Hyrdebrev fra biskop-prelat Georg Müller i forbindelse med opprettelsen av Stiklestad som jubelårssted
Kjære katolikker i Trondheim stift!
"Jeg frydet meg da de sa: «La oss gå opp til Herrens hus.» Jerusalem, du velbygde by, sammenføyd til et hele. Dit opp går stammene, Herrens stammer, for å prise Herrens navn etter Israels lov" (Sal 122,1 og 3).
Slik lyder det i begynnelsen av dokumentet som jeg utferdiget i går og som frem til høytiden for Herrens Åpenbaring neste år gjør Stiklestad til jubelårssted i katolsk forstand.
Slik sang Guds folk i gammel tid da det dro til Jerusalem, stedet der Herren hadde valgt å møte sitt folk. Siden har mennesker til alle tider søkt til de hellige steder der Gud på ulike måter har latt sin nåde komme til syne. Jesu ord om at de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh 4,23), er viktig for forståelsen av sann gudstjeneste, men det er ikke til hinder for å søke til de steder der Gud har valgt å møte oss. Vår pilegrimsferd til de hellige steder er i seg selv en påminnelse om vår vei til Gud, og den er et trinn i utviklingen frem til det modne menneske, som har nådd sin fulle vekst og i seg virkeliggjør Kristi hele fylde (Ef 4,13).
I dette store jubelår for Herrens komme til verden utfordrer Kirken oss på nytt til å søke Gud og dra på pilegrimsferder for å få del i den gudgitte vekst. Kirken oppmuntrer oss til å stanse for å la Guds nåde virke i oss, også når vi kommer frem til de steder der han har møtt mennesker før. Til Moses sa Gud en gang: «Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord» (2 Mos 3,5). Vår tro har sin dypeste forankring i inkarnasjonens mysterium, i mysteriet at Gud ble menneske. Selv om vi kan møte Gud alltid og overalt, i vår neste, i naturen, finnes det visse tider, visse steder som vitner om at Gud kommer oss i møte, at han har tatt bolig i blant.
Et slikt hellig sted er Stiklestad i vårt stift. Da hellig Olav møtte nederlag og død der 29. juli 1030, ble det åpnet en ny kanal for Guds nåde til vårt land og folk, og spesielt til de mange pilegrimer som bad om helgenkongens forbønn. Alt dette var mulig fordi Gud virket med da Olav led martyrdøden på Stiklestad. Slik ble stedet et hellig sted. I 1930 lot Kirken vigsle et nytt kapell med St. Olav som navn på dette sted. Gjennom dette ble det på nytt synliggjort som katolsk pilegrimsmål.
I de hellige jubelår verdsetter Kirken spesielt at de troende drar på pilegrimsreise til Roma eller til Det hellige land. På samme måte har den i år valgt å fremheve det åndelig verdifulle i pilegrimsreiser til stiftets domkirke og til andre steder som stedets biskop fastsetter. Ved den plass Stiklestad som hellig sted har vunnet i våre hjerter har jeg kommet til at de troende også bør oppmuntres til å dra til Stiklestad i dette store og hellige jubelår ved at stedet gis status som jubelårssted.
«Fullkommen avlat» knyttet til et pilegrimsmål er det tradisjonelle uttrykk for at Kirken verdsetter pilegrimsreiser med et bestemt reisemål for øye. I gårsdagens dokument om Stiklestad som jubelårssted kommer dette til uttrykk. Det er viktig at vi som troende ikke lar oss forvirre eller distrahere av slike gamle og opphøyede og til dels også belastede uttrykk. I stedet skulle vi oppdage og feste oss ved det åndelig verdifulle som ligger i uttrykkene.
Som nevnt tidligere, er det først og fremst det hellige sted og reisen dit som Kirken på bibelsk vis vurderer så høyt. For der har himmelen møtt jorden, der har Gud gjestet sitt folk.
Deretter settes boten høyt. Vi vet at vi får tilgivelse for våre synder i Botens sakrament, i skriftemålet. Men av og til har vi også behov for å ta et oppgjør med vår syndige fortid og med følgene av våre synder som vi lider under. Hver synd er dypest sett et opprør mot Gud, og hver ny synd befester vårt opprør mot Gud. Hver handling har sine konsekvenser, og disse må vi akseptere og bære. Her kommer kirken oss til hjelp i det hellige år: Gjennom bønn i enhet med kirken og gjennom kjærlighetsgjerninger skal vi ta avstand fra de smertelige konsekvenser av våre synder1. Uten dét kan vi heller ikke ha håp om en bedre fremtid. Når vi derimot omvender oss og søker Guds barmhjertighet, kan vi sette vår lit til hans store nåde. Vår reise til Stiklestad bør ikke være en festreise, men også en botens vei. Slik kan den for oss på en særskilt måte bli en nådens og barmhjertighetens vei.
Det er vesentlig at vi ikke bare opptrer som turister på Stiklestad som skal oppleve et eller annet, men at vi drar dit for å dyrke Gud. Gudstjenesten og den individuelle bønn er møtestedene mellom Gud og hans barn. St. Olavs kapell står der som en stadig påminnelse om at det er møtet med den hellige Gud som gjør Stiklestad til et hellig sted for oss. Det er møtet med den hellige Gud som gjør oss hellige. Vi innbys ikke primært til å «se» for oss hvordan Gud i sin tid møtte Olav Haraldson, men til selv å møte Gud, og derved stille oss sammen med Olav den Hellige.
Hva hører så med til en jubileumsvalfart? Skriftemålet hører med. Dersom man skrifter regelmessig behøver man dog ikke skrifte samme dag.
Deretter deltagelse i den hellige Messe og mottagelse av vår Herre Jesu Kristi Legeme i Kommunionen. Alle som har mulighet til det i forbindelse med årets pilegrimsferd til Stiklestad eller ved andre messer på Stiklestad eller når de drar dit, oppfordres derfor til å bli ett med vår Frelser ved å motta Kommunionen. De som ikke har anledning til det - f.eks. fordi de drar til Stiklestad på egen hånd - innbys til i hvertfall «åndelig» å delta i Kommunionen og motta Kommunionen ved neste anledning.
Vår bønn på hellige steder knytter oss sammen som Guds folk, det vil si Jesu disipler i hele verden, på begge sider av dødens terskel. Derfor bør vi når vi når frem til Stiklestad, be sammen og for hverandre. Spesielt bør vi gjøre det ved å be etter Pavens intensjon. For når hans intensjoner gjøres kjent ut over hele Den katolske kirke, har det til hensikt å gjøre oss til et stort bønnens fellesskap der vi legger alle våre bønner sammen for noen av de viktigste anliggender for Kirken og menneskene. Vi kan for eksempel be: "Trosbekjennelsen" (i den korte eller lange versjonen), "Fader Vår", "Hill deg Maria" og "Ære være Faderen?"
Det er også fellesskapsaspektet som er det virkelig viktige når dokumentet om Stiklestad som jubelårssted beskriver avlat. Det betyr at vi ber til Gud at han ikke bare må velsigne oss når vi som pilegrimer søker til Stiklestad, men at han også må skjenke sin nåde og velsignelse til våre kjære avdøde som alt har gått over dødens terskel. For den som er i Kristus Jesus, betyr ikke døden den absolutte avslutning eller en total atskillelse. Nei, døden er først og fremst en skillelinje innen Guds folk mellom dem som ennå er i verden og dem som alt har forlatt denne verden. Som pilegrimer bør vi også gå i forbønn for hverandre. På samme måte kan vi håpe på at andre ber for oss, og at den velsignelse og nåde som Gud gir dem som vandrer sammen med oss på vei mot hans fullendte rike, også blir oss til del.
Til slutt vil jeg tilføye følgende: Foruten i våre spesielle Jubileumskirker kan man ta imot nåden som en avlat skal uttrykke og gi, på ethvert sted, når man tar seg tid til å besøke brødre og søstre som befinner seg i nød eller som har tungt å bære (syke, fanger, ensomme, gamle, handikappede og så videre) og ser Kristus i dem. Da valfarter vi til Kristus som er tilstede i sine lidende lemmer. Når vi omfavner dem, blir vi selv omfavnet av vår barmhjertige Far i himmelen.
Kirken er et stort nådens fellesskap. I dette fellesskap befinner vi oss. Og her befinner også helgenene seg. Det er et fellesskap med den hellige og gode Gud. Måtte Vår Far i himmelen skjenke oss av sin hellighet og godhet, måtte Guds Sønn vise seg som vår frelser og bror, måtte den Hellige Ånd gi oss nytt liv.
Jeg ber Guds mor Maria og hellig Olav ledsage oss alle med sin forbønn på valfarten til Stiklestad i dette Jubelåret og til vårt livs endelige mål i himmelen!
Trondheim, 25. juni 2000
+Georg Müller
Biskop-prelat
Noter
- 1
- Det tradisjonelle utrykk for disse smertelige konsekvenser av våre synder er: "timelige straffer" (lat. poenae temporales). Det er verd å merke seg at disse timelige straffer ikke er straffer som er pålagt av Gud, men følger av våre syndige handlinger.