"Gaudium et Spes"

Konklusjon

Den enkelte troendes og de lokale kirkers oppgave

91. Dette hellige kirkemøte henter alt som står i dette dokument fra Kirkens rike lære, og fremlegger det for å hjelpe alle vår tids mennesker til tydeligere å se sin kallelse i alle dens dimensjoner, enten de nå tror på Gud eller ikke erkjenner Ham uttrykkelig, - hjelpe dem til å bringe verden i bedre overensstemmelse med menneskets høye verdighet, å søke et universelt og dypere begrunnet brorskap, og til helhjertet, med forenede krefter og under kjærlighetens inspirasjon å møte vår tids mest presserende fordringer.

Den umåtelige uensartethet som vi konstaterer i menneskenes situasjoner og kultursammenhenger, gjør at dokumentet i de fleste av sine deler bevisst er forfattet i generelle vendinger. Ja, selv om teksten fremlegger Kirkens allerede kjente lære, vil den senere kreve tillegg og utvidelser, fordi den ofte behandler emner som er gjenstand for ustanselig utvikling. Vi tør imidlertid håpe at meget av det som i tillit til Guds ord og Evangeliets ånd her er blitt sagt, vil bli til stor hjelp for alle, særlig etter at de kristne, under ledelse av sine hyrder, har tilpasset det de enkelte folk og deres mentalitet.

Innbyrdes samtale mellom alle mennesker.

92. Kirken er reist som et tegn på det brorskap som gjør den oppriktige samtale mulig og livskraftig, fordi den har fått i oppdrag å opplyse hele verden med Evangeliets budskap og forene alle mennesker av enhver nasjon, rase eller kultur i den ene Ånd.

Dette forutsetter at vi begynner med, innenfor selve Kirken, å fremme den innbyrdes aktelse, respekt og enighet, med anerkjennelse av enhver forsvarlig uensartethet. Dermed vil et mer fruktbart samkvem kunne opprettes mellom alle dem som samlet utgjør Guds folk: hyrder og andre kristne. Det som forener de troende, er jo sterkere enn det som skiller dem. Måtte regelen være: Enighet i det vesentlige, frihet i det uvisse, kjærlighet i ett og alt.

Vi omfatter også i våre hengivne tanker de brødre som ennå ikke lever i fullt kirkelig fellesskap med oss, og deres kirkesamfunn. Vi er knyttet til dem ved den felles bekjennelse av Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, og ved kjærlighetens bånd, og vi glemmer ikke at de kristnes enhet i dag er ventet og ønsket selv av mange som ikke tror på Kristus. Jo større fremgang denne enhet vil gjøre i sannhet og kjærlighet ved Den Hellige Ånds kraftige impulser, jo mer vil den også kunne bli et løfte for hele verden om enhet og fred. La oss derfor forene våre krefter og finne frem til stadig bedre og mer effektive fremgangsmåter for i dag å nærme oss dette opphøyede mål. La oss, ved stadig å bli mere preget av Evangeliet, bestrebe oss på et broderlig samarbeide for bedre å tjene menneskenes store familie som i Kristus Jesus er kalt til å danne en familie av Guds barn.

Vi vender også våre hengivne tanker til alle dem som erkjenner Gud og bevarer kostbare religiøse og menneskelige elementer i sine tradisjoner. Og vi ønsker at en oppriktig dialog vil føre oss alle til trofast å motta Åndens innskytelser og raskt adlyde dem.

Fra vår side utelukker dette ønske om samtale, som bare drives av kjærlighet til sannheten, intet menneske, dersom reglene for alminnelig klokskap blir overholdt, hverken de som inntar en humanistisk innstilling uten ennå å erkjenne Ham som har skapt disse menneskelige verdier, eller de som bekjemper Kirken og forfølger den på forskjellig vis. Når Gud Fader er alle tings opphav og mål, er vi alle kalt til å være brødre. I kraft av denne felles menneskelige og guddommelige kallelse kan vi derfor og vil vi samarbeide for å bygge verden opp uten vold, uten list, i sann fred.

Verden skal bygges opp og føres til sitt mål

93. De kristne minnes Herrens ord: «På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh. 13, 35). Derfor kan de ikke nære noe sterkere ønske enn å kunne tjene sine medmennesker i vår tid med stadig større realisme og offervilje. Tro mot Evangeliet og styrket av det, i forening med alle dem som elsker og dyrker rettferdigheten, har de altså mottatt en veldig oppgave her på denne jord, og de skal avlegge regnskap for den hos Ham som vil dømme alle på den ytterste dag. Det er ikke alle de som sier «Herre, Herre!» som kommer inn i himmelriket, men de som gjør Faderens vilje (Mt. 7, 21) og legger en fast hånd på verket. Faderen vil at vi skal kjenne igjen Kristus vår bror i ethvert menneske, og utøve en effektiv kjærlighet, i ord og i gjerning, og derved avlegge vitnesbyrd om Sannheten, og meddele andre mysteriet om den himmelske Faders kjærlighet. På denne måten vil menneskene over hele jorden oppmuntres til dette sterke håp, som er en gave fra Den Hellige Ånd, så de til slutt får sitt hjem i den fullkomne fred og salighet, i det fedreland som lyser av Herrens herlighet.

«Han som formår å gjøre alt, meget mer enn vi ber om eller forstår, etter den makt som virker i oss, Ham være ære i Kirken og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter og i evighet. Amen» (Ef. 3, 20-21).

Denne pastorale konstitusjon er blitt godkjent av konsilfedrene i sin helhet såvel som i sine enkelte punkter. Og Vi, i kraft av den apostoliske myndighet som er oss overlevert fra Kristus, bifaller, lovfester og fastlegger den, sammen med de ærverdige fedre, i Den Hellige Ånd. Og det som således gjennom kirkemøtet er blitt bestemt, befaler Vi skal tre i kraft, til Guds ære

Roma, ved St. Peter, den 7. desember 1965

Paul, den katolske kirkes biskop med konsilfedrenes underskrifter.