Skytshelgen for diktere; for en god avling; kirkelærer (1568). Feires sammen med den hellige Basilios den Store
Den hellige Gregor ble født i år 329 i Arianz, et ensomt beliggende landgods ved Nazianz (Nazianzos) i Kappadokia; i dag Nenizi ved Aksaray i Sentral-Tyrkia. I likhet med den hellige Basilios kom han fra en hellig familie. Han var eldste sønn av de hellige Gregor av Nazianz den eldre og Nonna, og begge hans to søsken, de hellige Caesarius av Nazianz og Gorgonia, regnes også blant helgenene. Det samme gjør en fetter. Faren, Gregor den Eldre, var fra ca 328 biskop av Nazianz i 45 år.
Gregor (ofte kalt den Yngre for å skjelne ham fra faren) fikk en god utdannelse, først i Caesarea Cappadociae (i dag Kayseri i Tyrkia), hvor han traff Basilios, og deretter fortsatte han til retorikkskolen i Caesarea Palaestinae (i dag sør for Haifa i Israel) og Alexandria, hvor han lærte den hellige Athanasius å kjenne. Ca 348 kom han til det ennå hedenske Aten, og der avsluttet han utdannelsen med ti års jusstudier. Der utdypet han det livslange vennskapet med Basilios. De studerte også sammen med den fremtidige keiser Julian den Frafalne (Apostata).
I 359 forlot Gregor Aten, ga opp en juridisk karriere og slo seg ned som eremitt sammen med Basilios i Annesi i Pontos, i naturskjønne omgivelser ved bredden av Iris (i dag Yesilirmak), nær Neocaesarea (i dag Niksar i Nord-Tyrkia). I likhet med Basilios ble han først døpt på denne tiden. Vennenes regelmessige diskusjoner om teologi og klosterliv bar frukter i Basilios' aktive organisering og i Gregors teologiske dybde og innsikt. Sammen skrev de en regel for de østlige munkene, ofte kalt Basilianermunker.
Etter to år dro Gregor i hjem for å hjelpe sin far, som nå var over åtti år, med å styre hans bispedømme og eiendommer. Faren var også blitt tilknyttet en slags kjettersk sekt, men ble omvendt til ortodoksien av sin mer begavede sønn i 361. Mot sin vilje ble Gregor ordinert til prest av sin far ca år 362, og i panikk flyktet han til Basilios og ble der i ti uker. Men han forsto snart det tåpelige i flukten, og til slutt vendte han tilbake til sine nye plikter. Han skrev en apologia (forsvarsskrift) for sin flukt, som ble en klassiker om prestedømmets natur og plikter.
Basilios den Store ble erkebiskop av Caesarea i 370. Han sto overfor en ariansk rival i Tyana, så omkring år 372 konsekrerte han den motvillige Gregor til biskop av den fiendtlige og urolige grensebyen Sasima ikke langt fra Nazianz, et sete som bare besto av en ørliten landsby og som han opprettet i den hensikt å opprettholde sin egen innflytelse i et omstridt område som biskop Anthimos av Tyana krevde jurisdiksjon over.
Men i stedet for å dra til sitt bispedømme, som han aldri kom til å besøke, virket Gregor som hjelpebiskop hos sin far i Nazianz. Dette forårsaket en uoverensstemmelse mellom de to vennene. Basilios beskyldte ham for slapphet, mens Gregor ikke var klar til å bo i en fiendtlig og utrivelig by, enda mindre å bli en brikke i et kirkepolitisk spill. Han sa at han aldri kom til å slåss for en kirke (i fysisk forstand). Senere ble de forsonet, men deres vennskap fikk aldri tilbake sin tidligere varme. Den ulykkelige konflikten varte egentlig til Basilios' død i 379, som var en stor sorg for Gregor. Tre år senere prekte Gregor begeistret over sin venn og mante frem minner om deres dager sammen i det «gylne Aten».
Gregor fortsatte som hjelpebiskop til faren døde i 374. Deretter administrerte han setet til en etterfølger ble valgt, for han ville ikke selv bli byens biskop. Men han foretrakk alltid eneboerlivet, og hans helse brøt sammen i 375. Han bodde i et kloster i Seleukia i Isauria de neste fem årene.
Etter at kristenforfølgeren keiser Valens døde i 378, vendte freden tilbake til Kirken. Men mye gjenoppbygging var nødvendig, spesielt i selve Konstantinopel. I mer enn tretti år hadde hovedstaden vært dominert av arianere, slik at de ortodokse ikke en gang hadde noen kirke. Nabobiskopene sendte i år 379 bud etter Gregor for å gjenreise byens kristne samfunn. Nok en gang protesterte han, men gikk til slutt med på det, selv om denne lærde og kontemplative mannen fant intrigene og volden i Konstantinopel ytterst frastøtende. Til tross for hans åpenbare fattigdom og at han ble eldet før tiden, var de neste fem årene de viktigste i hans liv.
Gregor bodde først i et hus som tilhørte slektninger, men han gjorde om huset til en kirke viet til den hellige Anastasia. Der holdt han sine berømte prekener om treenigheten som ga ham tilnavnet Theologos, «Teologen», det vil si den som har innsikt i troen og forståelse av Kristi guddom. Gjennom hans dyktige og grundige lære spredte hans ry seg, og hans tilhørerskare økte. Arianere og apollinaristene angrep ham gjennom sladder, fornærmelser og vold, men han fortsatte å forkynne troen og doktrinene fra Nikea. Han tiltrakk seg også store personligheter som Evagrius av Pontos og den hellige Hieronymus.
Det oppsto kontroverser med en Maximus, som prøvde å avsette ham mens han var syk, men Gregor seiret til slutt. Hans veltalende forkynnelse i Konstantinopel betydde mye for at arianismen igjen ble forkastet på det store konsilet der i mai 381 under den nylig døpte keiser Theodosios I. Konsilet bekreftet vedtakene fra Nikea som autentisk kristen lære, og både i dette og andre doktrinære vedtak spilte Gregor en viktig rolle. Keiseren ba arianerne om å underkaste seg eller forsvinne. De fleste forsvant.
Under konsilet ble Gregor utnevnt til erkebiskop av Konstantinopel av keiser Theodosios og innsatt i basilikaen St. Sofia. Men opposisjonen mot Gregor avtok ikke, og vanskelighetene ble så alvorlige, angrepene så sterke og intrigene så motbydelige at han ga opp etter få ukers forløp. Han trakk seg tilbake for fredens skyld, ettersom hans viktige arbeid med å gjenreise ortodoksien i hovedstaden nå var fullført, og keiseren gikk motvillig med på det. Han ville ende sitt liv i kontemplasjon i nærheten av sitt fødested. Gregor passet ikke som biskop, det var pennen som var hans redskap. Han hadde evnen til å begeistre sine tilhørere, men han skal også lett ha blitt mismodig.
Etter et verdig og rørende farvel med Konstantinopel vendte han tilbake til hjembyen Nazianz, som igjen var uten biskop. Han administrerte setet inntil en ny biskop (hans fetter) ble utnevnt. Ca 384 trakk han seg tilbake til sine eiendommer på fødestedet Arianz og tilbrakte tiden med å lese og skrive, mens han levde et asketisk liv og gledet seg over hagen med sine fontener og skyggefulle skogholt. Fra denne tiden stammer hans religiøse dikt (400 er bevart) og hans selvbiografi. Som disse utdrag av hans biografi viser, var Gregor et følsomt menneske med trang til et tilbaketrukket liv. Han var lite egnet til et offentlig liv og dets gjøremål, som han ikke brød seg om. Hans prekener og andre taler (44 er bevart) viser at han må ha vært en av de fineste talere på sin tid, og han var også dikter. Hans 244 bevarte brev, blant annet til den hellige Hieronymus, kaster ytterligere lys over hans karakter og hans venner og viser en meget sympatisk personlighet, det samme gjør det lange, selvbiografiske diktet De vita sua.
Gregor døde i Nazianz en 25. januar ca 390. Hans relikvier ble overført, først til Apostelkirken i Konstantinopel i 950 og senere under korstogstiden til Peterskirken i Roma.
Han regnes er en av de tre kappadokiske kirkefedrene (de andre er Basilios den Store og Gregor av Nyssa). Han og Basilios er også to av Kirkens fire store greske kirkelærere (sammen med Johannes Krysostomos og Athanasius); de ble utnevnt i 1568 av den hellige pave Pius V (1566-72). Sammen med de to andre «kappadokiske fedre» bidro han til den endelige overvinnelse av det arianske kjetteri.
I vestkirken ble han fra 1505 minnet den 9. mai med translasjonsfest den 11. juni. Men etter kalenderreformen i 1969 ble hans minnedag slått sammen med Basilios den Stores. Den ble lagt til 2. januar, så nær Basilios' dødsdag (1. januar) som mulig, siden Gregors dødsdag 25. januar faller på festen for apostelen Paulus' omvendelse. Hos grekerne har Gregor festdager 19., 25. og 30. januar, mens syrerne feirer ham den 1. januar og georgierne den 23. august. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som biskop av gresk eller latinsk ritus ved en skrivepult og med en due på skulderen.