Kristi himmelfartsdag feires førti dager etter påske, det vil si på torsdag mellom den 6. og 7. søndagen i påsketiden. Først på 300-tallet begynte enkelte kristne kirker å feire Kristi himmelfart som egen fest, og da førti dager etter Jesu oppstandelse i henhold til evangelisten Lukas’ kronologi. Det første bevis på at dagen ble skrevet inn i kalenderen, er fra begynnelsen av 300-tallet, da synoden i Elvira avviste forsøket på å gjenoppta skikken med å faste etter den førtiende dag. De som gikk inn for dette, argumenterte tydeligvis med at «da var brudgommen blitt tatt bort». Markeringen av den førtiende dagen som festen for Kristi himmelfart nevnes uttrykkelig i Den apostoliske konstitusjon, men den eksakte dateringen av dokumentet er usikker – det stammer trolig fra slutten av 300-tallet. Kristi himmelfartsdag nevnes også i prekener fra den samme perioden av den hellige Johannes Krysostomos og andre.
Kristi himmelfart var lenge den eneste av de «flyttbare» høytidsdager som Den katolske kirke i Norge ikke hadde flyttet til nærmeste søndag. Når Kristi Himmelfart forble urørt, skyldes det at også lutheranerne feirer dagen, som er en offentlig fridag i Norge. Mange av våre innvandrere kommer fra land der feiringen er lagt til den påfølgende søndag, som for eksempel Brasil, Canada, Chile, Colombia og Filippinene.
Fester som var flyttet til nærmeste søndag, var Epifani (Herrens Åpenbaring), Kristi Legemsfest, Allehelgensdag, Festen for apostelfyrstene Peter og Paulus, Olsok (de fleste steder) og Maria opptakelse i Himmelen. Dette ble endret fra og med kirkeåret 2006/07, da biskopene bestemte at Epifani (Herrens Åpenbaring), Allehelgensdag, Festen for apostelfyrstene Peter og Paulus, Olsok og Maria opptakelse i Himmelen igjen skulle feires på sine riktige dager.
Kilder: Schauber/Schindler, Walsh, Ordo for St. Olavs domkirke i Oslo - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. desember 2006 – Oppdatert: 9. mai 2018