Det pavelige følgebrev til Summorum Pontificium

Det følgende er en norsk oversettelse av pave Benedikt XVIs følgebrev til verdens biskoper i anledning det apostoliske brevet Summorum Pontificium, om bruk av den tridentinske messen. I dokumentet åpner Den hellige far for feiring av messen etter missalet av 1962 som en ekstraordinær form. Det forklarende følgebrevet fra paven ble offentliggjort sammen med selve dokumentet, som har status av Motu Proprio, den 7. juli 2007.

Brev fra hans hellighet Benedikt XVI

til biskopene i anledning publikasjonen av det apostoliske brev "Motu proprio data"

Summorum Pontificium

 - om bruk av den romerske liturgi før reformen i 1970

Mine kjære brødre biskoper,

i stor tillit og forhåpning overgir jeg til dere pastorer et nytt apostolisk brev "Motu Proprio data" om bruk av den romerske liturgi fra før reformen i 1970. Dokumentet er resultatet av mye refleksjon, tallrike konsultasjoner og bønner.

Presseoppslag og analyser basert på manglende informasjon har forårsaket mye forvirring. Det har kommet svært ulike reaksjoner, alt fra en takknemlig mottagelse til skarp motstand, på en plan hvis innhold i realiteten var ukjent.

Dette dokumentet har primært møtt motstand på grunnlag av to anliggender som jeg vil gå nærmere inn på i dette brevet.

For det første har det oppstått frykt for at dokumentet vil svekke Det Annet Vatikankonsils autoritet, ved at en setter spørsmålstegn ved en av dets mest essensielle avgjørelser, nemlig den liturgiske form.

Denne frykten er ubegrunnet. I denne sammenheng må det først nevnes at missalet som ble utgitt av Paul VI og siden ved to anledninger ble revidert av Johannes Paul II, selvsagt er og fortsatt vil være den eukaristiske liturgis ordinære form, Forma ordinaria. Den siste prekonsiliære versjonen av Missale Romanum, som ble utgitt under pave Johannes XXIIIs autoritet i 1962 og ble feiret under konsilet, vil nå kunne anvendes som en Forma extraordinaria for den liturgiske feiring. Man kan ikke omtale disse to versjonene av det romerske missalet som om det var "to riter". Det er heller snakk om to bruksmåter av samme rite.

Når det gjelder anvendelsen av 1962-missalet som en Forma extraordinaria av messens liturgi, ønsker jeg å peke på det faktum at dette missalet aldri juridisk sett ble opphevet, og følgelig har det prinsipielt sett alltid vært tillatt. Da det nye missalet ble introdusert, syntes det ikke nødvendig å gi noen spesielle retningslinjer for en eventuell bruk av det tidligere missalet. Antakelig trodde man på det tidspunkt at det kun ville bli snakk om noen få enkelttilfeller som alle kunne kunne løses på lokalt plan. Siden ble det imidlertid klart at et stort antall mennesker forble sterkt knyttet til denne bruk av den romerske ritus, som de kjente fra barndommen av. Dette var særlig tilfelle i land der den liturgiske bevegelse hadde sørget for god liturgisk formasjon av folket, samt en dyp personlig fortrolighet med den tidligere formen for liturgisk feiring. Som vi vet, ble bevegelsen ledet av erkebiskop Lefebvre kjennetegnet av en troskap til og identitet ved det gamle missalet. Årsakene til det bruddet som fulgte, var imidlertid av en dypere karakter. Også mange mennesker som tydelig aksepterte Det annet vatikankonsils bindende karakter, og som var tro mot paven og biskopene, ønsket imidlertid å gjenoppta den form for høytidelig liturgi som de var glade i. Dette skjedde først og fremst fordi feiringene mange steder ikke fulgte forskriftene i det nye missalet, man forsto forskriftene som at de ikke bare tillot, men også krevde kreativitet, noe som ofte førte til et misbruk av liturgien som ble tung å bære. Jeg snakker her fra egen erfaring, siden også jeg gikk gjennom denne perioden med alle dens forhåpninger og all dens forvirring. Jeg har også sett hvordan skjønnsmessig bruk av liturgien forårsaket stor smerte hos folk som var dypt forankret i Kirkens tro.

Pave Johannes Paul II følte seg derved forpliktet til å, ved hans Motu Proprio Ecclesia Dei (2. Juli 1988), gi retningslinjer for bruken av 1962-missalet. Dette dokumentet inneholdt imidlertid ikke detaljerte direktiver, men appellerte på en generell måte til biskopene om å sjenerøst imøtekomme den "legitime higen" mange troende hadde etter å anvende denne form for romersk ritus. På den tiden ønsket paven primært å hjelpe Pius X-brorskapet tilbake til full enhet med Peters etterfølger, og søkte å lege et sår som ble stadig mer smertefullt. Dessverre har vi ennå ikke fått oppleve denne gjenforeningen. Flere fellesskap har imidlertid takknemlig tatt imot de muligheter som denne Motu Proprio åpnet for. På den annen side gjenstår det utenfor disse fellesskapene fremdeles problematikk rundt bruken av 1962-missalet, grunnet mangel på nøyaktige juridiske retningslinjer, spesielt fordi biskoper gjerne fryktet at dette ville sette spørsmålstegn ved konsilets autoritet. Umiddelbart etter Det Annet Vatikankonsil ble det antatt at et ønske om å bruke 1962-missalet ville begrense seg til den eldre generasjon som hadde vokst opp med det, men i ettertid har det vist seg at også unge mennesker har oppdaget denne liturgiske formen, blitt betatt av den og har i den funnet en fasong for møtet med Det Allerhelligste Sakraments mysterium som tiltaler dem. Derfor har det nå oppstått behov for en tydeligere juridisk regulering enn det man forutså i tiden da Motu Proprioen av 1988 ble utgitt. De nye retningslinjene er også ment å frigi biskopene fra å stadig måtte bestemme hvordan de vil forholde seg til ulike situasjoner.

For det andre har det i diskusjonene rundt den kommende Motu Proprio også vært uttrykt frykt for at en utvidet bruk av 1962-missalet kan føre til forvirring og også en splittelse i menighetene. Også denne frykten forekommer meg ubegrunnet. Bruken av det gamle missalet forutsetter en viss liturgisk formasjon og kjennskap til det latinske språk; disse premissene er sjelden til stede. Derfor er det med disse forutsetningene klart at det nye missalet vil forbli den romerske rites ordinære form, ikke bare på grunn av de juridiske retningslinjer, men også på grunn av de faktiske betingelser i de troendes samfunn.

Det er sant at det har forekommet overdrivelser og at det har vært sosiale aspekter ved holdningen vist av troende som har følt seg tiltrukket av den gamle latinske liturgiske tradisjon. Deres nestekjærlighet og pastorale smidighet vil være en motivasjon og veiviser for å endre på dette. På denne måten kan de to formene for bruk av det romerske ritualet være gjensidig berikende: nye helgener og enkelte av de nye prefasjonene både kan og bør innkorporeres i det gamle missalet. Kommisjonen "Ecclesia Dei" skal, i samråd med de ulike organene knyttet til usus antiquior, undersøke de praktiske mulighetene rundt dette. Feiringen av messen etter Paul VI-missalet kan, på en tydeligere måte enn det som hittil er gjort, demonstrere det sakrale som trekker mange til den gamle formen. Den beste garantien for at missalet fra Paul VI kan forene menighetene og bli elsket av dem, er at den feires med stor ærbødighet og i samsvar med de liturgiske retningslinjer. Dette vil få frem den åndelige rikdom og teologiske dybde i dette missalet.

Jeg går nå over til de positive aspektene som motiverte min avgjørelse om å utgi denne Motu Proprio som oppdaterer den av 1988. Dette er et spørsmål om å skape en indre forsoning i hjertet av Kirken. Når man ser tilbake på historien og de splittelser som i århundrenes løp har såret Kristi Legeme, får man inntrykk av at Kirkens ledere i de kritiske øyeblikk da man sto overfor splittelse ikke gjorde nok for å opprettholde eller gjenvinne enhet og forsoning. Inntrykket er at også Kirkens unnlatelser har sin del av skylden for at disse splittelsene kunne hardne til. Et slik perspektiv på fortiden forplikter oss i dag til å gjøre alt vi kan for at de som ønsker enhet skal kunne forbli i enhet eller å tre inn i den igjen. Jeg tenker på en setning fra 2. Kor, hvor Paulus skriver: "Nå har vi talt rett ut til dere, korintiere, vi har virkelig åpnet vårt hjerte for dere. Her er det plass nok for dere; det er bare inne i dere selv det er trangt. Men like for like ... gjør også dere plass for oss i deres hjerter!" (2. kor 6:11-13). Paulus talte selvsagt inn i en annen kontekst, men denne formaningen både kan og må også røre ved oss, og særlig i dette spørsmålet. La oss sjenerøst åpne våre hjerter og gjøre rom for alt det troen tillater.

Det er ingen motsetninger mellom de to utgavene av det romerske missalet. I liturgihistorien er det vekst og utvikling, men ingen brudd. Hva tidligere generasjoner holdt for å være hellig, forblir hellig og stort også for oss, og det kan ikke plutselig og fullt ut forbys eller til og med anses som skadelig. Det er opp til oss alle å bevare de rikdommer som har utviklet seg gjennom Kirkens tro og bønn, og å gi dem deres rettmessige plass. Det skulle være unødvendig å si at prestene i de fellesskap som har holdt seg til den gamle formen, ikke på prinsipielt grunnlag kan nekte å feire messen etter det nye missalet, dersom de vil være i full kommunion. Å helt utelukke det nye ritualet er ikke forenelig med anerkjennelse av dens verdi og hellighet.

Kjære brødre, for å konkludere ønsker jeg å understreke at disse nye direktivene ikke på noen måte forminsker deres egen autoritet og ansvar, verken for liturgien eller for den pastorale omsorg for de troende. Det er et faktum at enhver biskop er moderator for liturgien i sitt eget bispedømme (jf. Sacrosanctum Concilium, 22: "Sacrae Liturgiae moderatio ab Ecclesiae auctoritate unice pendet quae quidem est apud Apostolicam Sedem et, ad normam iuris, apud Episcopum").

Det er altså ingenting som svekker biskopens autoritet, hvis rolle forblir å sørge for at alt gjøres i fred og forsoning. Skulle det oppstå problemer som sognepresten ikke kan løse, har den lokale biskop alltid mulighet til å intervenere, men altså i full harmoni, på grunnlag av alt som er definert i de nye direktivene i denne Motu Proprio.

Videre inviterer jeg dere, kjære brødre, til å sende Den hellige stol en redegjørelse om deres erfaringer tre år etter at denne Motu Proprio har trådt i kraft. Hvis store vanskeligheter ser dagens lys, kan vi søke veier å løse dem på.

Kjære brødre, med takknemlighet og tillit betror jeg denne Motu Proprio med dets retningslinjer til deres pastorhjerter. La oss alltid ha i minne de ord apostelen Paulus ga til presbyterne i Efesus: "Men ta nå vare på dere selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn for; og vær rette hyrder for den Guds Kirke som han har ervervet seg med sitt eget blod" (Apg 20,28).

Jeg betror disse retningslinjene til Marias, Kirkens Mors, mektige forbønn, og jeg gir fra hjertet min apostoliske velsignelse til dere, kjære brødre, til sogneprestene i deres bispedømmer og til alle prester, deres medarbeidere, samt til alle deres troende.

7. juli 2007

Benedictus PP. XVI

VIS (9. juli 2007)