Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 7. juni holdt pave Frans sin tjuefemte katekese om det kristne håpet. «Far!»: Med dette ene ordet begynner Lukas sitt Fadervår. «Abba!», sier Jesus, utrolig fortrolig. «Vær ikke redde!» sier Jesus til oss. Vi er aldri alene; vi kan alltid vende oss til vår uendelig barmhjertige Far.
Under audiensen ble det lest fra Lukasevangeliet:
En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» Han svarte: «Når dere ber, skal dere si:
Far!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
Gi oss hver dag vårt daglige brød.
Tilgi oss våre synder,
for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss.
Og la oss ikke komme i fristelse.» (Luk 11,1-4)
Det kristne håpet – 25. Guds farskap som kilde til vårt håp
Kjære brødre og søstre, god dag!
Det var noe fascinerende ved Jesu bønn, så fascinerende at disiplene en dag ba om å bli kjent med den. Episoden blir gjengitt av Lukas, altså av den av evangelistene som i størst utstrekning skrev om den «bedende» Kristi mysterium, – Herren bad. Jesu disipler blir slått av det faktum at han, særlig morgen og kveld, trekker seg tilbake for å «fordype» seg i bønn alene. Derfor ber de ham en dag om å få lære å be, de også (jf. Luk 11,1).
Det er da Jesus formidler det som er blitt den kristne bønnen framfor noen annen: Fadervår. Sammenlignet med Matteus formidler Lukas Jesu bønn i en litt kortere versjon, som begynner med en enkel påkallelse: «Far!» (vers 2).
Hele mysteriet med kristen bønn er sammenfattet her, i dette ordet: å våge å kalle Gud for Far. Det blir også bekreftet i liturgien: Når vi blir invitert til å be Jesu bønn sammen, anvender vi uttrykket «våger vi å si».
For det er slett ikke opplagt at Gud kan kalles «Far». Vi kunne være tilbøyelige til å bruke høyere titler, som vi synes er bedre egnet til å respektere hans transcendens. Men ved å påkalle ham som «Far» kommer vi inn i et fortrolig forhold til ham, som et barn som går til pappaen vel vitende om at han elsker det og har omsorg for det. Dette er den store revolusjonen som kristendommen innprenter menneskets religiøse psykologi. Guds mysterium, som alltid fascinerer oss og får oss til å føle oss små, skremmer oss ikke lenger, det knuger oss ikke og gjør oss ikke engstelige. Dette er en revolusjon som det er vanskelig for menneskehjertet å ta imot; i fortellingene om Jesu oppstandelse står det da også at da kvinnene hadde sett den tomme graven og englene, «flyktet [de], skjelvende og ute av seg» (Mark 16,8). Men Jesus viser oss at Gud er en god Far og sier «Vær ikke redde!»
Tenk på lignelsen om den barmhjertige faren (jf. Luk 15,11-32). Jesus forteller om en far som ikke kan annet enn å elske sine barn. En far som ikke straffer sønnen for hans arroganse og som til og med er i stand til å betro ham hans del av arven og la ham dra hjemmefra. Gud er Far, sier Jesus, men ikke på menneskelig vis, for ingen far i denne verden ville oppføre seg som hovedpersonen i denne lignelsen. Gud er Far på sitt eget vis: god, forsvarsløs overfor menneskets fri vilje, kun i stand til å bøye verbet «å elske». Når den opprørske sønnen endelig kommer hjem, etter å ha satt alt over styr, anvender ikke denne faren menneskelig rettferdighets kriterier, men føler framfor alt behov for å tilgi. Og med sin omfavnelse får han sønnen til å forstå at han har savnet ham hele den lange tiden han var borte, at hans farskjærlighet har savnet ham fryktelig.
En Gud som elsker sine barn slik er et uransakelig mysterium!
Kanskje er det derfor at Paulus, når han minner om det kristne mysteriets sentrum, ikke føler for å oversette til gresk det ordet som Jesus på arameisk uttalte som «abba». To ganger berører Paulus dette temaet i sine brev, og begge gangene lar han dette ordet bli stående som det er, i samme form som det kom over Jesu lepper, «abba» (jf. Mark 14,36), et ord som er enda mer fortrolig enn «far», og som noen oversetter med «pappa».
Kjære brødre og søstre, vi er aldri alene. Vi kan være fjerne, fiendtlig innstilt, også si at vi er «gudløse». Men Jesu Kristi evangelium åpenbarer for oss at Gud ikke kan være uten oss: Han blir aldri en «menneskeløs» Gud; det er han som ikke kan være uten oss, og dette er et stort mysterium! Denne vissheten er kilden til vårt håp, som blir ivaretatt i alle Fadervårs påkallelser.Jesus sier ikke at vi skal gi opp og lukke oss i oss selv når vi trenger hjelp, men at vi skal vende oss til Far og be tillitsfullt til ham. Alle våre behov, fra de helt selvfølgelige og hverdagslige, som mat, helse, arbeid til det å bli tilgitt og å bli støttet i fristelser, er ikke et speilbilde på vår ensomhet: Det fins tvertimot en Far som alltid ser på oss med kjærlighet og som helt sikkert ikke går fra oss.
Nå vil jeg foreslå noe for dere: Hver av oss har mange problemer og mange behov. La oss tenke litt på dem, i stillhet, på disse problemene og behovene. La oss også tenke på Far, vår Far, som ikke kan være uten oss og som ser på oss i dette øyeblikket. Og sammen, med tillit og håp, ber vi: «Vår Far i himmelen!…»
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse