En uttalelse til katolikker i de nordiske land
I løpet av de siste månedene har den offentlige debatt i flere nordiske land ofte dreiet seg om utlendinger, innvandrere, asylsøkere, gjestearbeidere, og andre mennesker som er kommet til oss fra andre europeiske land og fra andre deler av verden. Vår Kirke og særlig våre menigheter i de nordiske land, har mye å være stolte av når det gjelder måten fremmede er mottatt og den hjelp vi gir dem for at de kunne integreres i våre land. Vi har, uten tvil, vist at det er mulig å bygge et flerkulturelt samfunn.
I forbindelse med den pågående debatt, vil vi nok en gang vise til noen momenter av hva vi har oppnådd og hvorfor dette har latt seg gjennomføre.
Skriften sier, at alle mennesker er skapt i Guds bilde og at alle er frelst og én i Jesus Kristus (Gal 3: 27-29). Dette er utgangspunktet for hvorfor vi betrakter hver mann og hver kvinne som bror eller søster. Dette er mer enn å si at hver person har lik verdi, eller at man må respektere enhver persons menneskeverd. Alt dette er sant, men grunnlaget for vår gjensidige respekt er at hver enkelt av oss er skapt i Guds bilde og likhet. Dette kan ikke gjentas for ofte, og denne sannhet er under kontinuerlig angrep.
Etter hvert som mennesker har kommet til våre land, fra nesten alle deler av verden og av høyst ulike årsaker, har folk i våre menigheter ønsket dem velkommen. Vi har i våre meninigheter maktet å bygge et ekte flerkulturelt samfunn, hvor mennesker er blitt tatt i mot, uavhengig av deres avstamming, kultur eller tro. Dette har beriket oss alle og er noe som vi skal være stolte av og som vi må arbeide for å bevare. Mange av oss har i vårt menighetsliv lært å akseptere fremmede mennesker og lært av dem. Samtidig har vi vært stolte av og trygge på vår egen kultur og levemåte. Vi har vist at det er mulig å integrere ulike mennesker i et felleskap; vi har vist at det er mulig å leve hverdagslivet i trygg forvissning om at vi alle er søstre og brødre i Kristus. Vi har vist at ekte kjærlighet er mye sterkere en frykt.
Gang på gang har de som ikke ønsker å verdsette rikdommen i det gudskapte menneskeliv, appellert til frykt for å nå deres målsetninger. Vi må motsette oss de stemmer som hevder at vår kultur, vårt språk og vår levemåte er i truet fordi våre brødre og søstre kommer fra andre kulturkretser og andre deler av verden. Vi katolske kristne vet at dette ikke er sant. Vi vet, gjennom førstehåndskjennskap, at dersom vi bekrefter rikdommen i det av Gud skjenkede menneskelige liv, da berikes vi ikke bare åndelig, men også kulturelt og derfor menneskelig.
Dermed fornekter vi ikke at det finnes spenninger, at vi i blant føler frykt og vi vet at denne stammer fra forestillingen om at vår egen levemåte er truet. Men vi må innse at nettopp ved å bygge ned disse spenningene, ved å forstå og elske våre søstre og brødre, vil vi selv blir rikere mennesker. Slik omvandles frykt til kjærlighet. Selvfølgelig bør man være stolt av ens egen kultur, land og familie. Det er først når vi er sikre på dette at vi kan bre ut våre armer og akseptere, og la oss berike av andre kulturer, andre lands skikker og varmen fra andre mennesker. Pave Johannes Paul II har i sitt apostoliske brev Tertio Millenium Adveniente invitert oss alle til å "utvide horisontene" og "se ting fra Kristus´ perspektiv". Hvis vi ser ting fra Kristus´ perspektiv vil våre hjerter endres og vi kan endre samfunnet.
Vi må stadig engasjere oss i den vanskelige, men berikende oppgaven det er å forstå hverandre. Vi kan begynne med å gjøre noen følgende oppgaver:
- Granske våre egne hjerter for å se hva som må endres;
- Aktivt søke muligheter til å bli kjent med og lære en person å kjenne som kommer fra en annen kulturkrets eller land, enn vårt eget;
- Gjenkjenne handlinger, som ikke fremmer alle kvinner og menns verdighet, og nekte å tolerere slik atferd. Slike handlinger kan forekomme i våre nabolag, på arbeidsplassen og blant venner;
- Lære barn, ikke bare å tolerere folk fra andre kulturer og samfunn, men med åpent hjerte å akseptere alle mennesker;
- Være oppmerksom på diskriminering av mennesker fra andre land og andre kulturer i media, og protestere mot slik forskjellsbehandling dersom det er mulig;
- Gjøre våre politikere, på alle nivåer, oppmerksom på at vi ikke er villige til å leve i et samfunn som er delt langs etniske eller kulturelle skillelinjer:
- Støtte en sjenerøs innvandringspolitikk og vise en raus holdning ovenfor asylsøkere.
Dette er bare noen eksempler og det finnes mange andre måter vi kan bygge et samfunn hvor alle menn og kvinner er elsket og ønsket, nettopp fordi vi er brødre og søstre. Det er naivt å tro at alle kulturelle og etniske spenninger vil forsvinne over natten. Derimot bygger vårt håp på Kristus og ikke på vår egen styrke. Endringer vil skje, dersom vi betrakter alle våre søstre og brødre slik Kristus ser dem. Den Hellige Far har oppfordret til fornyet evangelisering. Denne må begynne i våre egne hjerter og i våre egne samfunn. Vi, biskopene i Norden, forplikter oss til denne oppgaven. Vi oppfordrer alle mennesker av god vilje, til å skape en fremtid hvor alle menn og kvinner er ønsket, satt pris på og elsket. Vi tror at tiden er inne på ny å ta fatt på denne oppgaven, og la det skje i våre nordiske land.
24. oktober 2002
Biskopene i de nordiske land
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)
24. oktober 2002