Felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par

Barne- og likestillingsdepartementet Postboks 8036 Dep 0030 Oslo

Høring - forslag om endringer i ekteskapsloven mv. - Felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par - Mai 2007

Innledning

Det vises til departementets høringsnotat med forslag til endringer i ekteskapsloven mv.

Jeg er oppmerksom på at regjeringen ut fra ideologi i diametral motsetning ikke bare til Den katolske kirkes tro, men også våre naturgitte rammer, vil gjennomtvinge endringer i ekteskapsloven i tråd med det fremlagte forslag. Som det fremgår av høringsnotatet side 25, antas departementet å se forslaget som et ytterligere skritt i løsrivelsen av ekteskaps- og familieinstitusjonene fra deres Kristen-jødiske og antropologiske fundament. Ekteskap og familie slik vi kjenner det, ville vært utenkelig uten kristendommen som historisk avgjørende premiss. I det for øyeblikket herskende klima søker statsmakten i størst mulig grad å eliminere dette premiss, særlig for så vidt gjelder samfunnets grunnstrukturer, ekteskap og familie. Det sier seg selv at Den katolske kirke er motstander av en slik utvikling.

Vi er klar over at regjeringen har tatt sitt standpunkt, og at betydningen av nærværende høringsrunde derfor er svært begrenset. Denne høringsuttalelsen er derfor gjort kortere enn den ellers ville ha blitt, men noe av grunnlagsmaterialet følger som vedlegg. Dersom departementet under det videre arbeide særskilt skulle ha behov for Den katolske kirkes syn på eventuelle problemstillinger, vil vi selvsagt positivt besvare enhver henvendelse.

Forslagene har både fra et kristent og et humanistisk ståsted rekkevidde langt ut over det saken isolert sett omfatter. Jeg vil kort oppsummere de viktigste punktene:

Forslagene ser helt bort fra barnets behov og barnets beste og kulminerer med å diskriminere barn med lesbiske foresatte ut fra besvangringsmetode og genetisk helse.
Det naturlige utgangspunkt for barn, deres rett til å komme til verden og vokse opp med sine biologiske foreldre, har absolutt prioritet. Endringsforslagene innebærer at barn blir sekundære i forhold til voksnes ønsker, at de blir tingliggjort og med overlegg blir avskåret fra sitt biologiske opphav.
En forståelse av ekteskapet som løser det både fra å være et forhold mellom en mann og en kvinne og fra deres felles reproduksjon og barneoppdragelse, rammer den objektive kjernen i det ekteskapet faktisk er og vil derfor være en alvorlig trussel mot dets eksistens.
Forslaget er ikke drevet frem av et positivt syn på ekteskapet som institusjon, som de homofile også bør få ta del i. Det er grunn til å tro, slik notatets egen statistikk viser, at denne retten i svært begrenset grad vil bli benyttet.
Vesentlig svekkelse av ekteskapet og familien vil ha som følge at det offentlige etter hvert vil gå inn og ta et primæransvar for barn, og den parallelle utvikling vil være fremvekst av et samfunn med en stadig mer dominerende statsmakt.
Endringene innebærer overgang til et samfunn basert på et livssyn hvor teknologi blir styrende og seksualitet og reproduksjon skilles fra hverandre.
Dersom endringene er ment å skulle styrke de homofiles/lesbiskes plass i samfunnet, bør det baseres på seriøs utredning og forskning. Forslaget om å omdefinere partnerskap til ekteskap krever en annen type forbindtlighet enn partnerskapsloven la opp til og kan innebære en usaklig tilbakevirkende kraft.

I alle kjente sivilisasjoner er ekteskapet mellom mann og kvinne samfunnets grunnleggende menneskelige institusjon.

Den kristne tradisjon er entydig, og lærer at ekteskapet er velsignet av Gud og skal vernes og beskyttes av samfunnet, noe norsk lovgivning også har gjort inntil denne dag. Vi tror ekteskapet mellom mann og kvinne er en del av Guds skaperordning, men forståelsen av ekteskapets unike stilling er ikke begrenset til katolikker og andre kristne.

Ut fra den kristne tradisjon er det uakseptabelt å gi ordet ekteskap et nytt innhold ved å gjøre det tilgjengelig for to personer av samme kjønn. Vi vil forstå en slik ordning som en juridisk fiksjon og et farlig eksperiment.

1. GENERELL VURDERING

Samfunnsmessig nyorientering. Positivisme

Endringer i sosiale forhold skjer vanligvis over tid med små skritt. Samtidig kan det være skjellsettende avgjørelser som utviser at man går i en ny retning. Det er en slik avgjørelse som departementet her foreslår. Ekteskap mellom personer av samme kjønn innebærer oppbrudd fra vestlig sivilisasjon. Det blir ikke en tilbakevending til noe som var, fordi forslaget også innebærer oppbrudd, som kanskje er enda mer radikalt: fra grunnleggende naturgitte rammer for vår eksistens til et samfunn hvor menneskenes tilværelse styres av teknikk og ser seg frigjort for ikke-materielle impulser. Det er disse to oppbruddene forslaget handler om, og i disse ligger også spørsmålet om ekteskapets fortsatte eksistens.

Dypest sett står vi overfor en ny livsanskuelse som søker å fortrenge religionene, og som i realiteten selv er et livssyn. I hovedsak må dette livssynet kunne sees som et produkt av positivismen, og for så vidt er det sakssvarende å betegne den som det. Positivisme tar utgangspunkt i det mennesket selv lar gjelde som gitt, og vil forene erfaringsvitenskaplige resultater til et systematisk helhetsbilde; samfunnsvitenskapene søkes underlagt det erfaringsvitenskapelige, og det anerkjennes ikke noe utenfor det sansbare og empirisk gitte. Dette livssyn mener at mennesket står fritt til å skape en verden, et samfunn og en moral som det måtte passe. I det demokratiske samfunn er det eneste som virkelig "er", det som flertallet til en hver tid bestemmer skal være.

Siden midten av 1800-tallet har positivismen hatt markant innflytelse på politisk tenkning, og etter siste krig ble den forholdsvis enerådende på de fleste felt med visse unntak så som FNs menneskerettighetserklæring som var naturrettslig basert. I nyere tid omfortolkes også menneskerettighetene i positivistisk retning: avgjørende er hvordan samfunnet til en hver tid velger å definere dem. Høringsnotatets forslag er en del av dette bildet når det mener å stå fritt til å omdefinere ekteskap og familie som det passer og manipulere reproduksjonen langt på vei etter den enkeltes ønsker. Også når det gjelder språket, oppkaster høringsnotatets forfattere seg til "skapere" i et forsøk på Orwellsk "new-speak".

Positivismen har som filosofisk system vært gjenstand for grunnleggende kritikk, særlig når den vil underkaste seg samfunnsvitenskapene. Den forutsetter et årsak-virknings-forhold, men ser da bort fra at mennesker foretar etiske vurderinger; handlingene er meningsorienterte og ikke årsaksbestemte. Et annet aspekt er at positivismen innen samfunnsvitenskapene foregir objektivitet, men i realiteten er og forblir den subjektiv. Det utilstrekkelige ved positivismen trer tydelig frem i høringsnotatet: fattigdommen på synspunkter og uteblivelsen av reelle etiske vurderinger; skinnet av objektivitet som dekker over subjektive preferanser.

Ekteskapets og familiens fremtid

Under henvisning til partnerskapsloven og debatten den gang og nå, fremholder departementet at det vanskelig kan se at likekjønnede ekteskap vil svekke ekteskapets stilling i samfunnet, og at de vil virke normoppløsende. Det er ingen tvil om at ekteskapet som samfunnsinstitusjon er vesentlig svekket i Norge, og at det har skjedd en generell normoppløsning i samfunnet målt mot idealene som ligger til grunn for det kristne monogame ekteskap. Partnerskapsloven sammen med en rekke andre tiltak, ofte fremmet av de samme politiske krefter som nå går i bresjen for homofile ekteskap, har tjent sin oppløsende funksjon, slik at tiden nå er «moden» for neste skritt: at begrepet ekteskap kan skilles fra reproduksjon og alene bli et begrep for at voksne lever sammen seksuelt på en mer eller mindre forpliktende måte - med reguleringer for der det blir barn. Ekteskapsbegrepet er langt på vei blitt innholdsløst og er åpent for ulike innfall.

Her ligger noe av sakens kjerne. Høringsforslaget er først og fremst angrep på ekteskapet som institusjon med det sannsynlige utfall at ekteskapet på sikt vil bli avskaffet. Årsakene til dette er mange, men den viktigste er at den beskyttelse som i dag ligger i kombinasjonen av lov og det naturgitte, oppheves. Vi kan med stor grad av sannsynlighet si at ekteskapsbegrepet vil bli videre utvidet. Parallelle ekteskap som vil gjelde både for menn og kvinner (at en mann samtidig har flere koner eller omvendt) vil bli et ønske også utenfor muslimske kretser og må aksepteres fordi det ikke er noen overordnet etikk som kan avvise det; tvert imot vil det som følge av likekjønnede ekteskap og det alminnelige prinsipp om at voksne fritt må få velge hvordan de vil leve, ikke være noen etikk til å stå imot med. Ekteskap mellom personer i nær familie vil også måtte aksepteres, fordi reproduksjonen er fjernet fra ekteskapsforståelsen og kan forhindres eller ordnes utenom de to. Det kan også bli ønske om gruppeekteskap; bifiles behov kan vanskelig neglisjeres, og også de vil da kunne få en ordnet ramme.

Disse ulike kompliserende forhold vil sammen med en rekke øvrige forhold som vi stadig konfronteres med, svekke ekteskapet og tømme det for innhold. I umiddelbar sammenheng med dette er det sannsynlig med en oppløsning av familien som stabil institusjon. Det offentlige vil måtte ta over ansvaret for stadig større deler av familiens tradisjonelle funksjoner, derunder oppdragelse av barn og unge. At dette vil få konsekvenser for maktbalansen mellom stat og individ, mellom offentlig og privat sfære i samfunnet, er lite tvilsomt. Historisk sett er statlig intervensjon i hjemmene ikke nytt, og en slik mulig utvikling om igjen var en bakgrunn for bestemmelsene om familiene i den Europeiske menneskerettskonvensjon. Vil man være redelig, vil et hovedanliggende være familiens betydning for et samfunn og for ulike styringsformer, herunder erfaringer fra totalitære regimer.

Religionsfriheten

Statens økende rolle innenfor alle samfunnsområder har som naturlig konsekvens at staten i økende grad mener seg berettiget til å gå inn og styre det som har hørt og hører til områdene for tros- og livssynssamfunn. For kirken er dette en negativ og farlig utvikling. Den katolske kirke har aldri akseptert å la seg overstyre av staten. For at staten skal kunne se til at den overholder religionsfriheten, må den derfor bevisstgjøre seg selv på egne trosstandpunkter og se til at disse ikke presses på andre. Om man i skolen vil fremstille at det er i orden med ekteskap mellom personer av samme kjønn, at en "medmor" kan være mor, og at barn kan avles uten at de skal få vite hvem faren er, må man ha med seg at det er i motstrid til kristen tro og etikk, og at det hører til religionsfriheten at man ikke har rett til å presse slike oppfatninger på andre. Allerede nå er den opinionsdanning som staten støtter og fremmer for sitt livssyn av undertrykkende karakter. Ikke minst bekymringsfull er den monopolstilling som det offentlige har i skolen dersom den misbrukes i ideologisk henseende. Innholdet i undervisningen er sterkt sentralisert slik at den enkelte skoles eller læreres frihet til å se til foreldrenes/elevenes religionsfrihet ikke krenkes, blir sterkt begrenset.

Staten har et dobbelttak på folks tenkning, idet den også påvirker utviklingen gjennom sin styring av Den norske kirke, og den senere tids debatt har markert viljen til dette. Det har den konsekvens at Den norske kirke splittes og stadig mer vil fjerne seg fra felles kristne verdier, vil bli tilsvarende sekterisk og står i fare for å bli et statlig religionsvesen. Når departementet kan vise til utvikling i Den norske kirke, kan det med stor grad av rett sies at staten får det svaret den har lagt til rette for. Høringsnotatets forslag om å la de prester som vil velsigne homofile "ekteskap" er enda et ledd i statens styringsstrategi i forhold til Den norske kirke. Det ligger imidlertid utenfor statens oppgaver å intervenere slik i et religionssamfunn.

Problemet omkring religionsfrihet er ikke mindre i forhold til innvandrere med ulike religioner og kulturer. Heller ikke overfor dem har staten noen rett til å indoktrinere dem statens subjektive oppfatning av etiske spørsmål, og for dem vil det være særlig vanskelig å beskytte seg.

Det er alvorlig grunn til å spørre:

I hvor stor grad vil lovforslaget inkludere tros- og livssynssamfunns legitime rett til å frembære andre syn på homofili enn det statlige?
Vil elever som ønsker det, være garantert fritak fra undervisning og bruk av læremateriell som i spørsmål vedrørende ekteskap og homofili strider mot deres tros- og livssynssamfunns lære?
Med hvilken rett kan departementet i det hele tatt drøfte muligheten for å pålegge tros- og livssynssamfunn vigselsplikt av likekjønnede par og forkaste det kun av hensiktsmessighetshensyn?
Hvordan er det mulig å avfeie helsepersonells rett til av samvittighetsgrunner å reservere seg mot medvirkning til for eksempel assistert befruktning (både av lesbiske og heterofile)?

Høringsnotatet mangler fullstendig en gjennomdrøfting av alle disse prinsipielt svært viktige problemstillinger. Det overfladiske illustreres av bare ett eksempel: Det foretas en gjennomgang av lovregulering på området i andre land. Av verdens mer enn 200 nasjoner er det kun noen ytterst få utvalgte som får lov å være med, nemlig de som har en lovgivning som kan støtte opp om høringsnotatets syn. I andre utredningssammenhenger vil et notat av en slik karakter knapt kunne karakteriseres som seriøst.

2. Generell kritikk av høringsnotatet

Utredninger og etiske vurderinger mangler

Departementet anfører at det ønsker å sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, samt støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering. Det er sikret i nåværende lovgivning. Her satser man på virkningen av en omdefinering og intet erfaringsgrunnlag taler for det.

I høringsutkastet utelates problemstillinger med tunge etiske implikasjoner. Et eksempel er at spørsmålet om homofile ektefellers forhold til assistert befruktning og til pater est-regelen holdes utenfor. Ved en samtidig vurdering vil de etiske problemstillingene tre tydeligere frem. På bakgrunn av tyngden i likestillingsargumentet er det uredelig å unnlate å foreta denne vurderingen nå.

Om diskriminering og likestilling

Vi er uenig i at forslagene har bakgrunn i diskriminering. Det er tema når like forhold blir sammenlignet, og det er ikke tilfellet her. Notatet preges heller av at juridisk teknikk benyttes for å oppnå det man ønsker; perifere forhold ved ekteskapsbegrepet benyttes som sammenligningsgrunnlag i stedet for å se på det sentrale. Departementet blander også begrepene likestilling og likeverd.

En kjønnsnøytral ekteskapslov berører mange flere parter enn de homofile/lesbiske, i første rekke barn og heterofile biologiske foreldre, og disse kan med bedre rett sies å bli diskriminert.

Omdefinering av begreper

Gjennom nyord og omskrivninger av virkeligheten endres systematisk begreper. Noen eksempler:

Gjennom prefiksbruken fremstår likekjønnede ekteskap i et mer normalt lys enn ulikekjønnede.
Homoseksualitet defineres utelukkende som et "sosialt" anliggende; de objektive biologiske, antropologiske og psykologiske sidene utelates.
Det heter at når to av samme kjønn ikke kan få barn med hverandre, er det ikke biologisk begrunnet, men sosialt. Ordet sosialt innebærer noe relativt, noe foranderlig. At to av samme kjønn ikke kan unnfange barn, er uforanderlig.
Foreldreskap defineres som et "kjønnsnøytralt" begrep, i strid med biologisk virkelighet.
Det uttales at man må ta inn over seg at samfunnets og teknologiens utvikling vil kunne medføre at det også innenfor det naturgitte er rom for utvikling. Men forslaget er ikke innenfor det naturgitte; det er utenfor.

3. Barns interesser

Ethvert barn har en mann og en kvinne som biologiske foreldre, og barnet har en rett til tilhørighet med dem og til deres kjønnsspesifikke særtrekk som rollemodeller og omsorgspersoner. Det er likeledes en grunnleggende rett for et barn for dets identitet og selvforståelse å kjenne til sine biologiske foreldre. I nyere lovgivning har det biologiske prinsipp blitt tillagt avgjørende betydning. Nødtvungne unntak fra de grunnleggende rettighetene er ikke argument for å tilsidesette dem.

Ideelt sett skulle alle barn bli til som resultat av sine biologiske foreldres kjærlighet. Selv om dette ofte ikke er virkeligheten, må man ha det som visjon, begrunnet i det som best tjener barn og voksne.

Lesbiskes ønske om familie uten en voksen mann, må som selvfølge være underordnet

barnets rettigheter. Forslaget om assistert befruktning for lesbiske er i strid med det biologiske prinsipp og barnets rettigheter ved at det med overlegg holder den biologiske far utenfor barnets liv.

Barnet kan gjøres til en teknologisk konstruksjon som skal skreddersys voksnes livsprosjekter, lykkejag og omsorgstrang, istedenfor å anerkjennes som et selvstendig og levende subjekt med egne behov og rettigheter.

Forslaget om ulik rettslig behandling av barn ettersom sæd for inseminasjon er offentlig godkjent eller ikke, er en politisk umulighet. Tenkningen er den samme som lå bak regelen om tvang i steriliseringsloven av 1934, en lov man i dag nødig snakker om. Mennesker gjøres til maskiner som skal fungere best mulig. Statsgarantert helse gir alle rettigheter, mens "tvilsom" genetisk opprinnelse, genavvik og sykdom er uønsket og medfører lavere sosial status.

Departementet har så godt som helt sett bort fra befolkningsgruppen den har som ansvarsområde, nemlig barna. I familiesammenheng er barn den svakeste og derved også den viktigste part å ivareta.

4. Adgang til adopsjon

Adopsjon handler om barnets rett til en familie, ikke om å ivareta voksne personers lengsler. Barnets beste skal stå i sentrum for enhver adopsjon, slik en rekke konvensjoner påpeker, og det beste for barnet er å få en stedfortredende mor og far. Ingen voksne kan påberope seg noen rett til adopsjon.

Omfattende forskning slår fast at barn trenger foreldrene for å bygge opp sin identitet. De trenger både morens feminine og farens maskuline karaktertrekk i samspill som klangbunn for sin atferd. Dette er derfor også barnets beste. Likekjønnede par besitter ikke den utfyllende biologiske og antropologiske komplementaritet som ekteskap og familieliv betinger.

Adoptivbarn har gått gjennom å bli skilt fra sine biologiske foreldre, og vil, særlig om de også er fjernadoptert, være "annerledes" nok. De skal ikke belastes ytterligere.

Barns og homofiles interesser stilles opp mot hverandre, og departementet lar hensynet til den svakeste part - barna - bli tilsidesatt. Det instrumentaliserer dermed barnet, i et forsøk på å oppnå anerkjennelse for en ny type familiekonstellasjon.

5. Assistert befruktning

Det sentrale er igjen hensynet til barnet. Et barn har rett til å bli unnfanget og født inn i et mann-kvinne-forhold der de to lever i et forpliktet forhold til hverandre, medvirker til unnfangelsen og tar ansvar for og erkjenner sitt foreldreskap. For barnet er det tryggest at dette skjer innenfor et ekteskap, der moren og faren har lovet hverandre trofasthet livet ut. Slik sikres barnets oppvekstrammer.

Ved alle former for heterolog assistert befruktning, enten dette skjer vha. sæddonor, eggdonor og/eller surrogatmødre, overkjøres barnets rett til å ha en tilknytning til sitt biologiske opphav, ved at barnet fratas minst én av sine biologiske foreldre.

Det er økende tendens til at fruktbarhet individualiseres og reduseres til et spørsmål om egen fertilitet. Muligheten til å unnfange barn ved hjelp av bioteknologi løsriver unnfangelse fra samleie.

I lesbiske og homofile parforhold er ønsket om barn biologisk urealiserbart. Når departementet ønsker å åpne adgangen for lesbiske til assistert befruktning, er ikke dette annet enn en videreføring av den individualistiske forståelsen av fruktbarhetsbegrepet.

Unnfangelsen av barn tilhører eksklusivt og definitivt det heteroseksuelle samliv. Å bevege seg bort fra dette, er å dehumanisere mannens og kvinnens viktigste samhandling og drastisk å redusere livsopplevelsen mellom dem; det er å motarbeide våre mest grunnleggende antropologiske livsmønstre. Ved å ty til teknologiske løsninger som overprøver menneskekroppens normale funksjonalitet og kjønnenes samhandling, beveger vi oss bort fra det samspill med naturen mennesket burde ha lært seg å tilstrebe fremfor å overstyre.

En åpenbar konsekvens er at unnfangelse av mennesker vil skje isolert fra seksuallivet, og at assistert befruktning vil tilbys uten medisinsk anbefaling. Kjønnsceller og embryoer blir handelsvare, der helse og kvalitet vil kunne prises. Dette er ikke annet enn menneskehandel - ikledd et skinn av medlidende føleri. Det er en utilitaristisk omgang med barn som departementet går i bresjen for å innføre.

6. Reservasjonsrett

Fra et kristent ståsted er grunnlaget for assistert befruktning - det likekjønnede ekteskap - i strid med vår natur og derfor uetisk, og det er også uetisk å medvirke bevisst til at barn ikke skal få vokse opp med en far - eller en mor om det åpnes for surrogatmødre. Men dette er ikke noe særegent kristent; alle mennesker med opplevelse av at våre liv er omgitt av visse forutsetninger som ikke skal krenkes, eller som også har forståelse for at det kan være en skaperkraft eller ideer over eller utenfor det materielle, vil kunne oppleve deltakelse som galt. Å tvinge helsepersonell til å delta i handlinger som går mot deres livsfølelse og/eller tro, er uetisk og i strid med religionsfriheten.

7. Opphevelse av partnerskapsloven

Ved innføring av partnerskap ble det uttalt at det ikke skulle være likestilling mellom dette og ekteskap. Når departementet nå likevel vil likestille, fanges partnere i en tvangssituasjon som var den de måtte gå ut fra ikke ville inntre. Det fremgår av høringsutkastet at det ikke er søkt avklart med dem hva som er ønsket. I stedet synes departementet å innta en sentimentaliserende holdning til dem som ikke måtte ønske å bli sett som gifte, og derigjennom å frata dem at de har saklig begrunnede oppfatninger.

Dessuten er det et spørsmål om man tar partneres behov alvorlig når de skal presses inn i en heterofil ramme. Mange homofile og lesbiske vil ha forståelse for forskjellen på partnerskap og ekteskap, og de har respekt for ekteskapet og dets tokjønnethet som de selv er frukt av. De kan oppleve en likestilling og derved sammenslåing som konstruert.

Vi mener en fortsatt differensiering kan avklare de reelle behov for respektive partnerskap og likestilte forhold; tiden vil da også kunne vise om man ved å gjøre likt det som er ulikt, har beveget seg inn i noe som ikke var et reelt behov. Det må også drøftes om en opphevelse innebærer lovgivning med rettsstridig tilbakevirkende kraft.

Konklusjon

OKB anbefaler at før endringer av ekteskapsloven fremmes, bør alle sider ved sakskomplekset utredes grundig og alle berørte parter inkluderes i utredningsarbeidet.

Lovforslaget i sin nåværende form representerer så alvorlige anslag mot samfunnets bærende institusjoner - ekteskapet og familien - og mot vår sivilisasjons viktigste verdier, at Oslo katolske bispedømme tar fullstendig avstand fra det og ber om at lovforslaget trekkes umiddelbart tilbake.

Oslo, 14. september 2007.

+ Biskop Bernt I. Eidsvig Can.Reg.
Biskop av Oslo

Vedlegg

Nedenstående er dels mer fullstendige tekster til det som er uttalt i høringsuttalelsen, dels supplerende stoff.

GENERELL KRITIKK AV HØRINGSUTKASTET

Barne- og likestillingsdepartementet angir som begrunnelse for forslaget at det ønsker å sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, samt støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering.

På generelt grunnlag ønsker vi å stille spørsmål ved om det er ved å endre på ekteskapsloven at man imøtekommer homofile og lesbiske. Høringsnotatet har ikke utredet eller analysert denne gruppens behov, og yter den på ingen måte full rettferdighet. Vi etterlyser en grundigere gjennomgang av homofiles og lesbiskes spesifikke situasjon og utfordringer, og vi etterlyser et mer nyansert syn på at det også innenfor gruppen av homofile og lesbiske vil råde forskjellige holdninger. Vi vil tro at det alvorligste problem for denne gruppen i dag er den manglende respekt den utsettes for, samt mangel på nødvendig hjelp til å kunne håndtere sin legning fra tidlig ungdomsalder. Nettopp fordi homofiles og lesbiskes seksuelle atferd skiller seg ut fra den overveiende del av befolkningen, finner vi det lite trolig at svaret er å gi dem rammer som er spesifikt heteroseksuelle.

I høringsutkastet utelates sentrale problemstillinger med tunge etiske implikasjoner. Det klareste eksempelet på dette er at spørsmålet om også to menn som ektefeller skal kunne få barn, holdes utenfor utredningen. Spørsmålsstillingen gjelder både i forhold til adgang til assistert befruktning og til pater est-regelen. Med de etiske implikasjoner som ligger her, er det uholdbart at det ikke drøftes i sammenhengen fordi man vet at deres krav om likestilling i løpet av kort tid vil tvinge frem samme rettigheter som lesbiske par. Det er i dag en realitet at en mann kan skaffe seg eget barn ved bruk av eggdonasjon og surrogatmor. Går departementets forslag gjennom, vil ikke mannen med mannlig ektefelle kunne kreve offentlig assistanse eller i kraft av loven kunne påberope seg pater est-regelen. Den juridiske stilling til den biologiske far er i slike tilfeller ikke klar. Krav om likestilling vil fremtvinge lovendring til fordel også for menn. Likestillingsargumentet står i tiden så sterkt at det blir uærlig ikke å foreta en samlet vurdering nå, siden den ikke kan påregnes å bli reell senere. Ved samlet vurdering trer de etiske problemstillingene klarere frem. Det teknifiserte i kombinasjon med betaling for sæd og egg og leie av livmor viser hvor kynisk sakskomplekset er.

Til sammenligning kan nevnes at den franske nasjonalforsamling har brukt et helt år til utredningsarbeid og rundebordskonferanser der alle berørte parter har deltatt. Det er et arbeid av en ganske annen kaliber enn det Barne- og likestillingsdepartementet har prestert.

Diskriminering og likestilling

Vi stiller oss sterkt kritiske til at lovforslagets problematikk begrenses til et diskrimineringsspørsmål. For å ivareta enkeltgruppers behov, må man ofte differensiere. Departementet blander begrepene likestilling og likeverd. Det er intet som kan rokke ved alle enkeltmenneskers likeverd, noe ikke minst kristendommen med stor kraft har understreket, men det er viktig å la annerledeshet ha mulighet og rett til å behandles særskilt. Når det gjelder den kjønnsnøytrale ekteskapslovens implikasjoner, berører disse mange flere parter enn de homofile/lesbiske; i første rekke vil barn og heterofile biologiske foreldre rammes av loven, uten at vi ser at deres interesser ivaretas på en skikkelig måte. Departementet gjør seg dermed skyldig i å diskriminere andre grupper gjennom dette lovforslaget.

Ettersom likestilling/likhet eller tilsvarende går igjen i høringsnotatet må man ha med seg at disse begrepene ikke nødvendigvis er verdibegreper i seg selv. Det er avhengig av grunnlaget for sammenligning. Alle bestemmelser vil ha en periferi med flytende overganger til andre rettsregler/områder. Det er vanlig teknikk å trekke sammenligninger med forhold i periferien for å få noe annet inn under eller å få endret en bestemmelse. I slike tilfeller må man se på hva som er sentralt i bestemmelsen og om endringen bringer inn noe kvalifisert annet. Når slike vurderinger uteblir, blir det juridisk teknikk som benyttes for å oppnå det man ønsker, ikke relevant argumentasjon, og notatet preges blant annet av dette.

Omdefinering av begreper

Vi ser det som meget bekymringsfullt at departementet med overlegg omdefinerer objektive begreper i den hensikt å endre meningsinnholdet. Gjennom nyord og omskrivninger av virkeligheten forsøkes borgernes begrepsapparat og innholdsforståelse endret. Dette er dessverre ikke nytt, men det er meget urovekkende at denne regjeringen gjør det så systematisk. Det gir ubehagelige assosiasjoner til totalitære regimers propagandaretorikk.

Begrepene "likekjønnet" og "ulikekjønnet" normaliserer ved sin prefiksbruk homofile forhold, mens det stiller heterofile forhold i et unormalt lys.
Homoseksualitet defineres utelukkende som et "sosialt" anliggende; de objektive biologiske, antropologiske og psykologiske sidene ties det om.
Under vurderinger om like rettigheter sies det at når to av samme kjønn ikke kan få barn med hverandre, er det ikke medisinsk begrunnet, men sosialt (s. 64 siste og 65 nest siste avsnitt). Ordet sosialt innebærer noe relativt, noe foranderlig. Men at to av samme kjønn ikke kan få barn med hverandre, er et objektivt faktum og har ikke med det sosiale å gjøre.
Foreldreskap defineres som et "kjønnsnøytralt" begrep, stikk i strid med den biologiske virkelighet.
Fruktbarhet individualiseres, skjønt det er ved mannens og kvinnens samvirkende fertilitet at fruktbarhet blir en realitet, og den er et parfenomen, en mulighet mann og kvinne er sammen om, ikke en individuell attributt.
Det uttales at man må ta inn over seg at samfunnets og teknologiens utvikling vil kunne medføre at det også innenfor det naturgitte er rom for utvikling (s. 65, siste avsnitt). Men forslaget er ikke innenfor det naturgitte; det er utenfor.
Departementet innfører betegnelsen "medmor". Dette er skjønnmaling av virkeligheten; "medmoren" er ikke biologisk deltager i unnfangelsen av barnet. Det er bedre å beholde betegnelsen "sosial mor" eller stemor.

Det er skremmende å se i hvor stor grad departementet ønsker å la staten være definisjonsmakt for hva folk skal tenke, mene og tro. Det er borgernes grunnleggende rett å kunne velge av fri vilje hvilke moralske og etiske prinsipper de vil gi sin tilslutning til.

KRITIKK AV TOVE PETTERSENS FILOSOFISKEBETRAKTNING OM EKTESKAPET

Den teoretiske rammen for regjeringens høringsuttalelse prøver bl. a. gjennom en "filosofisk betraktning av ekteskapet" å legitimere forslaget. Denne filosofiske fremstillingen er meget mangelfull. Her følger en gjennomgang av de mest kritikkverdige punkter:

Ideologisering

Hva er det gode? Hva er naturlig? Hva er bonum commune? Hva er fornuftig? Dette er spørsmål man burde forvente skulle bli tatt opp i en filosofisk betraktning om noe som berører samfunnets viktigste enhet: familien. Hele dokumentet er i stedet en ideologisering av tanker fra filosofihistorien. Den blir tatt til inntekt for egen interesse, nemlig å relativisere den før/over-statlige institusjon som familien med mann, kvinne og barn er.

En slik tankegang har røtter i etterkrigsfilosofien. Allikevel er det fatalt at regjeringen ønsker at en slik filosofi skal bli rammen for politisk handling. Man kan spørre seg: Hvor har det blitt av opplysningstidens arv som så på ekteskapet mellom kvinne og mann som en forutsetning for et fungerende samfunn?

Selektiv omgang med filosofihistorien

Teksten trekker frem kjente filosofer som Kant, Hobbes, Hegel og Wittgenstein. Utvalget synes å være nokså tilfeldig. Man kan undre seg over at Engels blir sitert ti ganger. Forfatteren prøver å ta filosofer til inntekt for egen interesse, og det blir ideologi istedenfor filosofisk argumentasjon.

Et eksempel: Etter å ha beskrevet Hegels tanker om ekteskapets grunn i samfunnet, konkluderer Pettersen: "Selv om Hegel i sin analyse forutsetter at ekteskapet er en relasjon mellom mann og kvinne, må ikke hans tanker om familien og ekteskapet nødvendigvis forkastes selv om partene i ekteskapet har samme kjønn". Et slikt utsagn er å ta Hegels filosofi til inntekt for egen ideologi og strider mot Hegels intensjoner. Historien har mange negative eksempler på en slik fremgangsmåte.

Manglende logikk

Istedenfor å stille det allmenne spørsmål om hva et ekteskap er, tvinger man historiske fenomener og filosofiske tekster inn under ens eget mål, nemlig å løsrive ekteskapet fra "det heterofile monopolet", samtidig som det ut i fra homofil praksis i fortid og nåtid trekkes den slutning at ekteskapet ikke nødvendigvis er utelukkende for mann og kvinne. Argumentasjonen er mangelfull: At x fantes i y-tid, er ikke et filosofisk argument for å forandre en praksis i en z-tid. At historiske fenomener skal bli til et kriterium for rett og galt, er filosofisk nonsens: Fordi det fantes "boy wives" i antikken og "female husbands" i Afrika, er likekjønnede ekteskapet en god ting i dag? En slik empirisk begrunnet rettslære er uholdbar. I denne sammenheng kan man minne om Kants ord: "En empirisk rettslære har et hode [], ja den kan ha et vakkert hode, men det er synd; den har ingen hjerne."

Manglende argumentasjon

Det strider mot fornuften å la ekteskapet omfatte homofile samliv. Det beviser høringsnotatet selv, når det på en nesten krampaktig måte prøve å forandre språkpraksisen rundt ekteskapet. Man forsøker å vende begreper som forbindes med mann og kvinne, til å gjelde også homofile. Omgangen med Wittgensteins filosofi viser dette til fulle: I høringsnotatet mener man at ordet "ekteskap" semantisk sett ikke har en bestemt mening, og at ingen kan ha monopol på det. Det teoretiske rammeverket for en slik hypotese mener man å finne i Wittgensteins senfilosofi, hvor han vil beskrive bruken av ord. Han begrenser seg til det, og det er ikke dekning for bevisst å legge inn sin subjektive mening om en ting som det normative, slik forfatteren av teksten gjør det med ekteskapet.

Det er graverende at regjeringen kan la en slik mangelfull filosofisk utredning være en del av forslaget til lovendring. Det er etter vår oppfatning et tegn på intellektuell uredelighet og manglende vitenskapelig saklighet.

FILOSOFISKE SYNSPUNKTER PÅ LOVFORSLAGET

Reduksjonistisk antropologi

Lystprinsippet er rådende i dokumentets behandling av barn: Hvis homofile/lesbiske har lyst på barn, må staten legge forholdene til rette for det. Barn blir gjenstand for lystenes makt. Dette er overgrep mot barn, som ikke kan forsvare sine rettigheter. Det er også et overgrep mot homofile som ikke ønsker statlig inngripen i deres privatliv.

Når lystprinsippet blir rådende, overses den kjensgjerning at mennesket er et vesen som ikke bare lever instinktivt, men et vesen som må søke fornuftige rammer for sine handlinger: Vi må søke det gode og unngå det onde. Når denne dimensjonen mangler, er det et tegn på en reduksjonistisk antropologi. I bunn og grunn ligger det en skjult forakt for eller fornektelse av mennesket som åndsvesen: Man overser at vi kan reflektere over våre begjær og lyster og styre dem etter fornuften. Menneskets godhet ligger nettopp i denne muligheten, sier Thomas Aquinas. I den har også vår personalitet sitt utspring. Aristoteles definerer mennesket som animal rationale: Hvor er det i regjeringens høringsnotat blitt av rasjonaliteten, det som skiller mennesket fra dyrene, når lystprinsippet skal bli statens kriterium for godt kontra ondt?

Positivisme, konstruktivisme og teknifisering

Forslaget til regjeringen beror på en konstruktivistisk ideologi: Alt som finnes er kun menneskelige konstruksjoner og kan derfor forandres uten å gå ut i fra sannhetskriterier. At regjeringen bygger sin familiepolitikk på en slik tankegang, er alarmerende. Den forutsetter nemlig tanken om at mennesket kan herske over naturen etter eget forgodtbefinnende. Dette er en forlengelse av en positivistisk tenkning. Når mennesket kun lar det gjelde som kommer fra ens egne hender, - det vi selv har laget - er ikke veien til en konstruktivistisk livsforståelse lang. Man forholder seg til livet som om alt står til menneskets frie disposisjon.

Derfor må regjeringens forslag til ny ekteskapslov kunne sees på som et barn av positivismen. Den tar, som nevnt i innledningen, utgangspunkt i det mennesket selv lar gjelde som gitt, og vil forene erfaringsvitenskapelige, de samfunnsvitenskapelige inklusive, resultater til et systematisk helhetsbilde og anerkjenner bare det sansbare og empirisk gitte som vi kan beherske gjennom vitenskapen. Forholdet til naturen blir i denne sammenheng også forandret: Natur blir ikke det som går oss forut, men det vi kan beherske gjennom vitenskapen. Det som vitenskap setter som faktum, blir dermed den enerådende virkelighetstilgangen. Ut ifra en slik tankegang er konstruktivisme en logisk følge.

Hvis man derimot går ut i fra en tenkning som står i en viss sammenheng med den naturlige verden vi er satt inn i, er mann og kvinne ingen konstruksjoner, men en gitt forutsetning. Enhver av oss er nemlig blitt til ved en kvinne og en mann, og er selv mann eller kvinne. Gjennom sine forslag om ekvivalenter som kan erstatte den naturlig praksis - sædbanker, kunstig befruktning og ekteskap mellom respektive lesbiske og homofile - bekrefter regjeringen at forholdet mellom mann og kvinne er det naturlige. Når man ikke godkjenner en tings egenverdi, søker man etter funksjonelle ekvivalenter. At regjeringen setter sin tiltro til disse funksjonelle ekvivalentene, er ikke annet enn å sette teknikken over det naturlige. I det at regjeringen ønsker å oppheve naturen til fordel for sin egen konstruktivistiske ideologi, viser forslagene til funksjonelle ekvivalenter at man ønsker at samfunnet ikke skal bygge på naturen, men på menneskelig teknikk.

Det er i det hele tatt uholdbart at de etiske diskusjoner rundt dette ikke blir berørt. Men som nevnt i innledningen, er det samtidig et kjennetegn ved positivismen.

BARNS INTERESSER

Den katolske kirke ser med stor bekymring på at Barne- og Likestillingsdepartementet i lovforslaget har sett så godt som helt bort fra den viktigste befolkningsgruppen departementet har som ansvarsområde, nemlig barna. Det holder ikke med noen få mangelfulle undersøkelser om barns oppvekst hos likekjønnede foresatte.

I enhver sammenheng skal den svakeste parts interesser ha forrang og anerkjennes med særlig omhu. I ekteskaps- og familiesammenheng er barn den svakeste og derved også den viktigste part å ivareta. Barn i begynnelsen av livet har meget begrenset mulighet for å ytre seg og forsvare sine interesser. Dette har ikke departementet i sitt forslag om likekjønnede ekteskap tatt hensyn til. Det er en alvorlig forsømmelse.

Barn har rett til en mor og en far

Ethvert barn har ALLTID en mann og en kvinne som biologiske foreldre. Barnet har en naturlig rett til tilhørighet med de to som har medvirket til dets tilblivelse. At voksne mennesker ofte forsømmer eller nekter barnet denne rett, er ikke noe argument for å sette dette prinsippet til side. Barnet har rett til å oppleve mors og fars kjønnsspesifikke særtrekk som rollemodeller og omsorgspersoner.

Barn har rett til å kjenne sine foreldre

Det er likeledes en grunnleggende rett for et barn å kjenne til sine biologiske foreldre, så fremt dette er mulig og det ikke foreligger særlige behov for å skjerme barnet fra sitt biologiske opphav (f eks ved vold eller voldtekt). Menneskets grunnleggende behov for å kjenne sine røtter er vesentlig for dets identitet og selvforståelse. Når voksne med overlegg underslår den ene biologiske forelders medvirkning og eksistens, blir dette en egoistisk handling, som fratar barnet en vesentlig dimensjon ved livet. Homoseksuelles ønske om et forhold uten personer av det motsatte kjønn, kan neppe sies å veie tyngre enn barnets legitime behov for sin biologiske forelder.

Barn trenger foreldre som elsker hverandre

Ideelt sett skulle alle barn blitt til som resultat av sine biologiske foreldres kjærlighet. Selv om dette ofte ikke er virkeligheten, er det Den katolske kirkes visjon, begrunnet i det som best tjener barn og voksne, og i det Kirken har mottatt av Gud som hensikten med ekteskapet og familien. Kirken arbeider for at voksne skal forstå fordelene ved en slik ordning, og oppfordrer alle til å opptre med en forutseende ansvarlighet og omsorg i sitt seksualliv, med rom for barnets mulighet som en positiv og ønsket hendelse.

Forslaget om assistert befruktning for lesbiske utelukker allerede i utgangspunktet muligheten for barnet til å kunne unnfanges av foreldre som er glade i hverandre. Isteden holdes den biologiske far med overlegg helt utenfor "kjærlighetsforholdet" og helt utenfor barnets liv. Faren er fra begynnelsen av uønsket som person, uønsket som deltager i foreldreskapet, uinteressant i det hele tatt. Den etiske holdbarheten i et slikt menneskesyn stiller vi et stort spørsmålstegn ved.

Instrumentalisering av barn

Forslagets bruk av barnet som brekkstang for å innføre nye familiekonstellasjoner som åpenbart ikke er til barnets fordel, ser vi på som særlig graverende. Barnet gjøres til en teknologisk konstruksjon som skal skreddersys voksnes livsprosjekter, lykkejag og omsorgstrang, istedenfor å anerkjennes som et selvstendig og levende subjekt med egne behov og rettigheter. Er dette en forsvarlig omgang med våre fremtidige generasjoner? Så avgjort ikke, og Den katolske kirke vil advare på det sterkeste mot å slå inn på et slikt personsyn.

A- og B-barn

Urimeligheten i BLDs forslag til endringer i ekteskapsloven blir særlig fremtredende i kapittel 5.4, som omhandler foreldreskap. BLDs forslag vil medføre at de foresatte til barna som unnfanges får ulik status, alt efter hvordan moren er gått frem for å bli besvangret. Jfr.: "Dette innebærer altså at en eventuell regulering av medmorskap i barneloven ikke vil omfatte barn som blir til ved inseminasjon utenfor det kontrollerte helsevesenet. Foreldreskap må i disse tilfellene fastsettes ved stebarnsadopsjon." 1

Departementet bidrar dermed til at lesbiske par og lesbiskes barn kan deles inn i et A-lag og et B-lag. A-laget omfatter par der moren besvangres og barnet unnfanges i "kontrollerte former innenfor helsevesenet", der klinikkene garanterer for at sæddonoren er smittefri og fri for arvelige sykdommer, mens B-laget utgjør de som besvangres og de som "blir til ved inseminasjon utenfor det kontrollerte helsevesenet". A-barnas foresatte får betegnelsene mor og medmor, mens B-barnas får mor og adoptivmor ved stebarnsadopsjon.

Dette er et sterkt eksempel på at man er på ville veier. Omstendighetene et barn unnfanges under er uvesentlige; det vesentlige er barnets eksistens. Eller mener BLD at ikke alle barn er likeverdige? Tenkningen er den samme som lå bak steriliseringsloven av 1934. Loven ga adgang til tvangssterilisering og fikk blant annet alvorlige følger for tatere som målgruppe, og det er analogt til tidligere tiders skille mellom "ekte" og "uekte" barn. Slik tilfellet er med bioteknologiloven, kommer det også her tydelig frem at helse opphøyes til det optimale kriterium alt skal måles opp mot. Statsgarantert helse gir alle rettigheter, mens "tvilsom" genetisk opprinnelse, genavvik og sykdom er uønsket, og medfører lavere sosial status, og i verste fall destruksjon.

ADGANG TIL ADOPSJON

Adopsjon - fokus på barnet

Vi vil minne om at adopsjon først og fremst handler om å gi barn en familie, ikke om å gi voksne et barn, uansett hvor høyt de måtte ønske seg dem. Adopsjonslovens § 2 stadfester at adopsjonsbevilling bare må gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gavn for barnet. Det er således alltid barnets beste som må stå i sentrum for enhver adopsjon, slik en rekke konvensjoner påpeker. Ingen voksne kan påberope seg noen rett til adopsjon. Adopsjon handler om barnets rett til en familie, ikke om å ivareta voksne personers drømmer og lengsler. Det burde ikke herske noen tvil om at det optimale for barn er å vokse opp med både en far og en mor.

Et kosmetisk grep

Departementet drøfter muligheten for å innføre generell adopsjonsadgang for lesbiske og homofile par, til tross for at det i praksis vil være minimale muligheter for dette. Det er normalt påtagelig flere adopsjonssøkende enn adopsjonsbevilgninger pr. år2, og adopsjonsforeningene søker i størst mulig grad å skaffe barna familier med en far og en mor.

Departementets anliggende erklæres å være å gi homofile "en mulighet til å bli vurdert som adoptivsøkere på lik linje med andre, ikke om å innføre en rett til å adoptere", selv om det innrømmes at dette neppe er det spørsmålet som i størst grad vil bidra til å endre holdningene til homofile. Departementet stiller her to gruppers interesser opp mot hverandre, og lar hensynet til den svakeste part - barna - bli tilsidesatt. Departementet instrumentaliserer dermed barnet, i et forsøk på å oppnå anerkjennelse for en ny type familiekonstellasjon.

Barnets rettigheter og barnets beste blir underkjent for å tilfredsstillepolitikernes ønske om å overprøve ekteskapets suverenitet som det beste oppvekstmiljø for barn, under dekke av å tale en liten gruppe voksnes sak. Den katolske kirke ser meget alvorlig på departementets fremgangsmåte, og tar fullstendig avstand fra den.

Sannsynlig sosial belastning

Adoptivbarn har allerede gjennomgått det alvorlige traumet å bli skilt fra sine biologiske foreldre. Adopsjonsformidlernes oppgave er derfor å sørge for at alle hensyn til barnet ivaretas på beste måte, ikke minst dets grunnleggende rett til en far og en mor. Analogien med barnets tokjønnede biologiske opphav bør beholdes ved valg av adoptivfamilie.

Adoptivbarn er "annerledes" nok, sosialt sett. De trenger ikke å belastes med ytterligere annerledeshet. Nettopp fordi partnere i et homoseksuelt forhold lever i så sterkt avvik fra befolkningsflertallet, kan dette representere en ekstra byrde for barnet, uansett hvor god omsorgsevne homoseksuelle par måtte ha, og uansett hvor stor aksept samfunnet måtte omgi homoseksuelle med. Vi etterlyser et "føre var" -prinsipp her.

Effekter på barn

BLD underbygger sitt forslag med et fåtall undersøkelser som angivelig dokumenterer at barn som vokser opp med likekjønnede foresatte har det like bra som barn som vokser opp med mor og far. Dette underlagsmaterialet er imidlertid så utilstrekkelig mht. populasjonsgrunnlag og utvalg, og av så lite faglig tyngde (hovedfagsoppgaver), at det ikke kan regnes som holdbar dokumentasjon. Det vil ennå ta mange år, og en langt mer systematisk og omfattende innsamling av data til å kunne dokumentere hvilke effekter det har på barn å vokse opp hos likekjønnede omsorgspersoner.

Omfattende psykologisk forskning slår fast at barn trenger foreldrene for å bygge opp sin identitet. De trenger både morens feminine og farens maskuline karaktertrekk i samspill som klangbunn for sin atferd. Om mor eller far faller fra, eller om de utgjør svake eller sterke rollemodeller, vil alltid ha innvirkning på barnets selvbilde og personlighetsutvikling. Likekjønnede par besitter ikke den utfyllende biologiske og antropologiske komplementaritet som ekteskap og familieliv betinger, og representerer derfor ikke et fullgodt alternativ til familier med heterofile ektefeller. Vi stiller ikke spørsmål ved likekjønnede pars omsorgsevne, men påpeker at oppvekstmiljøet de tilbyr barn, vil mangle en vesentlig dimensjon.

Det er all grunn til å spørre seg om nødvendigheten av å gi barn likekjønnede foresatte. Trenger barnet likekjønnede foresatte mer enn ulikekjønnede adoptivforeldre? Lite taler for det, og dette avslører bare at lovforslaget er fremmet på en liten gruppe voksnes premisser, ikke på barnets. Lovgiver bør derfor ikke søke å gi voksne en rett som med overlegg fratar barnet erfaringen av å vokse opp med en far og en mor. Det er en misforstått kompensasjon overfor homofiles omsorgsevner, og en kynisk utnyttelse av barn i en vanskelig situasjon. Vi kan ikke tillate sosiale eksperimenter med barn, og særlig ikke med barn som allerede har lidd et alvorlig tap.

ASSISTERT BEFRUKTNING

Barne- og Familiedepartementet ønsker å åpne for at lesbiske kan få adgang til inseminasjon og assistert befruktning.

Prinsipielle innvendinger

"Unnfangelsen av et nytt menneske må være frukten av og tegnet på ektefellenes gjensidige selvhengivelse, kjærlighet og troskap. Ektefellenes troskap i ekteskapets enhet innebærer en gjensidig respekt for hverandres rett til å bli far og mor kun ved hverandre. Barnet har rett til å bli unnfanget, båret frem i morslivet, født og oppfostret innenfor ekteskapet: Det er gjennom det trygge og erkjente forholdet til sine foreldre barnet kan oppdage egen identitet og oppnå sin rettmessige menneskelige utvikling." 3

Den katolske kirke har på denne bakgrunn en rekke prinsipielle innvendinger mot assistert befruktning generelt, inklusive heterofiles adgang til tilbudet.

I første rekke må hensynet til barnet som skal unnfanges ivaretas på beste måte. Barnet har rett til å bli unnfanget og født inn i et mann-kvinne-forhold, der de to foreldrene lever i et forpliktet forhold til hverandre, der de to medvirker til unnfangelsen, og tar ansvar for og erkjenner sitt foreldreskap. For barnet er det tryggest at dette skjer innenfor et ekteskap, der moren og faren har lovet hverandre kjærlighet og trofasthet livet ut. Slik sikres barnets oppvekstrammer. Også fra et moralsk synspunkt er det riktigst overfor barnet at forplantning skjer som en ansvarlig og bevisst handling innenfor ekteskapets rammer.

Unnfangelsen av et barn er altså et anliggende forbeholdt mannens og kvinnens kjønnsspesifikke og utfyllende medvirkning i samleiet. Derfor tar Den katolske kirke avstand fra metoder som frembringer nytt liv utenfor seksualaktens sammenheng. Tredjepersoner er av den grunn utelukket fra å medvirke direkte til unnfangelsen, enten disse måtte inneha en rent terapeutisk rolle (helsepersonell) eller, alvorligere, som kjønnscelledonorer eller surrogatmødre.

Både anonyme kjønnscelledonorer og surrogatmødre frasier seg på sin side foreldreansvaret for barna. Hva dette gjør med disse personenes samvittighet og følelsesliv på sikt, vet vi ennå lite om, men det er all grunn til å stille spørsmål ved en slik lettvint omgang med egen fertilitet og med det faktiske, biologiske foreldreskapet. Foreldres biologiske og følelsesmessige tilknytning til sine barn er for mange sannsynligvis undervurdert i denne sammenheng. Hvor mange skal man være anonym forelder til? Hvilke rettigheter har man til å kjenne sine barn om man en dag angrer?

Alvorligst i denne sammenheng er imidlertid at assistert befruktning i mange tilfeller innebærer anslag mot livets ukrenkelighet. Altfor ofte er tilsiktet embryodestruksjon en del av IVF-behandlingen, likeså nedfrysing og oppbevaring av levende embryoer på ubestemt tid. Videre har adgang til PGD gjort at barn med alvorlig, arvelig sykdom kan destrueres på embryostadiet.

Fruktbarhet og homoseksualitet

I vår tid ser vi mer og mer tendenser til at fruktbarhet individualiseres og reduseres til et spørsmål om egen fertilitet. Muligheten til å unnfange barn vha. bioteknologi løsriver unnfangelsen av nye mennesker fra samleiets kjærlighetsmøte mellom mann og kvinne. Slik dehumaniseres den vakreste og viktigste samhandling mann og kvinne, samt foreldre og barn imellom.

Et forholds fruktbarhet betinger begge kjønns egenskaper og medvirkning; det er noe mann og kvinne har del i sammen, ikke noe de kan råde individuelt over.

I lesbiske og homofile parforhold er ønsket om barn i utgangspunktet biologisk urealiserbart. Deres seksuelle handlinger har ingen mulighet til å gi livet videre. Lesbisk og homofil infertilitet er et objektivt, biologisk faktum, gitt nettopp ved partnernes likekjønnethet. Den skyldes i utgangspunktet ingen sykdomstilstand, men valget av en likekjønnet partner, hvor den ene eller begge partneres befruktningsdyktighet er irrelevant. Det virker derfor søkt å skulle forsøke å "helbrede" noe som er en implisitt konsekvens av livsvalg. Assistert befruktning er et medisinsk tiltak for å avhjelpe patologisk infertilitet. Når departementet ønsker å åpne adgangen for lesbiske til assistert befruktning, er ikke dette annet enn en videreføring av den individualistiske forståelsen av fruktbarhetsbegrepet, der mennesket urettmessig gjør seg til herre over videreføringen av livet og trosser naturens lovmessighet.

Inkonsekvenser i forslaget

Forslaget inneholder noen logiske kortslutninger.

At departementet ønsker å likestille lesbiske med ufrivillig barnløse par, er å gjøre den sistnevnte gruppen stor urett. Heterofiles patologiske eller uforklarlige barnløshet er ved sin opplevde naturstridighet vesensforskjellig fra sterilitet grunnet likekjønnethet. Heterofile par har en selvskreven rett til å bli hjulpet til å bli foreldre innenfor etisk akseptable rammer.4 Det samme er ikke tilfellet for lesbiske par.

Den katolske kirke stusser samtidig over departementets mangel på konsekvens i det at kun lesbiske gis adgang til assistert befruktning, mens homofile ikke tilgodesees med adgang til å ta i bruk surrogatmødre og ensliges adgang ikke diskuteres. For Den katolske kirke er alle alternativer utelukket, men dersom departementets definisjoner på diskriminering skal følges, er denne forskjellsbehandlingen underlig. Kan det være at de etiske betenkelighetene knyttet til bruk av surrogatmødre likevel ikke er så veldig forskjellige fra de som angår bruken av sæddonorer? Kan det være at barnets rett til å kjenne og bli tatt vel imot av begge sine biologiske foreldre er et viktigere prinsipp enn først antatt? At antallet involverte i en unnfangelse likevel har større betydning enn bioteknologien ønsker å innrømme? At det som er teknologisk og medisinsk mulig ikke alltid er det moralsk riktige svar på menneskelivets utfordringer?

Vi håper de etiske problemstillingene rundt homofiles bruk av surrogatmødre kan fungere som en øyeåpner for politikerne i vurderingen av de etisk og moralsk meget betenkelige sider ved dagens former for assistert befruktning.

Vi frykter imidlertid at departementets strategi er å gi en "trinnvis" adgang for homoseksuelle generelt til assistert befruktning, gjennom å legalisere lesbiskes rett først, og så, når offentligheten synes "moden" nok for det, også gi homofile rett til "egne" barn. I enkelte land er dette allerede tillatt. Vi vil på det sterkeste advare mot en slik fremgangsmåte. Foreløpig har departementet forbeholdt assistert befruktning til befolkningsgrupper som lever i parforhold, men i mange land diskuteres allerede muligheten for å gi enslige en tilsvarende adgang med henvisning til at de ellers vil bli "diskriminert".

En åpenbar konsekvens er at unnfangelsen av mennesker vil skje helt isolert fra seksuallivet, og at assistert befruktning vil tilbys uten medisinsk anbefaling. Kjønnsceller og embryoer blir handelsvare, der helse og kvalitet vil kunne prises i diverse klasser. Det skapes en kunstig etterspørsel etter sæd og eggceller som ikke på noen måte kan forsvares. Sædavgivelse skjer ofte under forhold som står i strid med mannens verdighet, og egguthenting er ikke uten risiko for kvinner. I verste fall risikerer vi å ende opp med samfunnstilstander der ferdig gentestede embryoer tilbys kommersielt. Dette er ikke annet enn menneskehandel - ikledd et skinn av medlidende føleri.

Gjennom donasjon eller salg av egne kjønnsceller fraskriver mennesket seg ansvaret for sitt objektive, biologiske foreldreskap. Hvor klokt er dette? Barnet blir anerkjent i den grad det er en del av forelderens plan, ikke for sin egen skyld. Den uegennyttige, hengivne og komplementære kjærlighet vil erstattes av narsissisme og ufølsomhet for andres behov. Er en slik utvikling ønskelig?

Fravær av kjærlighet og medmenneskelighet

Lesbiske krever mannlig sæd for å unnfange, men mannen som person nektes innpass i deres liv. Denne holdningen kan uttrykkes slik: "Jeg trenger dine kjønnsceller, men ikke deg." Med assistert befruktning til lesbiske, gjøres mannen til et middel, en vareleverandør. Og barnet nektes sin far Dette prosjektet ønsker regjeringen å støtte.

Hvor er kjærlighetsfellesskapet en unnfangelse i utgangspunktet skulle springe ut av? Har forslagsstillerne reflektert over hva barnet med tiden vil tenke om at det er unnfanget vha. en tredje, ukjent part? Hvem ble barnet egentlig til for? Kan disse handlingene noensinne sies å være til et barns beste? Hvor er humaniteten i en slik handlemåte?

Unnfangelsen av barn tilhører eksklusivt og definitivt det heteroseksuelle samliv. Å ville endre på dette, er å motarbeide våre mest grunnleggende livsmønstre. Ved å ty til teknologiske løsninger som overprøver menneskekroppens normale funksjonalitet og kjønnenes kjærlighetsfylte forening/samhandling, beveger vi oss bort fra den harmoni med naturen mennesket burde ha lært seg å tilstrebe. Vi stiller et stort spørsmålstegn ved dømmekraften til en del homoseksuelle miljøers programfestede ønske om å løsrive all lovgivning fra naturloven. At lesbiske kan ha sterke morsinstinkter og homofile sterke farsinstinkter, kombinert med god omsorgsevne, rettferdiggjør ikke noe krav om barn. Ved assistert befruktning vil barnet i første rekke unnfanges for å tilfredsstille lesbiskes drømmer - ikke for dets egen skyld.

Avgrunnen mellom hva et barn har grunnleggende rett til og hva departementet mener homoseksuelle bør gis anledning til, lar umenneskeligheten i forslaget tre så altfor tydelig frem. Den katolske kirke er meget bekymret for den utilitaristiske omgang med mennesker, og da særlig totalt uskyldige barn, som departementet går i bresjen for å innføre. Adgang til assistert befruktning for lesbiske er ikke annet enn et overgrep mot barn, og bør følgelig ikke tillates.

TEOLOGISK FORSTÅELSE AV EKTESKAPET

Definisjon, generelt og katolsk

I Den katolske kirkes katekisme blir ekteskapet definert på følgende måte:

Ektepakten, hvorved en mann og en kvinne seg imellom oppretter et partnerskap for hele livet, og som etter sin naturlige egenart er innrettet på ektefellenes vel og på frembringelse og oppdragelse av avkom, er av Herren Kristus mellom døpte opphøyet til verdighet av sakrament (1601).

For den katolske tro er ekteskapet mellom mann og kvinne et synlig tegn på Guds kjærlighet som har sitt utspring i skaperordningen. Mann og kvinne er skapt av Gud for sammen å få barn. Det er et bilde på den treenige Gud: Faderen og Sønnen elsker hverandre i Den Hellige Ånd. Samtidig er ekteskapet et tegn på kjærligheten mellom Kristus og Kirken. Ekteskapets rot i Guds kjærlighet viser at det er til det beste for mennesket å leve innenfor den rammen Gud har satt i sin frie og gode vilje. Alt annet er en krenkelse av Guds gode skapervilje.

Derfor er det etter katolsk tro og lære en perversjon av Guds skaperordning å omdefinere ekteskapet mellom mann og kvinne og deres naturlige forhold til barnet. Ekteskapet er av vesen heteroseksuelt. Det ble ikke til som en tilfeldig sosiologisk konstruksjon begrunnet i historiske eller økonomiske forhold, men er den institusjonaliserte kjernen i det riktigste forholdet mellom mann og kvinne, nemlig kjærlighet. Det svarer på og besegler menneskeslektens to mest grunnleggende behov: Et gjensidig og biologisk, psykisk og fysisk utfyllende kjærlighetsforhold, og nødvendigheten av å føre menneskeslekten videre.

Samfunnet skylder familien, som er bygget på ekteskapet, sin kontinuerlige overlevelse. Det skylder derfor også familie og ekteskap dyp ærbødighet, og best mulige betingelser. Konsekvensen av å gi homoseksuelle forhold ekteskapelig status, er at ekteskapsbegrepet tømmes for sin grunnleggende forbindelse til forplantning og oppfostring av barn.5 Ut ifra katolsk teologi må derfor regjerings forslag avvises på det sterkeste.

Statens ansvar

Etter katolsk forståelse bør staten tjene mennesket slik at det kan leve opp til Guds norm. Statens oppgave kan derfor ikke være å legalisere det syndige,.

Det må ikke underslås at en god del homofile bærer ønsket om hjelp til å få sin seksuelle orientering vendt mot det annet kjønn. Å ikke ville se det er å diskriminere kanskje de svakere blant oss. Så vidt bekjent har forsøk i USA vist at en fjerdedel av menn med homofil tilbøyelighet har funnet tilbake til en heterofil orientering. Slikt må myndighetene vite og forholde seg til. Hvis ikke reduseres det hele til ideologi.

Ut fra katolsk forståelse kan forslaget til en ny ekteskapslov ikke aksepteres, men tvert imot forståes som det hardeste angrep på menneskeverdet etter at abort ble legalisert.

Noter

1: Høringsnotatet, s. 72.
2: Statistikk fra BUFdir for 2006 viser at mens forhåndsgodkjenning ble gitt til 970 søkere, og avslag til 101(Tabell 2.1 Forhåndsgodkjenning til adopsjon, alle søkere), lå antallet fullførte adopsjonsprosesser på 519 - 403 registrerte adopsjoner og 116 adopsjonsbevilgniner (Tabell F, Behandling av registrerings- og bevillingssaker).
3: Troskongregasjonen, "Donum Vitae" ("Livets gave"), 1987.
4: Som nevnt ovenfor, kan ikke Den katolske kirke godkjenne dagens metoder for assistert befruktning, men oppmuntrer til andre former for fertilitetsbehandling som ikke krenker livet eller ektefellenes samliv.
5: J. Ratzinger/Troskongregasjonen, "Considerations regarding proposals to give legal recognition to unions between homosexual persons", Roma, 2003.