III. Pastorale forskrifter
Kirken som mor og lærer
19. Våre ord ville ikke være et dekkende uttrykk for Kirkens tanker og omsorg som mor og lærer for alle folk dersom vi, etter å ha innskjerpet respekten og forpliktelsene overfor den guddommelige ekteskapslov, ikke også ga alle et oppmuntrende ord med på veien til en moralsk forsvarlig fødselsregulering, ikke minst under de prekære forhold som i våre dager trykker familie og folk. Kirken kan nemlig aldri møte menneskene anderledes enn Vår Herre og Mester gjorde det: Den kjenner deres svakheter, har medynk med folkemassene, tar seg av synderne. Men den kan aldri avstå fra å lære den lov som i realiteten står for et liv gjenreist til sin opprinnelige virkelighet og ledet av Guds ånd. 24
Det er mulig
20. Kirkens lære om fødselsregulering, som promulgerer den guddommelige lov, vil for mange kunne synes vanskelig, for ikke å si umulig å sette ut i livet. Og ganske visst, like som alt som er stort og riktig, krever også den et alvorlig engasjement og mange anstrengelser fra den enkeltes, fra familiens og fra samfunnets side. Ja, mer enn det: uten kraft fra Gud, som støtter og styrker den gode vilje, vil ingen her strekke til. Men den som tenker nærmere over det, kan ikke unngå å se hvordan disse anstrengelser virker foredlende på mennesket og bringer velsignelse for samfunnet.
Selvdisiplin
21. En moralsk forsvarlig praktisering av fødselsregulering krever i første rekke at ektefellene har en grunnfestet innstilling til livets og familiens sanne verdier og at de går inn for en allsidig selvdisiplin. Det kan ikke være tvil om at naturens drifter ved hjelp av fornuft og den frie vilje har bruk for askese dersom de ekteskapelige kjærlighetsytringer skal svare til den riktige orden. Særlig gjelder dette for praktiseringen av den periodiske avholdenhet. En slik selvdisiplin, som hører med til den ekteskapelige kyskhetsform, skader på ingen måte kjærligheten mellom mann og hustru, men tilfører den snarere en enda høyere menneskelig verdi. Den krever nok varige anstrengelser, men takket være dens gagnlige innvirkning får ektefellene helt og fullt utviklet sin personlighet og blir beriket med åndelige verdier. Den bringer fred og glede inn i familielivet og gjør det lettere å løse andre problemer. Den øker omtanken overfor den annen part, hjelper begge til å drive bort egoismen, som er uforenlig med ekte kjærlighet, og den høyner deres ansvarsfølelse i oppfyllelsen av deres oppgaver. Ved denne selvdisiplin blir foreldrene i stand til å øve en dypere og mer virkningsfull innflytelse i oppdragergjerningen, og barn og ungdom får vokse opp med en riktig innstilling til de menneskelige verdier og i en lys og harmonisk utfoldelse av sine åndelige og fysiske evner og krefter.
Oppdragelse til kyskhet
22. Ved denne anledning vil vi gjerne påkalle oppmerksomheten hos alle som skjøtter oppdragergjerningen og hos dem som har ansvaret for samfunnets felles vel, på nødvendigheten av å skape et gunstig klima for en oppdragelse til kyskhet: at en sunn frihet, utfra ærefrykt for en moralske orden, må triumfere over hemningsløsheten. Derfor må alle som har omsorg og tanke for sivilisasjonens fremskritt og for vernet om de høyere åndsverdier, klart og samstemmig reagere mot alt som via de moderne kommunikasjonsmidler bidrar til å egge sansene og rive ned moralen, likesom mot alle former for pornografi og tøylesløs film- og scenekunst. Det ville være fåfengt å søke å rettferdiggjøre denne moralske utarting under påskudd av kunstneriske eller vitenskapelige krav, 25 eller å argumentere ut fra den frihet som blir tilstått av de offentlige myndigheter på dette område.
Appell til statsmyndighetene
23. Til regjeringene, som har hovedansvaret for det felles vel og som kan gjøre så meget for å verne om den moralske standard, vil vi gjerne si: Tillat ikke at deres folks moral undergraves! Godta ikke at noe som er i strid med naturloven og den guddommelige lov ad lovens vei får trenge inn i selve samfunnets urcelle, familien! Det er på en helt annen måte de offentlige myndigheter kan og må bidra til å løse befolkningsproblemet: gjennom en forutseende familiepolitikk og en forstandig folkeoppdragelse, med respekt for moralloven og borgernes frihet.
Vi er fullt klar over de alvorlige vanskeligheter myndighetene i denne forbindelse har å kjempe med, fremfor alt i utviklingslandene. Deres berettigede bekymringer har vi viet vårt encyklika «Populorum progressio». (Norsk overs. "Om folkenes utvikling". St. Olav forlag 1967.) Men vi gjentar med vår forgjenger Johannes XXIII: «Disse vanskeligheter lar seg ikke overvinne ved å ty til midler og metoder som er mennesket uverdige, og som har sin rot i et rent materialistisk syn på selve mennesket og dets liv. Den virkelige løsning er bare å finne i en økonomisk utvikling og sosiale fremskritt som respekterer og fremmer de virkelige menneskelige verdier, de individuelle såvel som de samfunnsmessige.» 26 En kan i rettferdighetens navn såmen ikke gjøre det guddommelige forsyn ansvarlig for noe som tvert imot bunner i et manglende vidsyn fra de styrendes side, i en bristende følelse for sosial rettferd, i en egoistisk monopolisering eller grov forsømmelse av de ofre og anstrengelser som er nødvendige for å sikre en høyere levestandard for et folk som helhet og for alle dets borgere. 27
Måtte alle ansvarlige offentlige myndigheter - slik noen så prisverdig allerede gjør - her helhjertet fornye sine anstrengelser! Måtte den hjelp som ytes mellom medlemmene i den store menneskefamilie aldri stagnere! Et nesten ubegrenset innsatsfelt ligger her åpent for de store internasjonale organisasjoner.
Til vitenskapsmennene
24. Vi vil her også rette noen oppmuntrende ord til vitenskapens menn, som «i betraktelig grad kan bidra til å styrke ekteskapet og familien og skape fred i hjertene, om de i forenede studier forsøker ytterligere å klarlegge de forskjellige omstendigheter som taler for en moralsk forsvarlig fødselsregulering.» 28 Som Pius XII uttrykte det, ville det være høyst ønskelig om det kunne lykkes legevitenskapen å gi et tilstrekkelig sikkert grunnlag for en fødselsregulering som støtter seg på iakttagelsen av de naturlige, periodiske rytmer. 29 Slik vil de lærde, og da særlig de katolske vitenskapsmenn gjennom fakta bidra til å bevise det som Kirken lærer, nemlig «at det ikke kan råde noen virkelig motsigelse mellom de guddommelige lover som styrer livets forplantning og den som fremmer en fullverdig ekteskapelig kjærlighet». 30
Til de kristne hustruer og menn
25. Og nå retter vi vårt ord mer direkte til våre sønner og døtre, fremfor alt til dem som Gud har kalt til å tjene Ham som ektevidde. Når Kirken hevder den guddommelige lov med sine ukrenkelige vilkår og krav, forkynner den selve frelsen og åpner gjennom sakramentene veien for nåden - som omskaper mennesket slik at det i elskende frihet kan leve opp til den plan som er lagt av dets Skaper og Frelser og finne Kristi åk lett å bære. 31
Lydhøre for Kirkens røst må derfor de kristne ektefolk ikke glemme at deres kristenkall, som har sitt utspring i dåpen, gjennom ekteskapets sakrament er blitt ytterligere markert og bekreftet. Gjennom dette sakrament blir mann og hustru styrket og likesom helliget til å kunne oppfylle sine plikter, til å realisere sitt kall inntil det fullkomne og til, på sin særlige måte, å bære et kristent vitnesbyrd frem for verden. 32 Dem gir Herren oppgaven å manifestere helligheten og mildheten i den lov som forener kjærligheten mellom de to og deres samvirke med Guds egen kjærlighet, menneskelivets urkilde.
Det er på ingen måte vår hensikt å fortie de ofte store vanskeligheter som kristne ektefolk har å kjempe med. For dem som for oss alle «er porten trang og veien smal som fører til livet». 33 Men håpet om dette liv bør være et lys under vandringen, slik at de modig kan gå inn for å leve dette jordeliv 34 i visdom, rettferd og fromhet, vel vitende om at denne verdens skikkelse forgår. 35
Må derfor alle gifte ta på seg de anstrengelser som må til, styrket av troen og håpet; som «ikke skuffer, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd, som er oss gitt»! 36 Må de innstendig nedbe Guds hjelp og øse nåde og kjærlighet fra eukaristiens alltid strømmende kilde. Og om synden skulle ha overtaket på dem, da må de ingenlunde tape motet, men ydmykt og flittig søke tilflukt i Guds egen barmhjertighet, som strømmer ut gjennom botens sakrament. På denne måten vil de kunne virkeliggjøre fylden i det ekteskapelige liv slik apostelen Paulus tegner det: «Dere menn, elsk deres hustruer slik Kristus har elsket Kirken ... Slik er mennene skyldige å elske sine hustruer som sitt eget legeme. Å elske sin hustru, vil det ikke si å elske seg selv? Ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men tvert imot nærer og hegner om det likesom Kristus gjør med Kirken ... Denne hemmelighet er stor, jeg tenker da på Kristus og Hans Kirke. Men når det gjelder dere, må hver og en elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.» 37
Familieapostolat
26. En av de verdifulleste frukter av helhjertet troskap mot Guds lov er at ektefolkene selv ikke så sjelden går med ønsket om å dele sine erfaringer med andre. Dermed kommer en ny og bemerkelsesverdig form for apostolat og tar sin plass innenfor rammen av legmannskallet, en form aktualisert utfra løsenet «fra like til like». Her er det de gifte selv som øver apostelgjerning ved å hjelpe og råde andre gifte - et apostolat blant de mange som i dag fortoner seg som ett av de mest aktuelle. 38
Til leger og sykepersonale
27. Vi har den høyeste aktelse for de leger og det sykepersonale som i utøvelsen av sin gjerning søker å følge sine høyereliggende, kristne kallsplikter mer enn alle menneskelige hensyn. Må de derfor fortsatt alltid fremme de løsninger som troen og et velbegrunnet skjønn inspirerer dem til, og samtidig etter beste evne prøve å vinne gehør og respekt for sitt syn blant sine kolleger! Ja, i egenskap av leger må de se det som sin plikt å erverve seg all den kunnskap som skal til på dette ømtålige felt for å kunne møte alle ektefolk som søker dem med kloke råd og sunne anvisninger, slik de har rett til å vente.
Til prestene
28. Kjære sønner i prestestanden! Gjennom deres kall er dere rådgivere og åndelige veiledere for enkeltmennesker og for familier. Tillitsfullt vender vi oss nå til dere. Den fremste oppgave som hviler på dere - vi retter oss særlig til dem som foreleser i moralteologi - er å gi en utvetydig fremstilling av Kirkens lære om ekteskapet. I utøvelsen av deres kall skal dere være de første til å bevise en indre og ytre lojalitet overfor Kirkens læreembede. Dere vet at denne lojalitet forplikter ikke så meget på grunn av ovennevnte beviser, som på grunn av lyset fra Den hellige ånd, som på en særlig måte er gitt til Kirkens hyrder for at de kan utlegge sannheten klart og rent. 39 Dere vet også hvor overordentlig viktig det er for den alminnelige samvittighetsfred og for kristenfolkets enhet at alle i spørsmål som gjelder tro og moral holder seg til den kirkelige læremyndighet og taler det samme språk. Derfor gjør vi apostelen Paulus' inntrengende ord til våre egne og appellerer på nytt til dere av hele vårt hjerte: «Jeg appellerer til dere, brødre, ved Vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre den samme tale og at det ikke må være noen splid blant dere, men at alle må være fast forenet i samme sinn og samme mening.» 40
29. Det uttrykker en ideal form for kjærlighet til sjelene når man på ingen måte avsvekker Kristi lære til frelse. Men dette må likevel alltid gå hånd i hånd med tålmod og godhet, slik Herren selv i sin omgang med menneskene har gitt eksempel på. Han kom ikke for å dømme, men for å frelse. 41 Ganske visst var han uforsonlig overfor det onde, men alltid barmhjertig mot synderne.
Må mann og hustru i sine vanskeligheter i prestens ord og hjerte alltid møte gjenklangen av Frelserens egen stemme og godhet.
Tal, fulle av tillit, kjære sønner, fast forvisset om at Guds Ånd, som bistår Kirkens læreembede i klarleggingen av den rette lære, opplyser de troendes sinn og innbyr dem til å gi sin tilslutning! Lær ektefellene bønnens nødvendige vei, led dem til flittig og trosbevisst å søke botens og alterets sakrament, og lær dem at de aldri, under følelsen av svakhet, må miste motet!
Til biskopene
30. Kjære og ærverdige brødre i biskopsembedet! Enda nærmere er vi knyttet til dere i omsorgen for gudsfolkets åndelige vel. Derfor går vår tanke, ved slutten av dette encyklika, full av ærbødighet til dere, idet vi retter en inntrengende oppfordring til alle.
Må dere i spissen for og sammen med prestene, deres medhjelpere og med de troende utrettelig ivre for ekteskapets integritet og hellighet slik at det ekteskapelige liv stadig mer må nå sin menneskelige og kristne fullkommenhet! Se på denne oppgave som en av de mest presserende og forpliktende som vår samtid stiller dere! Som dere vet innebærer den en samlet pastoral virksomhet på alle områder av den menneskelige aktivitet, økonomisk, kulturelt og sosialt. For bare en samtidig bedring av forholdene innen disse ulike sektorer vil føre til at foreldrenes og barnas liv i familien ikke bare blir tålelig, men lettere og gladere, og vil gjøre samlivet mellom menneskene i samfunnet mer broderlig og fredelig i troskap mot Guds plan med verden.
Sluttord
31. Ærverdige brødre, kjære sønner og døtre og alle mennesker av god vilje!
Stor er sannelig den innsats i oppdragelsens, fremskrittets og nestekjærlighetens tjeneste som vi her kaller dere til på Kirkens læregrunn - den lære Peters etterfølger sammen med sine brødre i biskopsembedet skal vokte og tolke. At den vil bli til gagn for verden og for Kirken, er vi hellig overbevist om. For mennesket kan finne den sanne lykke - som det av hele sitt vesen higer etter - bare med ærefrykt for de lover Gud har skrevet inn i dets natur, og som det må følge med klokskap og hengivenhet. Over denne oppgave og over dere alle, ganske særlig over alle ektefeller, nedber vi fra den hellige og barmhjertige Gud Hans rikelige nåde. Som pant på dette meddeler vi dere vår apostoliske velsignelse.
Gitt i Rom ved Petri stol på minnedagen for apostelen Jakob, 25. juli 1968, i vårt pontifikats 6. år.
PAUL VI
