Den hellige Maximus I av Torino (~350-~423)

Den hellige Maximus (it: Massimo) ble født rundt 350 i Nord-Italia, muligens i Vercelli eller i provinsen Raetia i det nåværende Sveits. Maximus var den første kjente biskop av Torino (Julia Augusta Taurinorum) i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han står på bispelisten for Torino med et episkopat fra rundt 390 til rundt 423. Han skriver selv at han i 397 var vitne til martyriet til de tre hellige misjonsbiskopene Alexander, Sisinnius og Martyrius (Nonsberg-martyrene) i Anaunia i De raetiske alper. Vi vet svært lite om hans liv, men noe kan utledes fra hans skrifter. Han var en disippel av de hellige Ambrosius av Milano (ca 339-97) og Eusebius av Vercelli (ca 283-371).

I sin «Bok om kirkelige forfattere» beskrives Maximus av historikeren Gennadius som en grundig student av Bibelen, en forkynner som var dyktig i sin instruksjon av folket og en forfatter av mange bøker, med titler som blir listet opp. Notisen slutter med å si at Maximus levde mens keiserne Honorius (395-423) og Theodosios II den Yngre (408-50) regjerte.

Hans innsats var hovedsakelig fokusert på kampen mot praktiseringen av simoni og hedenskap. I denne forbindelse blir han husket for å ha bygd en liten kirke viet til den hellige Andreas, sannsynligvis på ruinene av et tidligere hedensk tempel, og på ruinene av Maximus’ kirke oppsto på 1100-tallet den berømte kirken Chiesa della Consolata.

Mange av Maximus’ skrifter og hans berømte prekener er bevart for ettertiden. Den samlingen som ble redigert av Bruno Bruni i 1784, inneholder 116 prekener, 118 homilier (bibelforklaringer) og seks avhandlinger. Noen av disse kan ha vært skrevet av andre, og det har vært en betydelig debatt om deres forfatterskap. Bollandistene har tilskrevet noen av dem den hellige Ambrosius av Milano, og noen tillegges også den arianske biskop Maximinus. Men de aller fleste er udiskutabelt skrevet av Maximus, og de er av betydelig interesse for teologihistorikere.

Samlingen er hovedsakelig interessant for det lys den kaster på skikkene og leveforholdene til folket i Lombardia på tiden for de gotiske invasjonene. Attilas ødeleggelse av Milano beskrives i en preken. En annen nevner martyrene Octavius, Solutor og Adventor, som har sine relikvier i Torino, med denne kommentaren: «Vi skal hedre alle martyrer, men særlig dem vi eier relikviene av. De bevarer oss hva angår våre legemer i dette liv, og de tar oss imot når vi vandrer hen». Særlig kjent er hans prekener om de viktigste kirkefestene og mange av kirkens helgener, som de hellige Stefan, Agnes, Kyprian, Laurentius og mange andre – særlig Torinos martyrer.

I sine to prekener om takksigelse understreker han plikten til å prise Gud hver dag, og han anbefaler de bibelske salmene til dette bruk. Morgenbønn og aftenbønn skal bes hver dag, og det skal være takksigelsesbønner før og etter måltidene. Kristne formanes til å slå det hellige korstegn før hver viktig handling, «slik at ved Jesu Kristi tegn (fromt brukt) kan en velsignelse sikres oss i alle ting». I en preken på nyttårsdag kritiserer han den da utbredte skikk med å gi gaver til de rike uten samtidig å gi almisser til de fattige, og han fordømmer de hyklerske forsikringene om vennskap som ikke kommer fra hjertet. Et annet sted angriper han de «heretikerne som selger syndenes forlatelse» – menn som utgir seg å være prester og krever penger for å gi absolusjon i stedet for å pålegge dem bot.

Maximus døde rundt 423. Noen av hans relikvier er bevart i basilikaen San Massimo i utkanten av Torino, en av de eldste kristne kirkene i Piemonte som mest sannsynlig var bispesete for denne Maximus. I lang tid ble det antatt at kirken ville vært gravkirken til den første biskopen, men gjentatte arkeologiske utgravninger utført på 1800-tallet har tilbakevist denne hypotesen. På 1800-tallet ga byen Torino hans navn til en gate og en kirke i gamlebyen.

Hele dette århundret ble det gjort forsøk på en prosess for å gi ham den prestisjetunge tittelen Kirkelærer. I 2004 ble møblene i koret i katedralbasilikaen San Giovanni Battista endret etter ønske fra erkebiskopen, kardinal Severino Poletto, ble Maximus avbildet på den nye biskopens trone ment for hans etterfølgere. Nylig ble det nye russisk-ortodokse sognet i Torino viet til ham. Hele pastoralregionen Piemonte, inkludert bispedømmene i Valle d’Aosta og Piemonte unntatt Tortona, minnes den første biskopen i Torino den 25. juni i sin liturgiske kalender.

Maximus’ minnedag i Martyrologium Romanum er også 25. juni. Han er skytshelgen for Torino. Han ble etterfulgt som biskop av Maximus II (ca 423-ca 467), og deres biografier er håpløst sammenblandet. Derfor kan mye av det som tilskrives Maximus I, like gjerne tilhøre Maximus II og delvis omvendt.