Lampert ble født den 9. januar 1894 i Göfis ved Feldkirch i Vorarlberg i Østerrike som den yngste av syv barn. Høsten 1914, kort etter utbruddet av Første verdenskrig, begynte han på det fyrstebiskoppelige presteseminaret i Brixen (i dag Bressanone) i Südtirol, nå en del av Italia. Han ble presteviet den 12. mai 1918 i domkirken i Brixen av fyrstebiskop Franz Egger. Deretter virket han som kapellan i Dornbirn i delstaten Vorarlberg i Østerrike. Der søkte han fremfor alt kontakt med de unge i mange foreninger, og han underviste også i forskjellige skoler.
Den unge presten var utstyrt med mange talenter og han var allerede i lang tid utsett av biskop dr. Sigismund Waitz til høyere embeter. Derfor ble han i 1930 sendt av sin biskop til Roma for studier i kirkerett. I 1935 avsluttet han sine romerske studier med tittelen Monsignore. Fra Roma kalte biskop Sigismund Waitz den 1. oktober 1935 Karl Lampert til Innsbruck. Han utnevnte ham til official og ga ham i oppdrag å bygge opp den kirkelige domstolen i Innsbruck i det siden 1921 bestående apostoliske administraturet Innsbruck-Feldkirch. Stadig oftere ble Lampert nevnt som mulig fremtidig biskop i et bispedømme Innsbruck.
Den 15. oktober 1938 – altså i en beveget tid, få måneder etter det såkalte Anschluss – ble den bare 35-årige Paulus Rusch utnevnt av pave Pius XI (1922-39) til apostolisk administrator med alle rettigheter til en residerende biskop. Den 15. januar 1939 utnevnte han dr. Karl Lampert til sin provikar for Tirol-delen av det nye administraturet. Lampert ble dermed den kirkelig utnevnte representanten for biskop Rusch med tittelen monsignore (Prälat).
Nazistene hadde overtatt makten i Østerrike da det nasjonalsosialistiske Tyskland annekterte nabolandet den 12. mars 1938. Gauleiter Franz Hofer i Innsbruck erkjente svært raskt at han i Lampert hadde sin farligste indrekirkelige fiende, etter at han ikke kunne røre biskop Rusch på grunn av en Führer-ordre. Knapt hadde nazistene festet grepet på Tirol, før Lambert ble arrester tre ganger i 1940. Gauleiter Franz Hofer ville se Tirol som første «klosterfrie Gau», og den 5. mars ble klosteret for Evig tilbedelse i Innsbruck oppløst med makt av nazistene, og Lambert leverte et protestskriv til Gestapo. For det måtte han sitte ti dager i fengsel. Rundt en uke senere brakte Vatikanradioen en reportasje om Gestapos tiltak mot Den katolske kirke i Tirol. Gestaposjef Hilliges gjorde Lambert ansvarlig for denne reportasjen, og denne gangen fikk han to uker i fengsel.
Avgjørende for Lamperts skjebne var endelig hans inngripen for den salige sognepresten Otto Neururer fra Götzen i Tirol, som ble saligkåret i 1996. Han ble allerede i 1939 satt i konsentrasjonsleiren Dachau, og han ble myrdet i konsentrasjonsleiren Buchenwald den 30. mai 1940. Urnen ble sendt til hans sogn, som trykte en dødsannonse til begravelsen. I dødsannonsen, som Lampert ble regnet som opphavsmann til, sto det blant annet at Neururer døde «etter store lidelser» (en henvisning til torturen) og «fjernt fra hans menighet, i Weimar/Buchenwald» (en henvisning til konsentrasjonsleiren som dødssted). Videre het det: «Hans død vil vi aldri glemme». På grunn av brudd på NS-Geheimhaltungsvorschriften ble Lampert den 5. juli 1940 på nytt satt i politifengselet i Innsbruck.
Resultatet av disse tre arrestasjonene, spesielt den siste, var at nazistene identifiserte ham som den «farligste mannen i presteskapet», og Lambert ble den 28. august 1940 satt i konsentrasjonsleiren Dachau i Bayern i Tyskland, som hadde en spesiell avdeling for fengslede katolske geistlige. Den 30. august ble han sendt videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen-Oranienburg, men den 15. desember 1940 vendte han tilbake til Dachau. Der ble han til den 1. august 1941. Da ble han satt fri og forvist. Men han fikk Gauverbot i Tirol og måtte i fremtiden oppholde seg i Gau Pommern/Mecklenburg. Under tvang ble han brakt til Stettin (i dag Szczecin i Polen).
Gjennom en Gestapospion som kalte seg «ingeniør Hagen» ble Lampert innblandet i en angivelig «spionasjeaffære», og den 4. februar 1943 ble han arrestert igjen sammen med medlemmene av Stettiner Priesterkreis og satt i Gestapos fengsel i Stettin, og i desember 1943 ble han første gang dømt til døden. Den 5. desember 1943 kom han til tukthuset i Halle an der Saale. Den 14. januar 1944 ble han flyttet over til fengselet i Torgau i Landkreis Nordsachsen i den nåværende tyske delstaten Sachsen, og der ble det avholdt en ny prosess med en ny dødsstraff, og til slutt ble det i september 1944 avholdt en skueprosess, hvor han på nytt ble dømt til døden sammen med kapellan Herbert Simoleit og oblatpateren Friedrich Lorenz.
Han ble brakt til Halle an der Saale i den nåværende delstaten Sachsen-Anhalt og der henrettet med giljotin den 13. november 1944 sammen med de to andre prestene, fem soldater og tre sivilister. Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1998 under biskop Klaus Küng i bispedømmet Feldkirch, som i 1968 var blitt skilt ut fra Innsbruck. Den 27. juni 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hans minnedag er dødsdagen 13. november.
Kilder: Bautz, Heiligenlexikon, Kathpress, kath-kirche-vorarlberg.at
Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)