Høsten 1999 feiret Johannes Paul II (Karol Wojtyla) 20 år som pave. Han er dermed den pave i vårt århundre som har sittet lengst.
Karol Wojtyla ble født i den lille byen Wadowice i Polen den 18. mai 1920. Oppveksten var ikke bare enkel. Han mistet sin mor som barn og sin eneste bror som ung mann. I gymnastiden ble han lidenskapelig opptatt av drama og tenkte på en fremtid som skuespiller. Han rakk akkurat å begynne på litteraturstudier ved universitetet i Krakow før 2. verdenskrig brøt ut. Under den tyske okkupasjonen organiserte han illegale teaterforestillinger med en gruppe venner og fortsatte sine studier på universitetet som var gått under jorden. Krigens tragedie blandet seg med personlig sorg: I 1941 mistet han sin far, som alltid hadde stått ham særlig nær.
1942 skiftet Karol fra filologiske til teologiske studier og ble presteviet av kardinalen av Krakow den 1. november 1946. Interessen for filosofi som har preget ham frem til i dag, var tidlig vakt. Han tok sin første doktorgrad i denne disiplinen i Krakow. Siden skulle han komme til å fortsette sine studier i Roma hvor han tok sin andre doktorgrad, denne gang i teologi, på den hellige Johannes av Korset.
Karol Woityla ble hjelpebiskop av Krakow i 1958 og deltok under det annet Vatikankonsils ulike sesjoner (1962-65). Etter at han overtok som erkebiskop av Krakow i desember 1963, ble han raskt den mest prominente blant de polske biskopene sammen med kardinal Wyszynski, biskopen av Warszawa. Han skaffet også de kommunistiske myndighetene adskillig hodebry, blant annet fordi han utrettelig arbeidet for å forme en selvstendig tenkende katolsk intelligensia.
Da erkebiskopen av Krakow den 16, oktober 1978 ble valgt til pave, var han den første ikke-italiener på Peters stol på 455 år. For de fleste utenforstående kom valget som en overraskelse, men Karol Wojtyla var godt kjent i en del kirkelige kretser. Han hadde reist mer og holdt mer kontakten med Vesten enn de fleste biskoper bak jernteppet.
Selv om det er uenighet om hvordan Johannes Paul IIs rolle i kommunismens fall artet seg, er det ingen tvil om at han bidrog vesentlig til svekkelsen av regimene i Øst-Europa på slutten av 80-tallet og til slutt til kommunismens endelige nederlag i Europa.
Paven har ikke bare markert seg som en fryktesløs motstander av kommunismen, men også som en forkjemper for internasjonal solidaritet og rettferdighet. Han kaller stadig kløften mellom fattig og rik for uakseptabel og har tatt til orde for en internasjonal sletting av fattige lands gjeld.
Han er også den paven som mer enn noen annen har lagt vekt på å besøke de troende i alle verdenshjørner for personlig å forkynne Evangeliet og styrke deres tro. Hans besøk i de nordiske land 1.-10. juni 1989 var det første av noen pave noen gang her hos oss.
Blant pavens hjertesaker er ungdomsarbeid. Verdensungdomsdagene som arrangeres annenhvert år i forskjellige store byer, har utviklet seg til å bli en enestående inspirasjonskilde for mange unge. De opplever at Paven tar seg tid til dem, at han krever noe av dem og har tro på at de tar utfordringen, at de virkelig er i stand til å gi et levende vitnesbyrd om Evangeliet.
Helt siden han ble valgt, har Pave Johannes Paul II sett frem mot år 2000 som en viktig anledning for kristen fornyelse. Et ledd i dette er forsoningsarbeid og skyldsbekjennelse for alle de ganger Kirken ikke har handlet riktig mot grupper eller enkeltpersoner. Han har vært fryktløs når det gjelder å innrømme Kirkens feil i fortiden, med den hensikt å gjøre den bedre i stand til å møte fremtiden. Han er også levende opptatt av økumenikk og interreligiøs dialog, særlig med de store monoteistiske religioner.
Paven er meget produktiv. Blant hans viktigste skrifter er de 12 encyklikaene (pavelige rundskriv). Blant dem hans tre encyklikaer om personene i Treenigheten: Redemptor hominis (Menneskenes frelser, om Kristus, oversatt til norsk), Dominum et Vivificantem (Herren og Livgiveren, om den Hellige Ånd) og Dives in misericordia (Rik på miskunn, om Gud Fader). Blant de mest kjente er encyklikaen om økumenikk Ut unum sint (At de må bli ett), Veritatis splendor (Sannhetens stråleglans) om moralteologi og Evangelium vitae (Livets evangelium, oversatt til norsk) om menneskelivets hellighet. Fides et ratio, encyklika nummer 13, er den foreløpig siste i rekken og tar opp forholdet mellom tro og fornuft.
I tillegg til disse offisielle læreskriftene har Paven skrevet to bøker som er blitt internasjonale bestselgere: Over Håpets Terskel fra 1994 (oversatt til norsk) og Gave og Mysterium fra 1996. I den første legger han på en personlig og lett tilgjengelig måte frem sine refleksjoner forskjellige temaer, mens den andre inneholder selvbiografiske erindringer, særlig rundt sitt kall og sin prestetjeneste.
Informasjonstjenesten, Oslo katolske bispedømme