Høytiden for Guds hellige mor Maria

Høytiden for Guds hellige mor Maria er en fest som feirer hennes viktigste tittel, Theotókos («Gud-føderske» – vanligvis oversatt som «Guds mor»), og fra denne tittelen utgår alle hennes andre privilegier. I mange tradisjoner ble tittelen Theotókos oversatt fra gresk til det lokale liturgiske språket. Den bokstavelige oversettelsen til latin er Deipara, men oversettelsen Dei Genitrix, «Guds mor», har oftest blitt brukt. På kirkeslavisk er tittelen Bogoroditsa (Богородица).

Tittelen Theotókos (gr: Θεοτόκος) er satt sammen av de to greske ordene Θεός (= Gud) og τόκος (= barsel, fødsel, nedkomst). Siden det bokstavelige «Gudføderske» er et temmelig klossete ord på de fleste språk, brukes ofte det greske ordet uoversatt eller parafrasert som «Guds Mor». Denne tittelen finnes for øvrig også på gresk som Mētēr Theou (Μήτηρ Θεού), og i patristiske og liturgiske tekster finnes også Theomētor (Θεομήτωρ) og Mētrotheos (Μητρόθεος). I den forkortede formen ΜΡ ΘΥ finnes tittelen ofte på ortodokse ikoner som en identifikasjon av Maria.

Innenfor den kristne tradisjon har tittelen «Guds Mor» aldri vært forstått, eller ment å bli forstått, som at Maria er mor til Gud fra evighet, det vil si mor til Gud Faderen, men bare som en referanse til Jesu fødsel, det vil si Inkarnasjonen, da den andre personen i Treenigheten tok på seg menneskelig natur i tillegg til den guddommelige natur han hadde hatt siden før tidens begynnelse, og dette ble gjort mulig gjennom Marias samarbeid. Begrepet «Guds Mor» rettferdiggjøres bibelsk av katolske og ortodokse kristne med Elisabeths hilsen til Jomfru Maria: «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» (Luk 1,43).

Senest fra 200-tallet brukte mange kirkefedre tittelen Theotókos, og kirkehistorikeren Theodoret av Cyrus (ca 393-ca 457) (Historia ecclesiastica) skrev i 436 at å kalle Jomfru Maria for Theotókos, er en apostolisk tradisjon. Ofte hevdes det at kirkefaderen Origenes (ca 185-ca 254), og kirkehistorikeren Sokrates Scholasticus (380-439) siterer hans kommentar til Romerbrevet (Ekklesiastike historia, 7.32), men den teksten er muligens ikke ekte. Den hellige biskop Dionysios den store av Alexandria (ca 170-ca 265) brukte begrepet Theotókos i et brev til Paulus av Samosata rundt 250, og det samme gjorde de hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373) i 330, Gregor av Nazianz (329-ca 390) («Teologen») i 370, Johannes Krysostomos (ca 347-407) i 400 og Augustin av Hippo (354-430).

Den offisielle stadfestelsen av tittelen Theotókos kom på det tredje økumeniske konsil i Efesos i 431. Dette hadde sin bakgrunn i den kristologiske debatten mellom erkebiskop/patriark Nestorius av Konstantinopel (428-31) og den hellige patriark Kyrillos av Alexandria (412-44).

Nestorius var opprinnelig en prest fra Antiokia som representerte den antiokiske skolen med sin tendens til å holde Kristi guddommelige og menneskelige naturer fra hverandre, mens Kyrillos representerte den aleksandrinske skolen som hevdet deres dynamiske enhet. Den østromerske keiseren Theodosios II (408-50) hadde i 428 plassert Nestorius på erkebispesetet i Konstantinopel («Det nye Roma» ble patriarkat i 451, men noen regner setet som patriarkat fra 381). Patriarken vakte straks oppstandelse ved å angripe den populære beskrivelsen av Jomfru Maria som Guds Mor. Konsekvensen av hans syn var nemlig at Maria bare var mor til Kristi menneskelige natur, ikke hans guddommelige, og dermed kunne hun ikke kalles Guds Mor. Dette skapte forferdelse selv i Konstantinopel, og patriark Kyrillos av Alexandria angrep den nye doktrinen på det sterkeste.

Keiser Theodosios II innkalte et allment konsil (det tredje) til å møtes i Efesos i juni 431 for å avgjøre saken. Kyrillos nådde Efesos først og åpnet konsilet den 22. juni uten å vente på de pavelige legater eller de antiokiske biskopene. Nestorius ble avsatt og ekskommunisert og mistet også støtten fra hoffet. Som en konsekvens av konsilets fordømmelse av den nestorianske lære, erklærte det Maria som Theotókos, ikke bare Khristotókos («den som fødte Kristus»), som Nestorius foreslo.

Konsilets syn var at Maria var Theotókos fordi hennes sønn Jesus er én person som er både Gud og menneske, guddommelig og menneskelig. Dermed ligger betydningen av tittelen Theotókos mer i hva den sier om Jesus enn i noen erklæring om Maria. Nestorius selv trakk seg tilbake til sitt kloster uten å lage vanskeligheter, og døde ca 450 i eksil i Egypt. Ved sin død hadde han akseptert tittelen Theotókos.

I Roma var den eldste og eneste festen for Vår Frue 1. januar, oktavdagen for Kristi fødsel, før den hellige pave Sergius I (687-701) i 692 innførte de fire store Mariafestene Fødselen, Bebudelsen, Renselsen og Innsovningen (i dag: Opptakelsen i himmelen), som alle er av bysantinsk opprinnelse. Festen ble feiret først i Santa Maria Maggiore, senere i Santa Maria ad Martyres, til ære for Marias morsverdighet som erstatning for den hedenske nyttårsfesten som var viet til guden Janus. Feiringen ble trolig lagt til denne dagen på grunn av innflytelsen fra den bysantinske kirken, som feirer synapsen for den hellige Theotókos den 26. desember. Dette er i samsvar med den østlige praksis med å feire den sekundære personen dagen etter hovedpersonen, i dette tilfelle Kristi fødsel. Den koptiske kirken feirer denne dagen den 16. januar, men i vest ble festen så tidlig som på 400-tallet feiret på søndag før jul, selv om den i Frankrike ble feiret den 18. januar og i Spania den 18. desember.

Senere, på 1200- og 1300-tallet, ble festen for Jesu omskjæring tilføyd den 1. januar, selv om den hadde blitt innført i Spania og Frankrike allerede på slutten av 500-tallet og i Roma fra 900-tallet. Senere ble den tatt inn i det romerske missalet av den hellige pave Pius V (1566-72).

En folkelig bevegelse for en fest til ære for Marias Morsverdighet begynte i Portugal på 1700-tallet, og i 1914 ble datoen for festen fastlagt til 11. oktober. Den ble utvidet til hele den latinske kirken i 1931 i anledning 1500-årsjubileet for konsilet i Efesos i 431, som ga Maria tittelen Theotókos. Deretter sto denne festen i den romerske kalenderen i 38 år (1931-69) under 11. oktober som «Marias Morsverdighet», Maternitas Beatae Mariae Virginis.

Siden kalenderrevisjonen i 1969 feires den 1. januar, som også er oktavdagen for julen og begynnelsen på det nye året, igjen høytiden for Guds Mor Maria, og dermed ble den opprinnelige romerske praksis gjeninnført. Gjeninnføringen av festen den 1. januar gjør at dagen faller i juletiden og har en økumenisk betydning, den faller også sammen med andre merkedager: for eksempel nyttårsdag (siden 153 f.Kr; offisielt fra 46 f.Kr), oktavdagen for julen, som ble innført allerede på konsilet i Efesos. Den nyeste feiringen på 1. januar er Verdens fredsdag, som ble innført av pave Paul VI (1963-78) i encyklikaen Marialis Cultus i 1974.

Oktavdagen for julen var også til minne om Jesu omskjæring. «Da åtte dager var gått, og gutten skulle omskjæres, ga de ham navnet Jesus» (Luk 2,21). Omskjæringen skjedde ikke i tempelet, selv om senere malere noen ganger har fremstilt det slik, men i et privat hjem. Den offentlige seremonien i synagogen ble innført senere. Festen for Jesu omskjæring ble tidlig feiret i den gallikanske ritus, noe som vises i et konsil i Tours i 567 da messen for Omskjæringen ble foreskrevet. Festen som ble feiret i Roma på 600-tallet, var ikke for omskjæringen som sådan, men oktavdagen for julen. Det gelasianske sakramentariet gir den tittelen In Octavas Domini. De tidligste bysantinske kalenderne fra 700- og 800-tallet) angir for 1. januar både Jesu omskjæring og minnedagen for den hellige Basilios den store (ca 330-79). Festen for omskjæringen ble feiret i Spania før den hellige Isidor av Sevilla døde i 636. Det verker derfor som om oktaven var mest prominent i de første århundrene og omskjæringen senere. Før kalenderreformen i 1969 hadde 1. januar tittelen In Circumcisione Domini et Octav Nativitatis.

Nyttårsdag var Jesu navnedag, den dagen han ble gitt sitt navn. Dagen ble frem til 1969 feiret som fest på søndagen mellom 2. og 5. januar. Festen for Jesu hellige Navn går tilbake til 1721. Fra 1722 til 1969 var den obligatorisk for hele Kirken, men var i det meste av perioden lagt til andre søndag etter epifani. Etter 1969 kunne Jesu navn minnes den 1. januar, men var da fullstendig i skyggen av Høytiden for Guds Hellige Mor Maria. Da den tredje utgaven av det nye Missale Romanum ble offentliggjort i 2002, var feiringen av Jesu hellige navn tilbake i Kirkens universalkalender som en valgfri minnedag den 3. januar.