer samtidig seg selv og holder Kristi store bud om ikke å spare seg i medmenneskers tjeneste.

Det menneske dessuten som i en eller annen form beskjeftiger seg med filosofi, historie, matematikk, naturvitenskap, eller også kunst, kan gjøre svært meget for å løfte menneskeheten opp mot en større erkjennelse av det sanne, det gode og det skjønne, og gi den evnen til å felle allmenngyldige dommer. Samtidig vil menneskeheten bli sterkere opplyst av denne Visdom, som fra evigheten av var hos Gud og ordnet alt sammen med Ham, som lekte på jordkretsen og frydet seg over å være hos menneskenes barn 4.

Det menneskesinn som således blir mer frigjort fra det skaptes herredømme, kan lettere løftes opp til dyrkelsen og beskuelsen av Skaperen. Dette sinn kan videre under nådens tilskyndelse forberedes til å erkjenne Guds Ord, som, før det ble kjød for å frelse og sammenfatte alle ting i seg, allerede «var i verden», som «det sanne lys som opplyser ethvert menneske» (Joh. 1, 9-10) 5.

Det er sant at vitenskapens og teknikkens fremstøt, i og med at deres metoder ikke fører inn til tingenes innerste vesen, kan medføre at man prinsipielt begrenser seg til fenomenene, eller også en viss agnostisisme. Dette vil skje hvis de undersøkelsesmetoder som disse vitenskaper benytter seg av, usaklig blir brukt som den siste instans for enhver sannhetssøken. Og til og med er den fare til stede at mennesket i overdreven tillit til de moderne oppfinnelser mener å kunne være seg selv nok, og oppgir å søke noen høyere sannhet.

Slike uheldige konsekvenser behøver imidlertid ikke å følge med vår samtids kultur, og de skal ikke lede oss inn i den fristelse å se bort fra denne kulturs positive verdier. La oss nevne noen av disse: den vitenskapelige forskning med dens troskap mot sannheten, nødvendigheten av et intimt samarbeide mellom teknikerne i et team, sansen for den internasjonale solidaritet, spesialistenes stadig mer levende bevissthet om plikt til å hjelpe, og til og med beskytte sine medmennesker, viljen til å bedre livsvilkårene for alle, og først og fremst for dem som lider under mangel på kultur og er fratatt ethvert ansvar. Alt dette kan tjene som en viss forberedelse til å ta imot Evangeliets budskap, en forberedelse som da vil kunne fylles med guddommelig kjærlighet av ham som kom for å frelse verden.

De mangfoldige forbindelser mellom Kristi glade budskap og menneskekulturen

58. Der eksisterer mangfoldige bånd mellom frelsens budskap og menneskekulturen. For Gud har ved sin åpenbaring til sitt folk, og like til sin fullkomne manifestasjon i den menneskevordne Sønn, talt det språk som til enhver tid svarte til den kulturelle utvikling.

Kirken, som ned igjennom tidene har levet under skiftende forhold, har likeledes benyttet seg av de forskjellige kulturers oppfinnelser for å utbre Kristi budskap og forkynne det for alle folkeslag, for å utlegge og granske det og nå frem til en dypere forståelse av det, for bedre å uttrykke det i den liturgiske feiring og i de troendes rikt varierte menighetsliv.

På den annen side knytter Kirken seg, sendt som den er til alle folk overalt og til alle tider, ikke eksklusivt og uoppløselig til non enkelt rase eller nasjon, til noe spesielt livsmønster og heller ikke til noen eldre eller nyere praksis. Den holder. fast ved sin egentlige tradisjon, men er seg samtidig sin universelle misjon bevisst, og derfor kan den også tre inn i fellesskap med forskjellige kulturformer til berikelse både for seg selv og disse kulturer.

Kristi glade budskap fornyer stadig det falne menneskes liv og kultur. Det bekjemper og eliminerer de villfarelser og onder som vår dragning mot synden stadig fører til. Det renser og opphøyer uavlatelig folkenes adferd. Evangeliet stimulerer på en måte hvert folks og hver epokes åndelige talenter og gaver innenfra, i lyset av det overnaturlige, samtidig som det styrker, utfyller og gjenoppretter disse i Kristus 6. Det vil si at Kirken allerede ved å oppfylle sin egen oppgave 7 stimulerer og fremelsker enkeltmenneskets og samfunnets kultur, likesom den i sin gjerning, også på det liturgiske område, oppdrar mennesket til den indre frihet.

Prinsipper for en samordning av kulturens forskjellige aspekter

59. I tråd med det som allerede er sagt, minner Kirken alle om at kulturlivet skal tjene utviklingen av personligheten i dens totalitet, fellesskapets vel og hele det menneskelige samfunns interesser. Kulturen skal ta sikte på å gi sinnene evne til å forundre seg, trenge inn i tingenes indre, betrakte dem, danne seg et personlig skjønn og utvikle sin religiøse, moralske og sosiale innsikt.

Kulturen henger nøye sammen med menneskets fornuft og dets sosiale vesen, derfor forutsetter den alltid, innenfor rimelighetens grenser, utfoldelsesfrihet og rett til selvstendighet ifølge sine egne prinsipper. Det er med god grunn at den krever respekt for seg selv, og hevder en viss ukrenkelighet, i den utstrekning individenes, samfunnets og menneskehetens rettigheter selv ikke krenkes, og det hele foregår innenfor de grenser som fellesnytten trekker opp.

Kirkemøtet henviser til Det første Vatikankonsils doktrine, og erklærer at det finnes «en dobbelt erkjennelsesorden», troens og fornuftens, og det skal sondres mellom de to. Kirken motsetter seg ikke at «de menneskelige fag innenfor kunst og vitenskap blir dyrket i overensstemmelse med sine egne prinsipper og metoder, hvert på sitt felt». Det betyr at den «anerkjenner denne berettigede frihet», og bekrefter kulturens og særlig vitenskapens rettmessige selvstendighet 8.

Alt dette forutseter også at mennesket fritt kan søke sannheten, og meddele eller utbre sine meninger, og dyrke et hvilket som helst talent, så sant de etiske fordringer og de felles interesser blir tatt vare på. Mennesket har endelig rett til å få korrekte opplysninger om begivenheter som angår offentligheten 9.

Myndighetene har ikke til oppgave å bestemme kulturlivets enkelte former, men til gjengjeld å skape forutsetninger og skaffe midler til kulturlivets fremgang og utbredelse til alle, selv eventuelle minoriteter i landet 10. Derfor skal man først og fremst vokte seg for at kulturen blir ledet bort fra sitt egentlige mål, og tvunget til å tjene den politiske eller økonomiske maktes interesser.

C - Om enkelte særlig viktige kulturelle forpliktelser for de kristne

Den rett som alle har til kulturgodene, skal erkjennes og omsettes i praksis

60. Det er i dag blitt mulig å frigjøre de fleste mennesker fra uvitenhetens elendighet. Derav følger en del forpliktelser som er særlig aktuelle i vår tid og maktpåliggende for de kristne. Det skal kjempes på såvel den økonomiske og den politiske front, som på det nasjonale og det internasjonale plan for å nå frem til enkelte grunnleggende prinsipper, hvorved alles rett til en personlig og samfunnsmessig, menneskeverdig kulturell utvikling erkjennes og omsettes i praksis overalt på jorden, uten noen form for diskriminering av rase, kjønn, nasjon, religion eller samfunnsklasse. En tilstrekkelig mengde kulturgoder skal derfor stilles til alles rådighet, især de goder som utgjør den såkalte elementære utdannelse. Man skal nemlig unngå at noen blir utelukket fra en sann menneskeverdig innsats for det felles beste fordi de er analfabeter og ikke får være med på å bære ansvar.

Det må arbeides for at de som har evner til det, kan få adgang til en høyere utdannelse, for så, i den utstrekning det lar seg gjøre, å nå frem til de oppgaver, stillinger og embeder i samfunnet som deres evner og den kompetanse de har fått, kvalifiserer dem til 11. Slik vil hvert enkelt menneske og de sosiale grupper i hvert enkelt folk kunne nå f rem til full utfoldelse av et kulturliv som svarer til deres begavelse og tradisjon.

Det skal også gjøres betydelige anstrengelser for at alle blir seg bevisst den rett de har til kulturen, og den plikt de har til såvel å kultivere seg selv som å hjelpe andre til det samme. Livs- og arbeidsforholdene er nemlig av og til av en slik art at de simpelthen lammer menneskenes kulturelle tiltak og dreper deres kulturtrang. Dette gjelder spesielt bøndene og arbeiderne. Derfor skal man sørge for å gi dem arbeidsvilkår som ikke står i veien for, men tvert imot fremmer deres menneskelige kulturutvikling. Kvinnene arbeider allerede nå på de fleste vitale områder; det er ønskelig at de fullt ut skal kunne påta seg sin del av oppgavene i pakt med sin egenart. Det er alles ansvar å erkjenne og stimulere kvinnenes spesielle og uunnværlige andel i kulturlivet.

Oppdragelse til en allsidig menneskelig kultur

61. I dag er det vanskeligere enn før å samle hele den teoretiske og praktiske viten i en syntese. Mengden av kulturelle faktorer vokser, likeledes deres rikdom. Samtidig mister det enkelte menneske noe av sin evne til å få øye på dem og ordne dem organisk: selve bildet av «det allsidige menneske» er i ferd med å forsvinne. Og allikevel skal enhver bevare et helhetssyn på mennesket, og stadig fremheve slike verdier som intelligens, vilje, samvittighet, og brorskap, alle grunnet på Gud, vår Skaper, leget og opphøyet på en vidunderlig måte i Kristus.

Det er i første rekke familien som gir liv og næring til denne oppdragelse. Der blir barna omgitt av en varm kjærlighet. Der har de lettere for å lære en sunn oppfatning av tingene, etter hvert som de gjennom oppveksten nærmest naturlig opptar kulturens prøvede verdier i sitt sinn.

De moderne samfunn byr på en rekke hjelpemidler til den samme utdannelse, ved økt utbredelse av det trykte ord, og de nyere meddelelsesmidler, som kan tilskynde en verdensomfattende kultur. Den forkortede arbeidstid på en rekke steder gir de fleste mennesker stadig større muligheter. Fritiden skal brukes fornuftig til adspredelse eller bedring av psykisk og fysisk helse, til hobbyer og studier, turisme - som avsliper sinnet og beriker menneskene idet de lærer hverandre å kjenne - , sport og idrettsstevner - som bidrar til å skape likevektige sinn, også i forhold til omgivelsene, og til å opprette et broderlig samkvem mellom mennesker av alle samfunnslag, nasjoner eller raser. De kristne skal bidra sitt til at de kulturelle manifestasjoner og felles foretagender som er typiske for vår tid, skal preges av sann menneskelighet og kristen ånd.

Alle disse fordeler kan imidlertid ikke fullføre menneskets kulturelle utvikling i alle dens dimensjoner, med mindre spørsmålet om kulturens og vitenskapens verdi for mennesket som person blir tatt opp til alvorlig drøftelse.

Enkeltmenneskets og samfunnets kulturliv i forhold til kristendommen

62. Selv om Kirken har vært av stor betydning for den kulturelle utvikling, viser erfaringen ikke desto mindre at forholdene mellom kulturlivet og kristendommen ofte kan by på en del vanskeligheter av forskjellige ytre årsaker.

Slike vanskeligheter skader ikke nødvendigvis troslivet, tvert imot, de kan anspore menneskesinnet til en nøyaktigere og dypere trosinnsikt. Nyere vitenskapelige, filosofiske og historiske undersøkelser og oppdagelser reiser nemlig nye problemer som får konsekvenser for menneskelivet og som også krever nye studier av teologene. Selv om teologene skal ta vare på de metoder og krav som karakteriserer deres vitenskap, oppfordres de også til å søke veier til meddelelse av læren som bedre svarer til tiden. For en ting er selve troens skatt, det vil si sannheter - en annen ting den måte de blir fremlagt på når mening og innhold er konstant 12. Sjelesørgerne skal ikke bare kjenne til og bruke de teologiske prinsipper, men også ta lærdom av de profane vitenskaper, og da især psykologien og sosiologien, for å kunne lede de troende mot et renere og mer modent trosliv.

Kunst og litteratur kan hver på sin måte øve en stor innflytelse på Kirkens liv. De prøver nemlig å granske menneskets særtrekk, problemer og erfaringer i forsøk på bedre å kjenne og forme både seg selv og verden. De søker å finne ut av menneskets situasjon i historien og i universet, skildre dets skrøpeligheter og gleder, dets mangler og dets makt, og skissere en lykkeligere skjebne. På denne måte evner de å løfte opp menneskelivet ved å beskrive dets mangfoldighet til forskjellige tider og på forskjellige steder.

Det skal derfor både sørges for at utøverne av disse kunstarter skal forstå at Kirken anerkjenner dem i deres arbeide, og for at den rettmessige frihet som de får, skal gjøre det lettere for dem å ta opp kontakten med den kristne menighet. Kirken bør også anerkjenne de nye kunstneriske former som passer for vår tids mennesker, den nasjonale eller regionale egenart tatt i betraktning. Disse former kan også få innpass i helligdommen når de løfter sinnet mot Gud ved en uttrykksform som er vel egnet til det, og tilfredsstiller liturgiens krav 13.

Gudserkjennelsen blir dermed tydeligere manifestert. Evangeliets forkynnelse blir bedre tilgjengelig for menneskenes forstand og budskapet på en måte sammenvevet med folkets livsvilkår.

De troende skal altså leve i mest mulig intim forening med sin samtid, og de skal forsøke fullt ut å trenge inn i dens tenke og følemåte, slik den manifesterer seg i kulturlivet. De skal forene sitt kjennskap til moderne vitenskaper, teorier og de nyeste oppfinnelser, med en kristen livsførsel og en solid læremessig utdannelse i kristendom. Dermed vil også deres religiøse kultur og deres intellektuelle redelighet holde tritt med deres vitenskapelige erkjennelse og teknikkens rivende utvikling, og de vil også kunne vurdere og forstå alt med full kristen innsikt.

Teologene ved presteseminarer og universiteter skal gå inn for samarbeide med spesialister for andre vitenskapsgrener, de skal forene sine krefter og utveksle sine erfaringer med disse. Den teologiske forskning skal på den ene side ta sikte på en dyptpløyende erkjennelse av den åpenbarte sannhet, og på den annen side ikke forsømme kontakten med samtiden, for å kunne hjelpe mennesker som studerer forskjellige fag, frem til en fullstendigere troserkjennelse. Et samarbeide av denne art kommer til å være av stor nytte for utdannelsen av de geistlige som dermed vil kunne utlegge Kirkens lære om Gud, mennesket og verden i en form som bedre passer for vår tids mennesker, og da vil disse også villigere ta imot denne lære 14.

Det er til og med ønskelig at flere legfolk tilegner seg en passende utdannelse i de teologiske fag, og at mange av dem vier seg til disse studier og fører dem videre. Og for at de skal kunne oppfylle sine forpliktelser, skal der sikres de troende, lege og geistlige, en rettferdig frihet såvel til å søke og tenke, som til ydmykt og frimodig å uttrykke sin mening på de områder hvor de har kompetanse 15.