Katekese ved biskop Schwenzer for de norske og svenske deltakerne

"OG DE TOK EN ANNEN VEI HJEM TIL SITT LAND" (Mt 2.12)

Katekese under Verdensungdomsdagen i Bonn 19.08.2005

Denne setningen kan forstås på to forkjellige måter: Vismennene fra øst som hadde møtt Gud i det nyfødte barnet i Betlehem reiste ikke tilbake til Jerusalem for å berette for Herodes at de hadde funnet barnet og i det erkjent Guds enbårne Sønn, som for oss og for vår frelses skyld var blitt et menneske som vi, i alt oss lik, bortsett fra synden. I mellomtiden hadde vismennene forstått hva som var bakgrunnen for Herodes interesse i barnet. Han hadde ikke til hensikt selv å dra til Betlehem for å tilbe Guds Sønn. Tvert imot: Herodes fryktet en konkurrent på kongestolen i Jerusalem og derfor var han utelukkende opptatt av å ta barnet av dage. De tre kongene derimot som var blitt klare over at dette barnet virkelig var verdens Frelser, tilba ham og gav seg selv til ham ved sine gaver. Og nettopp for å beskytte den menneskevordne Gud dro de på en annen vei tilbake til sine land. "På en annen vei", - det kan også bety at vismennene, ved å møte sin Skaper og Herre i det nyfødte barnet i Betlehem var blitt forandret. De var blitt nye mennesker. Ingen som virkelig møter Gud, kan fortsette som før. Et møte med Gud gjør noe med oss, det omskaper oss til nye mennesker, til mennesker som ser seg selv, hele verden og sine medmennesker med nye øyne. Charles de Foucauld, grunnleggeren av kongregasjonen for Jesu små søstre, sa en gang: Når du har funnet Jesus, må du vende tilbake på en annen vei, på omvendelsens vei, ikke på fortidens vei. Vi er kommet hit til Köln for å møte Jesus Kristus, for å tilbe ham og for å la oss forvandle av ham. Hva dette innbærer prøver jeg å forklare med en tekst fra romerbrevet som den avdøde paven Johannes Paul II i sitt budskap til verdens ungdommen også henviser til. I det 12. kapitel av Romerbrevet skriver apostelen Paulus: "Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre og søstre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne. I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand og vær sindig! Hver og én skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham..." Med noen korte ord sammenfatter Paulus her, hva Gud venter av oss:

1. "La dere ikke prege av verden!" Vi, dagens mennesker kan på en måte sammenlignes med et radaranlegg som stadig mottar en masse signaler fra omverdenen. Vi vet til enhver tid hva som er "in" og hva som er "out". Hva man tenker om konkrete mennesker, om saker og ting. Hva man må ha for å kunne henge med. Hva man skal mene om det ene og det andre. Hvordan man skal te seg. Vi er blitt tilpasningskunstnere. Vi underkaster oss motens krav. Det er omverdenen og den såkalte offentlige mening som bestemmer over oss, uten at vi er klar over det. Vi bærer oss ad som alle gjør det i dag. Dette er det som Paulus kaller "å la seg prege av denne verden". Dersom vi er ærlige må vi nok innrømme at vi langt på vei, bevisst eller ubevisst, lar oss prege av denne verden. Og dermed oppfyller vi ikke det rådet Paulus gir oss: La dere ikke prege av denne verden. Men det finnes også mange eksempler på hvor mennesker gjennomskuer "verden" og svømmer mot straumen. Jeg nevner noen eksempler: I 1975 møtte jeg noen av de første vietnamesiske båtflyktninger som hadde havnet i Trondheim. Flere av dem hadde forlatt alt de eide og etterlatt slektninger og venner hjemme ene og alene fordi de ikke kunne praktisere sin kristne tro under de rådende forhold i et komuniststyrt land. De hadde satt livet på spill i små og gebrekkelige båter på havet for å kunne berge det mest verdifulle de hadde mottatt: troen på Gud og hans enbårne Sønn, Jesus Kristus. Det ville ha vært mye enklere for dem, bare å forbli hjemme og tilpasse seg omverdenen. Men det ville de ikke være med på. Troen var for dem den mest dyrebare skatt de hadde fått og den ville de ta vare på. Når man kjenner denne bakgrunnen, forstår man også hvorfor de fleste av dem fortsatt er ivrige katolikker som prøver å formidle denne store skatten videre til sine barn og barnebarn. Et annet eksempel som jeg vil nevne er noen personer jeg ble kjent med i tidligere DDR. Også disse mennesker ble stilt foran valget: enten å bli medlem av partiet og dermed integrere seg i systemet for så å få sjansen til utdanning og jobb eller å fortsette som aktive medlemmer av Kirken og dermed bli skjøvet til side og miste alle sjanser i yrkeslivet. I den katolske kirken har vi et såkalt MARTYROLOGIUM, en fortegnelse av kirkens helgener med deres vita. Denne boken er fra første til siste side en samling av vitnesbyrd om hvordan mennesker har fulgt Guds vilje og ikke tilpasset seg denne verden.

2. "La dere forvandle ved at sinnet fornyes!" For å illustrere dette vil jeg igjen fortelle en kort historie: Det kom en gang en mann heseblesende til filosofen Sokrates for å fortelle ham de siste nyhetene han var kommet over på torget i Aten. Men før han kunne bgynne med sin sladder avbrøt Sokrates ham og spurte: "Har du silt alt det du hørte gjennom de tre silene?" "Hvilke tre siler snakker du om, spurte mannen?" "Jo da, jeg skal vise deg de tre silene. La oss først se om det du vil fortelle meg, slipper gjennom dem. Den første silen er sannheten. Jeg går ut fra at du har undersøkt at det du vil fortelle meg er sant. "Nei", sier, den annen, "jeg har bare hørt det ble sagt og så..." "Nåvel, men du har da sikkert anvendt sil nummer to, kjærlighetens sil. Hvis du ikke vet om historien er sann, er du i det minste overbevist om at den er god og tjener kjærligheten?" Nølende må mannen medgi at det motsatte er tilfellet. "Hvis det er slik," fortsetter Sokrates, "la oss da bruke den tredje silen og spørre om det er nødvendig at du forteller meg det som du brenner inne med å fortelle meg." "Nødvendig - det kan jeg heller ikke si historien er..." "Hvis det du vil fortelle meg er verken sant eller godt eller nødvendig", sier Sokrates, "la meg da slippe unna. Eller ville vi lesse en byrde på på deg og meg." Denne lille historien forteller mye om oss. Men samtidig forteller den også hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.

3. "Gjør deg ikke større tanker enn du bør!" Dette råd er ikke rettet mot en sunn selvbevissthet. Enhver kan og skal være stolt av at han eller hun er et Guds barn. Når Gud selv har store tanker om oss, - ellers ville han ikke skapt oss og holdt oss i livet hvert eneste øyeblikk, - når han har gitt oss mange gaver og evner, da behøver vi på ingen måte sette vårt lys under en bøtte, men på en stake, slik at alle han se det og prise vår himmelske Far. Men husk alltid to ting: 1. Alt det vi er og har er og forblir en gave fra Gud. "Hva har du som du ikke har mottatt" (1 Kor 4, 7)? Husk på lignelsen Jesus fortalte om talentene. Alle får ufortjent noen talenter. Den som nedgraver sitt talent i jorden, blir dømt for det. Talentene er gitt oss nettopp for å arbeide med dem og helst å mangedoble dem. Men vi skal hele tiden huske at de er gitt oss til låns og at vi en gang skal avlegge regnskap for hva vi har brukt dem til. 2. Talentene som Gud gir til den enkelte er alltid ment til vårt felles beste. Å bruke talentene bare på seg selv ville derfor være ensbetydende med å gjemme dem bort. Med andre ord: Fellesskapet er avgjørende viktig for oss. Bare i fellesskapet og ved det har vi mottatt troens gave, og bare innenfor dette fellesskapets ramme bruker vi våre talenter riktig. Alt dette har med den riktige selvtillit å gjøre. Men det finnes også en feilaktig selvbevissthet og selvopptatthet som f. eks. kan gi seg uttrykk i følgende utsagn: Vi i Norden vet best hva som er riktig og hva som er galt. Ingen annen kan komme og vise oss veien. I oss alle finnes det noe av Ibsens Peer Gynt, vi vil gjerne være oss selv nok. Ingen annen får bestemme over oss selv. I bunn og grunn pleier vi den samme holdningen som Adam og Eva i paradiset: vi vil inntar Guds plass. De første menneskene ville bli som Gud, - men vi kjenner også enden på visen: deres higen etter å være Gud lik førte ikke til det målet de hadde tenkt seg. Tvert om: det brakte nød og smerte, død og sorg inn i verden. I sin Sønn, Jesus Kristus viser Gud oss den motsatte vei. Jesus Kristus, som der Guds enbårne Sønn, er blitt et menneske som oss, for å vise oss hva det egentlig betyr å være et menneske.

Når vi ser oss om i verden, får vi inntrykk av at ondskapen tiltar fra år til annet. Det umenneskelige gror og brer seg på stadig nye marker, ikke bare i den store verden. Tenk på krigene og folkemord, tenk på terrorvelde og skrekkregimer. Tenk på korrupsjon og bestikkelser. Tenk på hat og baktalelser. Det er kommet også til våre breddegrader for å bli. Hvem kan føle seg trygg lenger? Hvem kan du ennå stole på? Hva er i veien med verden? Det ser ut som om det lakker og lir mot et kjempe ragnarokk. Er verden ennå til å reddes ennå?

Verden er kommet i ulage på grunn av oss mennesker, av vår umenneskelighet. I hver og en av oss finnes mye som ikke er slik det egentlig skal være, i følge Skaperens opprinnelige plan. Årsaken til elendigheten ligger i det at vi mennesker aldri nøyer oss med bare å være det vi er, mennesker. Vi vil bli som Gud. Det er den stikk motsatte bevegelse enn den Gud viser oss. Guds enbårne Sønn blir menneske, mens vi vil bli som Gud. Slik har det vært fra begynnelsen av. Det er det Bibelen betegner som syndens egentlige årsak.

Synden kan opptre i forskjellige gevanter og bruke ulike forkledninger. Den kaller seg f. eks. selvrealisering. Den kan seile under flagget 'frigjøring': mennesket vil være uavhengig. Det vil ta skjebnen i egen hånd. "Hvorfor la en annen råde over oss. Vi greier oss da selv!" Men gjør vi det? Klarer vi oss alene? Tar vi ikke munnen for full? Er vi oss selv nok?

Hva er mennesket med denne higen mot såkalt uavhengighet, endog uavhengighet av sin Skaper? Vi har mistet ankerfestet i Gud. Enda verre: vi prøver å innta hans plass. Vi ter oss som guder. Vi er overbeviste om at vi selv kan råde over alt og over alle. Vi bestemmer over eget og andres liv. Vi kan endog gå over lik.

Men mennesket som ikke er rotfestet i Gud, finner aldri lykken. Du blir nødt til stadig på ny å legitimere deg. Du må bevise både for deg selv og for andre at du evner noe, at du presterer noe, at du duger noe. Denne prestasjonstvang presser deg stadig fremover. Er dette det fremskritt vi ønsker? Hvem fremskrider egentlig? Mennesket eller det umenneskelige?

Det stormannsgale mennesket vil være som Gud, men blir et u-menneske. Vi burde lære av historien. Det som begynner med trang til autonomi og selvrealisering kan ende med utryddelse og holocaust. Det er det vi greier. Aldri før har mennesket vært i stand til å ødelegge hele kloden og dens beboere med. Det er det moderne fremskritt. Så langt er vi kommet!

Men dette er ikke hele sannheten - heldigvis ikke. I møtet med Jesus Kristus finner vi et håp for oss selv og for hele verden. Jesus Kristus kan forandre både oss og verden. Men for å endre verden, trenger han oss. Han vil begynne med oss. Derfor sier han: "Gi Gud æren - så får du fred på jorden!" Det er veien å gå for å menneskeliggjøre verden.

I møtet med Jesus Kristus ser du hvordan Gud ønsker seg mennesket. Bli et menneske som kjenner og anerkjenner sine grenser og begrensninger! Et menneske som gir Gud æren og lar ham slippe til og således skaper varig fred! For en mulighet vi får når vi lar oss omskape av ham! Hvilken utfordring ligger ikke i møtet med Jesus Kristus! Vi kan gjøre noe med oss selv. Vi kan forandre verden fordi Jesus Kristus er kommet til oss og vil være med oss.

Gud viser oss hva det vil si å være menneske. Jesus forklarer oss at ekte selvrealisering betyr å gi avkall på seg selv. "Dersom hvetekornet ikke faller i jorden og dør, blir det et eneste korn. Men dør det, bærer det rik frukt". Vi er fullt ut mennesker når vi tjener Gud - ikke minst i våre medmennesker, særlig i de nødlidende, i dem som banker på vår dør, i de ensomme, de sultende, de fengslede, de landsforviste, de gamle og syke.

Gud er blitt én av oss - i sin Sønn, Jesus Kristus. Han er kommet inn i en verden, hvor millioner sulter og fryser, blir avvist og utstøtt, i en verden full av syndere og spedalske og bortkomne sønner. Denne verden valgte han. Ikke guddomsglans eller pomp og prakt. Nei, han ble oss lik i alt, bortsett fra synden. La oss så gå på hans vei. La oss ta en annen vei hjem.

Ved Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, gjenkjenner vi i alle mennesker på jorden våre brødre og søstre. Med ham, ved ham og i ham gir vi Gud Faderen ære og setter alle våre krefter inn for å skape fred på jorden og gjøre jorden mer menneskelig.

Biskop Gerhard Schwenzer

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (19. august 2005)