I serien norske innslag fra Vatikanradioen er det mandag 6. juli 2015 klart for sr. Hanne Maria fra Tautra Mariakloster.
Les tekstversjonen nedenfor.
Lær av fuglene!
Så flott! Endelig er det juli og høysommer, og temperaturen midt uti Trondheimsfjorden skal holde seg over 11 grader, så det også går an å ta en dukkert. Og her ved Tautra Mariakloster har vi allerede hatt så mange sol- og sommerdager at det overgår en uke, og vi har sluttet å telle. Takk og pris og velsignete sommerdager, ønsker sr. Hanne-Maria Berentzen denne lyse kvelden.
Lær av fuglene! Det er blitt mitt lille indre motto etter at jeg har begynt å lese Pave Frans sin nye encyclica Laudato si om hvordan vi må gå på omvendelsens vei for å ta vare på jorda vår. Omvendelse i den forstand Jesus snakker om betyr skifte av sinn, som så igjen styrer handling. Det er spennende å se hvordan også norske medier nå later til å lytte – i hvert fall ørlite grann – til hva vår Hellige Far sier. Og vi kristne gjør vel i å ta oss god tid til å lese. Jeg anbefaler å bruke metoden for lectio divina, det vil si lese langsomt, la ordene synke inn, gjenta og ta dem til hjerte – og bære dem med seg gjennom dagen. Drøvtygge ordene, praktisk talt.
Det er spennende hvordan Paven kombinerer de store linjer i verdensutviklingen, politikk og etisk handling på et overordnet plan, med de små dagligdagse detaljer som er høyst overkommelige for hver og en av oss. Han er en fantastisk god pedagog og formidler – maner oss sterkt til omvendelse og forandring av livsstil, samtidig som han oppmuntrer og bekrefter oss i de små gode ting vi gjør.
Ett av hovedtemaene jeg finner er at vi må gjenfinne kontakten med naturen, og lære av naturen. Og for en som bor i et natur- og fuglereservat, blir det da naturlig å omskrive Jesu ord til Lær av fuglene!
For en måned siden snakket jeg om egg og gråstein. Nå er ungene klekket. Så snart vi nærmer oss fjæra, begynner mødrene å advare småkrypet, og dunete nøster triller ned mot vannkanten. Vips, så er de uti og svømmer. De har nådd en viss grad av selvstendighet og sikkerhet når de kommer seg i vannet. Dermed er det litt større rom for oss også i strandsonen uten at vi blir altfor mye bombardert av årvåkne foreldre. Måkeungene vokser fort, og det er interessant å se de ulike stadier i barndom og ungdom. Nå på lørdag begynte de små nøstene i fjæra vår i barnehagen. Hittil har de holdt sammen som søsken to og to – og de holder ganske trofast sammen i lang tid. Men nå var det plutselig en hel flokk dun-nøster ute i vannet – 14 av dem som hører sammen midt i kolonien vår var ute på svømmetur med én voksen, mens bare et par andre foreldre fløy over og passet på.
Årvåkenhet er noe av det jeg lærer av fuglene. De ser ut som de har middagshvil, men minst én sitter vakt oppå nausttaket. De har helt klare vaktordninger med vaktskift. Og for den minste tenkelige fare varsler de, flyr opp, verner egg eller unger – jager rovfugl, dyr og folk. Og de andre i flokken flyr til og hjelper med skrik og skrål og stup. Nærheten til naturen som Paven snakker om, omvendelsen bort fra dominans og utnytting i vårt forhold til naturen – det opplever jeg konkret i et skifte i forhold til måkene. Skiftet fra å se på dem som skrikete, bråkete, tilgrisende, angripende fugler, til å sette pris på og bli kjent med deres meget varierte språk og kommunikasjon, oppdage hva de formidler. Og ikke bare sette pris på de flotte beskyttende og oppdragende instinktene, respektere dem når de varsler at de bodde her før oss, og har en førsterett til området – men faktisk også lære av dem.
De fleste av oss har lang vei igjen til en lignende åndelig årvåkenhet som den måkene har. Foreldreinstinktene våre fungerer forhåpentligvis rimelig intakt for de fleste. Men – i det usunne som pave Frans peker på i vårt unaturlig høye tempo, risikerer vi å fylle dagene og livet med så mye aktivitet og travelhet at vi ikke hører og forstår fuglenes språk – og heller ikke den åndelige årvåkenhet. Den som stopper tungen når den fristes til å si noe ufordelaktig om en annen. Den som stopper tungen når den fristes til å si noe ufordelaktig om oss selv - når det uttrykker selvforakt. En årvåkenhet som vekker dydene i oss, styrken vi har fått i nådegave, når vi fristes. Dette med å stoppe usunne og ukjærlige impulser før de blir til handling. En årvåkenhet som hele tiden lytter til den Hellige Ånd, som hele tiden lar seg inspirere av Kristus.
I dag er minnedagen for den unge jenta Maria Goretti, jomfru og martyr, som satte seg til motverge og ble slått til døde av gutten som ville voldta henne. Hun rakk å tilgi ham før hun døde. Hun hadde fått en sterk kristen oppdragelse som ga henne en årvåkenhet til kjærlighet i døden.
I morgen feirer vi andre helgener som hadde den samme årvåkenhet – kanskje de også lærte av fuglene? Velsignet valfart for alle som fysisk eller åndelig drar til Selja og hulen der St. Sunniva og Seljemennene omkom. Selja er et sted der man ikke kan unngå å kjenne hvor enormt viktig naturens innflytelse på oss er, og samtidig kjenne hva det betyr at det er et hellig sted, et sted der Gud gjennom århundrer har integrert den Hellige Ånds virke gjennom naturen og det åndelige liv.
Lørdag denne uken feirer Kirken i Europa St. Benedikts fest. I alle klostre i den benediktinske familie, som vi er en del av, feirer vi dagen som høytid. St. Benedikts regel er gjennomsyret av den samme inkarnasjonsteologi som Pavens siste encyclica. Et hovedpoeng hos Benedikt er den evangeliske ydmykhet som skal prege munken og enhver Kristi etterfølger, og det er denne ydmykhet som kan lære oss å vende oss bort fra den dominans vi har en tendens til å utøve, og som Paven tar opp som grunnleggende ødeleggende for vårt forhold til miljø og omgivelser. En ydmykhet som setter oss i rett forhold til Gud, vår kjærlige Skaper og Far.
Når Paven også fremhever små dagligdagse ting som ryddighet, renslighet og god orden i hjemmet som skritt på rette vei, er det helt i tråd med St. Benedikt. Han sier det så tydelig som at vi må behandle ethvert redskap i klosteret som var det ett av alterets hellige kar. Vi har en god sakristan, søster Marjoe, og det er meget lærerikt i denne sammenheng å be i kirken med åpne øyne mens hun forbereder messen. Alle hennes bevegelser når hun kler alteret er preget av dyp respekt, ærefrykt og kjærlighet. Med presisjon i blikket ruller hun ut alterduken , bretter den halvt videre ut, går til den andre siden, bretter den videre ut, sikter, trekker, justerer med varsomhet og skjønnhet. Slik, sier Benedikt, skal vi behandle alle ting omkring oss. Med slik ærefrykt, varsomhet, skjønnhet og presisjon priser vi Gud og kan ta bedre vare på vårt felles miljø og klodens fremtid til beste for både fattige og rike.
Lovet være Jesus Kristus som gjennom all slags sommervær viser oss sin kjærlighet.