Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Siste onsdag før pinse, den 31. mai, holdt pave Frans sin tjuefjerde katekese om det kristne håpet. Den hellige ånd er som vinden, og håpet er som seilet som fanger inn denne vinden. Ånden gjør oss «rike på håp» slik at vi kan «sløse» med det og forsvare og trøste andre.
Under audiensen ble det lest fra Paulus’ brev til romerne:
Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft. Mine søsken, jeg for min del er overbevist om at dere er fylt av godhet og har kunnskap nok, slik at dere også kan rettlede hverandre. (Rom 15,13-14)
Det kristne håpet – 24. Den hellige ånd gjør oss rike på håp
Kjære brødre og søstre, god dag!
Nå som det nesten er pinse kan vi ikke la være å snakke om den forbindelsen som fins mellom det kristne håpet og Den hellige ånd. Ånden er vinden som driver oss framover, som får oss til å fortsette å gå, som får oss til å føle oss som pilegrimer og fremmede, som ikke tillater oss å bli et slapt og stillesittende folk.
I Brevet til hebreerne blir håpet sammenlignet med et anker (jf. Hebr 6,18-19); og til det bildet kan vi føye bildet av et seil. Ankeret gir båten sikkerhet og holder den «forankret» i det bølgende havet, mens seilet får båten til å bevege seg framover på vannet. Håpet er virkelig som et seil; det samler Den hellige ånds vind og omformer den til en kraft som, alt etter omstendighetene, driver båten enten ut på dypet eller til lands (jf. Luk 5,4, Joh 6,21).
Apostelen Paulus kommer med følgende ønske på slutten av sitt brev til romerne: «Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft» (Rom 15,13). La oss tenke litt over disse meget vakre ordene.
Uttrykket «håpets Gud» betyr ikke bare at Gud er gjenstanden for vårt håp, altså at det er ham som vi håper å nå fram til en dag i det evige liv; det betyr også at Gud er han som allerede nå får oss til å håpe, som til og med gjør oss «glade i håpet»: glade over å håpe, ikke bare håpe på å bli glade. «Så lenge det er liv, er det håp», sier et ordspråk; og også det omvendte er sant: Så lenge det er håp, er det liv. For å kunne leve trenger menneskene å kunne håpe, og for å kunne håpe trenger de Den hellige ånd.
Som vi hørte sier Paulus at Den hellige ånd til og med makter å gjøre oss «rike på håp». Å være rike på håp betyr aldri å miste motet; det betyr å håpe selv når «alt håp er ute» (jf. Rom 4,18), altså å håpe også når det menneskelig sett ikke lenger fins noen grunn til å håpe, slik det var for Abraham da Gud ba ham ofre sin eneste sønn, Isak, og slik det i høyeste grad var for jomfru Maria da hun sto ved Jesu kors.
Den hellige ånd muliggjør dette uovervinnelige håpet ved å vitne inni oss om at vi er Guds barn og hans arvinger (jf. Rom 8,16). Hvordan kan vel han som har gitt oss sin egen enbårne sønn ikke gi oss alt annet sammen med ham? (jf. Rom 8,32). Brødre og søstre, «håpet skuffer ikke». «Håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5). Det skuffer ikke fordi inni oss har vi Den hellige ånd som driver oss til å fortsette å gå, alltid!
Og ikke nok med det: Ikke bare gjør Den hellige ånd oss i stand til å håpe. Han gjør oss også i stand til å være håpets såmenn, til å være også vi – liksom han og takket være ham – «talsmenn», altså å trøste og forsvare våre søsken. Håpets såmenn. Det hender at den kristne sår bitterhet og usikkerhet, men det er ikke kristelig, og den som gjør det er ikke en god kristen. En god kristen sår håp: Han sår håpets olje; han sår håpets vellukt og ikke bitterhetens og fortvilelsens eddik. I en tale sa den salige kardinal Newman til de troende: «Vi lærer av vår egen lidelse, vår egen smerte, og til og med av våre egne synder. Slik blir sinnet og hjertet oppøvd til alle slags kjærlighetsgjerninger mot dem som trenger dem. Etter evne blir vi til trøstere i Talsmannens bilde og i alle betydninger av dette ordet: advokater, hjelpere, mennesker som gir lindring. Våre ord og våre råd, vår væremåte, vår stemme, vårt blikk blir ømme og beroligende» (Parochial and Plain Sermons, vol. V, London, 1870, pp. 300f.). Det er framfor alt de fattige, de utstøtte, de som ikke blir elsket som trenger at noen gjør seg til «talsmann» for dem, altså til trøster og forsvarer – slik Den hellige ånd gjør med hver av oss her på Petersplassen – han trøster og forsvarer oss. Vi må gjøre det samme med dem som trenger det mest, med dem som er utstøtt, med dem som lider mest. Forsvarere og trøstere!
Det er ikke bare i menneskehjertet at Den hellige ånd gir næring til håpet, men i hele skaperverket. Apostelen Paulus sier noe som kan virke litt rart, men som er sant: at også «det skapte venter med lengsel» på å bli satt fri og «sukker og stønner […] som i fødselsrier»(jf. Rom 8,19-22). «Den kraften som er i stand til å bevege verden er ikke en upersonlig og blind kraft; det er kraften til Guds ånd, som ‘svevde over vannet’ (1 Mos 1,2) ved begynnelsen av skapelsen (Benedikt XVI, preken 31. mai 2009). Også dette driver oss til å respektere det skapte: Man kan ikke svine til et bilde uten å krenke kunsteren som skapte det.
Brødre og søstre, må den nært forestående pinsefesten, som er Kirkens fødselsdag, finne oss «sammen i bønn», med Maria – vår mor og Jesu mor (jf. Apg 1,14). Og må Den hellige ånds gave gjøre oss rike på håp. Jeg vil legge til noe mer: Må han få oss til å sløse med håp til alle som trenger det mest, de mest utstøtte og alle trengende.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse