Sacrosanctum concilium

Vatikankonsilets liturgireform

Av pater Thomas Patfoort O.P.

Under avslutningsmøtet for det Annet Vatikankonsils annen sesjon, den 4. desember 1963, vedtok kirkemøtet konstitusjonen «Sacrosanctum Concilium» - «De Sacra Liturgia» (Om den hellige liturgi). Den ble umiddelbart bifalt av pave Paul VI, som straks lot den tre i kraft. Dermed forelå det første endelige resultat av konsilets arbeid. Det åpner også en ny æra i Kirkens bønn og i dens liv i det hele.

For riktig å kunne bedømme konstitusjonens betydning, skulle man egentlig kjenne nærmere til dens bakgrunn. Kirkemøtet har nemlig ikke improvisert, ikke skapt noe helt nytt; det har fanget inn impulser og koordinert strømninger som i de siste slektledd er oppstått i Kirkens midte, i dens mest levende menigheter og dens åndelige sentra. Det dokumentet som her foreligger høster frukten av en kraftig åndelig bevegelse for en fornyelse av liturgien, og sanksjonerer det beste av dens resultater.

Liturgien har nemlig, som enhver annen realitet i Kirken, sitt eget liv; den har sine blomstringsperioder, men den har også sine forfallstider eller iallfall sine mer søvnige perioder. Det turde være alminnelig kjent at Motreformasjonens tid betegner en sterkt nedadgående kurve både når det gjelder bevisstheten om Kirkens rikdommer og i selve den liturgiske aktivitet. For en ikke liten del erstattes den ekte liturgiske forståelse og den riktige innlevelse i liturgiens verden med en overdådig ytre prakt. Man bryr seg mindre om å la Ordet komme til sin rett, i en noe for naiv tillit til sakramentenes egen virkekraft. Selve sakramentene blir ofte ensidig fremstilt som «nådemidler», mens man mister av syne deres verdi som symboler; man glemmer at de er tegn som samtidig skal tale om den realitet de fullbyrder. Man interesserer seg mer for å sikre sakramentenes gyldighet enn for å sikre den gjenopplevelse av det kristne mysterium som de skal formidle.

Kløften blir også større og større mellom presten ved alteret og menigheten i kirkerommet. Liturgien blir utført av presten for menigheten mer enn den oppleves av presten sammen med menigheten. De troende blir da alt for ofte redusert til å være tilskuere istedenfor å være deltagere. Og fordi det kristne folk ikke lenger finner sin næring i det forkynte ord i liturgien, og fordi det ikke får utfolde sin fromhet aktivt i den offisielle liturgiske ramme, legger det sin elsk på en mengde såkalte folkelige andakter, som er langt fra å eie den samme troslikevekt og den samme verdisans som vi finner i liturgien.

Det var først på slutten av forrige århundre og i begynnelsen av vårt eget at man i Kirken begynte å våkne opp av disse tilstandene. Først i klostrene, så i menighetene. I franske, tyske, østerrikske og belgiske abbedier søkte man ny kontakt med liturgiens rene kilder: Bibelen og kirkefedrene - og med liturgiens egne iboende lover, som man så ofte hadde miskjent. Den første fasen av denne gjenoppdagelse av liturgiens verden bærer tydelig preg av sitt vitenskapelige opphav, og resultatene av den ble i første omgang utnyttet i relativt begrensede kretser. Men snart begynte også menighetene å få del i forskernes vinninger. Det ble arbeidet bevisst for at de troende igjen skulle engasjeres fullt ut i den liturgiske aktivitet, for at de skulle delta i gudstjenestene ikke som passive tilskuere, men som partnere, i kraft av sin andel i det alminnelige prestedømme. Liturgien ble på en ny måte gjenstand for hyrdenes omsorg; mer og mer ble den oppfattet og brukt som sogneprestens fremste middel i den praktiske sjelesorg.

Det som karakteriserer det Annet Vatikankonsils liturgikonstitusjon, som her foreligger i norsk oversettelse, er at den med konsilets og pavens myndighet godkjenner og fører videre de bestrebelser som i de siste årtier er blitt gjort for å gi liturgien dens renhet tilbake og for å sikre den førsteplassen i de kristnes liv. For bare å nevne noen eksempler:

Den slår fast messens betydning som deltagelse i påskemysteriet: Kristi død og oppstandelse. Den understreker at menighetens aktive deltagelse i gudstjenesten er et vesentlig trekk i liturgien. Den erklærer høytidelig at lesningen av den Hellige Skrift hører med i enhver gudstjeneste, og at den må kunne forståes av alle. Den innvarsler en tilbakeføring av alle messens riter til deres opprinnelige mening, med ønsket om at deres symbolikk igjen blir umiddelbart talende. Den åpner muligheter for andre kulturer til å få sette sitt preg på utformingen av liturgien, der hvor Kirken, i bevissthet om sitt hyrdeansvar, finner dette ønskelig eller rett og slett nødvendig.

Mange av de nyorienteringer og forandringer som konstitusjonen viser frem til, kan ikke bli satt ut i livet fra den ene dag til den neste. De krever først å utarbeides i detalj. Konstitusjonen trekker opp de store linjer, den slår fast de grunnleggende prinsipper; så vil det bli de kompetente instansers oppgave å finne frem til de praktiske løsninger. I direkte tilknytning til konsilet er det nå i Roma nedsatt en sentralkommisjon til å utarbeide nye mønsterutgaver av de liturgiske bøker. Men dertil kommer at der ifølge konstitusjonen i hvert bispedømme eller iallfall i hver organisk gruppe av bispedømmer skal opprettes kompetente kommisjoner som skal gå i gang med å fremme arbeidet med oversettelser, med nyskaping av liturgisk musikk og med vurdering av de tilpasninger som synes mulige og nødvendige, når en tar hensyn både til liturgiens egne iboende lover og til de forskjellige folkeferds mentalitet og uttrykksformer.

Vi kan altså ikke med det samme vente oss sensasjonelle og revolusjonerende reformer. Vi skal først gjøre oss selv fortrolige med den ånd som har inspirert denne teksten. Uten det vil nemlig reformene løpe ut i sanden og forbli uten virkning.

Den liturgiske reform er det første store skritt som Kirken tar i sitt arbeid med sin indre fornyelse. Den er blitt utarbeidet av eksperter og biskoper i forening, men den vil bli virkeliggjort først når de katolske kristne selv på bred front har gått inn for å iverksette den, ut fra et sinn som stadig mer søker å kjenne og føle i overensstemmelse med Kirkens rene tradisjon - sentire cum Ecclesia - et sinn som ikke sta holder fast ved individualistiske reaksjoner eller bare simpelthen nekter å løfte seg opp fra doven vanetenkning.

Kirkens reform er et alltid like nødvendig foretagende. Den er også alltid de troendes sak. I deres åpenhet og gode vilje ligger sjansene til fornyelse ikke bare for den katolske kristenhet, men for alle dem som påberoper seg Kristi navn. Enhetens vei går gjennom en besinnelse på det dypeste og reneste i den tradisjon vi lever i. Det var dette «konsilpaven», Johannes XXIII, så klart så, og slik fremstilte han den dypeste mening med det kommende kirkemøte: «Og så, når vi har lagt bak oss den krevende oppgave, når vi har fjernet alt det som fra menneskers side stiller seg hindrende i veien for de kristnes gjenforening, vil vi vise frem Kirken i all dens skjønnhet og si til våre atskilte medkristne, ortodokse, protestanter og andre: «Se, brødre, dette er Kristi Kirke. Vi har gjort vårt beste for å være tro mot den. Kom - her er en vei hvor vi kan møtes, en vei tilbake. Kom og innta den plass som for så mange av dere var deres forfedres plass!»

Og reformen av liturgien må sees som en første etappe på denne veien.