Den pavelige rundskrivelse om den katolske Kirkes stilling i Tyskland
Til de ærverdige brødre, Tysklands erkebiskoper og biskoper, som lever i fred og samfund med den apostoliske Stol — om den katolske Kirkes stilling i det tyske Rike, fra pave Pius XI.
Ærverdige brødre,
hilsen og apostolisk velsignelse!
Med brennende bekymring og økende forbauselse betrakter Vi allerede i lengre tid Kirkens lidelsesvei og de voksende trengsler for dens i sinnelag og handling trofaste bekjennere blandt det folk og det land som St. Bonifatius engang bragte Kristi lys- og gledesbudskap og Guds rike.
Denne vår bekymring er ikke blitt forminsket ved det, som de oss på vårt sykeleie besøkende representanter for det høiærverdigste episkopat, sannferdig og pliktoppfyllende kunde meddele oss. Ved siden av meget trøsterikt og ophøiet fra de troendes bekjennerkamp har de ut fra kjærligheten til folk og fedreland og ut fra bestrebelsen for en rettferdig bedømmelse ikke kunnet forbigå uendelig meget som er tungt og ondt. Efter at Vi har hørt deres fremstilling, kan Vi i inderlig takk til Gud si med kjærlighetens apostel: «Jeg har ingen større glede enn når jeg hører at mine barn vandrer i sannhet». (Joh. 3, 4). Men den frimodighet som hører til Vårt ansvarsfulle apostoliske embede og viljen til å fremstille virkeligheten i sin hele tyngde for eder og hele den kristne verden, krever også av Oss at Vi tilføier: en større sorg og en tyngre lidelse for Oss som hyrde har Vi ikke enn når Vi hører: mange forlater sannhetens vei. (Sammenlign 2. Pet. 2, 2).
Da Vi, ærverdige brødre, sommeren 1933 optok de konkordatsforhandlinger med riksregjeringen, som hvilte på et gammelt utkast, og til alles tilfredshet avsluttet dem med en høitidelig overenskomst, blev Vi ledet av Vår pliktskyldige omsorg for den kirkelige misjons frihet i Tyskland til beste for de Oss betrodde sjeler — men også tillike ledet av det opriktige ønske å kunne yde det tyske folks fredelige utvikling og velferd en betydelig tjeneste.
Tross mange svære betenkeligheter bestemte Vi Oss til å gi Vår tilslutning til konkordatet. Vi vilde spare Våre tro sønner og døtre i Tyskland for den spente stilling og de lidelser, som ellers sikkert var å vente under de daværende forhold. Vi vilde ved Vår handling bevise at Vi, idet vi ene søker Kristus og hvad hans er, aldri nekter noen Moderkirkens fredshånd, som ikke selv støter den tilbake.
Når det av Oss med den reneste hensikt plantede fredstre i den tyske jord ikke har båret de frukter som Vi av interesse for Eders folk har lengtet efter, vil allikevel ingen i den vide verden, som har øiner å se med og øren å høre med, kunde si at skylden ligger hos Kirken og dens overhode. Det forløpne år har anskueliggjort hvor ansvaret ligger. Det har avsløret sammenslutninger som fra begynnelsen av ikke har kjent annet mål enn ødeleggelseskamp. I de furer, hvor Vi har anstrengt oss for å så en opriktig freds frø, strør nu andre — som den Hellige Skrifts inimicus homo (Mat. 13, 25) — mistroens, ufredens, hatets, forfølgelsens ukruttspirer, det hemmelige og åpenlyse, fra tusen kilder ernært og med alle midler arbeidende principielle fiendskap til Kristus og hans Kirke. På disse og kun på disse og deres skjulte og kjente drabanter faller ansvaret for at der nu på Tyklands horisont istedetfor fredens regnbue er blitt synlig uværsskyer av en ødeleggende religionskamp.
Vi er, erværdige brødre, ikke blitt trett av å fremstille for de ansvarshavende ledere av eders lands skjebne de følger som nødvendigvis må utspille sig om man tillater eller endog begunstiger slike retninger. Vi har gjort alt for å forsvare det høitidelig gitte ords hellighet og de frivillig inngåtte forpliktelsers ukrenkelighet imot de teoretikere og praktikere som — hvis de offisielt blir billiget — vil drepe all tillit og gjøre ethvert også i fremtiden avgitt ord komplett verdiløst. Når den tid engang kommer, hvor Vi kan legge disse Våre bestrebelser åpent frem for verdens øine, vil alle velmenende vite, hvor de skal søke fredsbevareren og hvor fredsforstyrreren er å finne. Enhver hvis ånd har bevart en gnist av sannhetssøken og hvis hjerte ennu har en skygge av rettferdighetsfølelse, vil da, må da innrømme at i disse tunge og begivenhetsrike år efter konkordatet har alle Våre ord og alle Våre handlinger stadig vært tro mot samarbeidets lov. Men han må også fastslå med forbauselse og dyp misbilligelse, hvorledes man fra den annen side har gjort omgåelser av overenskomsten, uthuling og falsk utlegning og endelig mer eller mindre inngrep i den til en uskreven lov for sine handlinger.
Det av Oss, tross alt dette, utviste måtehold var ikke diktert av hensynet til jordisk nytte eller av upassende svakhet, men ene av viljen til ikke sammen med ukruttet å utrydde verdifulle vekster, samt av den hensikt: ikke offentlig å ville dømme før sinnene var modne for denne doms uundgåelighet, og endelig av beslutningen om ikke å ville bestride andres troskap mot overenskomsten før virkelighetens jernsprog hadde sprengt de hylstre, i hvilke de planmessige angrep på Kirken har forstått å skjule sig. Ennu idag, hvor den åpne kamp mot den konkordatbeskyttede bekjennelsesskole og den nektede avstemningsfrihet blandt de opdragelsesberettigede på rystende måte viser stillingens alvor og de troende kristnes nødstedte stilling på et av Kirkens betydningsfulleste livsområder — råder Vår faderlige bekymring for sjelenes vel oss til ikke å la ute av betraktning en mulig forståelse selv om der kun er små utsikter til at man kan feste tillit til at forliket vil bli respektert. Idet Vi retter oss efter det høiverdigste episkopats bønner, vil Vi også i fremtiden ikke bli trett av overfor eders folks førere å være den krenkede retts sakfører og sette Oss, ubekymret for om det vil lykkes eller ei, og adlydende Vår samvittighet og Vår hyrdemisjon, imot en åndelig innstilling som søker å skade garanterte rettigheter med mer eller mindre skjult makt.
Men hensikten med denne skrivelse er dog, ærverdige brødre, en annen. Således som dere har avlagt Oss kjærkomne besøk ved Vårt sykeleie, således vender Vi Oss idag til dere og gjennem dere til Tysklands katolske troende, som — i likhet med alle lidende og nødstedte barn — står det felles farshjerte særlig nær. I denne stund, da deres tro lik ekte gull underkastes sorgens og den skjulte og åpne forfølgelses ildprøve, og er omgitt av tusen former for organisert religiøs tvang og hvor de knuges under mangelen av sannhetstro efterretninger og normale forsvarsmuligheter, har de dobbelt rett til et sannhetens ord og sjelelig bestyrkelse fra den til hvis første forgjenger det innholdsrike frelserord blev rettet: «Jeg har bedt for Dig at Din tro ikke skulde vakle og Du stadig kunde styrke dine brødre». (Luk. 22, 32).
Den sanne tro på Gud.
Vokt over, ærverdige brødre, at fremfor noe andet den sanne tro på Gud, det første og uerstattelige fundament til all religion, blir bevart ren og uten forfalskning i Tyskland. La den som ikke tror på Gud, føle tilfredsstillelse ved å bruke ordet Gud i sin tale, men kun den som holder dette navn hellig har den sanne og verdige opfatning av det guddommelige.
Den som i panteistisk forvirring identifiserer Gud med verden, trekker Gud ned til verdens dimensjoner eller hever verden op til Gud, er ikke blandt dem som tror på Gud.
Den som følger en opfatning som de gamle førkristelige germaner sies å skulle ha hatt, og setter en mørk og upersonlig skjebne i den personlige Guds sted, benekter Guds visdom og førelse som leder alt til et godt mål, og kan ikke telles blandt dem som tror på Gud.
Den som løsriver racen eller folket eller staten, statsformen, statsmaktens innehavere eller andre bærende verdier for menneskets samfund — foreteelser som alle inntar i den jordiske ordning en nødvendig og æret plass — fra deres virkelige verdifølge og gjør dem til høieste verdier, til mål også for religion, han driver avgudsdyrkelse med dem og fordreier og forfalsker den av Gud skapte og innstiftede tingenes orden, og er derfor fjernt fra den sanne tro på Gud og fra en livsopfatning som svarer til denne tro.
Gi akt, ærverdige brødre, på det stadig økende misbruk i tale og skrift av Guds trefold hellige navn, idet man bruker det som en meningsløs etikette på et mer eller mindre tilfeldig produkt av den menneskelige spekulasjon eller ønske. Påvirk eders troende, så de kan gi en slik forvillelse den avvisning som den fortjener. Vår Gud er den personlige, overnaturlige, allmektige, uendelig fullkomne Gud — én i personenes treenighet, tre personer i det guddommelige vesens enhet, alt det skaptes skaper, verdenshistoriens herre og konge og siste fullfører, som ikke tåler andre guder ved sin side.
Denne Gud har som den suverene hersker gitt sine bud. De gjelder uavhengig av tid og rum, land og race. Som Guds sol lyser på alle menneskers ansikt, kjenner hans lov ikke privilegier eller undtagelser. De styrende og de styrte, kronede og ukronede, stolte og ydmyke, rike og fattige er i like grad underkastet hans ord. Av hans rettigheter som skaper av alt utledes naturlig Guds rett til å bli adlydt såvel av de enkelte individer som av samfund av enhver art. Denne lydighet omfatter alle grener av virksomhetsutfoldelse, i hvilke de moralske spørsmål skal bringes i overensstemmelse med Guds lov, og den vaklende menneskelige lov skal festnes i den guddommelige lovs urokkelighet.
Kun overfladiske ånder kan henfalle til den villfarelse som består i å tale om en nasjonal Gud, om en nasjonal religion — kan foreta et forgjeves forsøk på å ville fengsle Gud, allverdens skaper og alle folks konge og lovgiver, foran hvis storhet nasjonene er små «som dråpen på et vannspann» (Es. 40, 15), innenfor et enkelt folks grenser, innenfor en enkelt races sneverhet.
Kristi Kirkes biskoper, innsatt «for det som hører Gud til» (Hebr. 5, 1) bør våke over at den slags farlige villfarelser, som pleier å bli efterfulgt av ennu farligere handlinger, får fotfeste blandt de troende. Det hører til eders embeds hellighet å gjøre alt, som kan utrettes av dere, for at Guds bud kan bli erindret og overholdt, da det er gitt som det nødvendige fundament for alt privat og offentlig liv — for at den guddommelige majestets rettigheter, Guds navn og ord ikke skal bli profanert (Tit. 2, 5) — for å sette en stopper for de gudsbespottelser ved ord, penn og billeder som nu er så tallrike som havets sand — og for at der aldri ved siden av motstanden og fornermelsene fra de som fornekter, forakter og hater Gud, skal forstumme sonebønnene fra de troende, som hvert øieblikk stiger som en flamme mot den Allerhøieste og stanser hans hevnende hånd.
Vi takker dere, ærverdige brødre. Vi takker dere prester og alle eders troende, som opfyller og fortsetter å opfylle deres kristenplikter i forsvar for den guddommelige Majestet mot en ny pågående og, akk, av mange innflytelsesrike menn begunstiget hedenskap. Denne takk går ennu varmere og blandet med anerkjennende beundring til dem, som ved å opfylle denne plikt er blitt funnet verdige til å ofre og lide for sin kjærlighet til Gud.
Den sanne tro på Kristus.
Men troen på Gud kan ikke holde sig ren og sterk om den ikke følges av troen på Kristus. «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, og ingen kjenner Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare ham for» (Luk. 10, 22). «Det er det evige liv at de kjenner Dig, den eneste sanne Gud og han som Du har utsendt, Jesus Kristus» (Joh. 17, 3). Ingen
kan derfor si «Jeg tror på Gud og det er mig religion nok». Frelserens ord later ingen plass åpen for den slags utflukter. «Den som fornekter sønnen, har ikke faderen, og den som bekjenner sønnen, har også faderen!» (1. Joh. 2, 23).
I Jesus Kristus, Guds sønn som blev menneske, opfyltes hele den guddommelige åpenbaring. «På mange måter og til forskjellige tider har Gud talt til Våre fedre ved profetene. Da tiden var fullkommet, talte han til oss ved sønnen» (Hebr. 1, 1). Det gamle Testamentes hellige bøker er helt igjennem Guds ord og danner en vesentlig del av hans åpenbaring. I overensstemmelse med den trinvise utfoldelse av Åpenbaringen avslører de det demringsskjær som går forut for forløsningens klare dag. De gjengir den menneskelige ufullkommenhet, svakhet og synd og ved siden av utallige store og edle trekk viser de oss også det utvalgte folk, bæreren av åpenbaringen og forjettelsen, uophørlig fjerne sig fra Gud og vende sig mot verden. For de øine som ikke er blendet av fordom og lidenskap, stråler klart frem i denne menneskelige pliktforglemmelse, slik som bibelhistorien beretter oss den, det guddommelige lys fra frelsen som til sist vil triumfere over alle feil og all synd. Det er nettop på denne ofte så mørke bakgrunn at man best ser evighetens strålende opdragelsesmetode som formaner, slår, ophøier og velsigner sine utvalgte. Kun blindhet og hovmot kan lukke øinene for de skatter av frelse, som skjuler sig i det gamle Testamente.
Den som vil bannlyse fra Kirke og skole det gamle Testamentes bibelske historier og visdom, bespotter Guds navn, den almektiges frelserplan, idet de setter den snevre og begrensede mennesketanke til dommer over det guddommelige Forsyn i historien. De fornekter troen på den sanne Kristus, slik han er kommet i kjødet, på Kristus som har mottatt sin menneskelige natur av det folk som skulde korsfeste ham. De står uten å forstå noe foran Guds sønns universelle drama, hvori han satte op mot sine bødlers sakrilegier den prestelige handling som hans forløserdød var, idet han i den nye pakt gav den gamle pakt dens fullbyrdelse og krone.
Åpenbaringen som den kulminerer i Jesu Kristi evangelium, er avsluttet og gjelder for stedse. Denne åpenbaring trenger ikke til å kompletteres av menneskehånd og kan ikke erstattes eller avløses av andre «åpenbaringer», som enkelte av tidens ledere foregir å ha mottatt av noe de kaller myten om racen og blodet. Efter at Kristus, Herrens salvede, har fullført forløsningen og ved å bryte syndens lenker atter har gjengitt oss retten til å være Guds barn, kan intet annet navn under himmelen finnes blandt mennesker som kan frelse dem, undtagen Jesusnavnet. Intet menneske, selv om det er fylt av all visdom, all makt, all verdens ytre kraft, kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt i Jesus Kristus (1. Kor. 3, 11). Den som i sakrilegisk miskjennelse av den uendelige vesensforskjell mellem Gud og skapningen, mellem Gud-mennesket og menneskebarna, våger å sette en dødelig — er han enn alle tiders største — ved siden av Kristus, over ham eller mot ham, fortjener å bli kalt en falsk profet, på hvem man kan anvende bibelens ord: «Han som bor i himmelen ler av dem» (Ps. 2, 4).
Den sanne tro på Kirken.
Troen på Kristus kan ikke holde sig ren og ublandet dersom den ikke beskyttes og støttes av troen på Kirken, «sannhetens støtte og grunnvoll» (1. Tim. 3, 15). Det er Kristus, Guds evige velsignede, som selv har reist denne støtte for troen. Formaningen som han har gitt om å høre på Kirken (Mat. 18, 17) og motta Kirkens ord og bud som hans egne ord og bud (Luk. 10, 10), gjelder for menneskene til alle tider og i alle land. Kirken, grunnlagt av Frelseren, er én, den samme for alle land og alle nasjoner. Under dens kuppel, som lik firmamentet omslutter hele jorden, finnes fedrelandet for alle folk og alle sprog, og finnes plass for utfoldelse av alle særlige anlegg, alle egenskaper, alle plikter og kall som er gitt av Gud, skaperen og frelseren — både til de enkelte som til de forskjellige folkeslag. Kirkens moderhjerte er så stort og rummelig at det i alle de forskjellige karakterer, som Gud har skjenket sine gaver til, i langt høiere grad ser og gleder sig over de rike variasjoner enn det engstes for farene ved det avvikende. Den gleder sig over individenes som folkenes åndelige overlegenhet. Med glede og moderlig stolthet ser den i all slik overlegenhet frukter av sin opdragelse som den velsigner og opmuntrer. Men den vet også at denne frihet til utvikling har grenser som trekkes av de guddommelige bud der har forordnet at Kirken skal være én og udelelig. Den som angriper denne enhet berøver Kristi brud et av de diademer, som Gud selv har kronet henne med.
Kirken som virker blandt mennesker og er nødt til å virke gjennem mennesker, kan få sin guddommelige misjon sørgelig vanskeliggjort av det menneskelige, det alt for menneskelige, som til tider stadig om og om igjen brer sig som ukrutt blandt Guds rikes hvete. Den som kjenner Guds ord om forargelse og om den, som er årsak til forargelse, vet hvordan Kirken og med den hver enkelt av dens barn, skal bedømme det som var og det som er synd. Men den som over disse beklagelige motsetninger mellem tro og liv, mellem ord og handling, mellem ytre holdning og indre sinnelag hos den enkelte, selv om der er flere av disse, glemmer eller bevisst fortier den uhyre sum av ekte streben efter dyd, av offervilje, av brorkjærlighet, av heroisk arbeid på helliggjørelse, røber en beklagelig blindhet og urettferdighet. Når det så samtidig er klart at han glemmer å anvende den samme målestokk, som han legger på den forhatte Kirke, på andre samfund som han gjennem følelser eller interessebånd står nær, så røber han sig i sin tilsynelatende krenkelse som værende beslektet med den, som i henhold til Frelserens klare ord ser splinten i sin brors øie, men ikke er opmerksom på bjelken i sitt eget. Men selv om det ikke er med en særlig ren hensikt at noen gjør det til sitt kall, ofte til og med til en nederdrektig levevei, å utforske det menneskelige i Kirken, og selv om de prestelige fullmakter, som er meddelt av Gud, ikke er avhengig hverken av prestens menneskeverdi eller hans moralske karakter, så er det ikke destomindre sant at intet medlem av et samfund, det tilhøre hvilken som helst tidsavsnitt i historien, kan frigjøre sig for plikten til å arbeide energisk på å forbedre sig i sin tanke og sine handlinger. I Vår rundskrivelse om presteskapet har vi inntrengende gjort alle, som tilhører presteskapet, ordensstanden og lægmannsapostolatet opmerksom på deres hellige plikt til å bringe deres tro og deres optreden i harmoni med Guds lov som Kirken håndhever med utrettelig energi. Og idag gjentar Vi med dypt alvor: det er ikke nok å tilhøre Kristi Kirke. Det er nødvendig å være ett i ånd og sannhet levende medlem av denne Kirke. Og ingen er det som ikke forblir i nådens stand og stadig lever i Guds nærvær, i uskyldighet eller i alvårlig og opriktig bot.
Likesom nasjonenes apostel, «utvelgelsens karr» holdt sitt legem i tømme og tuktet det stadig forat han ikke efter å ha preket for andre selv skulde bli forkastet (1 Kor. 9,27) kan der for dem som har viet sig til Guds rikes vekst ikke finnes noen annen måte å arbeide på enn den som forbinner deres apostolat på det nøieste med den personlige fullkommenhetsstreben. Ene ad denne vei kan man vise menneskene av idag og i første rekke Kirkens motstandere, at «jordens salt» ikke har mistet sin kraft men er istand til og beredt til å bringe vår tids menneskehet, som nu er villfarende og likegyldig og fjernt fra troen og Gud, den fornyelse og åndelige oplevelse, som den — enten den innrømmer det eller ei — trenger mer enn noengang. En bevisst kristenhet, hvis enkelte medlemmer ikke vil ha noen andel i denne verdens ånd men tar Guds bud alvorlig og lever i kjærlighet til Gud og nesten, kan bli en fører og veiviser for alle, som skjønt syke til døden dog søker een hjelper som vil vise dem veien — og må også bli dette om ikke den skal nedkalle en forferdelig katastrofe over sig selv.
Alle sanne og holdbare reformer har til syvende og sist sitt utgangspunkt i hellighet, i mennesker som opflammes og ledes av kjærlighet til Gud og nesten. Høisinnet, alltid rede til å lytte til Guds kallen og adlyde den straks i sitt hjerte og derfor sikre på sig selv fordi de er sikre på sitt kall — slik har de utviklet sig til å bli sin tids lys og fornyere. Og på den annen side: hvor reformatoriveren ikke har vært bygget på personlig renhet men uttrykk for lidenskaper, har den forstyrret istedet for å klarlegge og har mange ganger blitt utgangspunkt for større ulykker enn de onder som den trodde og mente å avhjelpe. Visselig «Guds ånd blåser hvor den vil» (Joh. 3,8). Den velger sin viljes redskaper efter sin egen plan og ikke efter menneskenes. Men han som har grunnlagt Kirken, som har kalt den til live ved Pinsens vær, vil ikke knuse de grunnstener, han selv har lagt. Den som beveges av Guds ånd vil altid innta en holdning innad som utad, som er i overensstemmelse med Kirken, denne hellige frukt fra korsets tre, denne Helligåndens gave på Pinsedagen til en forvillet verden.
I eders land, ærværdige brødre, høres der stadig sterkere og sterkere kor av stemmer som opfordrer til å tre ut av Kirken. Blandt de ledende av disse stemmer høres ofte dem, som i kraft av sitt embed forsøker å skape inntrykket av at det å tre ut av Kirken og derved bli troløs mot Kristus, kongen, er en særlig overbevisende og fortjenstfull måte å bekjenne sin tro til den nuværende stat. Ved skjulte og åpenlyse forholdsregler, ved å skremme, ved å forespeile økonomisk skade eller tap av embed eller borgerlige rettigheter forsøker man å øve press på katolikkenes troskraft — et press, som er like så rettstridig som menneskelig uværdig. All vår faderlige medfølelse og dypeste medlidenhet følger dem, som må betale så høi en pris for sin troskap mot Kristus og Kirken, men i det øieblikk hvor det dreier sig om frelse eller fortapelse gis der for den troende kun en vei: den heroiske tapperhet. Hvis fristeren eller undertrykkeren møter ham med sitt Judasforlangende: at han skal tre ut av Kirken, må han, selv om det skal koste tunge jordiske ofre, svare ham med Frelserens ord: «Vik fra mig, satan, ti der er skrevet: «Du skal tilbe Herren Din Gud og tjene ham alene.» (Mat. 4,10. Luk. 4,8). Og idet han vender sig mot Kirken skal han si til den: «Du, som har vært min mor fra barndoms dager, min trøst i livet, min forsvarer i min dødstime: «min tunge skal klebe fast i min gane, om jeg forråder mitt dåpsløfte for jordiske løfter eller trusler.» Og hvad de angår, som tror å kunne forene en uttredelse av Kirken med en indre troskap imot den bør de minnes den alvorlige advarsel i Frelserens ord: «Den som fornekter mig for menneskene vil jeg fornekte for min Fader som er i himlene.» (Luk. 12,9.)
Den sanne tro på primatet.
Troen på Kirken kan ikke holde sig ren og uforfalsket om den ikke understøttes av troen på biskopen av Roms primat. I det øieblikk hvor Peter foran alle disiplene og apostlene bekjente sin tro på Kristus, den levende Guds sønn, fikk han som svar og som anerkjennelse av sin tro og bekjennelse det ord, som grunnla Kirken, den eneste Kristi Kirke, på klippen som var Peter. (Mat. 16,18). Derved er forbinnelsen mellem troen på Kristi Kirke og troen på primatet helliget. En sann og lovlig autoritet er altid et enighets bånd, en kraftkilde, en garanti mot splittelse og ødeleggelse samt for fremtiden, og dette bekreftes i allerhøieste grad i Kirken, da alene dens autoritet har fått løfte om den Helligånds ledelse og usynlige støtte. Og når mennesker som ikke engang er forenet i troen på Kristus, viser dere det forførende billed av en tysk nasjonalkirke, så forstå at dette kun er en fornektelse av den ene Kristi Kirke og et åpent forrederi mot den befaling til å utøve en evangelisk verdensmisjon, som kun den universelle Kirke kan etterkomme tilfredsstillende. Andre nasjonale kirkers historie viser jo også den lammelse, undertrykkelse og fullstendige avhengighetsforhold av jordiske makthavere samt den håpløse ufruktbarhet, som er en uundgåelig følge av at ranken avskjerer sig fra Kirkens levende vinstokk. Den som straks møter alle slike villfarelser med et kraftig «nei!» tjener dermed ikke alene den rene tro på Kristus men også sitt folks sundhet og livskraft.
Ingen falske forklaringer av hellige ord og begreper!
Et særlig våkent øie, ærværdige brødre, bør dere ha når religiøse grunnbegreper berøves sitt væsensinnhold og profaneres når de utlegges.
Åpenbaring er i kristen forstand Guds ord til menneskene. Det er å skape forvirring når den samme betegnelse anvendes på de impulser, som stammer fra blod og rase, og på virkninger av et folks historie. Slike falske mynter må ikke brukes av Kristi troende.
Tro er å holde for sant det som Gud har åpenbart og gjennem Kirken skjenket menneskene: «Den faste overbevisning om det usynlige.» (Hebr. 11,1). Den glade og stolte tillit til sitt folks fremtid, som bor i alles hjerter, er noget helt annet enn tro i religiøs betydning. Å ville erstatte det ene begrep med det annet og allikevel kreve å bli anerkjent som en «troende» av Kristi disipler er tomt ordspill, hvis det ikke er bevisst begrepsforvirring eller det som verre er.
Udødelighet i kristen forstand vil si fortsettelsen av menneskets liv efter den jordiske død, av den personlige individualitet i evig belønning eller evig straff. Den som med ordet «udødelighet» kun forstår et jordisk liv i en uoverskuelig fremtid forfalsker en av den kristne tros fundamentale begreper og angriper den religiøse livsanskuelse som bærer moralen i verden. Hvis han ikke selv vil være kristen bør han i det minste undgå å bruke ord, som støtter hans vantro med kristelige begrepsbetegnelser.
Arvesynden er den nedarvede synd hos alle Adams efterkommere. Det er tapet av nåden — og som følge derav av det evige liv — forenet med den tilbøielighet til det onde, som enhver i forening med bot, kamp og moralsk kraft kan tilbakevise og overvinne. Guds sønns lidelse og død har forløst verden fra arvesyndens og dødens forbannelse. Troen på disse sannheter, som idag i eders land er et mål for for Kristi motstanders lettkjøpte spott, hører til den kristne religions uadskillelige innhold.
Kristi kors som i likhet med hans navn, er blitt for mange en dårskap og anstøt (1. Kor. 1,23) er for de troende forløsningens hellige tegn og symbolet på styrke og moralsk storhet. Vi lever under korsets skygge. Vi dør idet vi kysser det. Vi reiser det over vår grav for å bekjenne vår tro og for å bevidne vårt håp i dets evige lys.
Ydmykhet i evangelisk ånd og bønn om å opnå Guds nådige hjelp kan godt forenes med selvaktelse, selvtillit og heltemot. Kristi Kirke har gjennem alle tider og helt op til våre dager talt flere bekjennere og frivillig vidner enn noe annet samfund og behøver ikke å motta belæringer fra noen kant. Ved sin elendige måte å håne den kristne ydmykhet på, idet de betegner den som selvnedverdigelse og feighet nedkaller disse omkalfatere kun spott over sitt eget frastøtende hovmot.
Man kan godt betegne som nåde alt Skaperen har gitt den skapte. Men i ordets kristne betydning betegner nåde alle de overnaturlige beviser på Guds kjærlighet og virksomhet, hvorved han hever mennesket til det inderlige samfund med sig som det nye testamente kaller «å bli Guds barn». «Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss at vi skal kalles Guds barn, og det er vi». (1. Joh. 3, 1). Å betegne denne nåderike og overnaturlige utmerkelse som en særlig tysk utvelgelse er en villfarelse: det er åpen kamp mot en av kristendommens grunnsannheter. Å sette den overnaturlige nåde og naturens gaver jevnsidig på samme plan, er et misbruk av religionens hellige ord. Gudsfolkets overhyrder og hyrder bør skape en kraftig aksjon mot dette tyveri av hellige ting og denne begrepsforvirring.
Moralen og samfundets sedelige grunnlag.
Menneskehetens moralske bevissthet hviler på den uberørte og uplettede tro på Gud. Alle forsøk på å berøve moralen og sedeligheten dette grunnlag, som er sterkt som klippen, og erstatte det med konstruerte levereglers flyvesand fører før eller senere individene som samfundet ut i moralsk ruin. Den uforstandige som i sitt hjerte vil si: «Der er ingen Gud!» vandrer på det moralske forfalls veier. Men antallet på disse uforstandige, som i våre dager arbeider av å adskille moral og religion, er blitt uhyre stort. De ser ikke og vil ikke se at ved å fordrive den kristne trosbekjennelse med dens klart utformede anvisninger for opdragelse, undervisning og organisasjon av det sociale og offentlige liv, åpner de porten for åndelig fattigdom og ødeleggelse. Ingen statsmakt, intet utelukkende menneskeideal kan erstatte de ophøiede og klare impulser, som inspireres av troen på Gud og Kristus. Hvis man fratar de som er kalt til å bringe de store ofre og til å la sitt jeg gå op i det felles beste, den evige og guddommelige støtte: den faste tro på en Gud som belønner det gode og straffer det onde, vil for de flestes vedkommende resultatet bli en flukt fra plikten, istedet for dens opfyllelse. Den samvittighetsfulle overholdelse av evangeliets påbud er for hvert enkelt menneske en uforlignelig skole i selvdisiplin, moralsk opdragelse og karakterutvikling — en skole som fordrer meget, men ikke for meget. Den gode Gud sier som lovgiver sitt: «Du skal!» — men han gir også ved sin nåde evnen til å gjøre det. Å ville vrake hjelpende krefter til moralens bestyrkelse med så dyp virkeevne og utelukke dem fra folkeopdragelsen, er på uforsvarlig måte å bidra til nasjonens religiøse undergang. Å overlate moralen til menneskets subjektive mening, som skifter med tidenes strømninger, istedetfor å forankre den i den evige Guds hellige vilje og i hans bud, er å åpne porten på vid gap for alle ødeleggende krefter. Den prisgivning av den objektive morals evige prinsipper og av samvittighetens utvikling på alle livets områder, som vil bli følgen av dette, er en synd mot folkets fremtid — en synd hvorav de fremtidige generasjoner vil smake bitre frukter.
Anerkjennelse av naturretten.
Det ligger i tidens skjebnesvangre retning at ikke alene moralen, men også den teoretiske og praktiske rettspleie mer og mer løsnes fra åpenbaringens guddommelige lære. Vi tenker i særdeleshet på den såkalte naturrett, som Skaperen med sin egen hånd innskrev på menneskehjertets tavler (Rom. 2, 14) og som den sunde fornuft kan lese dersom den ikke er forblindet av synd og lidenskap. Efter denne naturretts bud kan enhver positiv rett, likegyldig hvilken lovgiver den kommer fra, kontrolleres efter sitt moralske innhold og dermed også efter sin moralske makt og samvittighetsforpliktelse. Menneskelige lover som står i uløselig motsetningsforhold til naturretten, er merket av en grunnfeil, som ingen tvang og ingen ytre makt kan opheve. I lys av denne grunnsetning må påstanden: «Rett er hvad som gavner folket», bedømmes. Ganske visst kan dette være riktig når man utlegger den som at det som er moralsk forkastelig aldri kan tjene til folkets sanne beste. Imidlertid har allerede det gamle hedenskap erkjent at setningen for å få den helt riktige mening, må vendes om og lyde således: «Det er umulig at noe kan være nyttig om det ikke samtidig er moralsk godt. Og det er ikke moralsk godt fordi det er gagnlig men, det er gagnlig fordi det er moralsk godt». (Cicero De officiis 3, 30). Løsrevet fra denne moralregel vilde dette prinsip i det internasjonale liv bety en permanent krigstilstand mellem de forskjellige folk. I det nasjonale liv miskjennes ved sammenblandingen av nytte og rett den fundamentale kjensgjerning at mennesket som personlighet har mottatt fra Gud rettigheter som overfor samfundet må forbli fri for alle angrep som vil fornekte dem, opheve eller ødelegge dem. Å overse denne sannhet er å forglemme at de virkelige fellesgoder hviler på den menneskelige naturs evne til å forene de personlige rettigheter med de sociale forpliktelser og at samfundet hviler på den samme menneskelige natur. Samfundet er av Skaperen bestemt til å være det middel som kan tjene til utvikling av de individuelle anlegg, så at der kan opstå en vekselvirkning mellem de enkelte til fordel for det felles beste. Og hvad de høieste verdier angår som kun samarbeidet og ikke den enkelte kan erhverve, så er de gitt av Skaperen til hele menneskehetens naturlige og overnaturlige utvikling og fullkommengjørelse. Å ville bryte med denne lov, er å ville omstyrte de søiler som samfundet hviler på og utsette dets ro, sikkerhet, og til og med eksistens for fare. De troende har en uangripelig rett til å praktisere sin tro og leve efter den. De lover som vanskeliggjør dette strider mot naturretten.
Alvorlige foreldre som er samvittighetsfulle i opfyllelsen av sin opdragergjerning, har førsteretten til å lede opdragelsen av de barn som Gud har gitt dem efter sin tros overbevisning og i overensstemmelse med dens prinsiper og forskrifter. De lover eller andre forholdsregler som i skolespørsmål angriper foreldrenes frie vilje, der er et ledd i naturretten, eller ved trusler eller påbud gjør det vanskelig for dem å følge den, er følgelig i strid med denne naturrett og derved i bunn og grunn umoralske. Kirken som det tilkommer å vokte og hevde naturretten, kan derfor ikke undlate å erklære at alle skoleforholdsregler som ikke gir plass for friheten, er et utslag av tvang og derfor mangler ethvert preg av rett.
Til ungdommen.
Som stedfortreder for han som i evangeliet har talt slik til den unge mann: «Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!» (Mat. 19, 17), retter Vi et faderlig ord til ungdommen.
Med tusen tunger forkynnes idag for deres øren et evangelium som ikke er åbenbart av Faderen i himmelen. Tusen penner skriver i tjeneste hos en skinnkristendom som ikke er Kristi kristendom. Trykkerienes presser og radioen overskyller dere dag for dag med tros- og kirkefiendtlige uttalelser og griper hensynsløst og uærbødig inn i det som må være dere høit og hellig. Vi vet at mange av dere har båret tunge tider og døiet miskjennelse, mistanke og forhånelser fordi dere i troskap mot Kirken er medlemmer av kirkelige foreninger, skjønt disse er beskyttet av konkordatet, og at dere har tatt skade for dette i deres stilling i samfundet og privatlivet. Det er Oss ikke ukjent hvor mange av Kristi soldater som finnes blandt dere og bærer sin skjebne med sorg i hjertet, men som allikevel løfter hodet og finner trøst i den tanke at de forhånes for Jesunavnets skyld (Ap gj. 5, 41).
Til denne ungdom sier vi idag, hvor nye farer og motstand truer: «Hvis noen vil forkynne dere et annet evangelium enn det dere har hørt fra en from mor eller en troende far eller gjennem en troende opdragers undervisning overensstemmende med Gud og Kirken — «han være utstøtt!» (Gal. 1, 9). Hvis staten arbeider for en statsungdom, som det skal være plikt for alle å slutte sig til, så har denne ungdom selv — uten at de kirkelige foreningers rettigheter tar skade — samt de for Gud ansvarlige foreldre et ubetinget og selvfølgelig krav på at disse forpliktende organisasjoner renses for all kristendoms- og kirkefiendtlig ånd, idet denne tvinger troende foreldre ut i uløselige samvittighetskonflikter, fordi de ikke kan gi staten hvad den forlanger uten å ta fra Gud, hvad Guds er. Der tales så meget til dere om heltestorhet som settes bevisst og usannt op mot den evangeliske ydmykhet og tålmodighet. Hvorfor skjuler man for dere at der finnes heltemot i den moralske kamp? Å bevare sin renhet fra dåpsdagen av er en heltedåd som på religionens og naturens område fortjener å verdsettes. Man forteller dere meget om de menneskelige svakheter i Kirkens historie, men hvorfor fortier man de heltegjerninger som betegner dens vei gjennem århundrer, helgeners ferd og den velsignelse som er strømmet ut over Vesterlandenes kulturverden fra den levende forbindelse mellem denne Kirke og dens folk? Man taler meget om sport. Og dyrket måteholdent betyr den fysiske dyktiggjørelse en velgjerning for ungdommen. Men nu blir sporten så omfattende, at der ikke tas det tilbørlige hensyn til en harmonisk utvikling av legeme og ånd, til pleie av familielivet eller til budet om søndagens helligholdelse. Med en likegyldighet som grenser til ringeakt, fratar man Herrens dag dens vigsel og andakt som er i overensstemmelse med tysk tradisjon. Vi venter med tillit at den katolske ungdom i statens organisasjoner tross det vanskelige miljø vil hevde energisk sin kristne rett til å helligholde søndagen og at den, mens den utvikler sitt legeme ikke glemmer sin udødelige sjel og ikke lar sig beseire av det onde, men tvertom beseirer det onde med det gode (Rom. 12,21), så at dens høieste og helligste mål blir å erholde kronen på det evige livs løpebane (1. Kor. 9, 24).
Til prester og ordensfolk.
Vi vil henvende et særlig lykkønskende, oppmuntrende og formanende ord til Tysklands prester som i en særlig vanskelig og pinlig tid under sine biskopers ledelse ved sitt ord og sitt eksempel, ved uophørlig opofrelse og med apostolisk tålmodighet viser Kristi hjord den rette vei. Bli aldri, høitelskede brødre, som tar del med Oss i de hellige mysterier, trett av å utøve, i efterfølgelse av den evige yppersteprest Jesus Kristus, den gode samaritans kjærlighet og omsorg. Bevar dere dag for dag i plettfri vandel for Gud og i stadig arbeid på deres egen fullkommenhet og hellighet i barmhjertig kjærlighet overfor dem som er særlig utsatte eller svake og vaklende. Vær fører for de troende, støtt dem som tviler, trøst de bedrøvede og vær alles uegennyttige hjelper og rådgiver. De prøvelser og de lidelser som eders folk har gjennemgått i efterkrigstiden, er ikke gått henover sjelene uten å sette dype spor. De har efterlatt angst og bitterhet som kun langsomt kan fjernes og som man ikke kan overvinne endelig uten ved en opofrende og uselvisk kjærlighet. Denne kjærlighet er en apostels uundværlige våpen, især i en verden som er helt gjennemtrengt og behersket av hat. Vi ønsker dere denne kjærlighet og bønnfaller Herren om å skjenke dere den i overflødig mål. Og denne apostoliske kjærlighet vil hjelpe dere om enn ikke til å glemme, så dog til å tilgi de ufortjente bitre slag som i våre dager hyppigere enn før rammer dere på eders vei som prest og sjelesørger.
Men denne forstående og barmhjertige kjærlighet overfor de villfarende og overfor dem som forhåner dere, er ikke det samme og kan aldri bli det samme som å gi noe som helst avkall på å forkynne, hevde og modig forsvare sannheten eller å anvende den frimodig på den virkelighet som dere møter. Prestens første og selvfølgelige kjærlighetsplikt overfor sine omgivelser består i å tjene sannheten og den hele sannhet, å avsløre og gjendrive villfarelser i alle de former og forkledninger som de optrer under. Å svikte på dette punkt er ikke alene et forrederi mot Gud og eders hellige kall, men også en synd mot eders folks og eders lands sanne vel. Og til alle som er forblitt tro mot det løfte de på sin ordinasjonsdag gav sine biskoper — til alle som har opfylt sine hyrdeplikter selv om de har gjennemgått lidelser og forfølgelse derfor — til alle og deriblandt noen som er i fengsel og i konsentrasjonsleir, sendes der takknemlighet og anerkjennelse fra kristenhetens far.
Også til de katolske mannlige og kvinnelige ordensfolk sender Vi Vår faderlige takknemlighet, til hvilken vi føier vår inderligste deltagelse i den skjebne som mange av dere har fått, idet de på grunn av fiendtlige administrative forføininger er blitt revet bort fra deres kalls velsignede og elskede arbeid. Selv om noen er falt fra og har vist sig uverdige til sitt hellige virke, så forminsker deres feil, som Kirken også straffer, ikke fortjenestene av den store majoritet, som i forsakelse og i sin frivillige fattigdom anstrenger sig av alle krefter for å tjene Gud og fedrelandet. Ved sin iver, sin troskap, sine dyder og sin virksomme velgjørenhet og sin offervilje ophører de ordenssamfund, som vier sig til omsorg for sjelene, til pleie av de syke og til undervisning aldri med å bringe sitt ærefulle bidrag til det offentlige og private beste. Der er ingen tvil om at en dag vil en roligere fremtid yde dem en større rettferdighet enn den urolige tid hvori vi lever nu. Vi har den tillit til forstanderne for de religiøse kommuniteter at de vil benytte anledningen til gjennem de nuværende vanskeligheter og prøvelser ved fordoblet nidkjærhet og inderligere bønneliv, ved strengere opfyllelse av sine hellige kallsplikter og ved en fullkommen religiøs disiplin å opnå en strøm av velsignelse og gode resultater over sitt møisommelige arbeid.
Til de troende lægfolk.
Vi ser for Oss den veldige skare av Våre tro barn, Våre sønner og døtre, som Kirkens lidelser i Tyskland og deres egne lidelser ikke har berøvet deres hengivenhet for Guds sak, deres kjærlighet til kristenhetens far, deres lydighet mot sine biskoper og prester og deres glade beslutning om alltid å forbli, hvad som enn vil komme, tro mot sin kristne bekjennelse, deres forfedres hellige arv. Av et beveget hjerte sender Vi alle disse Vår faderlige hilsen.
Først til alle medlemmer av de religiøse foreninger, som modig og ofte med smertelige ofre er forblitt tro mot Kristus og ikke har villet gå på akkord med de rettigheter, som ifølge en høitidelig overenskomst er blitt garantert Kirken og dem.
Vi sender en særlig inderlig hilsen til katolske foreldre. Deres rettigheter og plikter som opdragere er blitt dem betrodd av Gud og er i øieblikket centrum for en kamp som ikke kan tenkes mer skjebnesvanger. Kirken kan ikke vente med å sørge og klage til altrene er ødelagte og vanhellige hender har avbrent templene. Når man forsøker ved hjelp av en kristendomsfiendtlig opdragelse å profanere det tabernakel, som barnesjelen ved dåpen er vigslet til å være, og når man vil rive kristentroens evige lampe ut av dette Guds levende tempel for å erstatte den med en falsk tros bedrageriske skinn, som intet har å gjøre med troen på korset, så er ødeleggelsen nær de hellige steder og da er det en klar plikt for hver den som bekjenner sig til Kristus å skille tydelig lag fra motstanderne og holde sin samvittighet ren for enhver skyldig medvirken til en slik misgjerning. Og jo mer fiendene forsøker å skjule sine mørke hensikter under vakre forkledninger, jo mer er der grunn til å nære en levende mistro, idet man har høstet bitre erfaringer før.
Oprettholdelse for et syns skyld av en religionsundervisning, hvis leksjoner til og med skal kontrolleres og lenkebindes av selvbestaltede lærere innenfor rammene av en skole, som på de andre opdragelsesfelter systematisk og hatefullt motarbeider den samme religion, kan aldri være en gyldig undskyldning for at en troende kristen billiger en slik religionsnedbrytende skoleform. Vi vet, kjære katolske foreldre, at der ikke er tale om at dere billiger den. Vi vet at en fri og hemmelig avstemning blandt dere vilde gi et seierrikt flertall for bekjennelsesskolen. Og derfor blir Vi heller ikke i fremtiden trett av frimodig å foreholde de ansvarshavende det rettsstridige i de forholdsregler man hittil har tatt og den plikt de har til å respektere all opdragelses frihet. Men glem aldri at det ansvar som Gud har pålagt dere overfor eders barn kan ingen jordisk makt løse dere fra. Ingen av dem som idag angriper eders rettigheter som opdragere og foregir å ville løse dere fra eders plikter som opdragere kan svare for dere når den evige dommer spør dere: «Hvor er de som jeg har gitt dig?» Må enhver av dere da være i stand til å svare: «Ingen av dem, Du har betrodd mig, har jeg mistet». (Joh. 18, 9).
Ærverdige brødre, Vi er forvisset om at de ord som Vi nu i en avgjørende time retter til dere, og gjennem dere til alle katolikker i det tyske rike, vil finne gjenlyd i Våre tro barns hjerter og handlinger som derved svarer den felles faders ømme omsorg. Hvis der er noe som vi bønnfaller Herren om med særlig brennende iver, så er det dette: at Våre ord må finne åpne øren og hjerter og vekke erkjennelsen hos dem som allerede er begynt å la sig fange av truslene eller løftene fra Kristi og hans hellige evangeliums motstandere.
Vi har lagt hver av denne rundskrivelses ord på sannhetens og kjærlighetens vektskål. Vi vil ikke ved en upassende taushet utsette Oss for å bli misforstått og ikke ved for stor strenghet bidra til at hjertene forherdes i dem, som for øieblikket vandrer villfarelsens og utroskapens vei, men for hvem Vi dog stadig føler Oss ansvarlig som deres hyrde og stadig føler hyrdens kjærlighet til. Og selv om noen av disse er blitt smittet av sine nuværende omgivelsers mentalitet og ikke har annet tilovers for det forlatte fadenhus enn mistroens, utakknemlighetens, ja selv fornærmende ord, så vil der dog komme den dag da de glemmer alt det som man nu har overveldet dem med, idet angsten for deres fjernhet fra Gud og deres sjels tomhet slår ned og de gripes av lengsel efter «Gud, min glede fra min ungdom av», efter Kirken, hvis faderlige hånd har vist dem veien som fører til Faderen i himmelen. At dette tidspunkt snart må komme, er gjenstand for Vår stadige bønn.
Som andre epoker i Kirkens historie vil også denne være innledning til et nytt opsving og en indre lutring hvis de troende viser sig faste i sin bekjennelse til kristendommen og offervilje overfor de ledelser som Kirkens undertrykkere materielt kan tilføre dem idet de imot dette setter en absolutt trostillit, et urokkelig håp på evigheten og en handledyktig kjærlighets uovervinnelighet. Må den hellige faste- og påsketid, som forkynner indre fornyelse og bot og vender blikket mer enn ellers mot korset og opstandelsen, bli for oss alle og for hver av dere en med glede hilst anledning, som blir flittig benyttet, til å fylle hjerte og sjel med den ånd av mot, tålmodighet og seier, som utstråler fra Kristi kors. Vi er sikker på at da vil Kirkens fiender, som nu tror at deres tid er kommet, måtte erkjenne at de har triumfert for tidlig og for tidlig har trodd å kunne begrave den. Da vil den dag oprinne, hvor man istedet for Kristi fienders forhastede seiersgang vil høre stige mot himmelen fra de troendes leper et befrielsens Te Deum: et takknemlighetens Te Deum til den Allerhøieste, et gledens Te Deum fordi hele det tyske folk — også de iblandt det som nu er villfarende — er kommet tilbake til religionen og med en tro, som er lutret i lidelse, påny bøier kne for tidens og evighetens konge, Jesus Kristus, og forbereder sig på den endelige kamp mot dem som nu fornekter Gud og vil utrydde vesterlandenes kristenhet, for sammen med alle mennesker i god vilje blandt alle nasjoner å opfylle det kall som i den Eviges planer er dem betrodd.
Han som gransker hjerte og nyre (Ps. 7, 10), er Vårt vidne at Vi ikke har noe inderligere ønske enn å gjenoprette en virkelig fred mellem Kirke og stat i Tyskland. Men dersom — uten Vår feil — denne fred ikke kan komme i stand, vil Guds Kirke forsvare sine rettigheter og sin frihet i den Allmektiges navn, hvis arm selv idag ikke er blitt lammet. Idet Vi stoler på ham «vil Vi aldri ophøre med å be og bønnfalle» (Kol. 1, 9) for dere, Kirkens barn, at prøvelsens dager må bli forkortet og at dere må forbli tro inntil dommens dag — for forfølgerne og undertrykkerne at den himmelske Fader i sin barmhjertighet vil oplyse dem som Saul på veien til Damaskus, sammen med alle som følger dem så tallrikt på villfarelsens vei.
Og med denne bønn i hjertet og på lepene sender Vi som støtte i eders vanskelige og ansvarsfulle beslutninger, som pant på den himmelske lønn, som hjelp i kampen, som trøst i lidelsene, dere biskoper og hyrder for de troende, prester og ordensfolk, den katolske aksjon og lægmannsapostler, — alle, ja alle i eders bispedømmer, men særlig de syke og fangene, i faderlig kjærlighet den apostoliske velsignelse.
Vatikanet, Pasjonssøndag, 14. mars 1937.
PIUS XI, PAVE.
Les mer
- Encyklikaen på Vatikanets nettside (tysk, engelsk, spansk, italiensk)
- St. Olav, nr. 18 (1937)
- St. Olav, nr. 19 (1937)
- St. Olav, nr. 20 (1937)