| Se også: |
|---|
Av stiftsadministrator Torbjørn Olsen. Tekster: Jes 25,6a.7-9; Rom 5,5-1; Joh 6,51-58
Kjære brødre og søstre i Kristus!
1. Biskop Gerhard Goebels liv hadde et tungt sentrum og en stor periferi. Det tunge sentrum var Kristi død på korset som vi møter i Eukaristien. Den store periferi var alt det andre som de fleste først og fremst forbant med ham. Og begge deler var alltid uløselig knyttet sammen.
2. Gerhard Goebel vokste opp i krigens skygge. I et intervju fortalte han om den spesielle atmosfære som bombing og beskytning førte til, men også om hvordan man som barn vennet seg til alt. En gang var han hos sin bestemor for å spille ludo. Der måtte de sette seg unna vinduene for å unngå å bli skutt. Men ludospillet gikk videre - til tross for døden som truet så nær.
I hans liv var det en annen død som ble viktigst, Jesu død på korset for vår skyld. På spørsmål om ikke helgendyrkingen kunne ta overhånd i katolsk sammenheng, svarte han gjerne at det var en umulighet. For hos oss er korsofferet som blir feiret i hver messe, så avgjørende at ingen helgen kan true Jesu plass. Messens sentrale plass er garantien mot alt annet som truer med å bli overdrevet.
I annen lesning, hentet fra apostelen Paulus brev til romerne, hørte vi at vi ennå var «hjelpeløse dengang Kristus, til fastsatt tid, gikk i døden for syndere» (Rom 5, 6).
3. Nå rammet døden hans familie - som så mange andre krigsfamilier - med mer enn bare hvinende bomber utenfor vinduene. Da den unge Gerhard var omtrent elleve år, falt hans far. Han ble tvunget til å ofre livet for en sak som man ikke trodde på.
Da gutten var blitt fjorten år, var det prestekallet som tok styringen. Han hadde for lang tid siden lest en bok om messeofferets storartethet. Siden sa han at teologien i boken om presten som offerprest i dag vel neppe ville holde mål. Men den var i hvert fall bestemmende for at hans liv skulle knyttes opp til det å virkeliggjøre Kristi offer iblant oss ved å feire den hellige Messe.
For igjen å vende tilbake til romerbrevet: «Ble vi forsonet med Gud ved hans Sønns død..., langt større grunn er det da til at vi skal bli frelst ved hans liv, nå da vi er forsonet» (v. 10). Veien til livet går gjennom Jesu død.
4. Krigen og tapet av faren førte til stor fattigdom. På skolen fikk barna fire små skiver til frokost og tre til lunsj. Og moren hadde ingen mulighet til å finansiere presteutdannelse i et vanlig presteseminar. Men når kallet ble brennende nok, fantes det andre utveier, bl.a. gjennom ordenssamfunnene.
Goebel søkte om å få tre inn hos cistercienserne, noe som vel kan forklare hans glede over å være med på å etablere et cistercienserkloster på Storfjord i Lofoten. Men ungdommen ble avvist. Et nytt forsøk hos kongregasjonens Misjonærene av Den hellige familie førte frem. Og slik havnet han i den kongregasjon som hadde tatt seg av prestetjenesten i Nord-Norge siden 1932.
Den påtvungne fattigdom ble erstattet av frivillig fattigdom og lydighet basert på ordensløfter. Ordensfolkenes liv og ideal sees alltid i lys av Jesu stilling, «han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi.» (Fil 2, 6-7)
Misjonærene av Den hellige familie skulle som misjonærer formidle evangeliet på et sted der Kirken ikke var selvhjulpet med presteskap. Slik havnet den unge pater Gerhard Goebel i Tromsø i 1962.
5. Han kom til Nord-Norge for å drive menighetsarbeid. Det forutsatte innlæring av det norske språk, og det klarte han.
Men den gang foregikk Messen på latin. Og han fortalte at han derfor alt første søndagen i Tromsø kunne feire den hellige Messe offentlig. Han var i gang med det som skulle være utgangpunkt og mål i hans prestearbeid.
Men det var selvfølgelig andre ting som tok mer tid: Katekese for barn, undervisning av voksne, og ikke minst arbeid på ulike skoler, både offentlige og den katolske skole i Tromsø. Dette siste kom til å dominere så mye at det ble et ork, få som kreftene den gang var. Det kan nok forklare biskop Goebels tvetydige holdning til vårt skoleønske i Bodø. Han husket skolen som noe som kostet mer enn det smakte. Men samtidig kjente han også til velsignelsen ved denne form for menighetsarbeid. Og - til lykke for oss i Bodø - var det det siste som seiret i hans sinn.
6. Etter hvert kom Gerhard Goebel til å ikke bare å bli en arbeidende prest i Nord-Norge, men også en katolsk kirkeleder, ja, Kirkelederen vår (med stor K) gjennom mange år. Først som generalvikar, så flere ganger som apostolisk administrator, og fra 1979 som biskop. Å lede et bispedømme med så liten organisasjon og så få stabsfunksjoner som her innebar at han mer ble iverksetter av egne beslutninger enn beslutningstager. Brevene han har skrevet i løpet av hans lederår, samtalene han har ført, personene han har oppsøkt, det praktiske arbeid han har utført, sneen han har måket, er så omfattende at det ikke kan regnes opp. Men de som har kjent ham over tid, har en viss peiling.
Etter hvert lærte jeg meg at man ikke alltid kunne nå ham på telefonen på kontoret. De senere år kunne det være vanskelig midt på formiddagen. Ringte jeg, svarte ofte fru Olsen, husholdersken, at akkurat nå var han i kapellet for å lese Messen. Den vakre bispegård i Tromsø har mange pene rom. Men kanskje vet ikke alle at rommet midt i husets hjerte er biskopens privatkapell der alterets hellige sakrament blir oppbevart og der biskopen gikk daglig for å feire Eukaristien, korsofferet, dersom han ikke gjorde dette i en eller annen kirke eller kapell et annet sted.
7. Kirke- og klosterbygging er noe av det vesentlige Gerhard Goebel har stått for i sin bispetid. Det er ikke dårlig å doble antall gudshus. Få er ikke de kroner han har tigget, spesielt i Tyskland, for å få dette til. Han ville muliggjøre den fryd som israelittene knyttet til templet i Jerusalem, og som vi låner der vi har en kirke å gå til, som det het i salmen etter første lesning: «Jeg frydet meg da de sa: La oss gå opp til Herrens hus." Så står da våre føtter i dine porter, Jerusalem.» (Sal 122, 1-2)
Et kloster har mange celler foruten arbeidsrom, spiserom, oppholdsrom og samtalerom. En moderne kirke har menighetssal der kirkekaffen er blitt vårt varemerke overfor utenlandske gjester som opplever katolsk kirkeliv i Nord-Norge. Men det sentrale rom er alltid kirkerommet eller kapellet med alteret hvor feiringen av Eukaristien gir mening til alt annet.
8. Er det en ting som må sies å ha vært typisk for Gerhard Goebels gjerning som evangelist, var det relasjonsbygging, ikke bare til givere i Tyskland, men enda mer til folk i Norge. Og relasjonene han bygde gikk langt ut over de katolske rekker. De nådde frem til våre ikke-katolske brødre og søstre. Og de nådde dypt inn blant dem som blir regnet som ikke-troende. Dette var ikke taktikk fra hans side, men en konsekvens av at han trivdes blant mennesker.
Når relasjoner oppstår, når kvelden blir lang og når natten siger på, oppstår det mange spørsmål og samtaler, også om ting som en prest bør kunne svare på, eller i det minste diskutere. Og Gerhard Goebel førte mange samtaler i slike sammenhenger. Han forklarte egen tro, og noen ganger måtte han også prøve å forklare spørrerne hvilken tro de med sitt utgangpunkt egentlig hadde eller skulle hatt.
Mang en gang endte det med dette. Men andre ganger førte samtalene lenger. Folk oppdaget Evangeliet slik han var sendt for å forkynne det. De oppdaget at det er i Kirken, i sakramentene og spesielt i Eukaristien at møtet med Gud fullbyrdes. Her finnes livet, ikke bare for en biskop eller prest, men for hvert menneske. Jesus hadde selv sagt det, slik vi hørte det i Evangeliet: «Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen; og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Det brød som jeg gir er da mitt legeme, hengitt for verdens liv.» (Joh 6, 51)
På en spesiell måte fikk jeg følelsen av å ha nådd frem med budskapet når personen etter lang tids samtaler og forberedelse bad om få tilhøre Den katolske kirkes fulle fellesskap. Å gjøre påtegning på et brev til biskop Goebel med søknad om få ta vedkommende opp i dette fullstendige fellesskap gav glede og styrke i tjenesten. Og typisk for Goebels menneskerelasjon var det at han noen ganger kunne glemme å sende det formelle opptagelsesmandat til presten. Mer opptatt var han av det ofte håndskrevne svarkort til konvertitten der han med gode ord bekreftet vedkommendes avgjørelse etter mye tids grubling frem og tilbake. Og så endte det hele opp i opptagelse med konfirmasjon og feiring Jesus død for vår skyld i Eukaristien.
9. Å kalle Gerhard Goebel en «livsnyter» kan nok gi litt gale signaler. Men å kalle ham en «livsbejaer» må være helt på sin plass. Hans kjærlighet til flotte biler kunne nesten være rørende. Og da jeg for et års tid siden skaffet meg en stor motorsykkel, fikk vi et nytt engasjerende samtaletema. En ungdomsdrøm viste seg i høy grad å være levende, til tross for sviktende helse. Han likte god mat og god drikke; i hvert fall likte jeg meg når jeg fikk dele bord- og måltidsfellesskap med ham.
Dermed var han - kanskje uten å være seg det så bevisst - med på å forkynne et eskatologisk budskap. For det kommende Rike hos Gud som vi foregriper i Eukaristien, det omtales med livsbejaende billeder i Det gamle testamente. Profeten Jesajas ord som vi hørte litt av i første lesning, lyder: «Den dag skal Herren, Allhærs Gud, på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel klaret vin... Den dagen skal de si: "Se, dette er vår Gud! Vi ventet på ham, og han frelste oss; dette er Herren som vi satte vårt håp til. La oss juble og glede oss over hans frelse!» (Jes 25,6a.9)
Til ende er et liv på jorden som bestod i å proklamere dette glade menneskelige og eukaristiske budskap. Foran ligger håpet om fortsatt å ha denne glede hos Gud. Amen.
Fra Tromsø stift ( to/kd/mt - 16. november 2006)