Pave Frans tale

Bilde

Tale til Den romerske rota i anledning åpningen av rettsåret 2017*

Kjære dommere, embetsmenn, advokater

og medarbeidere ved Den romerske rotas apostoliske domstol!

Jeg hilser hver av dere hjertelig, og begynner med auditørprelatkollegiet med dets dekan, msgr. Pio Vito Pinto, som jeg takker for hans ord, og prodekanen som for kort tid siden ble utnevnt til dette oppdrag. Mitt ønske er at dere alle får arbeide med klarhet og med glødende kjærlighet til Kirken i det rettsår som vi i dag åpner.

I dag ønsker jeg å vende tilbake til temaet om forholdet mellom tro og ekteskap, særlig under perspektivene tro født inn i den menneskelige og kulturelle kontekst der den ekteskapelige intensjon blir formet. Den hellige Johannes Paul II trakk dette frem i lyset idet han støttet seg på Den hellige skrifts lære om «hvilken intim sammenheng det er […] mellom den kunnskap som troen formidler, og den kunnskap som formidles av fornuften […] Det som kjennetegner den bibelske tekst, er overbevisningen om at det finnes en dyp og uoppløselig enhet mellom fornuftens kunnskap og troens kunnskap».^[1] Derfor, jo mer menneskene har fjernet seg fra trosperspektivet, jo mer risikerer de «å mislykkes og havne i en tilstand der de er blitt ‘dårer’. For Bibelen er dårskapen en trussel mot livet. Dåren tror at han vet meget, men i virkeligheten er han ikke i stand til å feste blikket ved de vesentlige ting. Derfor kan han ikke disiplinere sin tenkning (jfr Ordsp 1,7) eller innta en riktig holdning til seg selv eller verden rundt ham. Og når han så forkynner at ‘det finnes ingen Gud’ (jfr Sal 14,1), viser han med absolutt tydelighet hvor mangelfull hans kunnskap er, og hvor langt han befinner seg fra den fulle sannhet om tingene, og om deres opphav og bestemmelse».^[2]

Fra sin side minnet pave Benedikt XVI – i hans siste tale rettet til dere – om at «alene ved å åpne seg for Guds sannhet er det […] mulig å forstå og realisere i livets konkrethet, også i det ekteskapelige og familiære, sannheten om mennesket som hans barn, gjenfødt i dåpen. […] Forkastelse av den guddommelige hensikt fører som konsekvens til en dyp forvirring i alle menneskelige relasjoner, inklusiv den ekteskapelige».^[3] Det er desto mer nødvendig å utdype forholdet mellom kjærlighet og sannhet. «Kjærligheten trenger sannhet. Bare når kjærligheten er basert på sannheten, kan den vare over tid, overleve øyeblikkets hendelser og forbli fast nok til å støtte opp under en felles vandring. Dersom kjærligheten ikke står i et forhold til sannheten, er den underkastet følelsenes omskiften og kan ikke bestå tidens prøvelser. Den sanne kjærlighet forener derimot alle disse elementer ved vår person og blir et nytt lys for et større og dypere liv. Uten sannheten kan kjærligheten ikke bidra med et solid ekteskapsbånd, ikke lykkes med å bringe ‘jeg-et’ ut fra dets isolasjon, og heller ikke med å befri det fra det flyktige øyeblikk, for å bygge livet og bære frukt.»^[4]

Vi kan ikke gjemme oss for at det er en utbredt mentalitet som tenderer mot å mørklegge veien til de evige sannheter. En mentalitet som trekker med seg, ofte på en vid og forgrenet måte, selve de kristnes holdninger og oppførsel,^[5] hvorved troen blir svekket og mister sin originalitet som tolkningsmessig og operativt kriterium for den personlige, familiære og sosiale eksistens. En slik kontekst med mangel på religiøse verdier og på tro kan ikke annet enn å gjøre den ekteskapelige konsensus betinget. Troserfaringene til dem som søker det kristne ekteskap, er meget forskjellige. Noen deltar aktivt i livet i sognet; andre nærmer seg det for første gang; noen har et bønneliv, sågar intenst; andre er derimot styrt av en mer generisk religiøs følelse; noen ganger befinner personene seg langt fra troen eller mangler tro.

Stilt overfor denne situasjon trenger man å finne holdbare hjelpemidler. Som et første hjelpemiddel vil jeg peke på formasjonen av de unge, ved å formidle en adekvat forberedende vandring, for å gjenoppdage ekteskapet og familien ut fra Guds plan. Det handler om å hjelpe de fremtidige brudepar til å ta imot og nyte nåden, det vakre og gleden ved den sanne kjærlighet, frelst og forløst av Jesus. Den kristne menighet der brudefolkene befinner seg, er kalt til av hjertet å forkynne Evangeliet for disse personer, slik at deres kjærlighetserfaring kan bli til et sakrament, et frelsens virksomme tegn. Under denne omstendighet skjer det at Jesu frelsessendelse når frem til mannen og kvinnen under deres kjærlighetslivs konkrethet. Dette stadium blir for hele menigheten til en ekstraordinær misjonsmulighet. I dag mer enn noen gang frembyr denne forberedelse seg som en sann og særskilt mulighet til evangelisering av voksne og – ofte – av de såkalte fjerne. Det er i realiteten et stort antall ungdommer for hvem det å nærme seg giftermål gir anledning til på nytt å møte den tro som for lang tid siden ble fortrengt til randsonene av deres liv; på den andre side befinner de seg på et særskilt stadium, ofte også karakterisert ved åpenhet for å gjenopplive og skifte eksistensorientering. Således kan det være en gunstig tid for å fornye eget møte med personen Jesus Kristus, med Evangeliets budskap og med Kirkens lære.

Derfor trenges det at medarbeiderne og organene utpekt til det familiepastorale er besjelet av en sterk motivasjon for å gjøre ekteskapssakramentets forberedelsesreise mer effektiv, for vekst ikke alene menneskelig, men fremfor alt for de forlovedes tro. Den fundamentale målsetning ved møtet er å hjelpe de forlovede til å realisere en progressiv innføyelse i Kristi mysterium, i Kirken og med Kirken. Dette medfører en progressiv modning i troen, ved forkynnelse av Guds ord, ved kontakten med og en generøs etterfølgelse av Kristus. Målet med denne forberedelse består jo i å hjelpe de forlovede til å bli kjent med og leve ut realiteten ved den ektevigsel som de har til hensikt å feire, slik at de kan gjøre det ikke alene gyldig og lovlig, men også fruktbart, og slik at de må bli beredt til å gjøre vigselen til en etappe på deres trosvandring. For å realisere alt dette trenges det personer med spesifikk kompetanse og adekvat forberedelse til slik tjeneste, i en hensiktsmessig synergi mellom prester og brudepar.

I denne ånd føler jeg for å fremheve behovet for et «nytt katekumenat» under ekteskapsforberedelsen. Idet jeg tar til meg synodefedrenes støtte under den siste ordinære synode, er det påtrengende å handle konkret slik det alt er foreslått i Familiaris consortio (nr. 66), nemlig, liksom katekumenatet ved dåp av voksne er en del av den sakramentale prosess, slik må også forberedelsen til ekteskap bli en integrert del av hele ekteskapets sakramentale prosedyre, som en motgift som skal forhindre økningen av ektevigsler som er juridisk null verd eller inkonsistente.

Et annet hjelpemiddel er å hjelpe de nye brudepar til å fortsette vandringen i troen og i Kirken også etter ektevigselen. Det er nødvendig å spesifisere, med mot og kreativitet, et prosjekt for formasjon av unge brudepar, med innledende runder for en voksende medvitenhet om det mottatte sakrament. Det går på å oppmuntre dem til å betrakte de forskjellige aspekter ved deres daglige liv som par, noe som er tegn på og redskap for Guds kjærlighet, inkarnert i menneskenes historie. Jeg gir to eksempler. Først og fremst har kjærligheten, ved hvilken den nye familie lever, sin rot og dypeste kilde i Treenighetens mysterium, og for dette gir den et tegn, til tross for besvær og knapphet som den konfronteres med i eget daglige liv. Et annet eksempel: kjærlighetshistorien til det kristne par er del av den sakrale historie, fordi den er iboende i Gud og fordi Gud aldri gir opp den forpliktelse som han har tatt på seg sammen med brudeparet på bryllupsdagen; han er i virkeligheten en Gud som er «trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2 Tim 2,13).

Den kristne menighet er kalt til å samle, ledsage og hjelpe de unge par, ved å tilby muligheter og adekvate redskaper – begynnende med deltagelse i søndagsmessen – for å sørge for det åndelige liv, det være seg internt i familielivet eller innenfor det pastorale program i sognet, eller i kombinasjon av begge deler. Ofte blir de unge brudepar overlatt til seg selv, kan hende ved det enkle faktum at de blir mindre sett i sognet; noe som jo fremfor alt inntreffer ved fødsel av barn. Men det er særskilt på disse første stadier av familielivet at man må sørge for å sikre større nærhet og en sterk åndelig støtte, også i den utdannelsesmessige innsats for barna, i møtene der de første vitnesbyrd om og overbringelsen av troens gave finner sted. Under de unge brudepars menneskelige og åndelige vekstvandring er det ønskelig at det finnes referansegrupper der man kan forme en permanent formasjonsvandring: ved å høre Ordet, i møte med tematikk som angår livet i familiene, ved bønn og ved broderlig deling.

Disse to hjelpemidler som jeg har påpekt, har sitt endelige mål i å fremme en egnet troens kontekst der man kan feier ektevigsel og leve ut ekteskapet. Et aspekt, således bestemt gjennom giftermålssakramentets soliditet og sannhet, kaller sogneprestene til alltid å være mer medvitende om det ømtålige forhold som er betrodd dem når de leder det ekteskapssakramentale løp til fremtidige brudefolk, ved å gjøre forståelig og realistisk blant dem synergien mellom pakt og troskap. Det handler om å gå fra en rent juridisk og formell visjon mht. forberedelsen av de fremtidige brudepar, til en ab initio [fra begynnelsen av] sakramental fundering, nemlig til det å begynne på vandringen mot fylden i deres pakt-konsensus, det som av Kristus er opphøyet til sakrament. Så vil dette kreve et generøst bidrag fra voksne kristne, menn og kvinner, som støtter presten i det familiepastorale for å bygge «samfunnets mesterverk», nemlig «familien: mannen og kvinnen som elsker hverandre»^[6] ut fra «Guds strålende plan».^[7]

Den Hellige Ånd som alltid og i alle ting leder Guds hellige folk, bistår og støtter i dem, prester og legfolk, som forplikter seg og vil forplikte seg på dette område, for at de ikke skal miste initiativet og gleden ved det vakre ved den kristne familie, til tross for de ruinerende feller i den dominante flyktighetens og midlertidighetens kultur.

Kjære brødre, som jeg har sagt mangfoldige ganger, innebærer det en stor glede å gifte seg i den tid vi lever i. Og de som har styrke og glede til å ta dette viktige skritt, må føle å ha ved siden av seg Kirkens innsats og konkrete nærvær. Med denne fremtidsutsikt gjentar jeg gjerne ønsket om et godt arbeid i det nye år som Herren gir oss. Jeg forsikrer dere om min forbønn, og også jeg regner med deres, idet jeg av hjertet lyser den apostoliske velsignelse.

Norsk oversettelse: Msgr. dr. iur.can. Torbjørn Olsen. 

*Italiensk originaltekst:

http://w2.vatican.va/content/francesco/it/speeches/2017/january/documents/papa-francesco_20170121_anno-giudiziario-rota-romana.html

(Hans Hellighet pave Frans’ tale i anledning åpningen av rettsåret ved Den romerske rotas domstol [Discorso del Santo Padre Francesco in occasione dell’inaugurazione dell’anno giudiziario del Tribunale della Rota Romana]) – L’Osservatore Romano 22. januar 2017 (l’Osservatore Romano 157 [2017, n. 47], s. 8) – Holdt lørdag 21. januar 2017 i Sala Clementina – Norsk oversettelse: Msgr. dr. iur.can. Torbjørn Olsen.

[1] Johannes Paul II, encykl. Fides et ratio, 14. september 1998, nr. 16: AAS 91 (1999) 19. – Jf. norsk oversettelse: Tro og fornuft, St. Olav Forlag 2008, s. 31-33. – Den latinske tekst avviker litt: «mellom den erkjennelse [cognitio] som troen formidler, og den viten [scientia] som formidles av fornuften […] en dyp og uoppløselig enhet mellom fornuftens erkjennelse og troens».

[2] Ibid., nr. 18: s. 20. – Den norske oversettelse: s. 35.

[3] Benedikt XVI, tale til Den romerske rotas domstol, 26. januar 2013, nr. 2: AAS 105 (2013) 169-170.

[4] Frans, encykl. Lumen fidei, 29. juni 2013, nr. 27: AAS 105 (2013) 571.

[5] Jf. Frans, den ap. formaning Evangelii gaudium, 24. november 2013, nr. 64: AAS 105 (2013) 1047.

[6] Katekese under generalaudiensen 29. april 2015.

[7] Tale ved ekstraordinært konsistorium, 20. februar 2014.